Seilkano

Sydhavets utriggerkanoer kan ta opp konkurransen med det meste som seiler

Neste favoritt i Færder'n?

Du ligger først i det store feltet og kaster et raskt blikk akterover. Med et fornøyd smil konstaterer du at du har opp-arbeidet deg en solid luke ved den forrige kryssingen. Brått rynker du pannen og setter hånden for øynene.
- Hva i all verden er det der?
Midt mellom feltet og din egen båt dupper det et lite trekantet seil opp og ned i sjøene. - Det minner jo mest om en genoa som er heist opp-

Færder fyr og seilbåt

ned, men hvor er storseilet...ja, hvor er båten?
   Med store øyne ser du seilet komme nærmere, og merker ikke at mannskapet som egentlig skulle forberede setting av spinnakeren står ved siden av deg, alle gutta like storøyde.
   - Det er en utriggerkano!, roper plutselig Hans, som en gang har vært på jordomseiling, - Det er forbasket meg en utriggerkano fra sydhavet!
   Nå er farkosten så nær at du kan se at det kun finnes

Seilkanoer i Mikronesia

et seil, og at skroget er omtrent like smalt som Hansen-brødrenes dobbeltsculler. Du river blikket løs og lener deg forover for å se på den elektroniske loggen. - Joda, du seiler fortsatt i ni knops fart.
Snart er kanoen oppe på siden av deg og selv om mannskapet nå har våknet til dåd har du ingen sjanser til å henge på.
Færderseilasen vil aldri bli den samme etter dette!!!
Vakre kvinner
De gned seg i øynene de også, de første oppdagelsesreisende som nådde sydhavsøyene. For ikke bare fikk de se vakre kvinner med blomster i håret, men også enormt store kanoer som kunne seile i ring rundt

Tegning av Cook i Hawaii

deres egne galeaser.
Kaptein Cook skrev i sin loggbok: "Antallet menn ombord i dobbeltkanoen var rundt tohundre, og på en plattform kunne de sette opp eller ta ned et hus etter forholdene. I moderat vind kunne de seile tyve nautiske mil på en time!"
De store dobbeltkanoene fra Fiji og Tahiti finnes ikke lenger, bortsett fra et par kopier som viser hvordan de var. I dag er de tradisjonelle utriggerkanoene med seil stort sett bare brukt til daglig i Mikronesia. De raskeste kanoene bygges på Gilbert-øyene, mens de store, havgående kanoene fortsatt kan sees i bruk på de ytre øyene mellom Truk og Yap.

Terje studerer kanobygging

Surrer med tau

Av brødfrukt-tre
Utriggerkanoene i Mikronesia er bygget av brødfrukt-tre. Ved siden av å gi en velsmakende grønnsak gir de tykke stammene velegnet båtemner. På de fleste øyene hules stammen ut til skrog, kun på Gilbert-øyene hogger man treet opp til planker som festes til spanter. Redskapene som brukes til byggingen er økser, som det har vært i generasjoner. Forskjellen er at idag er øksebladene av stål isteden for muslingskall. På enkelte av Gilbertøyene har det også skjedd en modernisering ved at man surrer plankene sammen med nylon fiskesnøre, men ellers så er det fortsatt vanlig å bruke tau av kokosfiber. Hamsen på umodne kokosnøtter plasseres i taroåkeren eller lagunen for å råtne, slik at bare fibrene blir igjen. Disse tørkes og tvinnes til sterke tau. På kanoer av uthulte brødfruktstammer bnuker man tauet til å føye på ekstra trestykker for å gjøre fribordet høyere, og på alle kanoer blir utriggeren surret fast med kokostau. Hele kanoen må bevege seg smidig i sjøen, så det nytter ikke å prøve seg med skruer eller spiker! Kokostauene blir skiftet ut hvert tredje år, slik at man har en ganske god garanti for at kanoen ikke faller ifra hverandre når påkjenningene er som størst.
Formen og størrelsen på skrog og utrigger er som oftest bestemt av gamle regler som har gått i arv fra far til sønn. Hjelpemidlet for å finne de rette målene er gjerne et pandanusblad, det smale bladet fungerer utmerket som tommestokk!
Ikke noen kjøl

Masten flyttes!

Mange vil nok tippe at utriggeren er hul for å gi bærekraft, men det er ikke tilfelle. Den er massiv og tung. Årsaken er at kanoene ikke har noen kjøl og at det er tyngden av utriggeren som hindrer den å velte når vinden presser på seilet. Følgelig må utriggeren alltid være på losiden av kanoen, noe som igjen medfører en helt spesiell teknikk når man skal krysse: Mast, seil og ror må flyttes til den andre enden av kanoen. Hva som er baug og hva som er akterende er derfor avhengig av hvilken retning man seiler!

Utriggeren i luften!

Selv om utriggeren har en form som gjør at den skjærer lett gjennom vannet så prøver man ofte å minske motstanden mot bølgene. Det er alltid moro å kappseile hjem fra fiske! Så en eller flere av mannskapet må klatre lynraskt inn og ut på utriggeren for avvekslende å holde den over vannet og tynge den ned når kanoen truer med å kullseile.
Mangel på kjøl gjør at en utriggerkano naturlig nok burde ha en stor avdrift, men dette motvirkes ved å gi skroget en asymmetrisk form. På siden mot utriggeren er skroget mere buet, slik at vannet som stryker langs siden fungerer som luften rundt en flyvinge (og et seil) og drar kanoen lenger opp i vinden.

Hokule'a - en seilende kopi

Forskjellige utforminger
Utriggerkanoenes seil har hatt mange forskjellige utforminger gjennom tidene. Den formen vi finner idag ligner mest på våre egne seil, selv om fortsatt er vanskelig å sammenligne. Mikronesias utriggerkanoer er utstyrt med kun ett seil, og det er fast montert på det vi kan kalle masten og bommen. Den løsfotede masten holdes oppe av en slags spristang fra midten av kanoen sammen med løsknytte tau-stag fra utriggeren. Alt er justerbart, slik at mastens posisjon og vinkel - samt seilets form - kan endres etter bølge- og vindforholdene. Det hele kan ganske lett flyttes med muskelkraft fra den ene enden av kanoen til den andre når man krysser.
I tidligere tider var seilene flettet av palmeblad, men de er idag avløst av sammensydde melsekker eller annet tilgjengelig stoff.

Terje i kano

Navigatør

For lenge i tropesolen
Det er kanskje mange som tillater seg å tvile på de "primitive" kanoenes evne til å seile raskt, og mener at den godeste kaptein Cook må ha vært for lenge i tropesola. Til tvilerne kan det opplyses at det finnes godt dokumenterte tester foretatt i moderne tid. Man lot en trimaran stille opp mot tradisjonelle (og langt fra store) utriggerkanoer fra Stillehavet og lot startskuddet gå. Vel, trimaranen hadde rett og slett ikke noe å hente i det selskapet!
De isolerte atollene
De største utriggerkanoene finnes idag på de isolerte atollene mellom Truk og Yap og det er et imponerende syn når de legger ut på havet for å fiske. Besetningene på nærmere ti mann (kvinner er forbudt) seiler gjerne så langt ut at dere lille atoll er ute av syne, men de finner alltid tilbake. Uten kart og kompass. For ombord i hver kano er det en gammel navigatør som kan kunsten å krysse havet, selv om han ikke har ett eneste hjelpemiddel.
Kunsten å seile over åpne havstrekninger er like gammel som bosetningen på øyene i det havet som dekker nesten halvparten av kloden vår. De fleste forskerne mener at innbyggerne for ett par tusen år kom seilende fra Indonesia-området, mens vår egen Thor Heyerdahl mener at det kan ha vært en bølge av immigranter fra Sør-Amerika. Og det ville jo unektelig enklere for dem å seile med vind og strøm!
Legendene forteller at øyboerne gjennom tidene har fartet på kryss og tvers mellom øyene, til og med til Hawaii og New Zealand. Når de første hvite ankom fikk de av de innfødte nøyaktige seilanvisninger til øyer som lå hundrevis av mil unna. På tross av at de selv aldri hadde vært der!

Nordmenn studerer kano i Tuvalu

Store havstrekninger
Hvordan det er mulig å krysse store havstrekninger planmessig uten andre hjelpemidler enn de tradisjonelle navigasjonskunstene vet vi faktisk lite om. Dette til tross for at det fortsatt lever noe få som kan kunsten.
Hovedårsakene er nok at navigasjonskunsten kun skal gå i arv fra far til sønn og inneholder mange elementer av magi. Kunsten skal holdes hemmelig for enhver pris - ikke minst for hvite mann som ikke tror på magi. Så de få forskerne som har interessert seg for noe som egentlig er ufattelig vet egentlig ikke om det de har blitt fortalt er sannhet eller oppspinn. Er det slik at de kan navigere etter en hval som skal ha stått som markeringsbøye i århundrer, eller at de må vente på en spesiell stjernes tilsynekomst før de kan seile mot fjerne øyer uten å få uvær?

Pinnekart fra Marshalløyene

Noe vet man helt sikkert, og det er at navigatørene i Marshalløyene laget seg kart av sammensurrete pinner. Noen av pinnene viste bølgemønsteret mellom øyene, som var representert ved fastbundete skjell. De observasjoner man har gjort av mikronesiske navigatører gjør det også klart at de har et meget grundig kjennskap til bølgene, vinden, og himmellegemene. At det virkelig går an å krysse store havstrekninger ved hjelp av tradisjonelle navigasjonsmetoder går det ikke an å tvile på. Hukule'a, en rekonstruert dobbeltkano, har flere ganger vekt oppsikt ved å seile de fem tusen kilometerne fra Hawaii til Tahiti - etter instruksjoner fra en mikronesisk navigatør de hadde med på ferdene. Mindre kjent er det at de innfødte fra den knøttlille atollen Puluwat i Truk to ganger i de seinere år har seilt til Japan - en strekning som er like lang - i en av deres helt vanlige utriggerkanoer!

I ferd med å dø ut
De fleste av de gamle kunstene i Stillehavet er idag iferd med å dø ut. Ungdommen vil ha glassfiberbåter med utenbordsmotor. Navigatørenes sønner går på skolen for å lære matematikk og engelsk, og har ikke tid for gammeldags overtro. Vel, det er ikke så mange årene til de siste navigatørene ligger i graven, med seg tar de en kunnskap vi aldri kan få igjen.

Kanskje det virkelig har noe for seg å stille opp i Færder'n i en vaskeekte utriggerkano fra sydhavet. For å gjenopprette troen på at menneskene tross alt kan klare seg ganske bra uten "hight-tech"-materialer og datamaskiner!

Av
Terje Dahl

For vår artikkel "De store sydhavskanoene seiler igjen!" - klikk her.
For vår artikkel om sydhavets navigatører - klikk her.
For våre faktasider om sydhavet - klikk her.

Tips en venn : "Har du lest artikkelen i internettmagasinet Sydhav om kanoene som kan seile fra deltagerne i Færderseilasen?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.