Ja, du har kanskje hørt om perledykking? Romantiske og spennende beretninger om de innfødte i sydhavet som dykket ned i dypet for å hente opp perlemuslinger. Som åpnet dem med en skarpe kniver for å finne den perfekte perlen, verdt store summer. Vel, perledykkingen var virkelig, men den var langt fra romantisk. Hundrevis av muslinger måtte gjerne åpnes før man fant en eneste perle, og som regel var den langt fra perfekt. Oftest var den knudrete og festet til skallet. Og selv om det nok var spennende å dykke ned i dypet, så var dette en spenning de innfødte mer enn gjerne kunne tenke seg å slippe. Med en diger stein i hendene for å komme fortere ned til bunnen hoppet karene over bord fra kanoer og båter. Opp til seksti dykk per dag, ned til dybder på nærmere femti meter. Dette medførte dykkersyke på grunn av for raskt oppstiging, med hjerneskader, forkrøplinger og ofte en alt for tidlig død.
   Selvsagt var det de hvite handelsmennene som karret til seg rikdommene. For de innfødte var belønningen for det farefulle strevet helst verdiløst juggel, billige kniver og alkohol. Pluss sykdommer som drepte for fote over hele sydhavet.
Perlemusling
Perler finnes både i ferskvann og sjøvann. I sydhavet er det perlemuslingen, "mother-of-pearl" man er på jakt etter eller dyrker. Naturperler dannes ved at partikler, som et lite sandkorn, trenger seg inn åpningen mellom perlemuslingens skall. Oftest klarer muslingen å støte ut slike fremmedlegemer, men går ikke dette så danner den et lag perlemor rundt partiklen for beskytte seg. Det blir en perle.
   Det kan dannes perler i andre muslinger også, som kjempemuslingen (Giant Pacific Clam), som kan bli over en meter lang og veie over 200 kilo! Det er bare det at denne muslingen ikke har perlemor, så perlen blir ikke skinnende slik man tenker seg at en perle skal være.
Sorte perler
Fridykking etter perler finnes ikke lenger. I våre dager dyrker man dem, i første rekke i Fiji, Fransk Polynesia, Cookøyene, Palau, Papua Ny Guinea og Salomonøyene. I 1993 var den totale produksjonen av perler i verden på 1.200 tonn, og tallet øker. Det er de sorte perlene som står høyest i kurs, og for å dyrke dem følger man følgende prosess: Først må man samle sammen et stort antall unge, sortleppete perlemuslinger som henges i vannet, - gjerne i kurver, under flytebrygger eller flåter. Etter at muslingene har blitt tilstrekkelig store heiser man dem på land, halvåpner dem forsiktig med en spesiell tang, og legger en ørliten bit av et perlemuslingskall - helst fra en nordamerikansk musling, som ikke frastøtes så lett - inn i muslingens indre. Den som gjøre denne delikate jobben er ofte en spesialist fra Japan, de er japanerne som har utviklet og finpusset denne teknikken. Deretter senkes kurvene på ny ned i lagunenes varme vann, hvor de stelles og passes nærmere to år. Deretter løftes de opp igjen, de skinnende perlene taes forsiktig ut og nye biter legges inn.
Verdifull perle
Jeg trodde selv jeg ville finne en verdifull perle på atollen Ahe i Tuamotuøyene, da jeg besøkte den i min seilbåt Coco Loco. Jeg snorklet rundt i lagunen da jeg med ett fikk øye på en haug av døde muslingskall på bunnen. Atollen hadde noen år tidligere hatt besøk av en kraftig orkan, som hadde blåst ned alle husene og tvunget øyboerne til å stå med vann til midt på brystet i øyas kirke. De hadde hatt mange flåter i lagunen, hvor perlemuslinger hadde hengt ned i snorer. Det jeg så på bunnen var restene etter en sunket flåte, ødelagt av orkanen. Jeg tok en nærmere titt på alle de døde skjellene og med ett fikk jeg øye på et som levde! Med bankende hjerte vred jeg det løs fra bunnen, lempet muslingen opp i jolla og klatret om bord. Skjellet var stort og hadde et hull gjennom skallet som fortalte at det hadde hengt ned under en flåte. Med skjelvende hender åpnet jeg muslingen med dykkekniven og førte fingeren gjennom det myke og glatte kjøttet. Ingenting. Ikke noen perle. Noe skuffet snorklet jeg rundt for å se om jeg kunne finne flere levende skjell, men det var bare det ene. Det hadde nok vært en perle der, men den hadde ganske sikkert blitt utstøtt da skjellet sank ned til bunnen.
Duggdråper av måneskinn
En gammel arabisk legende forteller at perler blir til når duggdråper fylt med måneskinn faller ned i havet og blir svelget av perlemuslingene. Nå vet vi bedre, men den magien som perlmuslingene alltid har hatt på menneskene klarer vi ikke å forklare. Allerede de gamle romerne visste å verdsette perlen, imperiets rikeste kvinner gikk gjerne til sengs med perlekjeder på seg så de kunne bli minnet om hvor rike de var straks de våknet! Korsfarerne brakte perlene til Europa, og det ble ansett som et eksklusivt privilegium for de kongelige å bære perler. Ja, i 1612 gjorde en lov at perler var forbudt for vanlige mennesker i England!
Berømte perler
Det er uenighet om hvilken perle som er den største som er funnet, men en av de største og mest berømte saltvannsperlene er Hope-perlen. Perlen ble brakt til England av Henry Philip Hope (mannen som også fikk tak i Hope-diamanten) på 1800-tallet og er i dag utstilt på The British Museum. En annen berømt perle er Imperial Hong Kong-perlen. Akkurat hvor den kommer fra er usikkert, men siden perlen ikke har perlemor antar man at den har blitt dannet i en kjempemusling i sydhavet. Perlen skal tilhørt keiseren av Kina, og henger i et platinakjede med diamanter. Kanskje den største perlen som her blitt funnet er Allahs perle, som også kommer fra en kjempemusling. Den er 23,8 centimeter lang og veier 6.4 kilo. Den skal ha blitt gitt til amerikaneren Wilbur Dowell Cobb av en filippinsk høvding i 1936, for å ha reddet livet til sønnen hans. Allah-perlen skal i dag ha verdi på over 300 millioner kroner!
   En annen berømt perle er Peregrine, som først ble kjøpt av kong Philip II av Spania. Etter ha tilhært en rekke øvrighetspersoner, blant annet keiser Napoleon, ble perlen kjøpt av skuespilleren Richard Burton i 1969 som en gave til konen Elisabeth Taylor. For noen år siden mistet hun perlen, men etter en hektisk leting fant de den i munnen til hunden hennes - lettere opptygd!
   Den eldste perlen som finnes er Jomon-perlen i Japan - den skal være hele 5.500 år gammel.
Verdifull dyrking
Perledyrking har blitt en viktig inntektskilde for mange i sydhavet, og stadig flere øyer og land undersøker muligheten av å kaste seg inn i konkurransen. Et problem er at det skal ganske spesielle sjø- og bunnforhold til for at perlemuslingene skal trives. De skal ha tilgang på næringsstoffer, det skal være passe dypt og bare en svak strøm som bringer friskt vann. En av øyene hvor man nå krysser fingrene for at perledyrking skal bringe penger og velstand er Kioa i Fiji. En amerikaner som driver perledyrking på en av naboøyene brakte med seg to japanske perlespesialister som hadde jobbet på Tuamtuøyene, og de kunne fortelle at på den ene siden av Kioa var det ideelle forhold for perledyrking. Dette til stort glede for beboerne på øya. Litt spesielt er det at de innfødte kommer fra atollen Vaitupu i Tuvalu - som for endel år siden kjøpe Kioa fordi deres egen øy begynte å bli overbefolket. I dag jobber de hardt i sine grønsakhager og fisker fra sine tradisjonelle utriggerkanoer, men strømmer pengene inn fra perledyrking forsvinner nok sydhavs-kulturen også her. Dessverre.

Av Terje Dahl