TERAOI SMILER IKKE LENGER…

Hun smilte den gangen!Vesle Teraoi smiler ikke lenger. Hun har ingen blomsterkrans på hodet. Håret er bustete. En tåre har laget en blank stripe i støvet på kinnet. Teraoi er sulten.
    Kunne du tenke deg å sende Teraoi penger til mat, eller gi mere penger til U-hjelp?
    Vær så snill, tenk deg om to ganger! Det er utviklingshjelp som har tatt fra henne maten - og smilet.

Bildet av Teraoi ble tatt før hun og familien flyttet til Tarawa, hovedøya og det administrative senteret i sydhavsriket Kiribati. Teraoi's far hadde fått jobb i landets utenriksdepartement.
    Stedet de flyttet fra er en slik øy vi alle drømmer om - en sydhavsøy hvor palmene vaier sakte i vinden og småbølgene skyller dovent inn over en kritthvit korallstrand. Teraoi pleide å leke med søsknene i det grunne vannet foran familiens palmehytte, mens faren padlet avgårde i utriggerkanoen for å fiske og moren løsnet brødfrukt fra trærne med en lang kjepp. Teraoi var aldri sulten. Teraoi mente de var verdens heldigste familie som kunne flytte, for på hovedøya fantes det så mye spennende som kunne oppleves og kjøpes.
Ikke så heldige likevelButaritari
Allerede etter noen dager på Tarawa forsto Teraois far at de kanskje ikke var så heldige likevel. Riktignok hadde han fått en lønn på totusenfemhundre kroner måneden, langt mer enn de fleste som hadde arbeid, men nå måtte han bruke penger til så mye som før hadde vært gratis. Familien måtte leie et hus, og han måtte betale for vann og elektrisk strøm. Teraoi og de fem andre ungene måtte ha klær og selv måtte han gå til innkjøp av sitt første par sko. Maten måtte de kjøpe i butikken, og hver dag måtte han betale for å ta bussen til kontoret. Det syntes ikke å være penger nok til alt, og likevel var han nødt til å sende penger hjem til sine egne foreldre og slektninger. Det var hans plikt, nå som han ikke lenger var på øya og kunne hjelpe til med å skaffe mat.
Teraoi opplevde mye nytt - etter en uke lærte hun hva sult var.
Så kom de hvite
Klatrer for å tappe palmesevjeDet var en gang da det ikke fantes penger på en eneste av Kiribatis atoller, trettitre knøttsmå koralløyer som sprer seg ut over et havområde på størrelse med Nord-Amerika. Så kom de hvite. I 1979 ga de landet tilbake, og øyboerne ble fortalt at som en selvstendig nasjon måtte de ha en egen regjering som kunne styre landet. Det var også nødvendig med sykehus, skoler, kommunikasjon med omverdenen og samferdsel mellom øyene. Hvor skulle man ta penger til alt dette fra, i en nyfødt nasjon hvor befolkningen levde av naturalhusholdning og man ikke hadde noen inntekter fra eksport? "Vi skal hjelpe dere"" sa de hvite. Det manglet ikke på pengehjelp. Kiribati sto så godt som nederst på listen over verdens fattigste land - og verdens fattigste er det jo de rikere nasjoners plikt å hjelpe. Det var så mye som måtte gjøres, og det trengtes stadig flere mennesker som kunne hjelpe til med styre og stell av landet. Flere skoler, flere hus, flere veier, flere skip.
Pengene forsvant
Dans i det grønneKiribatis regjering oppdaget raskt, som Teraois far hadde gjort det, at jo mere penger de fikk jo fortere forsvant de. Det ene grep inn i det andre, og etterhvert gikk størsteparten av støtten de mottok til å tette igjen budsjettsprekker, rette opp handelsbalansen og få orden på lån og utlån. I løpet av få år fikk man også andre problemer å hanskes med, problemer som tidligere hadde vært så godt som ukjent i Kiribati: Trafikk- ulykker, kriminalitet, alkoholisme, lavere levealder, overbefolkning, selvmord, feilernæring og sult.
Eksperter nok
Spør du hvorfor de rike nasjonene ikke kan sende eksperter som kan hjelpe Kiribati ut av uføret? Det har aldri manglet på eksperter. De har alle vært der. Professorer fra verdens ledende universiteter har gjort årlange undersøkelser, og planleggere fra FN's mange hjelpeorganisasjoner har skrevet kilometer på kilometer med rapporter og anbefalinger. Prosjekter blir igangsatt, prosjekter blir skrinlagt.
Det blir stadig flere på Tarawa som sulter.
Fattig - på hva?
Fletter matteTror du virkelig at man vil finne brukbare løsninger så lenge alle ekspertene tenker i vestlige samfunnsmodeller? Er nå alt så storartet i deres egne land?
    Hvorfor spør man ikke de ekspertene som allerede finnes på øyene, de som gjennom århundrers erfaring har lært seg å leve i pakt med sitt eget miljø? De har aldri sultet, de kunne smile selv om de ikke hadde nye sko, elektrisk lys eller farve-TV! Hvorfor tar man automatisk som utgangspunkt at Kiribati er et fattig land som må utvikles?
Fattig - på hva? Utvikles - til hva?
Er man så sikker på at en utvikling mot stadig flere materielle goder er den eneste rette at man ikke trenger å få svar på hvor utviklingen fører hen? Er man så sikker på at denne utviklingen ikke fører galt avsted at man med god samvittighet kan pådytte den mennesker i samfunn hvor man gjennom miljø og arv har lært seg å sette større pris på andre livsverdier?

Økende forurensing, minskende ressurser.

Vi får håpe at du som er med på å styre utviklingen har alt under kontroll, for de siste naturlige ekspertene er snart døde.

Teraoi smiler ikke lenger…

Av Terje Dahl



Hva er din mening - skal vi gi de fattige barna støtte i form av penger?
Til diskusjonssiden



Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl

forside | kart |fakta | tips | oppslag | artikler | video | musikk | linker | kontakt |