Hele kapittelet: FLYGEFISK OG HAI!
"Et steinkast fra sjøen" kan være et relativt begrep,
det oppdaget du kanskje da du leide en hytte ved sjøen og måtte
gå i ti minutter for å få et glimt av blått.
På en atoll er "et steinkast fra sjøen" ikke et begrep,
men en realitet. På Butaritari tok det riktignok noen timer å spasere
fra den ene enden av den langstrakte øya til den andre, men sto jeg midt
mellom, havet og lagunen , skulle jeg nok i et heldig øyeblikk klare
å kaste en stein i vannet på begge sider.
Da jeg seilte rundt fra øy til øy i Coco Loco, var jeg i vannet
minst en gang om dagen, men nå var det ikke så ofte jeg fikk meg
en svømmetur. Det var så grunt i lagunen ved Marisino’s hus at
ved lavvann var det minst et steinkast ut til vannkanten. Ved høyvann
fikk jeg jo en meter vann under baken, men den litt gjørmete sandbunnen
gjorde vannet grumsete, og jeg liker å ha klart vann og god sikt gjennom
dykkermasken for å se om jeg kan finne noe spennende.
For å få en skikkelig dukkert i krystallklart vann måtte jeg
helt til Ukiangang. Her gjorde øya en avsluttende bukt på seg,
slik at havet utenfor den lille landsbyen så godt som alltid lå
i le for passatvinden. Andre steder på øya gikk det ikke an å
bade på havsiden, det ville være selvmord å kaste seg uti
der stillehavsdønningene tordnet mot korallrevet.
Foruten meg selv, var det tre andre hvite på Butaritari, presten Geoff
og to amerikanske fredskorpsarbeidere på den katolske kirkens skole. Siden
det var den lokale kulturen jeg var mest interessert i var det ikke så
ofte jeg snakket med Rick og Meg, men en dag var jeg innom huset deres bak kirken,
hadde de besøk av en tysk-amerikansk venn. Laurence het han, en lang,
lyslugget kar som ivrig sto på at han så gjerne ville se en livs
levende hai.
- Bli med til Ukiangang, sa jeg, - så skal du få svømme blant
dem.
Laurence var i fyr og flamme, og neste morgen la vi ivei på lånte
sykler. Tuite hadde gitt meg uttrykkelig beskjed om å sette igjen syklene
hos onkelen som var rådmann i Ukianganang, den samme som vi måtte
sette igjen videoframviseren hos.
Vi fant fram til huset, og der ville de ikke slippe oss ut i vannet før
vi hadde spist, drukket kaffe og spilt en slags curonne-brettspill hvor vi knipset
brikkene med fingrene. Tilslutt takket vi så mye for gjestfriheten og
ifølge med sønnen i huset ruslet vi mellom palmehytter, høner
og storøyde unger ned til havet. Solen glitret i bølgene helt
ute i horisonten, det var ikke land å se. Foran landsbyen skrånet
en kritthvit sandstrand ned mot sjøen, og slakke dønninger vasket
dovent inn mellom brune korallblokker. Vår selvoppnevnte guide pekte på
en utriggerkano som lå inne i buskene for å være beskyttet
mot solen, og Laurence spurte om han fikk prøve. De satte den lille kanoen
på vannet, og en stund padlet imatangen Laurence rundt i bukten før
han overlot den uvante farkosten til en som visste hvordan den skulle behandles,
og kom bort til meg der jeg satt lent mot en palmestamme.
- Det var moro, sa han smilende, - men nå vil jeg se hai!
Jeg fulgte han ned mellom korallblokkene og til den passasjen landsbybeboerne
hadde lagt for å ha et sted der de kune trekke kanoene på land.
Jeg viste han hvordan jeg spyttet i masken så den ikke skulle dugge, trakk
masken ned over ansiktet, bet i snorkelmunnstykket og lot meg gi uti. Straks
ørene var under vann forsvant lyden av vinden i palmene og bruset av
bølgene, og verden rundt meg var taus.
Det var forfriskende å komme vekk fra de altfor varme dukkertene i lagunen.
Her, hvor havet sto rett inn, holdt vannet "bare" 28-29 grader. Lengst
inn, hvor bølgene skylte inn og ut av den smale passasjen, var vannet
litt grumsete, men etter et par svømmetak var jeg ute i klarere vann.
Det var bare en meter vann under meg, og jeg så at bunnen skrånte
sakte nedover og utover til den forsvant i et blått mørke. En bunn
av runde småstein og flekker av hvit sand. Jeg løftet hodet ut
av vannet og gjorde tegn til Laurence at han skulle følge etter.
- Det er ikke noe interessant å se akkurat her, sa jeg da jeg fikk spyttet
ut av munnstykket, - la oss svømme litt bortover langs land.
Laurence nikket som tegn på at han forsto, og jeg dykket ned i min tause
verden igjen.
Jeg svømte et stykke langs de nakne korallblokkene som lå i strandkanten,
helt til steinene ble avløst av et smalt korallrev som dannet en brådyp
kant, et par meter dyp, nedover mot bunnen. Her var det bedre. Den kjedelige
brunhvite fargen ble brutt av levende koraller i forskjellige farger, sjøanemoner
og svinsende fisker.
Solstrålene som fant veien ned gjennom det klare vannet danset over koraller
som så ut som reinsdyrhorn med selvlysende blå takker og glimtet
gjennom lysebrunt sjøgress som svaiet sakte fra side til side i takt
med dønningene. Gule korallblokker som mest minte om enorme hjerner vokste
opp fra bunnen, kranset av lyseblå småfisker. Revet jeg svømte
langs lente seg her og der ut over dypere vann og dannet en eventyrverden av
klipper og huler. Sakte svømte jeg framover, rundet den ene korallblokken
etter den andre og vinket til flokker av store fisk som skyndsomt trakk seg
ut på dypere vann. Jeg ble, som alltid, så fascinert av alt jeg
så at jeg glemte at det var hai vi var der for å se. Helt til en
majestetisk skikkelse kom glidende rundt en stor korallblokk foran meg. Her
var den! Det var en korallrevhai med sort ryggfinnetipp, regnet som forholdsvis
ufarlig for mennesker. Dette så ut til å være et sjeldent
stort eksemplar, helt opp mot maksimumslengden på to meter. Sakte gled
den torpedoformede haien mot meg, den lange halen svingte fra side til side.
Jeg kunne se at den holdt øye med meg. Om løven er kongen på
landjorden, er haien kongen i vannet, tenkte jeg, se hvor overlegent rolig den
svømmer mot meg. Haien tok en sving for å komme mellom meg og land,
og jeg tittet tilbake for å forsikre meg om at Laurence fikk sitt ønske
oppfylt.
Det var ingen bak meg!
Jeg gikk raskt opp til overflaten og så meg om.
Langt ute på dypet, mer enn femti meter unna, så jeg en snorkel
som duppet opp og ned i bølgene. Jeg lot hai være hai og svømte
så raskt jeg kunne mens jeg ropte av full hals. Tilslutt dukker Laurence
opp og kom svømmende mot meg.
- Hva er det du holder på med, ropte jeg andpustent, - sa jeg ikke at
du skulle holde deg i nærheten av meg?
- Det var ingen hai inne på grunna, svarte han, - så jeg tenkte
jeg fikk svømme litt lenger utover.
- Du er ikke i lagunen nå, jeg ristet oppgitt på hodet. -Der ute
kan du komme inn i sterke strømmer, og det er ikke sjelden de innfødte
treffer en hvithai der uten når de er ute og fisker. Det er ikke noe rev
her om stenger dem ute, og for en sulten pelagisk hai kunne du være en
passende middagsbit.
- Men jeg vi se hai!, sa han sta, - og det er ingen der inne.
- Det passerte nettopp en mellom meg og korallrevet, sa jeg, - vil du absolutt
se en av de store, kan jeg ikke stoppe deg, men selv om det er ytterst sjelden
en hai angriper om den ikke føler seg truet , vil ikke jeg ta sjansen,
iallfall ikke her.
Småforbannet svømte jeg innover mot land, men oppdaget at Laurence
tross alt fulgte etter meg. Det ble stadig grunnere, og da det ikke var mer
enn fem meter vann under oss, fikk jeg se noe nede på bunnen.
- Kom her, så skal du få se hai! Jeg stakk hodet over vannet igjen.
- Det ligger noe jeg tror er en ufarlig sandhai på bunnen her.
Kanoen med vår lokale ledsager hadde kommet padlende bort til oss da han
så meg svømme utover, og nå spurte jeg om det fantes den
slags hai her som har for vane å stå stille på bunnen.
- Mange av dem her, sa han, - og de er helt ufarlige.
- La oss dykke og ta en titt, sa Laurence ivrig, og jeg nikke for å vise
at jeg var enig. Vi dro pusten og dykker ned mot haien som fremdeles lå
helt urørlig på bunnen. Den var gråbrun og litt over to meter
lang, og virket omtrent like farlig som en dau sild. Jeg hadde tenkt å
skremme den opp for at Laurence skulle få se den i bevegelse, men da jeg
var omtrent en meter fra den dreide jeg unna.
Dette liknet ikke noen sandhai.
Jeg gjorde tegn til Laurence at vi fikk komme oss unna. Og heldigvis så
jeg at han satte kurs mot overflaten.
- Jeg tror du får ta en titt på den karen der nede, sa jeg til ledsageren
i kanoen og vrengte av meg masken. - Han er litt for stor til å være
en sandhai, og han ser annerledes ut også.
Den unge gutten trædde på seg min maske og veltet deg over bord.
Det varte ikke lenge før han kom opp igjen og klatret lynraskt opp i
kanoen. - Kom ombord, sa han og så helt vettskremt ut, - den sorten hai
har jeg aldri sett før!
- Kanoen er for liten for oss alle tre, sa jeg adskillig roligere enn jeg følte
meg. - Vi får heller holde oss tett inntil den inn mot land. Når
haien ikke har angrepet oss ennå, er det vel tvilsomt om den gjør
det hvis vi bare fjerner oss.
Sakte svømte vi ved siden av kanoen. Laurence prøvde å si
at den haien så helt ufarlig ut, men da han så ansiktsuttrykkene
våre, tidde han. Jeg regnet med at vi kunne være trygge, men filmer
som Haisommer både I og II spøkte i hodet på meg helt til
vi hadde fast grunn under føttene. Vi dro kanoen opp, og det virket som
om Laurence hadde fått nok av hai for en stund han også.
Vi skylte oss med ferskvann fra en regnvannstønne ved huset og hev oss
på syklene.
- La oss stoppe ved biblioteket, sa jeg da vi nådde landsbyen, - det kan
jo hende at Tuite har en bok om haier.
Det hadde han, og vi bladde langsomt fra side til side.
- Der er den! sa vi samtidig og pekte på bildet av en hai. Bred kropp,
butt hode, lang hale og digre bukfinner. Jo, det var ingen tvil. En nurse-hai.
- Nurse-haien er en menneskeeter, sto det. Vi så langt på hverandre.
Nurse-haien er den av Australias haier som har flest sikre rapporter om angrep
på mennesker.
- Jeg kan ikke fatte det, sa Laurence og leste videre, - men selv om den ser
aldri så harmløs ut der den ligger på bunnen, er det absolutt
best å la den være i fred og svømme en annen vei. Det finnes
historier om folk som har dykket ned til den, dyttet til den, ja til og med
forsøkt å ri på den - med fatalt resultat.
Likevel varte det ikke lenge før jeg var i sjøen ved Ukiangang
igjen, men denne gangen ombord i kanoen. Jeg hadde hørt av Tuite at folk
i landsbyen ofte var ute om natten for å fange flyvefisk, og jeg hadde
bedt han undersøke om noen ville ta meg med.
Så en dag kom Tuite med beskjed fra sin onkel Tekiaruru, jeg skulle få
være med i hans kano. Samme natt, for de hadde sett mye flyvefisk og det
var snart slut på de måneløse nettene. Så da sola hadde
krøpet ned bak palmekronene og farget alt gyllent, lånte jeg familiesykkelen
og la ut på grusveien.
Jeg hadde ikke før hoppet av sykkelen før Tekiarurus kone ropte
til meg at jeg måtte komme og spise med dem. Det var fortsatt vanlig høflighet
å rope til alle forbipasserende at de måtte komme og få en
bit, og jeg var sulten etter sykkelturen og svarte at visst skulle det smake
med en bit mat.
Jeg heiste meg opp på gulvet, og den blide damen skjøv tallerkener
og kjeler bort til meg. Tørket flygefisk, ris og kokt taro. Tørket
fisk er daglig kost på de fleste øyene i Stillehavet, for når
man ikke har kjøleskap, er salting og tørking de beste måtene
å oppbevare fisk på. Diskret undersøkte jeg den beinharde
fisken før jeg satte tennene i den. Det er ikke til må unngå
at fluene svermer rundt fisk som henger til tørk, og er den ikke saltet
godt nok, eller er sole ikke sterk nok til å lage en hard skorpe med en
gang, ser de sitt snitt til å legge egg i skinnet. Dessuten var det ofte
grønne muggflekker på fisk som hadde overlevd noen perioder av
regnvær. Flere kraftige magesyker hadde lært meg å være
forsiktig og helst be om å få tørrfisken kokt eller grillet
et part minutter over kjøkkenbålet.
Tekiarurus fisk så slett ikke ille ut, og for ikke å fornærme
vertskapet tok jeg sjansen på å spise fisken som den var. Tørrfisken
smakte godt, og jeg tenkte at det var en skam at vi i Norge helst ga så
god mat til bikkja eller sendte den utenlands som U-hjelp.
Tekiarurus sønn, han som hadde vært med oss på haituren,
spiste med meg og fortalte at han hadde gått på ungdomsskolen i
Tarawa, helt til han ble utvist for å ha røykt innenfor skolens
område. Presten Geoff hadde ordnet det slik at han kunne få komme
tilbake til skolen, for gutten hadde vært skoleflink, men i mellomtiden
hadde han giftet seg og ville bo hos faren.
Vi avsluttet måltidet med å vaske hendene og drikke en kopp kaffe,
og så gjorde vi oss klare. Tekiarurus sønn fant fram en slags sommerfuglhov
med tre meter langt skaft og en parafinlampe av den typen som pumpes som en
primus og gir et skarpt, blåhvitt lys. Han tok hoven og to padleårer
og jeg tok lykten, og ruslet ned til kanoen.
- Vi tar den samme kanoen som sist, sa han, - den er stor nok til oss to.
Midt i den lille utriggerkanoen reiste han en slags mast med en plattform på
toppen, og her surret han fast parafinlampen. - Alle bruker parafinlamper nå,
sa han, - før brukte vi fakler av tørre palmeblader.
- Ikke så fort, ropte jeg da vi bar kanoen ned mot vannet. - Føttene
mine tåler ikke korallene ennå.
En litt eldre kar som holdt på å rigge sin kano ved siden av oss
brukte godmodig kjeft fordi Tekiarurus sønn lot imatangen bære
kanoen. Han kom bort til oss, dytte meg til side og overtok bæringen mellom
steinblokkene ned til den lille bukten. Der holdt han kanoen så jeg kunne
klatre ombord, og uten å kullseile eller ta inn vann kom vi oss gjennom
bølgebrottet.
Det er ikke så liketil å finne balansen i en utriggerkano som man
kanskje skulle tro, for utriggeren er ikke en flottør, den er en motvekt.
Så om du legger tyngden for langt til den ene siden, vil utriggeren forsvinne
ned i havet, og lener du deg for langt til den andre siden, forsvinner den opp
i lufta. Balansen var dessuten ekstra vanskelig fordi man i en utriggerkano
fra Kiribati sitter med beina over kors på en tofte eller et slags dekk
så tyngdepunktet i de smale kanoene kommer ganske høyt og gjør
kanoen ustø.
- Hvis du har lyst til å prøve, må vi bytte plass, sa unggutten
da vi hadde padlet et stykke. - Den som fanger, må stå i baugen
med hoven mens den andre padler.
- Prøv først du, sa jeg og tenkte at om jeg reiste meg før
jeg fikk føling med kanoen, var vi dømt til å gå rundt.
- Jeg trenger padletrening, og jeg vil gjerne se hvordan du fanger fisken.
- Greit, sa han og reiste seg opp med hoven i hånden. - Du får padle
langs land, følg med de andre lysene.
Jeg så meg om. Det var bekmørkt. Jeg skygget for øynene
med den ene hånden for ikke å bli blendet av lyset fra parafinlampen,
men så fortsatt like lite. Ingen måne speilte seg i det svartblanke
havet rundt oss, og på himmelen klarte noen bleke stjerne ikke riktig
å kaste lys gjennom et teppe av skyer.
Over susingen av parafinlampen og klukkingen av småbølgene mot
kanoen kunne jeg høre bruset av brenningene mot revet. Lyden var ganske
sterk, vi var sikkert ikke mer enn hundre meter fra land. Jeg speidet i retning
av lyden, men måtte anspenne meg til det ytterste for å bli sikker
på at den takkete, mørke randen mot den nesten like mørke
himmelen var palmekroner, ikke skyer.
Jeg tok i litt kraftigere med padleåren så kanoen vendte siden til
land og baugen pekte mot lytene som viste hvor de andre kanoene var. Det var
tydelig at vi ikke var de enste som var ute, jeg talte rask seksten lys som
laget hull i mørker, og nå så jeg at det dukker opp flere
lys inne på stranden også.
- Kan du holde litt mer til babord, spurte gutten, - ser du flygefiskene der
borte?
Jeg speidet mot utkanten av lyssirklen og syntes jeg så noen striper i
overflaten og noen små skygger like under.
Plask! Hoven gikk i vannet foran oss, og jeg ventet spent da han løftet
den opp. Null fisk! Foran kanoen skimtet jeg fortsatt noen skygger og kastet
meg over padleåren med full kraft.
- Ikke så brått, sa gutten, - og forsøk ikke å plaske
med åren!
Jeg tok det litt roligere og prøvde å få kanoen til å
gi som en lydløs skygge i den mørke tropenatten.
- Styrbord! ropte gutten.
Hvordan får man en slik farkost til å skifte retning, spurte jeg
meg selv og grov padleåren dypere ned i vannet. Sakte forandret kanoen
retning.
- Babord! ropte den opplyste gutteskikkelsen i baugen like etter, - vi får
forsøke å krysse i sikksakk til vi finner en stim.
Det var lenge siden jeg hadde padlet i en utriggerkano, så det varte ikke
lenge før musklene i nakken begynte å verke.
Får håpe vi finner en stim snart, tenke jeg og prøvde ikke
å spenne meg mer enn akkurat nødvendig. Jeg orker ikke å
padle rundt her i hele natt.
Min bønn ble tydeligvis hørt, for plutselig fant vi en stim flygefisk.
Eller rettere sagt, den fant oss. Ut av mørket kom en masse flygende
skygger som glimtet i skinnet av parafinlampen, rett mot oss!
Dunk, sa det i kanosiden rett foran meg. Ivrig bøyde jeg meg utover ripa
og slo med padleåren etter fisken som sprellet for å komme seg vekk.
- Hei der, ropte stemmen foran meg forskrekket, - ta det rolig så vi ikke
går rundt!
Jeg så at utriggeren var på vei ned i det opplyste vannet og lente
meg tungt over til den andre siden, Sakte, sakte begynte utriggeren å
gli oppover i vannet.
- Det er mer fisk her, sa gutten da jeg hadde gjenopptatt padlingen, - den blir
tiltrukket av lyset vårt, så ta det sakte nå.
Plask, hoven gikk i vannet, og denne gangen var det fisk i den da den kom opp
igjen. Endelig! Takiarurus sønn ristet en blågrå, skinnende
fisk ned i kanoen.
Flyvefisken i Stillehavet minner litt om en norsk sild, litt tynnere og med
digre bukfinner. Den kan ikke fly - til tross for navnet - men svever gjerne
mer enn femti meter like over bølgetoppene for å slippe unna sultne
fiender. Raskt snudde gutten seg igjen og svingte med hoven i luften. For en
fiskeskrøne, tenkte jeg, ingen vil tro meg hvis jeg forteller at jeg
har fanget fisk i luften med en sommerfuglhov.
- Fortsett du, sa jeg da gutten spørrende rakte hoven mot meg, - tar
du de første ti, så tar jeg de neste.
Det var nok litt optimistisk sagt, for plutselig var stimen forsvunnet ut i
mørket et sted. Jeg følte meg lei og sliten, men padlet jevnt
og trutt etter de andre lysene som beveget seg på en lang rekke fra den
ene enden av den vindstille bukten til den andre. Plutselig ble natten enda
mørkere, og inne fra land hørte vi en susende lyd.
- Jeg tror det kommer en skur, sa jeg og myste ut i bakmørket, - jeg
begynner å bli sliten, så det er kanskje best vi....
Resten av ordene forsvant i et hylende vindkast og en regnbyge pisket nedover
oss.
Kameraten la fra seg hoven, satte seg ned og grep den andre padleåren.
- Vi må se å komme oss i land! Ropte han mot meg... Regnet og vinden
traff kanoen med full kraft og presset den ut av kurs. Jeg blåste vannet
som strømmet nedover ansiktet på meg unna, huket meg sammen og
tok i. - Helvete heller, vi tåler ikke å få bredsiden mot
vinden, da driver vi til havs. - Det var da som bare f... at det var jeg som
satt på styrmannsplassen akterut akkurat nå. Jeg bet tennene sammen
og padlet alt jeg var god for. Jeg var sliten, hadde fått vannblemmer
i håndflatene og ryggen verket infernalsk. Men det nyttet ikke å
klage. Vi var utenfor revet, og jeg ville ikke ende opp som et tall i statistikken,
som en av dem som ble drevet ut på havet og forsvant.
Vinden økte stadig, og bølgene begynte å slå inn over
ripa.
- Kom igjen, Terje! Jeg kjempet fortvilet for å rette opp kanoen, - kom
igjen, din late landkrabbe, kom igjen!
Sakte, nesten umerkelig, arbeidet den spisse baugen seg opp mot vinden. Oppmuntret
ga jeg på enda litt til og så at baugen snart pekte mot vinden -
og mot land.
- Gudskjelov, sa jeg til meg selv, og så slukket lykten. Parafinlampen
var av den såkalte stormsikre typen, men å klage til produsenten
var ingen brukbar løsning akkurat da.
Jeg blåste vannet ut av barten, tørket øynene og sa til
meg selv at det kanskje var like bra ikke å bli blendet av lykten hele
tiden.
Det var umulig å se noe i mørket, jeg kunne knapt skimte gutten
som satt en meter foran meg.
- Hvis vinden dreier nå, driver vi rett til havs!
Vinden økte stadig, den kom i kast som slo baugen ut av kurs, og regnet
pisket nedover oss. Jeg prøvde å se etter de andre kanoene, men
det var ingen å se. - Dette klarer vi aldri, tenkte jeg og hadde mest
lyst til å slenge padleåren til sjøss. - Hvorfor i h... tok
han meg med ut på havet, han måtte da vite hvor uvant jeg er med
å padle? Hvor lenge kan vi klare oss hvis vi driver vekk fra øya?
Er det nå vi skal dø? Var det nå det skjedde, det jeg hadde
fantasert om på et snuskete hotellrom i Manila?
En bølge slo innover ripa og traff meg i mellomgulvet.
- Nei, for f.., Terje. Du overlevde fire år i Coco Loco fordi du har viljestyrke
og livslyst. Tenk på den gangen du holdt Coco Loco i bare ankertampen,
finn fram de skjulte kreftene, for h.., ta i så åra brekker, vis
typen i baugen at denne imatangen iallfall har noe innenfor den hvite huden.
Terje, du kan da vel for h.. ikke vente at han skal padle deg inn til land,
eller legge skylden på han. Skylden er din, og nå får du pinadø
sørge for at både du og han kommer dere i land. Brekker åra,
får du til h.. hope uti og svømme kanoen til lands.
Hvor lenge jeg bannet meg selv opp og ned vet jeg ikke, men det hjalp å
få pumpet litt adrenalin ut i systemet. For glemt var vannblemmene og
verkende nakke, jeg ante ikke om vi beveget oss forover eller akterover, om
vi var på vei mot land eller til havs, men jeg ga iallfall ikke opp!
Ingen storm varer evig, og heldigvis for oss var dette bare en lokal byge som
hadde blåst seg litt opp.
Ti minutter? En halvtime? Ja, kanskje. Det var kanskje etter en halvtime vi
merket at vinden ikke hadde den samme kraft lenger. Så stoppet regnet,
og stjernene blinket ned til oss. Rundt oss blinket det i parafinlampene på
de andre kanoene og foran oss øynet vi en mørk stripe, land.
Ved den lille passasjen gjennom korallblokkene sto den samme gubben som hadde
hjulpet oss å få kanoen på vannet.
- Dårlig vær, sa han lakonisk og lempet kanoen opp. - Dårlig
vær og dårlig med fisk.
Oppe på land hev jeg meg ned i sanden. Gjennomsliten.
Jeg klarte det igjen, tenke jeg, jaggu klarte jeg det igjen!
..........
Hørtes dette spennende ut, vil du gjerne lese resten? Klikk her for å bestille boken.
For å lese utdrag fra boken "Det Siste Paradis"; Klikk her.
For å lese utdrag fra boken "Paradiset Farvel!": Klikk her.
|