Året var 1774. Den kjente oppdagelsesreisende kaptein Cook fra England hadde nådd fram til Tahiti
i sydhavet. Ikke før hadde de kastet anker før en veritabel flåte av kanoer nærmet seg skuta Endeavour. Ikke mindre enn 160 store dobbelt-skrogskanoer og 170 av en mindre type!
"Det kunne ikke være mindre enn 7.760 menn om bord i dem totalt", står det beretningen fra en av de som nervøst speidet ut bak Endeavours kanoner. Heldigvis gikk det bra - den gangen. Like bra gikk det ikke da kaptein Cook kom til Hawaii, for selv om han ble først tatt for å være guden Lono og fikk en like fantastisk velkomst, ble han til slutt drept av de innfødte.
Imponerende
Alle de første oppdagelsesreisende til sydhavet ble imponert av seilkanoene de så. De var ofte så raske at de kunne seile i ring rundt de mer klumpete engelske farkostene, og de største kunne ta flere hundre krigere om bord. Farkostene hadde gjerne oppsvingte stevner og/eller akterender og var vakkert dekorert. Litt av en opplevelsen må det ha vært å ha blitt møtt av flere hundre seilkanoer fulle av tatoverte og fjærprydete innfødte, væpnet med spyd og klubber!
Velutviklet
Sydhavsboerne var et sjøfarende folk. De seilte mellom øyene, både i for å krige og for å finne nye steder å slå seg ned. Og selvsagt så dro de nesten daglig ut for å fiske. Så kunsten å lage kanoer som egnet seg både ute på havet og i lagunene ble etter hvert vel utviklet. Kanoene var smekre, hult ut av strammer og bygget videre opp av trestykker som ble surret sammen med kokosnøtt-tau. Det mest vanlige var mindre kanoer med et skrog og en utrigger, men for store krigskanoer og kanoer som skulle frakte mange folk over store havstrekninger ble to skrog satt sammen til en katamaran - en dobbeltskroget seilkano. Seilene ble laget av tørkete striper av blader fra panadanuspalmen som ble flettet til den ønskete formen og størrelsen.
Misjonærene
Selv om de store seilkanoene var vanlig over hele sydhavet da de første hvite kom, og på mange måter var de hvites farkoster overlegne, så skulle de ikke eksistere så lenge. Det var jo slik at først kom de oppdagelsesreisende på jakt etter gull og ære, så kom handelsmennene på jakt etter krydder og andre handelsvarer og så kom misjonærene på jakt etter sjeler. Sykdommer og vold gjorde at befolkningen på øyene raskt ble dramatisk redusert, og så gjorde de kristne misjonærene alt du kunne for å stoppe alt som kunne minne om hedenskap. Dessverre så ble kirgskanoer selvsagt plassert i denne kategorien og dessuten så nektet gjerne misjonærene de innfødte å seile over havet - de ville ha kontroll over sjelene, i nærheten av de nybygde kirkene. Så kunsten å bygge store, havgående seilkanoer døde raskt bort.
Gamle tegninger
Det var The Polynesian Voyaging Society på Hawaii som fant ut at man skulle prøve å gjenskape noen av den gamle kulturen og bygge en seilkano. Problemet var at man ikke fant noen som visste hvordan det ble gjort og man fant ingen skrifter som beskrev metoden. Så man studerte malerier og tegninger fra de første oppdagelsesreisende og gjorde designen så godt man kunne. Resultatet ble Hokule`a, en dobbelskroget kano på 62 fot, atskillig mindre enn de gamle kanoene som ofte kunne være godt over 100 fot. Den ble sjøsatt i 1975 og året etter seilte den til og fra Tahiti, hvor man tror befolkningen på Hawaii opprinnelig kom fra. Og den lange seilasen over åpent hav viste jo også et det kunne ha vært mulig! Siden har Hukule'a foretatt mange seilaser, blant annet en åtte måneders tur til Påskeøya, og man har også brukt navigasjonsmetoder fra gamle dager. Dessverre så er Hukule'a i dag i elendig forfatning, og man søker nå om midler for å få reparert farkosten.
Protest
Cookøyene bygget sin store seilkano Te Au o Tonga ferdig i 1992. En 72 fots dobbeltkano med to seil. Mannskap på rundt 20. Samme år som den ble sjøsatt på Rarotonga seilte den til New Zealand for å etterfølge legenden om at en flåte med kanoer fra Cookøyene hadde seilt til "landet med den lange hvite skyen". Folkene fra de syv kanoene som kom fram skulle være forfedrene til de maoriene i New Zealand. I 1995 seilte Te Au o Tonga fra Rarotonga til Mururoa i Fransk Polynesia for å demonstrere mot atombombetestingen. Seilkanoen var også med på å feire tusenårsskiftet i New Zealand. I september 2000 var seilkanoen med på å feire 8th Festival of Pacific Arts and Culture i Ny Caledonia, sammen med andre seilkanoer.
Tusenårsskiftet
Da verden skulle feire sitt tusenårsjubileum var det mange land som gjerne ville være med på å markere festen. Et av dem var Tonga, det eneste kongedømmet i sydhavet. Og kongen fant ut at de seile inn i det nye tusenåret på en stor seilkano. Allerede i 1997 hadde man startet Kalia-prosjektet, som gikk ut på å bygge flere replikaer av en gammel seilkano, og den største ble døpt til "Mileniume", som er et slags tongansk ordet for tusen. Kanoen ble aldri helt ferdig til det store øyeblikket, så man måtte nøye seg med to mindre utgaver. Vel, den 106 fot lange Mineniume ble sjøsatt i juli 2000 og skal snart ut på et lengre tokt. Det er også meningen at en av de mindre kalia'ene skal være med i Americas Cup i New Zealand, for å markedsføre Tonga som turistdestinasjon.
Drua
Også i Fiji hadde man tradisjoner med store, havgående seilkanoer, og her beholdt man tradisjonen lenger enn i de andre landene. Forskjellen er at kanoen fra Fiji, en såkalt drua, så litt annerledes ut. Isteden for to like skrog så hadde farkosten et stort skrog og et mindre, nesten som en utriggerkano i større format. Også disse kanoene kunne ha lengder på godt over hundre fot, og i krig kunne de ta to hundre krigere i tillegg til det vanlige mannskapet på hundre. Litt spesielt var det at de gamle kanoene skulle døpes i blod isteden for champagne, og at man brukte mennesker isteden for tømmestokker når de skulle sjøsettes til jomfruferden!
Også i Fiji har man laget flere drua'er i mindre størrelse de seinere årene, og den mest kjente ble bygget av en amerikaner som kom for å studere den utdøende kunsten å bygge kanoer.
Mikronesia
Et sted i sydhavet gikk kunsten å bygge havgående kanoer aldri i glemmeboken, og det var på de isolerte øyene mellom Chuuk og Yap i Mikronesia. Selv om de ikke er så store som de polynesiske, de kan ikke ta flere enn femten-tjue menn i åpent hav, så har de vært i bruk helt fram til i dag. Hver lørdag seiler fortsatt øyenes kanoer ut på havet for å dørge fisk, små vikingeskip som stødig pløyer bølgene. Som bruker gratis vind isteden for dyr bensin. At de er havgående er det ingen tvil om, for to ganger i seinere har man seilt helt til Japan. Tur-retur uten bruk av moderne navigasjonsmetoder, funnet veien bare etter gamle legender og magi!

Vi får håpe at man vil fortsette å bygge seilkanoer, selv om ungdommen i dag er mer opptatt av biler og raske glassfiberbåter med utenbordsmotorer. Og kanskje ikke bare som en nostalgisk gjenoppvekking av gamle dager. De store kanoene var, og er, fantastiske farkoster som på mange måter er selv dagens seilbåter overlegne. Og prisen på bensin går sikkert ikke ned i framtiden!