Påskeøyas mysterier:
Hvem lagde statuene?

Stauene på Påskeøya er fortsatt et mysterium på tross av Thor Heyerdahls ekspedisjoner og arkeologenes teorier: Hvem var det egentlig som lagde dem, hvorfor gjorde de det, hvordan fikk de fraktet dem over øya og hvordan fikk de reist dem?

De første hvite
Den første europeer som kom til øya, etter hva vi vet, var den nederlandske oppdagelsesreisende Jacob Roggeveen, som landet med sine tre skip påskemorgen i 1722 . Han fant en øy hvor gigantiske steinstatuer sto på rekke og rad med ryggen mot havet. Statuene ble voktet av prester som var like hvite som nederlenderne, med deformerte øreflipper som var gjennomhullet og trukket ned mot skuldrene.
    Den neste som ankom øya var Gonzáles i 1770, og han oppdaget at folkene på øya hadde et skriftspråk. Da den berømte engelske sjøkaptein Cook gikk i land fire år seinere var mange av statuene veltet, og det virket som om levevilkårene på øya hadde forandret seg - den var tørr og lite fruktbar. Den innfødte Cook hadde med seg fra Tahiti som tolk forsto lite av språket, det eneste han klarte å tolke var at statuene var reist for avdøde høvdinger. Stadig flere hvite skip kom innom Påskeøya, nå som den var kommet på kartet. Etter som årene gikk oppdaget man at stadig flere statuer var veltet. Da de første misjonærene kom i 1864 lå alle statuene på bakken, med ansiktene inn mot land.
    Det var ikke bare øya og statuenes tilstand som forandret seg. Da Roggeveen gikk i land var det mange tusen innbyggere på Påskeøya, men i 1877 var det kun 111 øyboere igjen. De hvite brakte med seg sykdommer som øyboerne ikke hadde noe immunforsvar mot og dessuten dukket slavehandlerne opp i sine skip for å røve folk vekk til gruvene i Sør-Amerika.
Legender
Den mest kjente legenden tolkes slik at Påskeøya ble befolket av kong Hatu Matoa og hans folk, som kom seilende i kanoer fra øya Hiva i vest. En annen legende sier at Tuu-ko-ihu kom seilende til Påskeøya i fra øst, og mange legender i sydhavet sier at deres forfedre kom over havet fra øst. Legender i Sør-Amerika sier at en høvding og gud som het Kon Tiki seilte ut på havet og forsvant mot vest. Nyere legender på Påskeøya sier at den halvøya som kalles Poike var det siste tilholdsstedet for langørene, som var de opprinnelige beboerne. De andre på øya, kortørene, ble tvunget til å hjelpe langørene med å reise statuene, men gjorde opprør da man forlangte at hele halvøya Poike skulle renses for stein. Langørene lagde en forsvargrav mellom halvøya og resten av Påskeøya, men kortørene kom seg rundt på grunn av forræderi. Det ble satt ild på vollgraven og langørene kastet nedi. Kun et par av langørene skulle ha overlevd.
Forskning
Selvsagt har Påskeøyas gigantiske statuer tiltrukket seg arkeologene, men isolasjonen langt ute i havet har gjort at det faktisk fortsatt er nye arbeid igjen før man kan si at øya er så grundig undersøkt som det er ønskelig.
    De første oppdagelsesreisende, som Roggeveen og Cook, gjorde dessverre ikke noe alvorlig forsøk på å utforske øya, så alt man har ifra det holdet er deres beretninger og noen tegninger. Mer seriøse undersøkelser ble gjort av Thomson i 1886, Routhledge i 1914-15 og Metraux/Lavachery i 1934-35, men den vel hittil største og mest kjente utgravingen ble gjort av Thor Heyerdahl i 1954-55. I de seinere år har det vært flere utgravinger, og det norske Kon Tiki museet har nesten løpende undersøkelser på øya.
Hva har man funnet?
- På alle kanter så jeg et stort antall svarte kolonner langs kysten, sa kaptain Cook.    Selvsagt har man funnet statuer, som kalles moai. Da den mer moderne arkeologien tok fatt var statuene veltet, men man fant mengder av dem. Hittil mer enn åtte hundre. Moaiene varierer i størrelse, fra to meter til den største på over 20 meter og omtrent 150 tonn! Ikke bare langs kysten, men også i kraterskråningene til den store vulkanen Rano Raraku og andre steder. Noen helt ferdige, andre fortsatt fast i vulkansteinen de ble hogget av. De klassiske statuene vi kjenner fra bildene er alle ganske like i utseende, men Thor Heyerdahl fant også en annen type statuer. Mindre, mer forvitrede og høyst sannsynlig eldre. Statuer som minner mye mer om kunsten i Peru før inkaenes tid, som for eksempel mannen med skjegget og bøyde bein.
    En spesiell type statuer man har funnet er ikke laget av stein, men av tre. De blir kalt moai kavakava, og de finnes det bare tredve av. Det er smale og ganske små statuetter skåret ut av stammen på en sjelden busk, som ifølge tradisjonen skal representere forfedrenes ånder. De er ansett å være yngre enn de store moaiene.
    På bildene fra Påskeøya vil man se at moaiene er plassert på store steinplattformer, som kalles ahu. Restaureringen av ahunene (det finnes over 240 av dem) og plasseringen av moaiene ble gjort i vårt århundre, for ikke så mange år siden. En steinstruktur man også kaller en ahu er Vinapu. Her er de store steinblokkene omhyggelig polert og tilpasset så nøye til hverandre at man ville ha fått problemer med å lage noe tilsvarende i dag. Vinapu minner mye om steinplattformer og gamle byggverk i Sør-Amerika.
    De berømte tretavlene er et annet funn fra Påskeøya. I 1864 skrev den franske lekmisjonæren Eugène Eyraud at han i alle husene hadde sett hundrevis av tretavler og staver med innrisninger som lignet hieroglyfer. Tavlene var "tapu", hellige og forbudte. To år seinere var det bare en håndfull av tavlene igjen, resten var brent, ødelagt eller gjemt bort i øyas mange huler. I dag kjenner man bare til 25 slike tretavler, rongorongoer. På tross av mange forsøk opp gjennom årene har ingen klart å tyde tegnene, selv ikke moderne datamaskiner har klart å knekke koden.
    På sørspissen av øya har man funnet det man kaller fuglemennenes by, Orongo. Den består av omtrent førti lave steinhus, med en gruppe på 150 hellerisninger i klippene nær "byen". Man kaller der fuglemennenes by fordi man har historier som forteller at her bodde krigerne som hvert år svømte ut til den lille holmen Motu Nui for å hente fregattfuglenes første egg. Den som kom tilbake med det første egget ble "fuglemann" for et år, noe som var en stor ære.
Dateringer
Selvsagt har man prøvd å plassere moaiene og de andre funnene på Påskeøya i tid. Nyere karbondateringer viser at Påskeøya i alle fall var bebodd i år 380 e. Kr, noe som er omtrent tusen år tidligere enn man tidligere antok. En C-14 datering viser at billedhuggerne som laget de klassiske moaiene enda var i arbeid i omtrent 1470, mens de eldste dateringene i fuglemennens landsby bare går tilbake til det 15. århundre.
    I de seinere år har man foretatt såkalte DNA-analyser - studier av arvestoffer - i beinrester over hele Stillehavsområdet. Disse undersøkelsene tyder på at de opprinnelig beboerne på øyene, også Påskeøya, kom fra Sørøst-Asia. Thor Heyerdahl har påpekt at man da må være sikre på at man tar prøver av beinrester som er gamle nok, noe som er vanskelig å finne, spesielt på Påskeøya hvor han mener de opprinnelige beboerne kremerte sine døde.
Teoriene - de spennende og de mindre spennende
De første europeiske oppdagelsesreisende nærmest nektet å tro det de så: - Vi kan ikke fatte hvordan disse øyboerne, som ikke har noen forstand på mekanikkens lover, har kunne reise disse veldige blokkene, sa kaptein Cook.
    Men statuene var der og er der - pluss et skriftspråket som ingen kan forstå.
    For det første: Hvor kom menneskene fra?
Den mest kjente teorien er selvsagt den vi har fra Thor Heyerdahl, som gikk så langt som å seile fra Peru til Polynesia i en liten balsaflåte for å bevise at folkene på Påskeøya og mange av de andre øyene i sydhavet kunne komme fra Sør-Amerika. Han støtter også sine teorier på gamle legender, viser til planter som kun gror på øyene og i Sør-Amerika og peker på likhetene mellom statuer og byggverk han har undersøkt både i Stillehavet og Sør-Amerika.
    Andre forskere hevder at beboerne på Påskeøya kom fra Polynesia i vest. At de var et folkeslag som opprinnelig kom fra Sørøst-Asia, og som gjennom århundrene, via Papua Ny Guinea, spredde seg ut på alle de polynesisk øyene - helt til New Zealand og Hawaii. Disse forskerne støtter seg på språkforskning, arkeologiske funn som leirkrukker og nå også DNA-tester.
    Thor Heyerdahl sier at det ikke er noen store motsetning mellom disse forskerne og han, for han hevder at det har foregått flere migrasjonsbølger i Stillehavet og at samferdselen mellom øyer og kontinenter har vært langt mer utbredt enn det man tidligere antok.
    En annen og litt mer spesiell teori går ut på at folkene på Påskeøya har sammenheng med det spanske skipet San Lesmems som forsvant nær Tahiti rundt 1536. Legendene sier at de baskiske sjømennene som overlevde blandet seg med polynesierne og at de sammen med etterkommerne prøvde å seilte tilbake mot Europa, for aldri å bli sett igjen. Poenget her er at man i genetiske tester av de innfødte med reneste blod på Påskeøya skal ha funnet baskiske gener!
    Når vi så er over på litt mer fantastiske teorier så får vi vel nevne de fleste av dem: Kontinenter som er sunket i havet, en tapt sivilisasjon, en gullalder som degenererte, en miljøkatastrofe, en kamp mellom folkeraser, guder fra verdensrommet, kjemper og ånder…
   Hva er sant, hva har utspring i sannhet og hva er ren fantasi?

Av Terje Dahl

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl