VI MÅTTE FLYKTE TIL NORGE
Emma og Sonia finner skjell .
"Snart kommer digre bølger til å skylle over øyene. Vi vil prøve å klatre opp i palmene, men så drukner vi. Det er ikke så farlig for meg, jeg er gammel nå, men barna skulle få leve!"
Ordene kom i fra svigermor Fakalei etter at vi hadde hatt tre orkaner etter hverandre rundt juletider det femte året vårt på Motuloa. Tre orkaner i stillebeltet under ekvator hvor man ifølge fysiske lover ikke skal kunne ha orkaner!
Alle øyene i det riket vi hadde slått oss ned var panneflate koralløyer, med en høyde på  rundt to meter (Havet stiger!)over havflaten  - ved lavvann. Dessuten - havet hadde allerede startet å stige på grunn av den termiske utvidelsen av et varmere hav - en følge av drivhuseffekten.
Vi hadde en datter på fire år.
Vi reiste.

PARADISET FARVEL!
Vi reiste først til naboriket Fiji, 1000 kilometer i sør. Vi følte ikke helt for å forlate det tropiske klimaet, og for Emma var det viktig å være nære familen sin. Familiebånd er langt sterkere i sydhavet enn i den vestlige verden.
Vi fikk leid et hus i utkanten av hovedstaden Suva, og jeg prøvde å få oppholdstillatelse som forfatter med inntekter fra utlandet. Det gikk ikke.
Nok en gang var det å ty til bordtennisen, og vips var jeg landslagstrener for Fiji. Uten lønn, men med oppholdtillatelse. Helt til bordtennisforbundet fant ut at de skulle gi meg litt av de pengene jeg klarte å skaffe dem fra olympiske midler. Den nye presidenten i forbundet, som ikke likte at de yngre hadde startet å slå han, tilbød meg en lønn som han visste var mindre enn vi kunne leve for. Farvel til Fiji for oss, og fortsatt plass på landslaget for femtiåringen! (Vil du lese mer bordtennis, klikk her)
Vi kunne nok ha kjempet for å blitt i Fiji, men oppblomstring av kriminalitet takket være politiske og rasemessige forhold, gjorde at Emma ikke lenger turde være alene i huset om kvelden, noe som passer dårlig for en idrettstrener. Så vi var på flyttefot igjen.

TIL NORGE
Vi har vært her i snart fem år nå (så fort det har gått!), og ved første øyekast ser det jo ut som vi har klart overgangen bra. Vi har kjøpt oss en fireroms leilighet på Lambertseter, som nå er blitt et veldig pent og ryddig sted å bo. Kjøpesenter, idrettbane, svømmehall, kino; alt du trenger innen kort gangavstand.
Sonia går på skole og fotballtrening. Hun snakker helt flytende norsk, og har massevis av venner. Emma arbeider på Lambertseter Alders- og Sykehjem, som renholdsmedarbeider, noe hun nå har gjort i over et år. Hun går på norskkurs to ganger i uken, og aerobicstrening to ganger. Emma snakker brukbart norsk allerede.
Og hva med meg? Prøvde først å komme tilbake til reklamebransjen, men selv med hjelp av to i bransjen til å lage en kampanje for å få meg tilbake i jobb gikk det ikke. Bransjen er kuttet inn til en tredjedel av det den engang var, og de som har jobb tviholder på den. Noen ledige jobber har det vært, men jeg får aldri en sjanse til å vise hva jeg duger til: Jeg er blitt for gammel og har vært for lenge borte. Dett var dett.
Torkild Wiik, som seilte alene i Mot og som jeg hadde følge med helt til Tahiti, hadde startet som oversetter av tegnefilmer, til dubbing, og han lurte meg til å ta et prøveoppdrag. Det gikk bra, og dermed satt jeg fra kvart på syv om morgenen til langt på kveld (med halvannen times pause for å få Sonia til barnehagen) foran PC'en og videospilleren nesten syv dager i uka. Pengene strømmet inn og lånet vårt minsket, men i midten av desember startet nakken å verke, og i midten av januar måtte jeg gå til legen. Snipp, snapp, snute, oversettereventyret var ute; jeg ble sykemeldt. Har gått til forskjellige behandlinger, fra akupunktur og masse sprøyter til kiropraktor, men røntenbilder viste jo forkalkninger i nakken, og slikt er ikke så lett å få vekk! Et test-og-feil forsøk av en fysioterapeut forverret situasjonen, så jeg har brukt lang tid på å få fomlet disse sidene ferdig!!
Jeg kan ikke helt se hvordan jeg skal kunne klare å komme meg tilbake i jobb, for det er jo skriving som har vært mitt levebrød (ved siden av fisking) de siste tjue årene!
Vel, vel...Thats's life!

IKKE LETT FOR EMMA
Jeg nevnte at overgangen fra sydhavet til Norge har gått tilsynelatende bra, men det er ikke bare min sykdom som dekkes bak "ved første øyekast". Det er selvsagt ikke bare-bare for Emma, og verst er det å være vekk fra familien. Hun skulle nå vært der ned å passet på sin far, og hjulpet til med å holde storfamilien sammen. Det har vært perioder hvor tårene har sittet løst, men nå som hun har massevis å henge fingrene i går det jo bedre. Selv vil jeg alltid lengte etter livet på Motuloa. Det å jobbe direkte for å skaffe maten sin selv, er så langt mer givende enn å jobbe livet av seg for å kjøpe den på butikken!
Jeg er også skremt av utviklingen, og jeg er sikkert mye mer klar over hvordan folk i Norge, og samfunnet ellers, har forandret seg enn de som har vært her hele tiden. Det vil jeg nok komme tilbake til siden, så følg med på mine hjemmesider.

Vil du lese mer om hvordan vårt liv i sydhavsparadiset endte?
Vel, jeg har skrevet boken "Paradiset Farvel!", som er oppfølgeren til "Paradiset Jeg Fant".
Du kan nå bestille den, og andre bøker jeg har skrevet: Klikk her.
Vil du lese utdrag av manuskiftet, klikk her.

Vil du vite mer om sydhavet, klikk her.

Kunne du tenke deg å lage en TV-dokumentar om verdens første klimaflyktninger, eller kjenner du noen som muligens ville være interessert, klikk her eller send en E-mail til terje@sydhav.no.

Klikk her for å komme tilbake til første  side