Hvem var skurkene da kannibalismen startet?

Påskeøya:

Hvem var skurkene
bak kannibalismen?

I vår forrige artikkel startet vi å undersøke om befolkningskollapset på Påskeøya skyltes en økologisk katastrofe eller folkemord. Var det overbefolkningen som medførte kannibalisme, eller er det noe sant i legender om massemord av de såkalte langørene? Er det mulig at langørene var lyshudete kjemper som terroriserte og spiste de polynesiske øyboerne? Nå skal vi gå nærmere inn på de eventuelle bevisene vi kan finne på den isolerte øya!

En av de mest kjente legendene på Påskeøya er den som forteller at det engang var to etnisk forskjellige folkegrupper på øya: Langørene og kortørene. Langørene hadde fått kortørene til å jobbe for seg nærmest som slaver, de hadde fått dem til å lage store steinstatuer og arbeide hardt med jordbruk. Da langørene tvang kortørene til å rydde hele Poikehalvøya for skog og store klippestein hadde begeret rent over: De hadde gått til opprør. I følge legenden hadde langørene flyktet til den nyryddete Poikehalvøya og gravd en flere kilometer lang og mange meter bred og dyp grøft som skilte halvøya fra resten av øya, som de så fylte med trestammer og greiner: Et bål de kunne sette fyr på hvis kortørene prøvde å storme dem. Vel, kortørene brukte slu list. En kortøre-kvinne

Poike-grøften

hadde giftet seg med en langøre og bodde på Poikehalvøya. Hun var en forræder og ved å gi et signal på rette tidspunkt snek kortøre-mennene seg bak henne der hun satt ytterst på klippekanten flettede en kurv, og gjemte seg langs hele halvøykanten. Samtidig hadde resten av kortørene tatt oppstilling på andre siden av grøften for å få langørene til å komme dit og sette fyr på treverket. Langørene falt for listen og tente på. Kortørene stormet så opp fra bakholdet langs klippekanten og jaget langørene ned i sitt eget brennende forsvarsverk. Kun tre av langørene klarte å komme seg over den brennende grøften og to av dem ble drept i en hule hvor de prøvde å skjule seg. Den tredje fikk leve, Ororoina. Han giftet seg med en kort-øre kvinne og man sier i dag at høvdingslekten, stammer fra Ororoina.
Rødlig hårfarge

Høvdingslekt, rødt hår, europeisk utseende.

Det er ikke noen tvil om at de fleste i høvdingslekten på Påskeøya i dag har lysere hud enn polynesiere flest og rødlig hårfarge. Og de vet også å holde rede på hvem som stammer fra den siste langøre, de fortalte Thor Heyerdahl at de var stolte over å være langører. Det er heller ikke noen tvil om at de første europeere som besøkte Påskeøya så mennesker av flere raser der (brunhudet som polynesiere, lyshudet som europeere og "rødhudete" som søramerikanske indianere), og at de nedskrev at den herskende rasen var høy og hvithudet.
Poikegrøften er også virkelig, selv om den offisielle teorien fortsatt er at det er en naturlig grøft hvor de innfødte av og til hadde laget sine kjøkkenbål. Thor Heyerdahls team gravde ut deler av den og konstaterte at den var så lang, dyp, bred og menneskelagd som legenden hevder. De fant også et lag av svart og rødlig aske etter en voldsom ild et stykke nede i grøften.

Poike-halvøya

Historiebøker
Legender om ens forfedre tar gjerne litt farge av de som forteller dem - og gjennom mange hundre år kan en fjær lett bli til fem høner. Men i sydhavet så var jo legender fortalt fra far til sønn opprinnelig de historiebøkene man hadde, og man tok den oppgaven alvorlig - det var ikke godnatt-eventyr! Og - litt banalt kanskje, men: Ingen røyk uten ild. Så er da spørsmålet; Hva er sant i legenden og hva har det med forandringen fra frodig til gold øy å gjøre? Vel, faktum er at man finner et lag med aske et stykke ned i bakken stort sett over hele Påskeøya - det har beviselig vært en voldsom brann engang! Og det er slettes så rart at det har skjedd, for øya kan bli veldig

Påskeøya - klikk for
større kart!

tørr i perioder, og vinden kan også blåse ganske så kraftig. Den kraftige vinden kan gjerne blåse fra Poikehalvøya-siden og inn over resten av øya. En brann i en flere meter dyp og bred grøft fylt med tre, som attpåtil gikk tvers over øya, ville under en tørr og vindfull periode være en katastrofe. En øy som var dekket, 70 prosent i følge ny forskning, med tørr palmeskog ville raseres totalt på kort tid. Blader og stammer ville brenne opp som fakler til det bare var aske igjen, nøttene på bakken ville bli så brent at de ikke kunne spire. Gresset er nok det som vil klare seg best, for selv om bladene var brent vekk ville det gro opp igjen etter neste

"Jeg påstår ingenting, jeg bare spør. Når det gjelder Påskeøya så må man tørre å spørre mer. Mye, mye mer!"

regnfall, men annen vegetasjon kunne ha blitt til et askelag.
Hvis brannen skjedde på grunn av konflikten mellom langører og kortører så kan nok kortørene prise seg lykkelig for at en stor del av den mannlige befolkningen hadde sneket seg rundt til Poikehalvøya! Og i en slik konflikt hadde nok mange av kvinnene gjemt seg i hulene
nede i vannkanten, hvor brannen gjorde mindre skade.

Heyerdahl

Historiske fakta
Det var altså de høyreiste og lyshudete folkene på Påskeøya, ifølge legenden, som tvang den polynesiske delen til å arbeide for seg - til de jaget langørene inn i deres egen brennende forsvarsvold. Ifølge Thor Heyerdahls karbondateringer så hadde brannen funnet sted for omtrent 300 år siden, men siden askelaget var omtrent halvveis fra bunnen i grøften så hadde selve Poike-grøften vært laget tidligere. De fant også rester etter ild dypere ned i grøften, som ble datert til omtrent 400 etter Kristus. Det hadde mer enn tusen år fra grøften ble laget til det hadde vært en voldsom brann! Så det er noe som ikke stemmer. Var det ikke langørene som hadde gravd grøften, hadde de gjort det lenge, lenge før kampen hadde funnet sted lenge, eller hadde det vært en storbrann på øya som ikke har noe med langørene å gjøre? Er hele legenden om at langørene ble utryddet av kortørene en feiltolking eller

Skjelett av en kjempe på Påskeøya. Gammel tegning.

Gammel tegning av lyshudet, Peru.

bevisst forandring av fakta?
Kannibaler
La oss undersøke om det var de såkalte langørene som var skurkene på Påskeøya. Setter vi likhetstegn mellom de lyshudete kjempene og langørene så hadde de altså ifølge legender kommet seilende over havet fra øst - og holder vi oss til Heyerdahls antagelser så kom de fra Peru i Sør-Amerika. Det finnes også her gamle overleveringere om kjemper som i fjern fortid hadde kommet seilende i store sivbåter. Den spanske historikeren Pedro de Cieza de León forteller i sine skrifter fra 1500-tallet at de var så høye at vanlige folk knapt rakk dem til knærne. Det var ingen kvinner blant dem. I følge de innfødtes legender skal de ha bodd i området flere år, til en skinnende engel dukket opp og drepte alle sammen med et slag av sitt lysende sverd - angivelig fordi kjempene var kannibaler og homoseksuelle

Lyshudet kjempe og inka- indianer, gammel tegning. Gammel tegning.

Inka og lyshudet.

(her aner vi kirkelig påvirkning av legenden).
Legender er en ting, men det finnes også tegninger som bekrefter det var lyshudete folk blant inkaene, spesielt blant ledersjiktet. Ja, på gullmuseet i Lima henger det drakter som skal ha tilhørt "vikingkonger" blant inkaene som var over to meter høye! Det finnes avsidesliggende områder hvor det den dag i dag bor folk som ser helt nordiske ut, med blå øyne og det hele. Man har også funnet en rekke mumier av lyshårete mennesker i Peru som var mye høyere enn inkaene.
Påskeøya? Vel, tyske Behrens og andre som seilte med

Fra gullmuseet i Lima.

Roggeveen beskriver jo at det var kjemper på øya, og en spansk ekspedisjon målte flere folk til rundt 2 meter. Tegninger som var gjort av de tidligste europeere til øya vise jo også skjeletter av gigantisk størrelse. Roggeveen og kaptein Cook, som kom litt seinere, er forsiktige med å si annet enn at det var høye folk på øya, og at det var tre forskjellige raser. Flere forhistoriske hodeskaller som har blitt funnet på Påskeøya er lette å skille fra polynesiske skaller - de har klart nordeuropeiske (kaukasiske) trekk.

Skaller Påskeøya

Redde
Så hva ville ha skjedd hvis slike høye, lyshårete kjemper faktisk kom til Påskeøya? Hvis kjempene tvang de innfødte til å lage steinstatuer døgnet rundt og rydde hele Poikehalvøya for steiner kan man forstå at det til slutt kom til opprør. Hvis de i tillegg var kannibaler og også prøvde seg på polynesiernes kvinner fordi det ikke var noen kvinner blant dem så kan man jo se for seg mer enn streikeaksjoner! Problemet var jo det at de var kjemper - de var så

Skjelett av en kjempe.

mye høyere enn de kortvokste polynesierne og så mye sterkere at de må ha vært svært fryktinngytende. Det å være redde er en sterk følelse blant de innfødte på Påskeøya den dag i dag. Da Thor Heyerdahl og hans team kom i 1995 fortalte folk at de var vant til å sove i sammenkrøpet stilling, for å kunne komme seg på beina i lynende fart for å flykte. De hadde neppe vært så redd hvis det "bare" dreiet seg om frykt for nabostammen de hadde vært uvenner med og sloss mot. Da ville man nok heller ha sovet med spydet eller

Mann Påskeøya

klubben klar for å forsvare barn og kvinner!
Huler
Hva gjør mennesker og dyr når de er redde? Jo, de gjemmer seg. Det finnes mange historier og også bevis på at menneskene på Påskeøya gjemte seg. I huler. Påskeøya er nærmest gjennomhullet på kryss og tvers av huler som ble dannet da lavaen fra øyas tre vulkaner rant utover og størknet. Noen av dem har åpninger på slettelandet, noen i klippeskråningene som stuper mot havet og noen under havflaten. I veldig mange av dem har arkeologen funnet bevis for at mennesker har holdt til over kortere og lengre tid. Vel, relativt nye historier fra øya forteller at befolkningen sloss seg imellom, og det mener også arkeologene å ha bevis for. I det som Heyerdahls team kalte sen-perioden, fra 1680 til1868, skal det ha vært nærmest kaos. Folkene var så sultne at de i desperasjon til og med ble drevet til kannibalisme. "Kjøttet ditt sitter fast mellom tennene mine", skal ha vært et begrep man brukte for å fornærme slektninger av et offer man hadde spist.

Skaller og triste folk.

Skjelletter strødd over alt
Greit nok, og under slike forhold er det lett å forstå at folk i perioder gjemte seg i huler, men hva om det har vært en enda sterkere redsel som preget øyboerne engang før sen-perioden?
En rekke av hulene på Påskeøya er store, og det er her man har funnet bevis for at grupper av mennesker har oppholdt seg. Det finnes langt mindre huler på øya. Thor Heyerdahl beskriver i boken "Aku-Aku" om hvordan shortsen hans ble skubbet av han flere ganger da den tynne nordmannen skulle åle seg inn i en hule. Ja, for å komme lengst inn til en hule hvor det lå skjelletter må han legge hodet til siden og presse skuldre igjennom med makt for å komme videre! Teorien i dag er at de fleste av disse små hulene er steder hvor man begravde sine døde slektninger. Vel, nå så jo kaptein Cook og de andre oppdagelsesreisende at det lå skjelletter strødd over alt på øya, og at det også virket å ha vært slik at man begravde sine døde i plattformene hvor statuene hadde stått. At man skulle frakte døde mennesker inn i huler som var så utilgjengelig at man satte livet på spill for å for komme til inngangen er urimelig. For man måtte ofte klatre ned bratte klippevegger hvor man hadde nok med å holde seg fast og finne fotfeste! Skulle man mot formodning klare å frakte et dødt menneske til huleåpningen og inn presse det inn så vil jeg gjerne at noen forklarer hvordan man skulle klare å frakte de døde innover tunneler så er så trange at man må åle seg fram og vri hodet fra side til side for å komme videre! Og hvilken polynesier ville påta seg den jobben? Å dytte et dødt menneske innover en trang og bekmørk tunnel tror jeg ikke noen vil få en polynesier til å gjøre for all verdens gull - de er redde for mørket og de er svært redde for døde menneskers ånder. Ingenting tyder på at det var noe annerledes i sen-perioden.

Langøre

Ikke sen-perioden
Jeg tror nok enhver polynesier helle ville møte en fiende under stammefeider ansikt til ansikt i friluft enn å krype inn i trange huler. Så kanskje skjelettene i de trange hulene er fra en tidligere periode i Påskeøyas mystiske historie - og ikke sen-perioden for noen hundre år siden?
   De hadde vært så livredde at de måtte sove sammenkrøpet for å kunne flykte og man hadde også en streng regel om at man ikke måtte spise å mye at man ble tykk. Hvorfor det? Det er jo status blant polynesiere å være tykke, og i gamle dager var det viktig at man spiste mye i perioder for å ha noe å tære på i uværsperiodene. Jeg vil tippe at man måtte være tynne fordi man skulle kunne klare å slippe unna den samme overhengende faren. Man måtte klare å presse seg inn i tunneler som var så trange at etterfølgerne ikke klarte å komme inn. De var så livredde at de presset seg inn i tunneler som var så trange at de ofte ikke klarte å komme seg ut igjen. Det var levende mennesker som døde der i tunnelene - de ble ikke begravd der av andre!
   Da er vi tilbake til de hvithudete kjempene, de som ifølge legendene var på to og en halv meter. De var nok polynesierne livredde for, hvis kjempene virkelig har eksistert. Kanskje det var de som var de opprinnelige kannibalene på Påskeøya, at det var de som ikke fant mat nok da polynesierne ikke ville hjelpe dem med dyrking lenger? De kom ikke inn i trange tunneler.
   Var de polynesisk øyboerne også så redde at de bygget seg stein-bunkerser på øya og sendte sine kvinner ut på havet for få dem unna faren?
Det skal vi se på i neste artikkel!

Av Terje Dahl

For vår første mysterie-artikkel om Påskeøyas statuer - klikk her.
For vår andre mysterie-artikkel om Påskeøyas statuer - klikk her.
For vår tredje mysterie-artikkel om Påskeøyas statuer - klikk her.
For vår fjerde mysterie-artikkel om Påskeøyas statuer - klikk her.
For våre andre artikler om Påskeøya og statuene - klikk her.
For våre faktasider om Påskeøya - klikk her.
For våre artikler om statuene i sydhavet - klikk her.

Hva mener du?
"Jeg har følgende synspunkter og/eller ideer når det gjelder statuene":

Under kan du lese innsendte meninger og ideer:

Kom med innlegg, folkens!

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.