- Jeg var Norges
virkelige Robinson!

- Å leke Robinson Crusoe foran TV-kameraet når du vet at du ikke vil dø av en tropisk sykdom eller bli spist av en sulten hai er en ting. Å bo på en øde sydhavsøy så langt unna nærmeste lege at selv et knøttlite skrubbsår kan bli livstruende og du er nødt til å fange hai fordi du er sulten - det er noe helt annet. Bare spør meg, for jeg gjorde det i seks år!

- Hvordan havner en halvgammel Oslogutt på en øde øy i sydhavet? Vel, for meg startet det hele med at jeg trengte en pause i fra stresset i som tekstforfatter i reklamebransjen, og en pause fra den utakknemlige oppgaven å prøve det å gjøre bordtennis til en stor sport i Norge. Jeg forsvant så langt vekk fra alt sammen jeg kunne komme - til Mikronesia i Stillehavet. Målet var å komme ut til øyer ingen nordmann hadde hørt om, med navn som ingen nordmenn kan uttale. Jeg kom til Mikronesia, men drømmeøyene var så isolerte at de var umulig å nå. Så det var tilbake til slagord og små baller, helt til den store ideen kom: Kjøp deg en seilbåt og seil tilbake!
   Halvannet år etterpå la Coco Loco og jeg ut på det store havet. Coco Loco var en Maxi 68 på 22 fot, den minste norske båten til å legge ut på en jordomseiling, men hun beviste til gangs at det ikke er størrelsen det kommer an på. Da mitt lille flytende hjem ble rent i senk ved en brygge i Salomonøyene hadde jeg besøkt både de isolerte drømmeøyene i Mikronesia og drøssevis med andre i Polynesia og Melanesia. Ja, det var gått over fire år siden jeg hadde vinket farvel til svært skeptiske venner ved Rådhuskaia i Oslo!
   Lange underbukser og topplue var ikke lenger noe for meg, så etter noen uker i gamlelandet returnerte jeg til sydhavet, denne gang med fly. Jeg ville besøke en venn jeg hadde brevvekslet med, Iakopo i det lille riket Tuvalu. Jeg fant Iakopo, på en av de øyene jeg ikke hadde besøkt fordi øya ikke hadde noen passasje inn til lagunen, men jeg traff også en blid sydhavsjente som het Emma Toematagi. Dermed var det gjort.

En måneds bryllup
- Vil du gifte deg med meg, hørte jeg etter en stemme si, omtrent en ukes tid etter at jeg hadde truffet Emma.
Det var min egen, den innbarkede ungkarens stemme. Svaret ble ja, og tatt i betraktning at vi ikke engang hadde kysset hverandre på kinnet så var jo både spørsmålet og svaret ganske forbløffende. Like forbløffende var det at svigerfar også svarte ja, for han hadde for noen år siden sagt nei til en hvit mann som ville gifte seg med Emmas eldste søster!

- Det er for trangt i landsbyen og for lite avkjølende vind, kan vi ikke bosette oss på Motuloa? spurte Emma etter at vi hadde feiret bryllup i en måned.
   Da hadde svigerfar, som viste seg å være høvding og øyas dommer, slaktet alle sine seks store griser og et ukjent antall høner.
Jo, det hørtes ikke så ille ut, for Motuloa var selve bildet på sydhavsparadiset. En idyllisk øy med kokosnøttpalmer som svaiet bedagelig i passaten og strender hvor småbølgene vasket dovent opp og ned den kritthvite sanden.
  - Greit, men hvem skal bygget huset vårt, Emma? spurte jeg fornøyd og tittet mot den ubebodde holmen som lå på den andre siden av lagunen, tre kilometer unna øya med landsbyens tre hundre mennesker.
Atollen hvor Emmas familie bodde het Nukulaelae, og den lå en dagsseilas med rikets eneste skip unna hovedøya i Tuvalu. En ring med småøyer på et korallrev ved verdens ende, panneflate sandbanker som så vidt tittet opp av havet. Bare en av øyene var bebodd.
   - Vi kan jo spørre folkene i landsbyen, hvis vi tilbyr dem penger for jobben blir de sikkert kjempeglad, svarte min polynesiske kone og lo sin trillende latter.
De ble kjempeglad for å få jobben, men det forhindret dem ikke å stoppe arbeidet allerede etter den første dagen. Hvorfor vet jeg til dags dato ikke. Kanskje fordi de syntes det var langt å dra over til den andre siden av lagunen, kanskje fordi de ville ha mer penger - eller kanskje fordi de likevel ikke syntes det var så gøy å få en hvit mann på øya? Karene skyldte på manglende tau til å surre fast taktekkingen, noe som var i tynneste laget selv for en blåøyd nordmann. Hva gjør man da? Ikke kan man få kjøpe et hus på Nukulaelae, ikke leie et. Her bor man i sin fars hus til faren dør og overtar huset selv. Det er da man er glad for å oppdage at man har en svigerfar som er gjennom ærlig og som ikke hadde latt datteren sin gifte seg med en hvit mann for pengenes skyld. Toe satte rett og slett familien i gang med å bygge!
Motuloa - drømmenes øy
Stedet vårt på Motuloa ble flott. Det ble etter hvert både hovedhus, kjøkkenhytte, uthus og en liten gjestehytte i vannkanten. Alt laget i lokal stil, med palmebladtak og korallgrus på gulvet. Ikke noe parkett og malt miljøstrie her, nei!
   Byggemetodene var enkle. Vi gravde hull i sanden på pynten vår så langt vi rakk ned med et kokosnøttskall i hånden som spade, og plasserte trestammene som skulle holde taket oppe ned i hullene. Barkede palmestammer ble til taksakser, og på toppen av et rammeverk av tynne trestammer surret vi fast en slags takstein laget av palmeblad. Jo, vi hadde tau nok. Noe fikk vi fra landsbyen, og resten laget svigerfar ved å grave ned kokosnøtthams i strandkanten, banke løs fibrene når hamsen råtnet og tvinne dem sammen på låret. Huset vårt med sine fem meters takhøyde og store vinduer uten glass ga både luft og lys. Det var langt kjøligere enn husene i landsbyen, som i løpet av de siste årene hadde fått betongvegger og blikktak. De vennlige landsbyboerne syntes det ga status å være moderne, selv om de måtte oppholde seg i kjøkkenhyttene fordi husene ble for varme i solsteken.
   Møbler? Tja, jeg måtte jo ut i bushen og hogge til sofa, stoler og bord da mine foreldre kom på besøk, men vi syntes det var greit å sitte på gulvet. Et lag med flettede palmeblader på grusen og så kunstferdige pandanusmatter på toppen syntes vi var vel så praktisk. Jeg hadde jo etter hvert fått treningen med å sitte med beina i kors, og et stort gulv er langt mindre statisk enn en sofa. Fikk man lyst på en lur etter middagen var det jo bare å strekke ut beina og rulle seg over på ryggen!

Ikke noe latmannsliv
Ligge i hengekøya mellom palmene og vente på at deilige tropiske frukter skal falle ned i hånden din? Nei, ikke min stil - heller ikke mulig. På en atoll gror det svært lite frukt. Svært lite av noe som helst bortsett fra palmer og busker. Det er bare sand på en atoll, ingen jord, kun alkalisk skjellsand som nekter de aller fleste kulturplanter å ta opp næring selv om du heller gjødning over dem! Ikke kan du få frukt på butikken heller. Det finnes faktisk en butikk i landsbyen. En liten landhandel hvor du kan få kjøpt mel, ris, parafin, sukker, te og kaffe. Om du har flaks, at skipet som bringer forsyninger ikke er til reparasjon på Fijiøyene for motortrøbbel eller ødelagt generator. Med enda mer flaks så lukter ikke melet så alt for ille. At både ris og mel alltid har krypende larver og kravlende biller får du venne deg til. Det er bare å sikte melet grundig, skylle risen tre ganger - og overbevise deg selv om at det ikke er flere kryp igjen!
   Vi prøvde å dyrke selv om oddsene var imot oss. Skrapet sammen nedfalne blader under pua-trærne og hentet sekker på sekker med råtne palmestammer og røtter. Tilsatte utvaskede sjøpølser og spedde på med hønsemøkk. Laget hagesenger og dyttet nedi frø vil fikk tilsendt fra Norge. Resultatet av all jobbingen ble noen få slangeagurker og meloner. Jeg tror vi prøvde over tjue forskjellige tomatsorter og like mange typer paprika uten særlig hell. Litt bedre gikk det da vi fikk tak i frø til noen tropiske grønnsaker som okra og bele.
Jeg forstår godt at folkene på sydhavets atoller ikke har noen jordbrukstradisjoner!

Bedre at du spiser haien enn…
   - Men Terje da, det er jo der jeg tar morgenbadet mitt! ropte min mor forskrekket da vi halte en hai på nærmere to meter opp på stranden rett foran gjestehytta.
   For moro skyld hadde vi bundet snøret fast til den ene veggstolpen kvelden før, og tidlig på morgenen sto den og ristet. Vel, mat må man ha når man lever som en moderne Robinson, og hai smaker utrolig godt, sprøstekt eller kokt i kokosnøttmelk!
   Bor man så nære vannet at man kan kaste en stein uti havet nesten uansett hvilken vei man snur seg, så kommer mesteparten av maten fra havet. Fisk, fisk, fisk og atter fisk. Å fiske med bunnsnøre i lagunen var jobben nesten hver dag. Fisk med lange neser, fisk med giftige pigger, fisk som kunne blåse seg opp, fisk som suget seg fast, fisk med nebb. Stripete fisk, rød fisk, gul fisk, skinnende fisk, flekkete fisk. Fra knøttsmå akvariefisk som kattene i Norge ville rynket på nesen av til gigantiske ulua'er som var sterke nok til å dra av gårde med kanoen. Kokt fisk, stekt fisk, rå fisk, tørket fisk, røket fisk, fisk bakt i jordovnen. Spist med fingrene, gjerne mens man knasker kokos som et slags krydder.
   Det rare er at man ikke blir lei fisk, selv om det ofte ble fisk både til frokost, lunsj og middag!

Rusleturer på korallrevet

Savnet ikke pils, aviser og TV
- Men, Terje, du måtte da savne alt det du var vant til fra Norge! er den vanlige kommentaren fra venner i velstands-Norge.
   Nei da, jeg gjorde faktisk ikke det. Det var like greit å skaffe maten sin i naturen som å slite på et kontor for å kjøpe den på Rima eller Rema. Mer enn like greit. Savne eksosen og bråket fra bilene er det vel umulig å gjøre for den mest urbane, og det er godt å oppdage at beina faktisk er bra egnet til å komme seg rundt med. Å lese to aviser hver dag og se alle nyhetene på fjernsynet syntes ganske så nødvendig for de fleste nordmenn, men vår verden gikk faktisk videre selv om vi ikke fikk vite om Arbeiderpartiet gikk fram eller tilbake på de siste meningsmålingene. Vio greide oss godt selv om vi ikke hadde peiling på om Nils noen gang ble sparket ut av Karl, eller om Michael Jackson var far til sitt eget barn eller tante til sin onkel.
   Vi trengte ikke kjøleskap, jeg savnet ikke en iskald kola eller pils. Det siste kan kanskje virke utrolig på mine kamerater som kjenner meg, men det er faktisk sant. Det å jobbe fysisk dagen igjennom og så vasse ut i lagunen i solnedgangen, med ansiktet flekkete av jord fra hagen og T-skjorta stinkende av fiskeblod, synke sakte ned til man sitter på myk sand med varmt vann til halsen - det er så uendelig mer tilfredstillende enn å synke ned i sofaen for å zappe på fjernkontrollen!

Verdens første klimaflyktning
På tross av fluer og mangelfullt helsevesen syntes jeg at var verdens heldigste mann som fikk bo i vårt sydhavsparadis, og ga meg selv det løftet at her skulle jeg bo til jeg vandret til de evige jaktmarker.
Det skulle ikke gå slik. Været forandret seg. Vi fikk oppleve tre orkaner på rad, og det i et rike som er så nære ekvator at man ifølge alle lærebøkene ikke skal kunne få orkaner.
    Svigermor Fakalei sa det slik etter den siste orkanen:
   - Jeg har hørt at været har forandret seg fordi menneskene i de rike landene slipper så mye forurensing ut i lufta. Jeg kjenner ikke så mye til slike ting, men jeg vet at vi aldri har hatt slike sterke vinder og så store bølger tidligere. Neste gang vil kanskje bølgene bli enda større og skylle over øyene. Vi vil klatre opp i palmene, men så drukner vi. Det er ikke så farlig for meg, jeg er gammel nå, men barna skulle få leve.
   Vi hadde en liten datter. Vi flyttet.

Tekst og bilder: Terje Dahl