Skriv novellene gjerne ut og les dem på sengen!

Kriminalnovelle av Terje Dahl.

- Paradis? Mannen vinket to buskete øyenbryn mot meg og lo. En tørr, ironisk latter. - Javist, et ufordervet og solbadet sydhavsparadis!
   Øynene mine hang fast ved den sammensunkne skikkelsen på den andre siden av bordet. En tynn, sykelig utseende mann med et halvskallet hode, dype rynker rundt øynene og en solbrent nese som stakk ut over den ustelte barten. Han lignet ikke i det hele tatt på personen på bildet, men det hadde selvsagt sammenheng med at det gulnende avisutklippet hadde ligget i lommeboken min i nesten tyve år. «Ralf Peters. Etterlyst for voldtekt og mord».
   Jeg hadde endelig funnet han etter alle disse årene, den helvetes bastarden som hadde drept søsteren min.
   Jeg følte blodet stige til hodet.
   Rachel, snart skal han få blø like mye som han lot deg blø! Han tok deg i fra meg, men nå kommer han ikke unna lenger. Snart er det hans tur til å skrike ut i smerte mens redselen lyser ut av øynene hans!
   Jeg følte en trang til å reise meg opp, dra stinkdyret ut av stolen og plante neven i det forhatte ansiktet.
   Ta det rolig, gutt! Ikke enda! Jeg ristet løs fingrene som var hardt knyttet under bordplaten. Du må være hundreogti prosent sikker på at det er rett mann. Få han til å huske...få han til å svette! Deretter kan du finne en måte å bli kvitt den satanen på. Ulykker skjer lett på en øy som denne! Og du har massevis av tid, skipet vil ikke komme før i slutten av neste måned.
   - Men, dette er da virkelig slik et utrolig vakkert sted! Jeg gned de dunkende tinningene og gled tilbake i rollen som den naive turisten som hadde havnet på den isolerte øya Malolo i Stillehavet ved et rent tilfelle. - Hvordan hadde det seg at du fant Malolo? Jeg er sikker på at millioner av mennesker gladelig ville ofre høyrehånden for å kunne få leve på et sted som dette!
   Igjen den samme latteren.
   - Helt sikkert, helst sikkert. Vel, jeg ville gi begge mine solsvidde armer for å kunne komme meg vekk fra dette forbannete paradiset!
    Han skjenket seg selv nok en drink og tømte glassert i en svelg. Rom. Overproof, 60 prosent. Ikke en dråpe blandevann. Flasken var så godt som tom, vi hadde drukket siden middag.
   - Hvorfor det? Hvorfor lever du på Mololo om du ikke liker deg her?

Vi satt på en veranda av bambus mindre enn ti meter vekk fra stranden. Det var nesten blitt midnatt. Skyggene fra palmebladene høyt over hodene våre danset en sakte ballett på den månebelyste korallsanden, til musikken av susingen av de fjerne bølgene på havsiden av atollen og gnissingen fra sirissene som gjemte seg et sted der ute bak den tropiske nattens varme sceneteppe. Ekkoet av applausen fra tusenvis av stjerner blinket på den ensomme lagunens speilblanke overflate.
   - Så du syntes det er pent her, hva? Jovisst, forbannet pent! Kritthvite strender og krystallklart vann...jovisst! Det er bare det at når du har sett den samme jævla stranden i nærmere tjue år, så vil du ikke ha det spøtt mot å kaste øynene på en grønn elvebredd, ikke engang et forbannet tåkelagt myrhøl! Det kan jeg love deg!
   Tyve år! Joda, det stemte jo bra. Tyve år siden du klarte å stikke ifra politiet... Vel, du har ingen steder å rømme nå!
   - Men hvorfor reiste du fr..
   - Kanskje du også tror at jeg er verdens heldigste menneske, som kan ta en svømmetur i lagunen og fiske hver dag? Å ja, så heldig da gitt.... Du kan jo prøve å koke en tunfisk på den forbannete parafinovnen i kjøkkenet og vi vil ha flere fluer i huset i løpet av to minutter enn det finnes i en forbannet afrikansk flyktningeleir!
   Fingrene mine skalv fortsatt. Ingen grunn til bekymre seg noe mer om slike ting nå, mister Forbannet Peters, snart kan du glemme fluene. Jeg skal grave et pent hull i sanden hvor fluene ikke vil nå deg. Og de vidåpne øynene dine kan hvile seg fra synet av Malolos kritthvite strender, ja, du vil ikke engang føle åtselormene som spiser seg inn gjennom huden din..!
   - Men, det virker på meg som om du har klart å hold fluebestanden svært så godt under kontroll, og hva betyr vel et par fluer sammenlignet med overfylte byer full av forurensing? Her er du velsignet langt unna stress og arbeidsløshet. Er du fra London?
   - Det skal jaggu være sikkert at vi er langt vekk. Han løftet glasset og studerte den brune væsken med et utrykk av trist bitterhet. - Vanskelig å komme lenger vekk, ikke sant? Dette er forbanne meg verdens ende. Post og forsyninger en gang i måneden, hvis jeg er heldig... Årevis siden jeg sist så en engelsk plumpudding. Corned beef på boks og ris full av kravlende biller. Jeg må til og med bestille flaskene med rom helt fra det forbannede USA, har du hørt på makan? Skål!
   - Skål! Jeg fuktet leppene og kjente hvordan det sterke brennevinet brant på tungen. - Jo, dette er jo en svært så isolert del av Stillehavet, men de innfødtes vennlige smil må jo være langt bedre enn sure fjes som gjemmer seg bak morgenavisene på trikken hver mandag morgen!
   - Smilende fjes? Joda de flirer nok dagen lang, men prøv å spør dem om noe annet en den forbannete fiskingen deres. Spør dem hva de syntes om Hamlet og de vil svare deg at de ikke har sett han på en stund!
   - Hvorfor reiser du ikke, drar hjem til England?
   Han ristet sakte på hodet og ordene var knapt hørbare.
   - Kan ikke. Kan ikke...kan ikke reise hjem til England...
    Han tømte glasset, tørket barten med en ustødig hånd og så på meg med øynene til en tiggende hund.
   - Du har sikkert sett alle de pene jentene i landsbyen, ikke sant ? Sett dem vasse rundt den forbannete lagunen mens de gjennomsiktige lavalava'ene klamrer seg til svulmende former og dråper vann glitrer i det lange svarte håret? Og kanskje lurt på hvorfor jeg ikke har giftet meg med en av dem?
   Han pustet dypt inn og stirret ut i den mørke natten.
   - Jeg hadde engang en kjæreste. I England. Jeg elsket henne..elsket henne... Og hun? Vel, jeg trodde hun elsket meg.... Hun sa det...og ...vi var hemmelig forlovet. Så.. så en morgen....jeg fikk fri fra jobben da et møte ble avlyst ...Jeg gikk til leiligheten hennes. Der var det en....en annen mann..
   - En annen mann? Plutselig følte jeg meg årvåken, her kom det jeg ventet på! Her kom det plumpende ut som hadde brakt meg hele veien fra den andre siden av kloden! Ja, jeg hadde ikke hatt mulighet til å komme etter han tidligere. Jeg hadde vært for opptatt med å skape meg en karriere i politikken, noe som ikke hadde vært lett for en mann fra den gale siden av Themsen. Jeg hadde klart meg brukbart, faktisk så bra at det var snakk om at det var gode muligheter for et sete i underhuset neste høst. Og at jeg til og med kunne ende opp i statsministerboligen i Downing Street, hvis jeg spilte kortene mine riktig. Jeg hadde ikke råd til å la en gammel familieskandale komme ut i nyhetene, selv ikke etter tyve år. Og iallefall ikke denne skandalen. Jeg var rett og slett nødt til å sørge for at min søsters morder aldri ble funnet!
   - Ja, en annen mann. Han hoppet ut av sengen ... og ...rev til seg klærne.. Jeg så ikke fjeset hans, han stormet ut bakdøren. Og hun...hun lo av meg mens hun rettet på underskjørtet. Ja, forbanne meg , tror du ikke hun lo av meg! Så...så.. jeg slo. Hun...hun snublet og falt bakover. Hodet traff den skarpe kanten på nattbordet. Blod...blod...blod.. Jeg fikk panikk. Flyktet. Fly, skip... Jeg hadde trodd at hun elsket meg... Å...Rachel..!
   Han la hodet på bordplaten og dekket det med hendene. Skuldrene ristet .

Jeg reiste meg. Sinnet hadde forsvunnet. Jeg følte nesten synd på mannen, han hadde sittet i sitt eget fengsel i nesten tyve år, dømt seg selv til livsvarig opphold på Malolo!
   Den sammensunkne figuren ved bordet stivnet, og med et siste hulk rettet min vert seg opp og stirret på meg med kullsvarte og bunnløse øyne mens han sakte tørket vekk tårene som rant nedover kinnet.
   - Vær så snill å bli sittende, herr Gilmore!
   Jeg frøs fast. Han visste navnet mitt!
   - Jeg så aldri mannens ansikt, men jeg så et veldig spesielt fødselsmerke på den høyre skulderen.
   Hånden min beveget seg automatisk opp mot skjortekragen.
   - Ja.... du burde aldri gå ut i tropesolen uten skjorte, herr Gilmore, stemmen var knivskap og stø, som fra en annen mann, - det er så alt for lett å bli alvorlig brent!
   Jeg følte meg svimmel.
   - Og selvsagt...du skulle aldri ha elsket søsteren din så mye. Dere var tvillinger, ikke sant?
   Jeg prøvde å røre på beina, men de føltes alt for tunge. Ville rope ut i sinne, men tungen min var lammet! Jeg prøvde å klamre meg fast til bordet av bambusrør, men de valne fingrene fikk ikke tak og jeg gled sakte ned på det uhøvlede plankegulvet.
   - Hva er iveien, herr Gilmore? Har du drukket for mye, eller var det noe i suppen som ikke bekom deg vel? Uffamei, da...! Hørte jeg at du sa at du ville ta deg en svømmetur i månelyset? Du skulle ikke gjøre det, vet du. Du ser ikke ut til å være i form til å svømme, selv om jeg hjelper deg ned til stranden!
   Stemmen syntes å komme langt vekk fra. Jeg prøvde desperat å reise meg, men alt jeg klarte var å hale meg opp på knærne...og så falt jeg tilbake igjen. Det var umulig å holde øynene oppe, det var som om hele verden dreide seg rundt...bleknet....forsvant..
   - Vel, om du virkelig insisterer så skal jeg støtte deg ned til stranden. Men ikke si at jeg ikke advarte deg! Det er så alt for mange haier i den forbannete lagunen...

..........

CO2

"Hva er det mønstret der, Sir?"
"Hvor da?" Harold Patterson tørket de tykke brilleglassene med snippen på laboratoriefrakken, satte dem ytterst på nesetippen og myste mot dataskjermen.
"Der, Sir, det ser ut som en slags skrifttegn. Eller noe slik, Sir."
Patterson tittet på den unge, kvinnelige assistenten over toppen av brillene mens han klødde det høyre buskete øyenbrynet. "Skrift? Mener du at noen har glemt igjen et brev på Mars og at vår Pathfinder’s Sojourner fant det slik at vi skulle få lese det? Det var jo flott, da slapp de å bry postvesenet!" Ironien var ikke til å ta feil av.
Assistenten rødmet og bet seg i leppen, men styrte musen slik at et firkantet felt på skjermen ble markert. Et klikk og det interessante området ble forstørret kraftig opp.
"Kanskje det er en hilsen fra en kjekk marsmann, som ber oss stikke innom månen for å ta med litt grønn ost neste gang vi tar en tu....", ordene døde hen. Harold Patterson skjøv brillene tett inn til neseroten og stirret på skjermen med rynkede bryn. "Hvor er disse prøvene tatt?", stemmen var skarp nå.
"Fra området med vrakrest... Fra krateret, Sir!"
"Jaså, begynner du nå igjen? Sojourner finner biter av uidentifiserbart materiale i et meteoritt-krater og du antar straks at det er et romskip som har styrtet der. Kanskje det var vodka-stinkende Ivan-gutter som krasjet en flyvende tallerken de rappet fra Rosswell-basen? Frøken Nesbit, vær vennlig å forstå at vitenskap ikke.."
"Sir, se på de tegnene der, det ligner på inka-inskrift, Sir, jeg har sett...."
"Nå er det nok!" Den aldrende forskeren slo hånden i bordet. "Det får være greit at du har livlig fantasi og akkurat har vært på ferie til Peru, men at mikroorganismer i prøver fra Mars skulle være inka-skrift tar kaka. Fikk du solstikk den nede, tok tropevarmen knekken på deg?"
"Ruinene jeg besøkte ligger høyt oppe i fjellene, Sir, det er som regel ganske kaldt der." Frøken Nesbit bet seg nervøst på pekefingerneglen. "Jeg var ikke på ferie, men hadde fått et stipend for å studerte de ruinene fra tidligste inka-epoke. De har innskrifter man ikke har klart å tyde."
"Frøken Nesbit! Må jeg minne deg om at Pathfinderen vår har vært på Mars, ikke høyfjellene i Peru! Vennligst vis meg et annet bilde fra samme område, i samme forstørrelse!"
Den unge assistenten svarte ikke, men klikket for å åpne en ny fil, og straks var det et bilde ved siden av det første.
"Det var bedre. Hmmm, interessant form på disse strukturene, jeg kan ikke si at jeg har ikke sett maken."
"Sir, det du ser på nå er skrifttegn fra en ruin i Peru."
"Jeg ikke ville høre mer om.... Hva sa du? Ikke fra Mars?"
"Bildet til høyre er fra Mars, Sir, men bildet til venstre er fra Peru."
"Men, men..det er jo DNA-strukturer vi ser på, ikke skrifttegn!"
"Kanskje det er begge deler, Sir! Kanskje de DNA-strukturene som Pathfinder har funnet i bitene med ukjent materie er en slags form for computertegn, det forskes jo i mikro-organismer som computerchips. Og at det finnes kopier på jorden kan kanskje..."
"Stopp, stopp, stopp! Hva i all verden er det du prøver å si?" Patterson ristet på hodet og pustet dypt. "Frøken Nesbit, vær vennlig å forklar alt sammen sakte for en gammel mann som ikke engang vet opp og ned på en datamaskin."
Den unge kvinnen så opprømt på sin sjef, kinnene blusset igjen.
"Vel, det er slik, Sir, at alt du ser på computerskjermen her har sin opprinnelse i små inn-etsingere på en metallplate, ørsmå prikker som er umulig å forstå selv om du forstørrer dem opp en million ganger. Det er rett og slett bare prikker, men når computerens laserstråle leser prikkenes størrelse og plassering så gir det mening, og resultatet får vi her på skjermen. Akkurat som at rillene på en gammeldags vinylplate kan bli til musikk. Siste nytt er at man forsker på mikrochips som ikke bare består av prikker, men bruker levende mikroorganismer. De kan man lage kompliserte mønstre som inneholder mye mer informasjon. Datamaskiner med slike chips vil få dagens computere til å ligne på steinalder-redskap!"
Under talen hadde den eldre forskernes utrykk forandret seg fra oppgitthet til undring og så en gryende forståelse.
"Så du mener at strukturene i materialet vi har funnet på Mars er en form for datamaskin-tegn, som vi kan forstå hvis vi har det rette utstyret?"
"Jeg.. jeg vet ikke sikkert , Sir", frøken Nesbit så usikker ut, "det bare slo meg da jeg sammenlignet tegnene fra Mars og Peru."
"Det er ingen tvil om at tegnene er svært like, frøken Nesbit", den gamle forskeren pusset brillene ettertenksomt, "Hvis det er noe som helst hold i sludderet ditt, så betyr det at skrifttegnene hogd inn i tempelsteinen i Peru er forstørrete kopier av mikroskopiske computertegn som ligger på Mars overflate. Ikke sant?"
"Jo, og det er derfor ingen har klart å tyde innskriftene i Peru tidligere, man har trodd at det er et skriftspråk, mens det i virkeligheten er kopier av computertegn!"
"La oss starte å jobbe, frøken Nesbit", Patterson pekte på skjermen, "kan du får denne datamaskinen her til å lese tegnene, selv om det tydeligvis er en steinaldercomputer!"
"Vel, Sir, denne computeren er i nettverk med de mest avanserte og sterkeste forskningscomputerne i USA, og ved å overføre tegnene til digitale signaler skal vi iallfall kunne finne ut om det er noen sammenheng."
"Best du gir datamaskinen alle dataene du har om pyramiden din og folkene som levde der også."
"Greit, men hvorfor det, Sir?"
"Noen har jo hogd inn disse tegnene, ikke sant?"
Den kvinnelige assistenten bøyde seg over computeren, og gjorde noen raske klikk med musen.
"Nå har jeg lagt inn samtlige bilder fra Mars og Peru, Sir. Jeg har bedt den om å sortere alle tegnene i grupper og så søke hele nettverket, pluss Internett, etter egnet software som kan bearbeide materialet videre."
"Hvor mange timer vil det ta?", Patterson trommet utålmodig på bordplaten.
"Hvis du har tålmodighet i et halvt minutt til, Sir, så skulle vi ha kommet et stykke på vei, våre jordiske datamaskiner er iallfall ganske god til å sortere og sammenligne!"
Patterson snøftet.
"Sir, se her! Vi hadde rett!"
Patterson dyttet brillene på plass og bøyde seg over skjermen.
"Det dreier seg om en slags form for computerspråk, Sir. Prøvene fra Mars er for ødelagte til at de gir noen mening, men de har gitt nok informasjon til vi kan få noe ut av tegnene på en tavle i fra Peru. De ser ut inneholder både lyd, antagelig tale, og en slags form for tredimensjonale bilder. Dessverre er både billedformatet og språket ukjent,".
"Husket du på å mate inn all informasjon fra Peru, som språk for eksempel?"
Frøken Nesbit rødmet og klikket raskt med musen.
"Takk, Sir, computeren vil nå prøve å oversette så godt det lar seg gjøre ut ifra det man vet om oldtidens språk i Peru. Har vi litt flaks skal vi snart få høre hva som står på tavlen."
Det gikk noen lange sekunder og så hørtes en litt metallisk stemme fra høytalerne på hver side av computeren.
"Tidlig i morges reiste de avgårde. Det er bare jeg som blir igjen. Vel, jeg har jo ikke noe valg, siden jeg deserterte tre dager etter at vi landet på denne planeten. De får ha en god tur, men jeg tviler på om de klarer å få fikset landingssystemet godt nok til å unngå en gedigen krasjlanding.
De fant meg aldri, og godt var jo det, for hva pokker skal jeg hjem til Mars etter? Bo i tettpakkede huler under ørkenlandskapet og vente på at algene i de siste vannreservoarene ikke skal klare å produsere nok oksygen?
Det var synd at landingsmodulen jeg lånte ble ødelagt da jeg dumpet ned her på høyfjellsletten, men jeg har da forsatt noen redskap som gjør livet lettere for meg i en overgangsfase. Ja, snart så trenger jeg ikke lenger romdrakten. Det er lite nok oksygen her opp til at lungene mine klarer å fungere, og musklene mine er snart sterke nok til å takle gravitasjonen. Jeg kommer bedre og bedre overens med de menneskelige skapningene som lever her. De ser på meg som noe overnaturlig, og kaller meg en gud fra himmelen. Noe som ikke er så rart! De er fortsatt meget imponert over min hvite hudfarge, blå øyne og det at jeg er så mye større enn dem. Vel, jeg skulle ikke hatt noe imot å være litt mindre selv, nå som jeg lever sammen med fire av kvinnene her. Ikke særlig vakre, men det blir spennende å se hva slags avkom jeg får, håper virkelig mine barn er bedre tilpasset denne planeten enn meg!
Jeg er litt sjokkert over hvordan disse humanoide skapningene lever. De er samlere som spiser alt de kan finne av frukt, røtter og bær. Jeg har allerede lært dem hvordan de skal fange fisk, og neste måned skal jeg starte å lære dem hvordan de kan dyrke opp jorden. Ingen er riktignok sultne her, og at de fleste ser ut til å være sunne og lykkelige, men de er jo enormt primitive og kaster bort masse tid på å lete. Kanskje det finnes skapninger på denne planeten som er mer høytstående enn de som finnes her, en dag får jeg vel legge ut på havert for å sjekke om det finnes land på andre siden.
Det kan nok bli ensomt å leve her alene, men det er så utrolig vakkert på denne kloden. Ikke så mye vegetasjon her opp på selve fjellplatået, men ned ved havet spraker det av farger. Grønne trær, røde blomster, blått hav. Noe annet enn de golde ørkenklippene hjemme på Mars! Ja, tenk hvor toskete vi var som startet å hogge ned skogene for å dekke våre materielle behov. Vi måtte da se at ørkenområdene stadig spredde seg, hvorfor stoppet vi ikke i tide? Og hvorfor måtte vi bygge stadig flere fabrikker, som produserte mye mer enn det vi egentlig trengte og spydde millioner på millioner av tonn med karbondioksid og andre forurensende gasser ut i atmosfæren hver eneste dag?. Hvorfor ville vi ikke innse at klimaet forandret seg, forstå at det ville ødelegge leveforholdene våre på Mars? Vi stoppet ikke engang da atmosfæren besto av mer kulldioksyd enn oksygen og havene var nesten tørket inn!
For noen toskete ledere vi hadde. Da de endelig våget å forstå alvoret var det selvsagt for seint! Det eneste de kunne gjøre var å starte å speide ut over stjernehimmelen for å finne et annet sted å søke tilflukt.
Og så fant vi dette paradiset.
Ha en god tur tilbake til Mars! Og kom aldri tilbake igjen, denne planeten skal ingen få ødelegge!"

----------------

Vil du lese en engelsk science-fiction novelle jeg har skrevet? Klikk her!

Dette er mine egen illustrasjoner til kriminalnovellene "Koøyet", og "Papirkurven". De og andre vil komme som en novellesamling seinere.
Så bare følg med!

Vil du lese utdrag fra mine bøker? Klikk her.