Terje - megJEG HAR LEVD ET SPENNENDE LIV!
Jeg må si at jeg har hatt et rikt og spennende liv - det er vel få som har opplevd så mye som meg! Jeg har drevet viseklubb i Norge og vært landslagstrener i bordtennis i Fiji. Jobbet som tekstforfatter i reklamebransjen. Utgitt flere bøker. Jeg seilte alene til Stillehavet i Norges minste båt noensinne og besøkte øyer hvor en hvit mann var en sensasjon. Jeg ble siden gift med polynesiske Emma i Tuvalu og bodde som en moderne Robinson Crusoe på en øde øy i flere år - og ble kalt verdens første klimaflyktning da vi måtte flytte til Norge. Jeg har vært med på reiselivs- og debattprogram på radio og tv, samt sunget "live" på fjernsynet i beste sendetid. Jeg bor nå i Australia – redigerer mitt eget internettmagasin, synger karaoke og forsker på fortidens kjemper.

Det et er ikke alltid så enkelt å vite hvem som er ens forfedre tilbake i tid, men såvidt jeg har klart å finne ut så kom min familie på farssiden fra Bærum, Fredrikstad og Hamar. Oluf Petter Dahl (født 1855) var baker i Hamar og han giftet seg med Emilie Hansine Alette Mathisen, som var jordmor i Bærum kommune. Faren til Emilie het Hans Mathisen og han var en kaptein/los fra Fredrikstad. Barna til Oluf og Emilie var Karl Hartvig Mathisen Dahl, Hans Oluf Petter Dahl og Hagar Randi Alette Dahl.

Karl Dahl Lillie Dahl
Karl og Lillie Dahl
Tarzan Tiedemanns tobakk - Fiskeren
To av bestefars tegninger
Min mor og hennes foreldre Min mor og hennes far
Mor og foreldre
Estrellas
Estrellas
Tyritoppen
Tyritoppen
Mor, far og meg
Mor, meg og far
Meg som blåveisgutten
Blåveisgutten
"Terje" -båten
"Terje" - båten
Familietreff
Familietreff
Sandbukta
Sandbukta
Klassebilde
Klassebilde
Hans, meg og Tone
Hans (foran), Terje, Tone
The Monsters
The Monsters - meg til høyre
Hytta på HValer
Hytta på Hvaler
Bekkelagsbakkene
Bekkelagsbakkene
Jeg spiller gitar
Jeg spiller guitar
Meg i miltæret
Meg i flyvåpenet
Medalje i Nordisk
Nordisk - meg bak til høyre
Fokusd med medaljer - meg i midten
Mange medaljer til Fokus!
Meg i Coco Loco
Meg i Coco Loco
Emma og meg i kano
Emma og meg i kano
Oss foran huset
Oss foran huset
Bordtennis i Fiji
Bordtennis i Fiji
Familien i Norge
Familien i Norge
Verdens største internettmagasin om paradisøyene  i Stillehavet
Sydhav - verdens største nettmagasin om paradisøyene i Stillehavet
Terje og Thore Engen
Terje og Thore Engen
Sonia overleverer flaskepost til Hareide
Sonia og flaskepost til Hareide
Klimanytt
Min nettavis om klima
Meg på History Channel
Meg på History Channel
Olav og Terje
Olav og meg
Grace og Sally Yee
Grace og Sally Yee
Novellesamling
Egen illustrasjon
Novellesamling og illustrasjon
Roald Dahl
Roald Dahl
Ane Dahl Torp
Ane Dahl Torp
Partner - meg nede til høyre
Partner reklamebyrå
Fokus band - meg til høyre.
Fokus band - meg til høyre
Meg og Sonia på fjernsynet
Sonia og meg på fjernsynet
Sonia og barna
Sonia og barna
StefanJimPeter
Stefan, Jim, Peter
Jeg synger karaoke liggende
Jeg synger karaoke liggende
Townsville
Townsville
BESTEFAR - NORGES FØRSTE REKLAMETEGNER
Min bestefar på farssiden het Karl Dahl. Han var, etter det jeg hørte da jeg jobbet i reklamebransjen, Norges første reklametegner. Han var også bokillustratør, samt lærer på Kunst- og Håndverkskolen. Han illustrerte blant annet de aller fleste ungdomsbøkene for Windju-forlaget, som var veldig populære på den tiden. Min far sto ofte modell, som til Tarzan. Flere av bestefars tegninger har blitt trykket opp igjen i nyere tid som plakater, blant annet Tiedemann-fiskeren. Velkjent er også "Maler'n til Bjerke" og kinoreklame-løperen, pluss reklame for Sætre, Gjensidige, Freia og Den Norske Amerikalinje. Det er synd han har gått i glemmeboken (og andre har fått æren for endel av det han gjorde), for han var utvilsomt en meget dyktig tegner!
    En historie jeg husker jeg hørte fra min far var at bestefar egentlig skulle bli opera-sanger, og reiste til Tyskland for å lære. Der traff han en tysk grevinne, og de ble forlovet. Bestefar reiste tilbake til Norge og forloveden skulle komme etter. Det gjorde hun ikke - det var bare forlovelsesringen som kom i posten. Dette gjorde at bestefar mistet stemmen og ble tegner istedet. Og giftet seg med norske Lillie. Ringen laget han om til en ring som forstilte en slange, men røde rubiner til øyne - som et symbol over over grevinnens svik. Jeg arvet ringen, men aner dessverre ikke hvor den er nå.
  Jeg husker ikke bestefar, men jeg skal ha sittet på fanget hans når han tegnet. Jeg husker bestemor: Hun hadde mange rynker, røkte rullings og hostet!
  Hans Oluf Petter Dahl bodde i det huset som moren bygget på Høvik. Vi kalte han «onkel Hans» da han levde. Sønnen Per "Peddal" Dahl ble kåret til verdens beste ishockeykeeper under de olympiske lekene i Oslo i 1952 (selv om Norge kom på sisteplass), mens sønnen Tore Hartvig Dahl dro til USA med handelsflåten i 1946 og bosatte seg der. Sønnesønn Hans-Marius Dahl er en habil konkurranse-seiler og den en jeg har litt kontakt med selv om jeg bor på den andre siden av kloden.
   Hagar Randi Alette Dahl, som jeg tror vi kjente som tante Randi, giftet seg med Hans Petter Gyllenborg Koch og bosatte seg på Sagene i Oslo.

MELLOMNAVN OG KRØLLER ETTER MORSSIDEN
Mine besteforeldre på morssiden het Ragnhild og Rudolf Svendsen. Rudolf døde før jeg ble født og jeg har mellomnavn etter han (og ble ertet av ungene for det på skolen: "Rudolf er rød på nesen.."!). Ragnhild døde da jeg var ganske ung så jeg har ikke noen klare minner om henne (mener å huske at hun var tykk). Hun var kokk, mens Rudolf etter det jeg ble fortalt var vei-ingeniør og reiste endel. Mine krøller skulle jeg etter sigende ha etter en onkel som het Lyder. En annen i familien skulle ha vært en Ramberg som drev skraphandelforretning i Oslo under og etter krigen. Han skal ha gjort store penger på det de okuperende tyskerne etterlot seg, og investerte pengene i et frimerkealbum med svært sjeldne frimerker. Min mor hadde fått beskjed av han om at hvis det ble brann i huset så var albumet det eneste hun måtte redde. Hvor det ble av albumet etter hans død vites ikke.

MIN FAR – OVERINGENIØR UTEN UTDANNING
I sine unge dager var min far Hartvig en såkalt frisksporter sammen med turn-kommentatoren Paal Clasen («..dommeren har så mange rynker i panna at han må skru på seg hatten.."). Far hadde også et lite show på teateret Chat Noir i Oslo. «Estrellas» het nummeret. Her løftet han en dame, - på gulvet eller hengende i en trapes. Vel, da mor og far ble forlovet ble det slutt på frisksportingen – de måtte jo ha penger hvis de skulle starte en familie. Så han fikk jobb som laborant på Universitetet i Oslo. Noe av det først jeg kan huske var at vi tittet på 17.-mai toget fra et vindu der. Siden jobbet jeg av og til der i skoleferiene – og var et år dyrepasser for rotter, mus og kaniner som ble brukt i forsøk. Min far startet også "Hartvig Dahls Danseskole" - hvor han lærte videre det han selv lærte på den danseskolen han gikk!
   Jeg husker også godt at vi bygget hytte på Vegglifjell i Numedalen. På en høyde et godt stykke unna bilveien. For å få fraktet materialer opp laget far en løypestreng. Når den fungerte med bilen som motor for å hale materialene oppover gikk det greit, men det er ikke få tonn jeg bar opp når det ikke fungerte. Vel, jeg så noen tyrirøtter ved hytta og ga den navnet Tyritoppen. Etterhvert fikk hytta et stort tilbygg – som vi bygget selv også. Etter mange vintre og sommeren på Tyritoppen savnet nok min far sjøen, hans selv om vi hadde hatt en båt ved Holmen i Asker - den het "Terje". Så det ble hytte på Søndre Sandøy på Hvaler, som vi også bygget selv. Her på en fjellknaus så nære stranden som lovlig. Vi prøvde med løypestreng for å frakte byggematerialer opp, men det ble litt for bratt så vi støpte en laaaang trapp opp. Det var en slags grop foran hytta – og mor sa ubetenksomt at her hadde det vært flott med et svømmebasseng. Så da var det igang med å bære stein, sand og sement igjen! Vi hadde stadig besøk så det varte ikke mange år før hytta fikk et tilbygg. Pluss at vi bygget en mindre hytte nærmere stranden da strandloven ble lempet. Joda, jeg jeg hadde nok å henge fingre i - jeg snekret blant annet hele taket på hovedhytta!
   Far arbeidet som laborant i mange år, men da Medisinsk Biokjemi trengte mer plass til en økning i studenter ble min far skulle være bindeleddet mellom universitetet og arkitektene. Man hadde fått med seg at min far hadde bygget hytter her og der! Så da ble han forfremmet til overingeniør – en stilling min far slettes ikke hadde utdanning til å skulle få!
  I tillegg til hytta så laget min far også båten vi brukte på Hvaler de første årene. Han fikk tak i to dropptanker til fly og bygget båten oppå dem! Med påhengsmotor så fungerte det ganske bra, men jeg tror aldri det har vært laget en maken båt! Far fikk også organisert en hytteforening på Søndre Sandøy og fikk laget en brygge for båtene og småferger.
   Far hadde alltid hatt drømmen om å seile egen båt til fjerne kyster, og det var da han leste i et båtblad at jeg selv fikk ideen: Kjøp en seilbåt og seil til sydhavsøyene! Det gjorde jeg, og da jeg siden ble bosatt i Tuvalu kom mine foreldre og besøkte meg to ganger. Far kom seg til fjerne kyster – selv om det var med fly!
   De siste årene i sitt liv var far på gamlehjem i Oslo. Ikke på samme som min mor Bjørg – og det gikk svært hardt inn på han, noe jeg fikk erfare da jeg besøkte han mens jeg bodde i Tuvalu. (Hartvig Olav Dahl, født 07.11.1921, død 18.07.2009).

MIN MOR – KUNNE FORTELLE NÅR FOLK DØDE
Min mor Bjørg og min far hadde felles venner før de ble et par. Mor var ikke frisksporter som far, men var på Frognerbadet da far ba henne med opp på stupebrettet. Mor hadde aldri hadde
stupt, men det bar helt opp til 10-meteren - og mor kastet seg etter! Så forholdet startet nok med et plask. Siden ble de gift, og en stund etter at jeg ble født flyttet vi fra bestefars leilighet på Majorstuen til drabantbyen Lambertseter.
   I de dager var det jo vanlig at kvinnene var hjemme uten jobb, men da jeg begynte på videregående skole hadde tidene hadde endret seg litt. Så min mor startet også å arbeide på universitet i Oslo, på Medisinsk Biokjemi som far. Først som kontorassistent som vasket glass, men etter endel år ble hun forfremmet til kontorfullmektig, med ansvar for bokføringen i deres avdeling.
    Det som var veldig spesielt med min mor var at hun kunne fortelle når folk døde. Det startet da familien til en jente jeg kjente godt dro til Uganda for at faren skulle åpne et norsk institutt der. Mor kom til frokostbordet og sa at hun var nødt til å fortelle oss at professor Ås var død. Vi lo og sa at han ikke var gammel eller syk, men etter fjorten dager fikk jeg et brev til meg som fortalte at han hadde dødd. Antagelig den dagen da min mor fortalte oss det. Jeg har siden hørt at professor Ås drev med drømmeforskning, men har ikke fått det bekreftet. Neste gang det skjedde var vi på hyttta på fjellet. Mor kom til frokostbordet og sa at noen var i ferd med å dø i is og snø. Det viste seg å være to brødre jeg kjente. De hadde blitt begravd i et lite snøskred like ved hytta vår. De overlevde, men den ene var helt blå og livløs da de fant han under snøen. Neste gangen var da min bestemor døde. Mor kom til frokostbordet og sa at hun ikke ville fortelle oss det, men var nødt. Og sa at bestemor akkurat hadde dødd. Vi lo og ba henne slutte med tullet, men etter en halv time kom telefonen fra tante Bodil på Ås hvor bestemor var. Vi begynt å bli så redd av mors spesielle evne – tenk om hun drømte om en av oss – at vi ba henne slutte med å fortelle oss sine drømmer. Noe hun gjorde. For min artikkel om mors evne - klikk her.
   Mor gikk med illegale aviser under den andre verdenskrig. En dag da hun og venninnen Inger Johanne samt to unge menn satt på en kafe, med illegale aviser skjult rundt beina under bukser og kjoler, og gjorde seg klar til utlevering, kom tyske soldater stormende inn. De tok med seg de to karene ut og skjøt dem. Noen hadde tystet på gutta, men ikke på mor og venninnen.
  Min mor endte også sine dager på et gamlehjem, men ikke på det samme som far. Kun to uker etter at far døde - "så" hun det og ga opp? (Bjørg Sonja Henny, født 10.02.1926, død 02.08.2009) Min mor hadde "Sonja Henny" etter Sonja Henie som var en verdensberømt skøytestjerne og skues
piller på den tiden.)

JEG VAR "BLÅVEISGUTTEN"
Jeg ble født på Ullevål sykehus i Oslo, og bodde rett ovenfor Majorstuen Kirke i Kirkeveien i Oslo. Jeg hadde så lyst og krøllete hår at mange trodde at min mor hadde farget og krøllet det. Mitt første møte med media var da jeg fant en uvanlig tidlig blåveis. Aftenposten tok et bilde av meg og dermed ble jeg «blåveisgutten».
   Min far hadde en seilbåt, men da jeg ble født kjøpte han en motorbåt ved Holmen Slipp ved Nesbru utenfor byen. Båten ble døpt etter meg, og vi leide et lite «drengehus» nedenfor skipperhuset til tre eldre søstrer som vi kalte "tantene på Holmen". Jeg var fem år gammel da vi flyttet vil til Mellombølgen 4 på Lambertseter, - øverste etasje i en fire etasjes blokk. Startet på Lambertseter skole og ble med i ulvungene og gikk på danseskole. Jeg kom ikke inn i skolemusikken – jeg klarte ikke å marsjere i takt, sa de under opptaksprøven. Litt merkelig, for jeg hadde akkurat vunnet førstepremie i en dansekonkurranse! Far ville ta det opp med skolen, men jeg var for sjenert for det
.

SKULLE ARVE TANTENE PÅ HOLMEN
Far kjøpte en båt på Holmen slipp i Nesbru og vi leide et "drengehus" hos tre gamle jomfruer. Jeg mener å huske at tantene sang dette for meg: «Nå skal han Terje lære å gå, trippe-trippe-trapp, trippe-trippe-trapp» og at jeg ertet dem litt ved å late som jeg snublet i den bratte trappen inn til skipperhuset. Da jeg ble eldre så var jeg ofte hos tantene alene i feriene. De fortalte meg at jeg skulle arve alt, men da den siste tanten døde så dukket det plutselig opp en fjern slektning - og alt jeg arvet var et par lysestaker av sølv. Jeg aldri vært på jakt etter gods og gull og forfulgte ikke saken, men gikk nok glipp av mangfoldige millioner der!

DØDE JEG NESTEN?
Jeg er ikke sikker på hvor ung jeg var da jeg måtte fjerne mandlene, men kan ha vært rundt fem år. Det jeg husker er at jeg fikk full narkose og at jeg drømte. Jeg drømte at en stor og sterkt lysende fem-takket stjerne med en diger T i midten svevde over meg mens den lo. Da jeg våknet opp i en seng på gangen ble jeg forklart at de hadde gitt meg for mye narkose. Jeg har siden hørt at folk som har en nesten-død opplevelse ofte ser et sterkt lys. Kunne det være at jeg nesten døde?

   En annen negativ opplevelse var da jeg i Tuvalu dykket ned for å hjelpe svigerfar Toe med å få opp et garn hvor en liten hai hadde satt seg fast. Jeg fikk vann i øret. Det ble veldig høy feber og vondt i hodet. Jeg måtte dra til sykehuset i New Zealand hvor det fantes en egnet doktor. Jeg hadde betennelse på vevet rundt hjernen, noe som kan være livstruende, sa han. Og ga meg antibiotika og andre medisiner som heligvis tok kverken på elendigheten! 
   Jeg husker også at jeg hver eneste vinter som ung fikk øreverk og at doktor Tryving stakk hull på tromhinnene - noe som ikke var særlig behagelig!
Og siden har jeg jeg alltid hatt sinusbetennelse når det blir kjørligere, også her i tropiske Australia hvor jeg nå bor!

TO KUSINER, MEN INGEN FETTER
Min far hadde en søster. Det var tante Bodil og hun var gift med meieribestyrer Willy Authen på Ås. Onkel Willy var en av dem som var med på å utvikle den verdenskjente Jarlsbergosten. De hadde to barn, Ragnhild og Frøydis. Vi var mye sammen med dem, i ferier og høytider. Ja, vi visste alltid hva som skjedde julaften, da fikk vi ost som ekstrapresanger og onkel Willy sang "..vi svinger oss i kretsen og neier - og buuuuukker» da vi gikk rundt juletreet!
"

HANSEMANN – BROR SOM IKKE VAR BROR
Da jeg var ganske ung var det tre barn i familien. Min mor passet på Hans, som vi kalte Hansemann. Moren bodde på Lambertseter, men var enslig og måtte jobbe for å overleve. Hansmann ble som en yngre bror. Han bodde hos oss hver eneste dag og ofte om nettene også, helt til midten av første klasse da han ble såkalt "nøkkelbarn". Han var med oss på hyttene og ofte andre steder vi dro. Så ble det jo militærtjeneste på meg, og siden forsvant jeg ut av landet. Jeg har ikke så mye kontakt med Hans idag, men jeg har ikke glemt deg!

SOMMERE I SANDBUKTA
Flere sommere dro vi på campingtur til Sandbukta ved Tofte i Hurum. Den hadde en flott sandstrand, men var så godt som ukjent for folk flest. Flere kilometer fra nærmeste vei (fortsatt). Far var speiderleder på Lambertseter, og fikk siden laget en speiderbåt av en gammel livbåt, og da ble det turer til Sandbukta med den. Sandbukta ligger der hvor Oslofjorden og Drammenfjorden deler seg. Vannet var ganske rent og klart - og vi fikk en hummer som var så stor at klørne nådde i bakken når far holdt den på strak arm (antagelig Norgesrekord)!

BASSGUITARIST I THE MONSTERS
Det var ingen videregående skole på Lambertseter da jeg gikk ut av syvende klasse, så vi måtte går på ettermiddagskole på Manglerud mens skolen ble bygget. Vel, da Lambertseter gymnas ble ferdig kunne vi starte der. Jeg var minstemann i klassen, som min far hadde vært det da han var ung. Min mors bestevenninne bodde på Ammerud ved Grorud og det gikk slik at hennes sønn Trond ville starte et band sammen med tre venner. De hadde ingen til å spille bassguitar, så jeg sparte penger til å kjøpe den billigste jeg fant. Vi kalte bandet The Monsters og øvde til fingrene blødde. Vi spilte på et par klassefester, men mistet treningslokalet da borettslaget ikke lenger ville la oss øve i kjelleren der Trond bodde. Vel, min søster gikk på Karlsrud skole på Lambertseter, og der hadde de en filmsal vi kunne bruke. Lite ante jeg at det samme lokalet seinere ville bli mitt «hjem» for et par år! Vi fikk etter hvert en ny, ung trommelager og spilte på hans konfirmasjonsfeiring - og avskjedsforestilling for vokalisten - , da en kar kom i pausen og sa at han var manager på Club 7, og at vi skulle få spille der om et par uker. Club 7 – klubben med stor K, der alle de beste norske og utenlandske bandene/artistene spilte! Vi prøvde å overtale vokalisten, men han sa nei. Så da var det slutt for monsterne!

SKOLEMESTERSKAP MED FØLGER
De hadde et bordtennisbord på jobben til min far der de spilte i lunsjpausene. Jeg prøvde litt selv da jeg besøkte, men jeg hadde ingen anelse om at bordtennis var en sport. Så jeg ble overrasket da vi det siste året på realskolen fikk en invitasjon til skolemesterskap for Oslo. På den skolen der Monsters øvde. Jeg meldte meg på og ble overrasket over hvor gode deltagerne var – jeg hadde ingen sjanse. Jeg startet en bordtennisgruppe på skolen, men ante ikke at bordtennis noen år seinere skulle «stjele» livet mitt!

HOLMETURER PÅ HVALER
Da vi bygget hytta på Hvaler oppdaget jeg at ungdommene dro på «holmeturer» i helgene og skoleferiene. Man puttet kasseguitaren og noen øl i en jolle med påhengsmotor og dro til Gyltholmen eller en annen holme hvor ingen bodde. Spilte og sang gjennom sommernatten. Vel, om dagen hadde jeg nok å henge fingrene i. Bar stein, planker og sement til hytta og svømmebassenget vi laget. Ja, jeg snekret også hele taket selv. Før min far døde sa han at hytta skulle tilhøre hele familien, men det gikk ikke slik. Jeg har hørt av andre at min søster, som bor på Hvaler, nylig solgte hytta for mer enn 5 millioner!

VISEKLUBB MED KJENTE ARISTER
Jeg hadde etter hvert lært meg å spille på mer enn bassguitar. Jeg var faktisk så ivrig at jeg fikk startet en viseklubb som fikk holde til i aulaen på Lambertseter gymnas og hadde opptredener mange av Norges mest kjente artister, som Lillebjørn, Finn Kalvik og Øystein Sunde. Jeg opptrådte selv også, med egne sanger og dikt. Jeg var veldig tidlig bekymret over at vårt materialistiske levesett kunne skade miljøet, og i min sang Sølvpapir tok jeg blant annet for meg de som protesterte uten å se at de selv var medskyldige; «.. men selv når ropet runger i din strupe – sølvpapiret daler fra din hånd..». Jeg sang den sammen med min søster Tone og den ble en »hit» som vi ble bedt å spille hver eneste gang. Min søster og jeg ble etter hvert så brukbare at et svenskt band ville ha oss med som oppvarmingsakt på deres turne i Sverige. Min søster sa nei.

   Jeg har siden gjort Sølvpapir om til en mer modern versjon på engelsk (Chocolate Paper) - den finner du på Youtube her.

PIPPI, MEN IKKE LANGSTRØMPE
En jente jeg ble kjent med på Hvaler var Torild Ås, som vi kalte Pippi. Familien til Pippi og tvillingbroren Sigmund hadde ikke hytte der, men leide et hus hver sommer. Pippi var den som alle likte. Hun som plukket blomster til de eldre og alltid var blid. Det var hun som oppmuntret meg til å spille og synge – og da jeg hadde viseklubb på Lambertseter så hadde hun en i Asker. Hun rosemalte folkevognen min og gjorde at jeg ble godt kjent med hele hennes familie. Men så var det slik de dro til Afrika for en periode og at jeg hadde militærtjeneste. Og så fikk jeg til min store fortvilelse høre at hun døde ved å havne foran et tog. Men det er noe i tidslinjen som ikke stemmer, og det dukker opp fortengte minner om hennes død. Var jeg der?

EN TAMBURMAJOR FRA FREDRIKSTAD
Jeg har ingen problemer med å synge karaoke eller holde foredrag om mine sydhavseventyr, men en-til-en med jenter har alltid vært vanskelig for meg. Ja, før jeg giftet meg med Emma som en gammel ungkar så hadde jeg bare hatt følge med en eneste jente. Det var Laila en sommer på Hvaler - hun var tamburmajor for musikkorpset ved en skole i Fredrikstad.

SKIHOPPING JEG ANGRER PÅ
På Vegglifjell hadde de en sosial slalåmkonkurranse hver påske, og siden min tremenning Erik drev med skihopping fikk vi igang en hopp-konkurranse i det vi kalt Tyrikollen. Erik og hans far Knut og mor Erna bodde svært ofte med oss på Tyritoppen i feriene. Jeg var ikke noe spesielt god på ski, men syntes det var artig med både slalåm og hopping. Om vinteren i Oslo dro jeg ofte fram min fars gamle hoppski av tre, han hadde visstnok hatt bakkerekord i Skui før den ble til storbakke. Så det ble skihopping på meg i Ekern, Linderudkollen og Bekkelagsbakkene. Jeg vet ikke hvorfor, men det var mellomste Bekkern som var favorittbakken - helt til jeg gikk skikkelig på trynet og gikk kast i kast utover sletta. Det ble tur til legen, som satte på meg en krage og sa at jeg hadde en skade mellom nakkevirvlene. Siden ble jeg sendt til en kiropraktor som sa han ville prøve noe han kalte traksjonsbehandling. Han la meg på benken og dro meg i hodet med all kraft. Om jeg ble bedre? Nei – det ble verre. Siden ble jeg sendt en som skulle være Norges beste kiropraktor, men han så på røntgenbildene av nakken og sa at han ikke turde gjøre noe. Jeg ble siden sendt til en dame som hadde lært noe som ble kalt cranial sacral behandling i England. Hun presset fingrene sine på hver side av hodet mitt på forskjellige steder. Det eneste som skjedd var at det fosset puss ut av nesen! Etter turer på gym hvor jeg skulle prøve å styrke nakkemusklene var det ikke noe mer helseapparatet kunne gjøre for meg. Det var bare å leve med en dårlig nakke.

"HAN DERRE HELSPRØ LÆRER'N"
Etter gymnaset fant jeg ut at jeg skulle prøve læreryrket. Så jeg ble vikar – og prøvde å spille alle typer lærere. Fra den enormt strenge til den morsomme. Så noen ganger var det «Sitt ned- legg meldingsboken klar på pulten!!» Andre ganger var gitar og "Hvis dine ører henger ned".
   På en skole fikk advarsel om at "du skal ha den verste klassen i Oslo - bare få dem til å være i klasserommet!». Det var en tiendeklasse i fysikk. Da de gikk inn fysikksalen hørte jeg noen av de som kunne være bråkmakerne i klassen snakke om fisking. Så jeg gikk kjapt igang med å snakke om fisking på fjellet. De satt stille som mus. Men da jeg prøvde å dreie det over på lysbryting i vannoverflaten for å lure inn litt fysikk reiste bråkmakerne seg opp, gikk til skapene, brøt dem opp og puttet saker i lommene. Jeg låste døren til klasserommet, stilte meg foran og ga klar ordre om at alt skulle legges på plass og at rektor ventet hvis ikke det skjedde umiddelbart. Som vikar hadde jeg egentlig kun lov til å undervise 3-6 klasse, men det var ofte desperat lærermangel.
   Morsomst synte jeg det var å spille læreren som gjorde alt mer levende. Som da jeg i historieundervisning ga tullete klengenavn på alle de historiske personene og ga dem teaterstemmer. Det gikk veldig bra en stund - helt til elevene syntes det var så morsomt at de ikke klarte å holde seg stille, men ville være med selv! I andre klasser hadde jeg med gitaren og spilte og sang, men også det ble lett for bråkete. Så dessverre så viste det seg at det å være den strenge læreren fungerte best. Så etter at jeg var klasseforstander for en sjetteklasse i nesten ett år droppet jeg planen om lærerskole. Vel, i flere år etterpå hørte visking av ungdom da jeg gikk rundt på Lambertseter - alt fra: «Der er han derre helsprø lærer'n!" til «Der går han kuule vikar'n!».

AVVERGET JEG KRIG MOT RUSSLAND?
Da jeg var under militærtjenesten var radar-operator inne i et fjell i Nord-Norge skjedde noe jeg husker enda. Russerne hadde en periode nesten daglig militærfly som erter oss ved å fly fra Murmansk og nedover norske-kysten. Det hadde seg slik at jeg plottet de russiske flyene da de plutselig endret kurs og fløy rett mot land. Jeg gjorde min overordnete oppmerksom på dette, og plutselig strømmet det utenlandske og norske offiserer av høy rang inn i hallen. Jeg fikk beskjed dom å plotte flyene så nøyaktig jeg kunne. Det gikk noen minutter, og så hørte jeg på hodetelefonene at norske jagerfly skulle ta. De russiske flyene var nå i norsk farvann. Akkurat da jeg kunne se på radarskjermen at de norske flyene lettet snudde de russiske flyene. Et ganske så sikkert bevis på noe jeg lenge hadde ant: At russerne kunne lytte på våre kommunikasjonslinjer!

BORDTENNIS 24 TIMER I DØGNET
Jeg hadde spilt endel bordtennis for moro skyld da jeg var i militæret, og etter at militærtjenesten var ferdig dro jeg til Karlsrud skole for å se om de fortsatt hadde bordtennis der. Det hadde de, og jeg ble overrasket over å se hvor gode spillerne var. Fokus Bordtennisklubb hadde akkurat blitt Norgesmestere for herrer lag og jeg var selvsagt langt, langt unna deres nivå. Jeg hadde ikke hatt en anelse om at bordtennis var en stor sport internasjonalt og at selv norske spillere drev systematisk trening. Vel, spillerne var vennlige nok, og alle på laget samt treneren var i min alder. Så jeg så på dem trene dag etter dag og ble med når de dro for å spise pizza etter fredags-treningen.
   Klubben hadde fire bordtennisbord i filmsalen og et bord på gangen. På bordet i gangen var det endel unge gutter og jenter som en eller annen grunn hadde funnet veien fra drabantbyen Bøler. Dem var av og til litt bråkete og jeg ble spurt om jeg ikke kunne holde et lite øye med dem. Jeg sa ja, men det gikk ikke lenge før jeg syntes det var synd at ingen kunne lære dem å spille. Så jeg meldte meg på trenerkurs. Da kurset var ferdig så skjedde det at treneren ikke hadde tid til å være bordtennistrener mer og klubben spurte om jeg kunne overta. Jeg var jo rimelig skeptisk siden jeg var så fersk i sporten, men de klarte å overtale meg. Det viste seg også at trener Erik Johannessen som ga seg også satt i bordtennisforbundet – og vips var jeg styremedlem der! Ikke nok med det: De hadde ingen trener som kunne være med det norske herrelaget til nordisk mesterskap og jeg ble nærmest tvunget til å ta jobben! Overraskende nok gikk det så bra at Norge fikk sine først lagmedaljer noensinne – vi slo Finland i kampen om bronse!
   Jeg fikk også ansvaret for de norske junior-jentene, og også de fikk sin første medalje i nordisk da jeg var lagleder. Den som dro lasset var Tone Folkeson. Tone startet i Fokus som 11-åring, og var så ivrig at hun gjorde raske framskritt selv om hun ikke var noe balltalent. Hun «tvang» meg til å gjøre en-til-en trening utenom den vanlige treningen, og jeg måtte også spille defensivt så hun kunne slå den regjerende mesteren fra Bergen. Tone ble norgesmester for piker, junior og senior det samme året – og var som en søster for meg. Så det gikk svært hardt inn på meg at hun ble drept da drosjen som kjørte det norsk bordtennis-landslaget under en E-cupkamp i Spania kjørte av veien.
   Ikke bare var jeg trener fra klubb til landslagsnivå, jeg var også styremedlem! Ja,
jeg jobbet også beinhardt for å gjøre bordtennis til en mer akseptert sport i Norge, skrev artikler til avisene og var mannen bak Norges første bordtennishall. Jeg fikk alle med på at klubbdraktene skulle være helt svarte og designet klubbmerket. Ja, ferie ble det aldri, for om sommeren var det bordtennisleire! Jeg var også en periode daglig leder i et firma for import og salg av bordtennisutstyr. Ikke nok med det: Jeg har jo alltid vært glad i musikk, så det ble Fokus band på årsfestene med medlemmene som musikere og sangere - og etterhvert laget vi til og med egne musicals, som "Olav Trygvasson oppdager Amerika" (hvor jeg skrev teksten). Jeg drev utviklingarbeid i klubbene og utdannet trenere (jeg skrev til og med lærebøkene for kursene). Jeg er æresmedlem av Fokus.
  Selvsagt ble det for mye, det ble bordtennis nesten 24 timer i døgnet. Jeg skrev bordtennisprogram på jobben da jeg var tekstforfatter i Partner Reklamebyrå og drømte bordtennis om nettene! Men det var ikke alle som var så ivrige som meg, og da Fokus ikke ville lage en ny utviklingsplan startet det å butte imot. Da jeg også klarte å fatte personlig interesse for en av jentene, noe en trener ikke skal gjøre, sa jeg takk for meg. Kjøpte en seilbåt og satte kurs for Stillehavet.

MED COCO LOCO TIL SYDHAVETS LAGUNER!

Coco Loco er den minste norske båten som har lagt ut på en jordomseiling. En brukt Maxi 68, seks meter og åtti centimeter lang/kort, kjøpt i Sverige to måneder før avreisen. Min eneste erfaring med seiling var i en Optimist-jolle i ti-årsalderen. Jeg var med i en regatta. "Følg etter de andre!", sa far. Vel, det gikk slik at jeg ledet overlegent etter starten - og seilte feil vei etter først bøye-runding..!
   "Klin kokos, i den lille båten vil du forlise før du når Danmark", var de fleste kommentarene. Vel, jeg hadde lest alt jeg kunne om langturseilas i halvannet år og visste at små livbåter greide seg når skipene gikk ned. Etter to orkaner og fire tropiske stormer hadde Coco Loco bevist at det ikke er størrelsen det kom mer en på, mitt lille hjem klarte seg med glans der langt større yatcher måtte melde pass!
   Fra Kanariøyene var det 27 dager over Atlanter'n, hvor jeg fikk en storm som var så sterk at jeg seilte i fire knops fart med vinden uten å ha seil oppe! Etter Karibien bar det ut i Stillehavet, og etter å ha drevet uten vind i 18 døgn i Panamabukta kunne jeg svømme sammen med sjøløvene på Galapagos-øyene. Så ventet 32 dager med spinnaker hele veien før jeg kunne gå iland på Fatuhiva hvor Thor Heyerdahl prøvde å vende tilbake til naturen som nygift. Deretter bar det fra øyrike til øyrike: Tuamotuøyene, Tahiti, Cookøyene, American Samoa, Western Samoa, Tuvalu, Kiribati, Marshaløyene, Federated States of Mikronesia, Papua Ny Guinea og Salomonøyene, hvor Coco Loco ble pårent langs en brygge, fire og et halvt år etter at vi kastet loss fra Rådhuskaia i Oslo!
   For noen eventyr jeg fikk være med på de årene!!! Dykke etter perlemuslinger, fange havskilpadder, svømme blant haier, danse med hofterullende vahiner på Tahiti, seile utriggerkano, danse "te kamei" for 600 gapskrattende innfødte i Kiribati, bite ihjel blekksprut med tennene, spise hund, finne gigantmuslinger, bli adoptert på en øy hvor jentene kun gikk i ledeklede, være med de siste sydhavsnavigatørene i havgående kanoer, bli vekket opp med kniv på strupen, lete etter flaggermus i dryppsteinshuler, få båten full av Ponapes ville jenter, utforske de mystiske ruinene Nan Madol, være ombord i Rainbow Warrior før den ble senket, klatre i palmene etter drikkenøtter osv. osv....
   Ja, hadde ikke Coco Loco blitt skadet så mye at hun ikke lot seg reparere så hadde jeg vel seilt rundt i Stillehavet enda, for i Mikronesia hadde jeg funnet ut at det å seile hele jorda rundt ikke var noe å strebe etter. Stresset og kulda i Norge var liksom ikke noe å lengte etter! Selve seilingen var jeg nok forlengst lei, det er ingen som seiler så langt som syntes det er så stas å duppe opp og ned på et endeløst hav, spenne på seg sikkerhets-selen når truende skyer nærme seg - og banne og sverte om natten fordi man er redd for å dunke inn i et korallrev når som helst! Men det å lære nye kulturer å kjenne, få nye venner, kaste seg ut i nye og spennende opplevelser.... det var en annen sak! For siden om seilasen -klikk her!


HØVDINGSLEKT
Jeg er adoptert av høvingslekt i Tuvalu, Kiribati, Mikronesiaføderasjonen og Papua Ny Guinea. Jeg trodde at dette mest var et slags symbol på vennlighet, men har siden lært at jeg faktisk kan bli høvding i flere land hvis jeg reiser tilbake!
For min artikkel om dette -klikk her!

NESTEN DREPT FLERE GANGER
Det er gjerne farligere på land enn ute på havet, selv i en liten båt. På en bar i Pohnpei fikk jeg en kniv mot magen av en kar som sa han skulle drepe meg fordi han var broren til han som hadde stjålet jollen min (!). Heldigvis fikk jeg øyekontakt med en bartender som snek seg inn bakfra og halte karen vekk. Jeg satte opp en lapp med finnelønn på markedet - og jollen dukket opp dagen etter.
   På en av de ytre øyene i Papua New Guinea kom det kar ombord Coco Loco på natten. Satte en kniv mot strupen min, og så rimelig vill ut med et tørkle halvveis nedover øynene. Jeg beholdt roen og spurte hva han ville ha. Han ville ha radioen min med kassettspiller. Noe han fikk. Og forsvant.

DEN NORSKE ROBINSON CRUSOE
Etter at Coco Loco ble ødelagt i Salomonøyene ble det en kort tur til Norge for å gi ut en bok om eventyrseilasen, og hilse på familie og venner. Etter noen hutrende måneder med lange underbukser var jeg på vei sydover igjen, denne gang med fly. Første stopp ble Kiribati, og etter fire måneder der dro jeg til naboriket Tuvalu for å hilse på Iakopo, som jeg hadde brevvekslet med siden jeg traff han i 1985. Jeg traff Iakopo, som nå var på atollen Nukulaelae, men jeg traff også Emma Toematagi....! Vel, den innbarkete ungkaren fridde etter å ha kjent Emma "Siste Vind" en ukes tid, og det uten engang å ha gitt henne et kyss på kinnet - og uten å vite at hennes far var høvding!
   Det ble en månedes bryllupsfest, med brudgom i gresskjørt og blomsterkrans, og så besluttet vi at vi skulle bygge vårt hjem på den ubebodde koralløya Motuloa, hvor vi hadde snakket sammen for første gang. Tre kilometer over lagunen fra landsbyen, et døgns seilas med skip fra nærmeste flyplass, i verdens fjerde minste rike. 9000 mennesker fordelt på 9 atoller med et samlet landareal på 26 kvadratkilometer!
   Det var selvsagt litt av en beslutning å ta at vi ville bosette oss på en øde koralløy på verdens ende, men Norge var for langt unna familien for Emma, og for kaldt for meg. At vi ble nødt til å bygge opp vårt hjem fra starten av bekymret oss ikke. Landsbyfolkene skulle hjelpe oss, og vi gledet oss dessuten begge to til å ta i et tak. Vårt eget hjem, på vår egen holme - det var noe det! For min side om Robinson-livet klikk her.

VI MÅTTE FLYTTE - OG BLE KALT VERDENS FØRSTE KLIMAFLYKTNINGER
"Snart kommer digre bølger til å skylle over øyene. Vi vil prøve å klatre opp i palmene, men så drukner vi. Det er ikke så farlig for meg, jeg er gammel nå, men barna skulle få leve!" Ordene kom i fra svigermor Fakalei etter at vi hadde hatt tre orkaner etter hverandre rundt juletider det femte året vårt på Motuloa. Tre orkaner i stillebeltet under ekvator hvor man ifølge fysiske lover ikke skal kunne ha orkaner!
   Alle øyene i det riket vi hadde slått oss ned var panneflate koralløyer/atoller, med en høyde på rundt to meter over havflaten - ved lavvann. Dessuten hadde havet allerede startet å stige på grunn av den termiske utvidelsen av et varmere hav - som var en følge av drivhuseffekten. Vi hadde en datter på fire år. Vi reiste.

   Vi reiste først til naboriket Fiji, 1000 kilometer i sør. Vi følte ikke helt for å forlate det tropiske klimaet, og for Emma var det viktig å være nære familen sin. Familiebånd er langt sterkere i sydhavet enn i den vestlige verden. Vi fikk leid et hus i utkanten av hovedstaden Suva, og jeg prøvde å få oppholdstillatelse som forfatter med inntekter fra utlandet. Det gikk ikke.
   Nok en gang var det å ty til bordtennisen, og vips var jeg landslagstrener for Fiji. Uten lønn, men med oppholdtillatelse. Helt til bordtennisforbundet fant ut at de skulle gi meg litt av de pengene jeg klarte å skaffe dem fra olympiske midler. Den nye presidenten i forbundet, som ikke likte at de yngre hadde startet å slå han, tilbød meg en lønn som han visste var mindre enn vi kunne leve for og sa at jeg ikke kunne fortsette å skrive. Farvel til Fiji for oss, og fortsatt plass på landslaget for femtiåringen!
   Vi kunne nok ha kjempet for å blitt i Fiji, men oppblomstring av kriminalitet takket være politiske og rasemessige forhold, gjorde at Emma ikke lenger turde være alene i huset om kvelden, noe som passer dårlig for en idrettstrener. Så vi var på flyttefot igjen. Til Norge.

   Media i Norge kalte meg "verdens første klimaflyktning" - og jeg fikk et brev fra Språkrådet som sa at ordet "klimaflyktning" kom inn det norske språket på grunn av meg.
For min side om flukten - klikk her.

VÆRT FOR LENGE BORTE
Vi kjøpte oss en leilighet på Lambertseter, som nå var blitt et veldig pent og ryddig sted. Sonia startet på skole og fotballtrening. Det varte ikke lenge før hun snakket flytende norsk og fikk massevis av venner. Emma fikk jobb på Lambertseter Alders- og Sykehjem som renholdsmedarbeider. Hun gikk på norskkurs, og drev med aerobictrening to ganger i uken.
   Jeg prøvde å komme tilbake til reklamebransjen, men det gikk ikke. De sa jeg var blitt for gammel og hadde vært for lenge borte.
   Vel, etter hvert fikk jeg jobb som oversetter av tegnefilmer som Sonic, og dermed satt jeg fra syv om morgenen til langt på kveld foran PC'en og videospilleren. Pengene strømmet inn og huslånet vårt minsket, men nakken startet å verke så ille at jeg holdt på å svime av. Snipp, snapp, snute, oversettereventyret var ute. Jeg ble sykemeldt.

FOREDRAG I FENGSLER OG PÅ FOLKEHØYSKOLER
Jeg klarte selvsagt ikke å sitte i sofaen og tvinne tommeltotter, så jeg holdt lysbildeforedag i fengsler og på folkehøyskoler. Det ble buss og tog siden jeg tenkte klima, men det gikk jo greit. Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger - og har siden fått meldinger fra elever som har dratt til Stillehavet på grunn av mitt foredrag! Kun en av fangene ved et sikringsfengsel, der vaktene sto rundt salen med geværer, fikk meg til å grøsse da han så meg inn i øynene.

PAPPA-PERMISJON PÅ KANARIØYENE
Da Olav var et omtrent et år gammel tok vi mamma/pappa-permisjon og dro til Kanarøyene. Sonia gikk på den norske skolen på Grand Canaria, og Olav kastet smokken bestemt ut av vognen. Jeg holdt noen foredrag, men d
ro også over til Tenerife for å treffe Thor Heyerdahl. Samme dagen jeg kom måtte han i full fart på et møte i utlandet, så jeg traff han ikke.

ELVIS OG SINATRA SHOW i BORETTSLAGET
Borettslaget i Antenneveien på Lambertseter der vi bodde bygget et samfunnshus - og spurte beboerne om hvordan de kunne bruke det. Jeg fikk ideen å lage musikk-show, og borettslaget sa ja. Jeg fant ut at vi kunne lage to show - og Frank Sinatra-showet var først ute. Jeg sang Sinatra-sanger - og datter Sonia hjalp til på "Strangers in the night" mens min venn Tore Engen i bandet Lucifer Was dro til men en forrykende solo på sin el-guitar. I Elvis-showet som fulgte var sønn Olav en mini-Elvis og min tidlige klassekamerat og nå sanger ved den Norske Opera, Sverre Sørborg, sang Elvis med fynd og klem. Showene fikk brukbar mottagelse, og ganske mange av borettslagets beboere var publikum.


REDDET LIV FIRE GANGER
Jeg har aldri vært særlig tøff, men tror jeg har reddet liv fire ganger. Første gangen var på Hvaler i ungdomsårene. Vi dro en båttur til Koster-øyene sammen med onkel Fritz Lühr og tante Åse (søster til bestemor Lillie). Vi sto på et svaberg og så på de store bølgene etter et uvær. Onkel Fritz, som ikke kunne svømme, sto litt for nære kanten og en bølge skylte han overende og nedover mot brottet. Jeg kastet meg ned og fikk tak i hånden hans. Far fikk tak i mine ankler og halte oss opp.
   Andre gangen var i Østmarka. En dame med et lite barn falt ut i en liten elv som fosset nedover en skråning mot en dyp kulp. Jeg løp til en bjørk, brakk av en grein og rakte den ned mot dem. Moren holdt barnet med en ene hånden, og fikk tak i greinen med den andre. Så fikk jeg halt dem til elvekanten.
   Tredje gangen sto jeg en sein kveld på en nesten folketom Nasjonalteateret stasjon i Oslo og ventet på T-banen. En kar som hadde drukket for mye balanserte på kanten – og falt utenfor. Jeg løp bort og så han hadde svimt av - på tvers og med hodet på den ene skinnen. Jeg hoppet ned, halte han mot kanten og hylte at de måtte stoppe togene. En annen kar kom til og vi fikk dyttet og halt han opp. Jeg ble hjulpet opp, la mannen i sidestilling og ba damen i billettluken ringe legevakten. De kom og tok han ut på båre.
  Den fjerde gangen var da vi var på vei til Australia. Vi oppdaget at det lå en kar på ryggen ved markedet i Fiji, urørlig og blå i fjestet. Jeg fikk åpnet munnen hans, stakk fingrene inn og fjernet oppkastet. Og ga han munn-til-munn. "Æsj!" var kommentarene fra de som sto rundt og så på. Karen kom til seg selv - og forsvant uten ett takk.

"SONIA I SYDHAVET"
Da svigermor Fakalei døde av kreft reiste vi til Tuvalu for å være tilstede ved begravelsen. Jeg hadde med et brukbart videokamera og filmet noe jeg håpet kunne bli brukt som en serie barneprogram på fjernsynet. Dessverre måtte jeg bruke kameraets innebygde mikrofon, og dessverre viste det seg at lyden var for dårlig til at fjernsynet kunne bruke det. Olav startet siden å å redigerte serien, pluss laget tekst og la dem ut på Youtube. For episode 1, del 1 - klikk her. For episode 1, del 2 - klikk her.
    Jeg filmet også en serie som jeg kalte Frøken Robinson som et svar på Robinson-eksedisjonen på TV. For episode 1 - klikk her.
   Jeg hadde noen år tidligere fått støtte til å ta med en fotograf for å filme klimaendringene i Tuvalu, men den fotografen de valgte for meg satte stort sett kameraet på stativ på stranden så han kunne snakke med jentene i landsbyen! Han ville heller ikke vise meg det han filmet, så det var først da jeg kom tilbake til Norge at jeg så hvor ubrukbart alt var!

SYDHAV.NO STARTET SOM REHABILITERING
Jeg kunne ikke arbeide som før, men da de forsto at jeg var den i Norge som kunne mest om øyene i Stillehavet forslo sosialtjenesten at jeg kunne lage et internett-magasin om landene og øyene (selv om de viste at skriving ikke var ideelt for meg). Jeg fikk gratis kurs i programmet Dreamweaver og et kurs for å lære å skrive med touchmetoden. Jeg kalte internett-magasinet Sydhav og jeg laget først sider med faktainformasjon om alle landene. Siden tok jeg for meg kulturen og etterhvert skrev jeg om alt som jeg syntes var interessant - som om statuene på Påskeøya. Det viste seg at det fantes store steinstatuer på alle øyene i Stillehavet, og stort sett verden over. Disse statuene forestilte forhistoriske kjemper så da startet jeg mine engelske sider Giants for å lære mer og få feedback fra folk som visste noe om dette fenomenet. En kamerat sa jeg så absolutt måtte få med noe om jentene på sydhavsøyene– så da fant jeg på noe jeg kalte Sextanten. Det hele gikk slag i slag, og Sydhav.no ble så populær at jeg snart hadde hundrevis av treff hver dag!

BA KONGEN STOPPE NORSK OLJEUTVINNING
Jeg hadde jo kunne flytte fra Tuvalu til Norge siden jeg var norsk, men de andre i landet satt igjen og fryktet at neste orkan skulle skylle dem på havet. Tuvalus regjering ønsket å ta Norge til rettssak, siden Norge utvant og eksporterte olje som var med på å skape den drivhuseffekten som truet med å drukne det panneflate landet deres. Men de hadde ikke råd til det.
   Jeg kunne jo ikke flytte til Norge og være tilfreds med at jeg var trygg – min kones familie og de andre var jo igjen. Så jeg startet noe jeg kalt Kongeaksjonen, hvor jeg ba Kongen henstille til regjeringen å stoppe/begrense norsk oljeutvinning. Selvsagt var jeg klar over at kongen i Norge ikke kan bestemme hva regjeringen kan gjøre, alt han gjøre er å bruke sitt veto, men jeg kunne jo få litt oppmerksomhet i media om Tuvalu situasjon og drivhuseffekten. Så i 1997 skrev jeg et brev som min datter Sonia overleverte til Slottet. Det kom ikke noe annet svar enn at brevet var mottatt. Jeg hadde nesten lyst til å gi opp men så kom det et brev fra Thor Heyerdahl: «Du har en stor misjon i å bringe ditt skremmende budskap videre. Du har følt noe vi andre etterhvert vil få oppleve om vi ikke endrer kurs i tide.»
   Så på ettårsdagen for det første brevet overleverte Sonia et nytt og nå hadde jeg ført en pressekonferanse i samarbeid med miljøvernorganisasjonene. Denne gangen fikk vi et svar fra slottet som sa at Kongen hadde videresendt det til regjeringen. Jeg fikk et svar fra regjeringen, men selvsagt skjedde det ingenting. Norsk oljeutvinning og klimaendringene fortsatte som før.
  I 2005 skrev ungdommen i sydhavet brev til den norske statsministeren og hvor de ba han begrense norsk oljeutvinning. Det ble overrakt til miljøvernminister Knut Arild Hareide av Sonia i form av en flaskepost. Også denne gang uten noen tilbakemelding – skriftlig eller muntlig.

STARTET KLIMANYTT
Selv om den norske regjeringen ikke syntes å ta klimaendringene på alvor så kunne jeg jo ikke gi meg. Så i år 2000 startet jeg noe jeg kalte KlimaNytt hvor jeg daglig legger ut nyhetene fra de norske storavisene på internett når det gjaldt klimaendringer og klimapolitikk. Mange folk kommer med tilbakemeldinger om at jeg bare legger ut de dårlige nyhetene, men det er slik at jeg legger ut alt – ingenting blir silt vekk. Det er bare det at det så godt som aldri er noen gode nyheter - de skadelige klimaendringene blir bare verre og verre! Jeg skriver også innlegg til debattspaltene når det gjelder klimaendringer – så jeg kan forklare såkalte klimaskeptikere og andre hva fakta er og hva forskerne advarer oss om.

SPILTE INN ANDRES SANGER
Da vi flyttet til Townsville fant jeg fant ut at de hadde karaoke på en av pubene - og selv om min dårlige nakke ikke lot meg spille gitar lenger kunne jeg jo holde en mikrofon! Og her ble jeg kjent med maori/kinesiske Chee og australske Robert som var ivrige sangere. Jeg laget et lite studio i kjelleren og spilte inn deres cd'er. Chee døde av en blodsykdom og Robert forsvant fra Townsville. Hvis noe har kontakt med Chee's datter eller Robert så ville jeg være takknemlig hvis de tok kontakt: terje@sydhav.no
   Da vi bodde i Fiji gjorde jeg en live-innspilling av en ung jente som siden ble en av landets fremste sangere: Georgina.

KARAOKE BARBIE I UNDERETASJEN
Å grille er svært populært i Australia - og jeg gikk ideen om å lage en slag karaoke-barbie for mine nye venner. Vi hadde god plass under huset, vi hadde kjøpt en såkalt Queenslander så Sonia kunne øve på dansing og Olav trene bordtennis, så jeg inviterte til synging og grilling. Det er de som spør meg fortsatt, flere år etterpå, om jeg ikke kan ha en karaoke-barbie igjen!

JEG FORSKER PÅ FORTIDENS KJEMPER
Da jeg startet å skrive artikler om sydhavet oppdaget jeg at det var så mange steinstatuer på øyene. Felles var at de forestilte en menneskerase med kjemper, - som gjerne også ble kalt guder. Jeg syntes dette var så spesielt at jeg startet en internettside som het Giants. Slik kunne jeg samle informasjon og også få tilbakemeldinger fra folk og forskere som visste noe om dette merkelige fenomenet. Siden dengang har man faktisk blitt klar over at vi har hatt både små og høye menneskeraser i en fjern fortid. Jeg forsker fortsatt på dette – og det kan virke som om disse kjempene/gudene var en menneskerase som blir kalt Denisovaer.

LURT TILBAKE TIL BORDTENNIS
Med dårlig nakke var jeg ikke så god i det norske klimaet, så etter noen år satte vi kursen for Australia. Til den lille byen Townsville, som lå ved havet - og hadde godt og varmt vær hele året. Jeg holdt meg unna bordtennis. Sonia startet med tennis og Olav med tennis og fotball. Det gikk to år og så traff jeg Paul Jones som hadde vært med på et bordtennis-projekt jeg hadde hjulpet staten Queensland med i 1992. Han klarte å lure Olav over til bordtennis – og dermed også meg. Men så måtte Paul gi seg og jeg overta. Og etter hvert oppdaget jeg at personlig politikk gjennomsyret sporten, pluss at man liksom ikke kunne fatte at jeg var en god trener siden jeg ikke spilte selv. Det hjalp lite at jeg jeg hadde høyeste trenerutdannelse fra Norge og Sverige og hadde trent verdensmestere. Olav fikk heller ikke trent så mye som nødvendig for å kunne konkurrere med de bedre i Australia, bordtennislokalet var bare åpent tre dager i uken. Eneste muligheten var å start en klubb til, slik at man fikk billig forsikring og kunne bruke gymsalen på en skole. Jeg trodde at alle skulle bli glade for det, for det var bare en klubb i byen (og fire timers kjøring til nærmeste klubb). Det gikk ikke slik: De nektet Olav å spille i sin ukentlige konkurranse. Det var bare å legge ned Table Tennis Academy Townsville.

TIL USA FOR Å VÆRE MED PÅ TV-PROGRAMMET "GIANT CURSE" (Kjempens forbannelse)
Tv-kanalen History Channel viste en serie som het "Search For The Lost Giants" (Jakten på de forsvunnete kjempene"). Jim Vieira i USA hadde samlet over 1000 gamle avisartikler og arkeologiske rapporter om funn av skjeletter på godt over to meter. Han dro for å finne ut om det var noen sannhet i historiene, og fikk med seg sin storebror Bill. Jim var i kontakt med meg, og tv-kanalen spurte om jeg ville være med til Catalina Island i California for å leter etter bein etter kjemper. I august 2014. Dessverre fikk jeg problemer med blodpropper i begge lungene (et bordtennisbord ble veltet over leggene mine før jeg reiste) da jeg landet i USA og havnet på sykehuset istedet (legene sa at jeg skulle ha vært død)! Vel, jeg ble filmet på sykehuset og selvsagt fikk episoden tittelen: "The Giant Curse"..! (Season 1 Episode 04) For å se episoden - klikk her.

FIJI-JENTENE SLO AUSTRALIA OG NEW ZEALAND
Det viste seg at det skulle bli mer bordtennis på meg. Byen Townsville hvor jeg bor skulle arrangere en verdensturnering for de yngste i 2018, og Fiji skulle delta. Jeg ble spurt om jeg kunne være lagleder for Fiji, og også komme over for å trene dem før mesterskapet. Jeg sa ja, dro over til Fiji og jobbet hardt med fotarbeidet pluss evne til å spille bedre i kamper. Hvordan det gikk? En av småguttene slo en av av New Zealands spillere. Enda bedre gikk det i neste runde av verdensturneringen: Fijis jentespillere Grace og Sally Yee slo både New Zealand og Australia i lagkampene!
   Jeg ville gjerne hjelpe med å utvikle sporten videre og dro tilbake til Fiji for egen regning (2018) - en artikkel om det i avisen Fiji Sun her. Dessverre var personlige interesser/konflikter blant lederne nå inne i bildet så jeg ga opp og dro hjem - rapport her.

LIKER Å VÆRE TRENER OG HJELPE DE UNGE TIL ET BEDRE LIV
Selv om jeg hadde trent Olav til et høyt nivå, har topp trener-utdannelse fra Norge og Sverige samt hjulpet Fiji til å få flotte resultater, så ønsket Townsville ikke å ha meg som klubbens trener. Vel, jeg fikk lov å hjelpe to av klubbens guttespillere før Queenslands juniormesterskap og være lagleder for dem under mesterskapet - og det ble klubbens første laggull på mange år.
   Olav er nå hjelpetrener i klubben, men hovedtrener er en veteranspiller fra Hellas. Selv blir jeg for lat av å se på tv hver eneste kveld – og syntes det er synd at jeg ikke får fungere som trener: Jeg liker å være trener og hjelpe de unge til et bedre liv.

JEG HAR SKREVET BØKER OG NOVELLER
I tillegg til å holde Sydhav og Klimanytt gående så har det blitt endel skriving på meg. Jeg har fått utgitt en bøk i Norge om min seilas i Coco Loco og en om mitt liv i Tuvalu. Jeg har skrevet fire andre bøker som kan fåes som e-bøker. Jeg har også skrevet en rekke noveller, fra kriminalnoveller til science fiction, og de kan fåes som enkeltnoveller eller som novellesamling. Noen av novellene ble trykket i Vi Menn, men de ville ikke ha illustrasjonene jeg tegnet. For mine bøker - klikk her.

SLEKTNING AV ROALD DAHL?
Det er mange som spør om jeg er en slektning av Roald Dahl. Nå er jo Dahl et veldig vanlig norsk navn, - og jeg har aldri klart å finne ut om vi er i slekt. Den verdenskjente forfatterens foreldre var norske og emigrerte fra det samme området i Norge der min farsside kommer fra. Han lignet jo utseendemessing på min fars familie også, og jeg startet å skrive spennende stiler på folkeskolen lenge før jeg hadde hørt om Roald Dahl! Så hvem vet? Skuespilleren Ane Dahl Torp er født i Bærum og ligner på min fars slekt fra Bærum, men vet ikke om vi er i familie.

STORTRIVDES I PARTNER REKLAMEBYRÅ
At skriving ble min jobb skjedde helt tilfeldig. Jeg var så opptatt som ubetalt trener og leder innen bordtennis at det ikke ble tid til noe annet. Men så gikk det opp for meg at det var flaut at jeg bodde hos mine foreldre uten å betale ett øre. Så da jeg så en annonse i avisen hvor et reklamebyrå søkte etter en tekstforfatter-assistent, søkte jeg. Til min overraskelse fikk jeg jobben, og måtte også skrive dessverre-brev til de mange andre som hadde søkt!
   Jeg stortrivdes i Partner reklamebyrå. Det var spennende å komme med kreative og samtidig realistiske annonser, og satte pris på gratis mat og drikke på rådyre Engebret da vi måtte jobbe overtid. Men så fikk vi en visedirektør fra Skottland, og da var det slutt på festlighetene og det gode miljøet. Jeg sluttet.
   Etterhvert fikk jeg jobb i et annet reklamebyrå – og da jeg la ut på havet i Coco Loco fikk jeg en avtale med ukebladet Alle Menn og at jeg skulle sende dem reisebrev. For uten penger kommer man ikke langt, selv ikke i en seilbåt!

FRA VISESANG TIL TV-OPPTREDEN
Vel, jeg har jo alltid vært glad i musikk – og som ung sang jeg, som tidligere fortalt, egne sanger sammen med min søster på viseklubber. Selv ikke da bordtennis "overtok" livet mitt kunne jeg la sang og musikk være. Vi laget egne band til årsfestene til Fokus bordtennisklubb, ja til og med og med musikaler!
   Da vi bodde i Tuvalu oversatte jeg en rekke gamle popsanger til tuvaluansk og gjorde dem om til reggae, - og det sies at de fortsatt spiller dem på radiostasjonen der. Da jeg var omtrent et år på øya Pohnpei i Mikronesia i min seilbåt Coco Loco laget jeg også en rekke sanger. Et spørsmål er om Kylie Minogue stjal min sang «Vi» som jeg laget på sekstitallet og la tidlig ut på internett. Hun solgte over 5 millioner eksemplarer av sangen «Can't get you out of my head» i år 2000. Hennes la-la-la-refreng høres jo veldig likt mitt la-la-la refreng!
   Under et besøk i Norge gikk det slik at jeg sang på direkten på under et av de mest populære programmene NRK har hatt, med Sonia på fanget og bordtennisspillere som sydhavskor! Refrenget var fra en sang min svigermor Fakalei hadde laget, mens jeg hadde skrevet resten av teksten på norsk. Sangen handlet om at jeg savnet vår øy i sydhavet. At det gikk sånn rimelig bra er jo nesten ikke til å fatte. Bandet hadde ikke hørt sangen og de kortet den inn for å få den med på programmet. En eneste prøve før kameraene rullet!

SONIA OG BARNEBARNA KOM TILBAKE
På grunn av immigrasjonsforhold måtte Sonia dra til Norge fra Australia med sine tre små barn. Vår datter var født i Fiji - fordi da vi måtte dra dit fra Tuvalu fordi jeg hadde fått alvorlig sinusbetennelse da jeg hadde dykket ned for å hjelpe svigerfar med å få en hai ut av garnet. Hun reiste siden for å besøke svigerfar, og ble gift i Tuvalu. De km hit til Townsville, men siden hans foreldre ikke bodde i Australia, så ble Sonia sendt ut av landet. Til Norge. Mannen til Tuvalu. Vel, Sonia har fått lov å studere i Australia og er tilbake her i Townsville med sine barn Felix, Catalina og Sheiloh. Sonia har nå giftet seg med australske Phil, så nå går det nok greit å få bli!

VENNER SOM KOMMER OG GÅR
Jeg hadde mange venner i Norge: Blant annet gjennom bordtennis, visesang og ferier, men så gikk det slik at vi bosatte oss i Townsville. Australia er veldig langt vekk fra Norge, så dessverre så er det kun et par av dem som har hatt sjansen til å besøke meg. Vel, jeg fått venner her også. Den første jeg ble kjent med var Chee (Archie Lim-Sun), som var halvt kineser og halvt maori. Vi traff hverandre på karaoke, og siden ble det slik at jeg spilte inn en cd med Chee her i kjelleren. Dessverre fikk Chee en sjelden blodsykdom og døde i 2007, 62 år gammel.
   Peter var nok min neste venn – også gjennom karaoke-synging. Han sydde også stoltrekk til de patruljebåtene som Australia hadde gitt til Tuvalu, da de kom hit for vedlikehold. Peter startet å holde karaoke på en pub her, men så gjorde familieforhold det slik at han måtte flytte sørover. Nestemann som dukket opp var Jim – også han på karaoke, men vi hadde gjerne en middag sammen før vi sang. Jim var skvadronsjef i flyvåpenet her, men ble av og til sendt til sydhavslandene for å hjelpe dem med organisering. Så ble han også flyttet sørover - og så forsvant han til London.
   En dag dunket det en svenske på døren. Stefan var sjåfør på bussen mellom Townsville og Mount Isa – og hadde med en liten gitar som min datter Sonias sønn Felix hadde glemt på bussen. Selv om han ikke spilte eller sang hadde Stefan tidligere hatt god kontakt med musikkbransjen og ble gjerne med meg på karaoke. Men så var det slik at hans bror bor i Thailand og at Stefan dro dit for å besøke han. Stefan kom tilbake til Australia, men dro videre til Sverige for å passe på sin gamle mor.

MEN HVOR BLE DET AV MINE OPPFINNELSER?
Jeg har alltid vært ganske kreativ, og i en periode var jeg opptatt av å komme med oppfinnelser som jeg trodde kunne være nyttige for både samfunn og enkeltmenneske. Oppfinnelsene kom gjerne ikke lenger til papiret, men nå er også papirene vekk. Hvor i all verden ble de av? Jeg har nå skrevet ned det jeg husker i en egen artikkel - her er den!

VAR JEG BAK STARTEN TIL NORSK FISKEOPPDRETT?
Da jeg jobbet i reklamebyrået Partner ble Sparebanken Rogaland etablert (nå SR-Bank, Norgs nest største bank). De hadde unge direktører som ville gå til uvanlige skritt for å etablere seg i markedet. De ville gi opp til 12 prosents rente på sparing og låne penger til firma'er som ville starte opp nye prosjekter. De ville at vi skulle lage kampanjer som folk la merke til, og ble glade da vi laget annonser for dyrking av fisk i havet og dyrking av bananer i glasshus (fiskeoppdrett i havet fantes ikke den gangen, den begynte i 1970-årene. Norge er nå verdens største eksportør av oppdrettslaks!). Joda, annonsene ble lagt merke til! Jeg fikk også ansvaret for å planlegge markedsføringen for Sparebankforeningen i Norge, men sjefene der var mer tradisjonelle!

HAR LEST TI TUSEN BØKER
Da jeg var yngre var jeg en skikkelig råleser – jeg har lest rundt 10.000 pocketbøker. Tre om dagen, - minst. Det gikk mest i danske og norske science-fiction bøker. Ikke star-wars eventyr, men mer jordnære fortellinger av Ray Bradbury og Kurt Vonnegut. Til slutt sa jeg bevisst stopp, og deretter ble det mest datablader for å lære å bruke en computer og lære å lage internettsider. Nå leser jeg mest blader som tar for seg fortidens mysterier.

JEG BLIR FOR LAT
Jeg trakk meg tilbake fra bordtennis fordi jeg fikk nok av den personlige politikken – jeg har høyt blodtrykk og følte jeg ikke var klar til å dra til de evige jaktmarker enda. Selvsagt så savner jeg den sporten som har vært en stor del av mitt liv. Og kanskje jeg får høyt blodtrykk likevel - fordi jeg ikke lenger leder oppvarming og fysiske trening og har mulitiball ved bordet? Og istedet blir sittende i godstolen dag ut og dag inn for å se på mer eller mindre sløve tv-program? Jeg går en 45-minutters tur med hunden Chocolate hver ettermiddag, men er det nok?
   Eneste lyspunktet er at jeg får leke med barnebarna og synge karaoke. Min nakkeskade gjør at jeg ikke kan klemme inn strengene på en gitar lenger, men holde en mikrofon klarer jeg jo! Så det blir gjerne karaoke tre ganger i uken. Noen syntes det litt moro med gamle "Terry", for jeg løper lokalet rundt på sangen Creep ("..run,run,run, run, ruuuuuuuun..") og legger meg ned på gulvet i Chasing Cars ("..I lay here, if I just lay here, would you lie with me and just forget the world.."). Vel, jeg har også sunget duett med byens countrystjerne Tammy Moxon når hun har sine "gigs " på Fynns bar.


DOPET NED?

Jeg våknet opp en torsdag morgen i september 2021 etter at jeg hadde vært på karaoke. Nattbordlampen og vekkerklokken var på gulvet. Jeg hadde sår i ansiktet, pluss smerter i hodet og venstre hånd. Var så satt ut at jeg ble i sengen hele dagen. Neste natt våknet jeg opp i 3-tiden og følte at jeg ville svime av! Olav tok meg til sykehustet, men scanning av hodet og røntenbilder av håden viste kun en gammel skade på tommelen. - Du kan ha blitt dopet ned, sa Olav og forklarte at det var ganske vanlig at noen slapp en "roofie" i drinken til andre. Jeg husker ingenting av det hele, men har bliit fortalt av andre at jeg hadde falt om på gaten og nektet å ta sykebil. Kom meg nok hjem i taxi. Legen sa at jeg nok ble dopet ned, og at det ville ta tid før virkningen forsvinner helt. Jeg ser også mye eldre ut. Og jeg som alltid har sett yngre ut enn det årene tilsier!

NORGE - FOR KALDT
Mange ler av meg når jeg sier at det er kaldt når temperaturen en sjelden gang kryper under 20 grader pluss her i Townsville - jeg som er fra kalde Norge. Men det er jo derfor jeg bor her: Skaden på nervesystemnet etter skihopping i Norge gjør at jeg blir unormalt kald når temperaturen synker. Legene har fastslått at jeg også har det som heter Raynauds fenomen, som gjør at de små blodårene trekker seg sammen. Så, jo – jeg føler meg kald, spesielt på føttene - og går gjerne med sokker inne hele dagen! Legene har prøvd med forskjellige medisiner, pluss at jeg har blitt sendt til akupunktur og spesiell fysiske trening, men ingenting syntes å virke.


TOWNSVILLE - EN FLOTT BY
Vi bor nå i byen Townsville i staten Queensland. Altså på østsiden av Australia, nesten opp mot toppen. Det bor omtrent 180.000 mennesker i byen - som har det meste: Flotte sandstrender, dyrepark, kjøpesentre mm. Vi bor mindre enn et kvarters spasertur fra stranden. En fire minutters video på Youtube som viser Townsville er her (jeg har ikke laget den).

HVA HAR JEG GLEMT?
Jeg har, som jeg blir minnet om ved å lage denne artikkelen, opplevd mye. Men har jeg fått alt riktig? Har jeg glemt en opplevelse eller hendelse som burde være med? Har jeg glemt noen? Mye mulig, så hvis du kjenner til noe som burde være med (eller ikke er helt riktig) vær så snill å skrive noen ord til meg på Facebook eller sende meg en email: terje@sydhav.no

LINKER
Det er linker i artikkelen og de fleste bildene, men her er noen som går til mine egne sider:

For forsiden av mine personlige sider - klikk her.
For siden med min musikk - klikk her.
For sidene om mine bøker - klikk her.
For siden om mine noveller - klikk her.
For å komme til KlimaNytt - klikk her.
For å komme til forsiden av Sydhav - klikk her.
For mine sider om bordtennis - klikk her.
For å komme til mine norske sider om kjemper - klikk her.
For å komme til mine engelske sider om kjemper - klikk her.
For å komme til en side med litt om det i media om meg - klikk her
.