Sydhavslivet
- livet slik det skulle leves?

Øyboerne på Stillehavsøyene er kjent for å være ekstremt vennlige og blide. Men de som besøker sydhavet vil også kunne bli overrasket over sydhavsboernes flotte fysikk og gode helse. Selv om mange kvinner i dag har en tendens til å være ganske så røslige, så er det ikke uvanlig å se mannfolk med kropper som gjør en mannlig turist grønn av misunnelse og vakre ungjenter som får den samme til nesten å miste pusten. Hvordan i all verden får de det til - uten kostholdseksperter, slankeguruer og helsestudioer?

Da kaptein Cook og de første oppdagelses-reisende kom til sydhavet ble de mektig overrasket over å finne folk som var så sunne og friske. Hva skyldes det at øyboerne hadde kropper som greske guder og var så sterke at det å klatre til topps i palmene virket som en barnelek? Var det klimaet? De tropiske fruktene? Fisken? Eller var det genene: Var øyboerne på paradisøyene rett og slett et folkeslag som var født som en slags supermennesker?
Hvite manns sykdommer
I dag er bildet litt annerledes. Etter å ha blitt pådyttet vestlig kultur og levesett i over to hundre år er det helt klart at også øyboernes helse er avhengig av hva de spiser og drikker - og hva de driver med. Ja, at folkene i sydhavet ikke var noen supermennesker oppdaget de hvite ganske snart, for deres medbrakte og ganske så harmløse sykdommer som meslinger og forkjølelse drepte for fote. I mange øysamfunn herjet europeernes sykdommer verre en svartedauen i Europa, og befolkningsantallet sank dramatisk - det var faktisk øyer som fra å ha en befolkning på over hundre tusen mennesker endte opp med et par hundre i løpet av få år!
Sunt kosthold
Tradisjonelt spiser øyboerne i sydhavet sunt. På de vulkanske øyene er jordsmonnet utrolig fruktbart og det er nok av både sol og regn. Der gror det et sant vell av frukter og grønsaker - de fleste ganske bra uten at man behøver å arbeider særlig hardt, mange uten at man behøver å gjøre noe i det hele tatt. I havet rundt øyene vrimler av fisk, og på korallrevene og i lagunene er det flust med krabber, skjell og annet spiselig. På de lave atollene, som nærmest bare er noen grunner i havet, er det ikke så lett å plukke fruktene ned fra trærne som på de vulkanske øyene. For det finnes ikke noe jordsmonn, bare saltholdig sand hvor et langt mindre utvalg av planter og trær klarer seg. Likevel behøver man ikke sulte på de små korallholmene, selv om det er dårlig med ressurser. Undersøkelser har vist kokosnøttkjøtt, fisk og brødfrukt faktisk utgjør fullverdig kost, med alle de mineraler og vitaminer kroppen trenger!
Klatre i palmene
Klart øyboerne som lever på en tradisjonelt måte er sterke! Fra de er bittesmå plasker barna i vannet dagen lang, og fra guttene er store nok padler de kanoene sine ut for å fiske så godt som hver eneste dag. Og siden sevjen man tapper fra skuddene i toppen av kokosnøttpalmene er en sunn drikke og viktig ingrediens i matlagingen er gutta ikke særlig gamle før de skal til topps to ganger om dagen, i solskinn og regn. Det har vært vanlig at kvinnene i sydhavet samler ved til kjøkkenbålet, bærerstore bunter med kokosnøtter, fanger krabber, sanker skjell og dyrker jorden - i tillegg til å passe barn og lage maten. Ved et slikt aktivitetsnivå, pluss lokal dansing i forsamlingshuset nesten hver kveld, holdt også de kroppen godt i gang!
En god latter forlenger livet
God helse har en sammenheng med psykisk velvære, og de som har sett øyboernes smil og hørt deres klukkende latter vet at de nærmest bobler over av livsglede. Ja, en god latter forlenger livet heter det jo, og det er ikke så lenge siden øyboerne i stillehavet hadde en høyere gjennomsnittlig levealder enn oss i velferdslandet Norge. Dessverre har dette forandret seg i mange øyriker, og mest i de landene som har vært "flinkest" til å kopiere den vestlige levemåten. Øyboerne i Nauru hadde en periode tre verdensrekorder: De var verdens rikeste mennesker, verdens tykkeste og de med kortest levealder. Eksport av fugleskitt, guano, til gjødsel gjorde de to tusen nauruanerne så rike at de kunne putte i seg så mange hamburgere og kaker de bare klarte å få ned - og så sove resten av dagen.
   At latteren også gjenspeilte den mentale helsen syntes også klart - mentale sykdommer var for ikke så mange år siden så ukjente i sydhavet at det ikke fantes noen ord for dem!
"The reasonable life"
I boken "The Reasonable Life" ("Det Fornuftige Livet"), skrevet av Clifford Gressler finner man et avsnitt som beskriver polynesierens livsførsel:
   "De har en fantastisk helse - uten bruk av smør, melk eller ost. De liker ikke melk, de anser den for å være mat kun for bayer. De trenger ingen kunstige stimuli for å komme i gang - ingen alkoholholdige drikker, ingen kaffe, ingen kakao eller tea. De drikker bare den kjølige forfriskende væsken fra en kokosnøtt eller moset pandanusfrukt. De baker brød av tapioka-mel og kokosnøttjuice, gjerne med biter av papaya - uten gjær. En slags brød lages også fra pandanusfrukten.
   Deres balanserte og avpassede legning er ganske bemerkelsesverdig. Den er karakterisert av styrken som finnes i distingvert stillferdighet: De spaserer stille, snakker med lavmælte, myke stemmer, hengir seg ofte til vennlig latter og diskuterer sjelden. De er fornøyd med lite, og deler det de har. De bor utendørs og tåler alle omstendigheter og forhold, - skynder seg aldri, blir aldri stresset, har likevekt og er fornuftige, rolige og uforstyrrelige. Hviler ofte, skaper en "øyenes fred" med seg selv. De anser at for store ambisjoner degenererer til grådighet.
   Helsen til disse øyboerne er basert på fraværet av anspenthet, på deres enkle og rene vaner, en døgnrytme som ikke lar seg framskynde eller ødelegge. Stå opp ved daggry, gå til sengs ved mørkets frambrudd, unntatt ved månelyse netter. Et liv av tilvent avspenthet. De bader to ganger om dagen, plasker vann over sine kropper. De mener at det å "hive i seg maten" er en forbrytelse mot naturen. De unngår for varm eller kald mat, spiser ikke søtsaker og foretrekker bakt mat isteden for stekt eller kokt. Øyboerne er mye i fysisk aktivitet, de kan svømme i timevis uten å bli trette. De nyter luftigheten og friheten for kroppen ved å bruke løse og ledige klesplagg. De kan synge dag og natt uten å bli hese.
   Det følgende er kalt "Det Polynesiske Løftet": "I dag skal jeg være rolig og avslappet, ikke skynde meg, jeg skal ikke la meg stresse ved trivialiteter. Jeg skal arbeide i mitt naturlige tempo. Jeg skal være vennlig og opptre fornuftig mot dem jeg møter. Jeg skal huske at jeg er jeg, en personlighet ukrenkelig i mitt innerste vesen. Ingen, ingen ting, kan skade eller erobre mitt innerste indre: Den gnisten av guddommelighet som er meg. Jeg vil selv holde den innerste gnisten like glødende ved å opptre ærlig, sømmelig og vennlig mot andre ved å nekte å la meg forstyrre av noe en ufornuftig eller uvennlig person sier til meg eller gjør mot meg."
Det var lite sykdom blant polynesierne når de var overlatt til seg selv. Så snart de kom i kontakt med folk fra utenomverdenen resulterte det i epidemier, forårsaket av meslinger og vanlig forkjølelse."
   Sto det altså i boken. Slik var det opprinnelige sydhavslivet, og slik er det i større eller mindre grad i de minst utviklede sydhavslandene den dag i dag.
Kan vi lære?
Selv om vi stadig prøver å lære øyboerne at de burde leve som oss, så er det vel god grunn til å spørre om det egentlig ikke burde være oss som kunne lære av dem. Ikke sant? Men da må vi skynde oss, for framskrittet raser av gårde i sydhavet og den tradisjonelle kulturen er snart dø. Vi skal alle drikke cola og øl, spise hamburger og pizza, kjøre biler og ha båter med motorer. Sydhavsboerne er ikke lenger noe bedre enn oss andre, ofte snart tvert imot. Og det nytter ikke å fortelle øyboerne at de burde beholde sin kultur, når vi andre gjør noe helt annet. At et skremmende antall mennesker over hele sydhavet nå må ampurete armer og bein på grunn av sukkersyke, en sykdom som tidligere ikke fantes i sydhavet, syntes ikke å være noe varselsskudd:
   "Sa saga ki ei, tou ulu ma numi! Ikke bry deg om det, hodet ditt kan slå floker", er for eksempel et vanlig ordspråk i Tuvalu.
   Å ta dagen som den kommer var en positiv og fornuftig holdning den gang da man levde et tradisjonelt sydhavsliv. Og den eneste tradisjonelle holdningen som fortsatt syntes å leve i beste velgående - dessverre.

Av Terje Dahl

---

For vår samleside for artikler om kulturen i sydhavet, klikk her
For en liste over forventet levealder i verdens land , klikk her

---