Mytteriet på Bounty
- Ta min sekstant, du vet hvor nøyaktig den er, sa Fletcher Christian og rakte den ned til kaptein Bligh i lettbåten.
   De kastet et siste blikk på hverandre, og så ga Fletcher Christian ordre til at Bounty skulle seile videre.
   Verdens mest berømte mytteri var et faktum
- en hendelse som har medført mer enn 250 bøker, fem storfilmer og utallige artikler.

Historien startet 23. desember 1787, da MHS Bounty la ut fra Spithead i England med kurs for sydhavet. Kaptein ombord var 33-årige William Bligh, en litt tettbygget kar med sort hår og blå øyne. Han hadde tidligere tjenestegjort som navigatør under den berømte oppdagelsesreisende kaptein Cook, og selv om det ryktes at han hadde et litt voldsomt temperament var rullebladet hans ulastelig. Han hadde gjort en så bra jobb på Cooks tredje ekspedisjon til sydhavet at mange av de kartene fikk han laget er grunnlaget for de som brukes den dag i dag. Under krigen mot Frankrike fikk han flere utmerkelser, og ble forfremmet til løytnant i marinen. Nå hadde han ansvar for Bounty, og skuta var på vei til Tahiti for å hente brødfrukttrær som skulle sørge for mat til slavene på sukkerrørmarkene i Vest-India.
   Bounty var ikke noe stort skip. Det var en lett bestykket, tremastet handelsfregatt som tidligere het Bethia. Lengden var 54,80 meter og bredden 13,50 meter. Skipet stakk 6,40 meter dypt og veide rundt 980 tonn. Det hadde et mannskap på 45, flere av dem så unge som fjorten år - den eldste var 39.
   Ombord på Bounty var også Fletcher Christian. Han var ti år yngre enn kaptein Bligh. En svartmusket, kraftig kar med tatoveringer på bryst og rygg. En damenes mann på tross av at han var hjulbeint og svettet voldsomt. Han hadde rykte for å ha dårlig disiplin, men også for å være human og sjenerøs. Bligh gjorde Fletcher til nestkommanderende på turen.
   Seilasen fra England til sydhavet gikk greit nok på tross av uvær rundt Kapp Horn, og på Tahiti fikk de samlet mange unge brødfrukt-trær, som ble stuet ombord i skipet under oppsyn av biologen Nelson. Det var på vei hjem igjen, om morgenen 28. april 1789, at det gikk galt: Fletcher Christian og en del av mannskapet gjorde mytteri. De overtok skipet og satte kaptein Bligh og 18 av mannskapet ombord i den 23-fot lange lettbåten. Mytteristene seilte Bounty tilbake til Tahiti, hvor flesteparten av det resterende mannskapet gikk i land. Ni av mytteristene, under ledelse av Fletcher Christian, tok ombord seks innfødte menn og 12 kvinner og seilte videre for å finne et sted hvor de kunne gjemme seg for det brittiske imperiets vrede. Omtrent midt mellom Australia og Sør-Amerika lå den ubebodde øya Pitcairn. Her gikk de i land i januar 1790, brente Bounty og slo seg ned.
   Kaptein Bligh og hans trofaste seilte og rodde lettbåten mot sivilisasjonen. Først til øya Tofua i Tonga hvor en av sjømennene ble drept av de innfødte mens de lette etter vann. I Fijis farvann, det som i dag kalles Bligh Waters, ble de forfulgt av kanoer med kannibaler. Etter å ha rodd og seilt for livet kom de seg unna, og nådde tilslutt Timor i Indonesia. En seilas på over 6500 kilometer i en åpen båt i ukjent farvann,
- litt av en bragd!
Var det kaptein Bligh eller jentene på Tahitis skyld?
Mange tror at mytteriet på Bounty er en romantisk historie hvor den heroiske unge mannen gjør oppgjør mot den tyranniske kapteinen og redder mannskapet fra slaveri på havet. Slik er det gjerne på film. Ikke alltid i virkeligheten.
   Det var slik at kaptein Bligh og Fletcher Christian ble gode venner på turen mot sydhavet. I dagboken sin skriver lederen for mytteristene at Bligh behandlet han som en bror. Kapteinen lærte han dessuten å bruke sekstanten og spiste ofte middag med han. Under rettsaken mot de mytteristene som ble fanget og ført til England kom det fram at det hadde ikke vært store uoverensstemmelser ombord, noe som faktisk var ganske uvanlig på langfarende skip på den tiden. Sjøfolk var gjerne mennesker fra livets skyggeside, som forbrytere, alkoholikere og uteliggere.
    Kaptein Bligh hadde gjort sitt beste for at den lange reisen skulle gå så smertefritt som mulig. Han hadde innført tre døgnvakter isteden for de vanlige to, han hadde med surkål som skulle forhindre mangelsykdommer og en nesten blind fiolinspiller som skulle sørge for underholdning og mosjon gjennom dans på dekk. Selvsagt forkom den noen uheldige episoder, som at Bligh på en lite diplomatisk måte anklaget mannskapet for å ha stjålet ost. Ja, det er liten tvil om at den godeste kapteinen var en kaptein av den gamle sorten, som hersket ovenfra og ned. Men - noe som var mot det normale til sjøss - ble det foretatt bare en eneste avstraffelse på den lange reisen til den andre siden av kloden: Sjømannen Quintal fikk tjue piskeslag for uforskammethet, vanlig avstraffelse for slikt var tjueseks slag.
   Da Bounty ville runde Kapp Horn kom de ut for en forrykende uvær med enorme bølger, pluss snø, regn og orkan i kastene. Dette varte i tretti dager, og under den tiden tillot kapteinen at mannskapet fikk bruke den store kapteinslugaren. På tross av vær som gjerne betydde forlis eller mann over bord mistet Bligh ikke en eneste mann - eller seilfille. Det var først da de ankom Tahiti i slutten av oktober, nesten et år etter at de forlot England, at problemene ombord startet.
   Tahiti var et paradis for de slitne sjømennene, og de skulle være der i hele seks måneder. Ikke flere snøstormer til havs på et gyngende dekk, men et liv på land i uvant luksus. Mat og frukt i mengder, vennlige menn
- og kvinner. Ja, kvinnene i Tahiti var vakre og lettkledde, og de hadde en form for moral som var utenkelig i England.
   Mennene fra Bounty måtte bli på Tahiti så lenge fordi avreisen fra England var forsinket, de måtte samle små brødfrukt-trær på den rette tiden av året og de måtte vente på at den rette passatvinden skulle starte. Fletcher Christian ble gjort til leder av det arbeidslaget som skulle samle brødfrukt-stiklinger, og det ble opprettet en leir på land. Da tiden kom for avreise var de mange av mannskapet som hadde knyttet svært så vennskapelige bånd på land, og murringen var stor. Dessuten var det nok slik at kaptein Bligh hadde falt for fristelsen til å slappe litt av på disiplinen. Bounty ble ikke vedlikehold som den skulle, og han tok aldri små seilturer for å holde sjømannskapet ved like. Noen ville absolutt ikke reise fra paradisøya. Tre av mannskapet stjal noen musketter og en jolle, og forsvant. Det tok tre uker for kaptein Bligh å finne dem, og da ble straffen 24 piskeslag, det vanlige for desertering var henging etter pisking.
   Det var så absolutt en misfornøyd gjeng som seilte ut av lagunen med kurs for det kalde og pietistiske England.
   En tidlig morgen i april 1798 ble kaptein Bligh vekket og brakt på dekk - i nattskjorten og med hendene bakbundet.
   - Jeg har en kone og fire barn i England, og du har lekt med mine barn på fanget ditt, bønnfalt Bligh.
   - Det er for seint, kaptein Bligh, jeg har gjennomgått et rent helvete de tre siste ukene, svarte Fletcher Christian.
   Mytteriet på Bounty var et faktum.