HVOR ER NØDBREMSEN?
FN’s klimapanel sier at vi må redusere våre utslipp av CO2 med minst 60 prosent om vi ikke skal risikere å ødelegge levevilkårene på planeten vår, men oljeutvinningstempo og forurensing bare øker og øker.
Kåre Willoch, ansett for å være et av Norges klokeste hoder, sier det slik:
" - Vi øker farten mot avgrunnen. Og vi gleder oss over at reisen - for de rike samfunns vedkommende - gjennomføres med stigende komfort."
Er det ingen som vet hvor nødbremsen er?

(Sendt Dagbladets "Sterke meninger"
15. september 1997 - ikke publisert)

BYGGER VI DET NORSKE HUS PÅ SANDGRUNN?

Den norske økonomien er idag totalt avhengig av våre olje- og gassressurser. Ikke bare kan vi sette penger på bok takket være salg av olje og naturgass, men hele Norges infrastruktur er idag bygget opp rundt de rikdommene vi pumper opp fra havbunnen. Men hva vil skje hvis forutsetningene forandrer seg, hvis vi må skru kranene helt eller delvis igjen? Vil det norske hus fortsatt stå staut og stolt, eller har vi bygget det på sandgrunn?

I desember er det en internasjonal klimakonferanse i Japan, den viktigste hittil. Her skal verdens nasjoner prøve å komme til enighet om forpliktende reduksjoner av CO2-utslipp. Forbrenning av fossile brennstoff som olje og gass gir oss varme og energi, men også CO2-gass som har medført, og stadig medfører, en oppvarming av atmosfæren som gir uheldige virkninger. På den forrige miljøkonferansen ble man enige om at man måtte gå inn for å redusere utslippene. I Japan er det meningen man skal finne ut hvordan.
Mot norske forpliktelser?
Statsminister Torbjørn Jagland har sagt at Norge vil akseptere de beslutningene som vil bli tatt, selv om de ikke måtte gå vår vei.
Det han og Norge er mest redd for, er at det blir vedtatt at alle land skal forplikte seg til å reduser sine utslipp likt. Den norske regjering har hevdet at vi burde få unntak fra en slik eventuell beslutning fordi våre økte utslipp i en stor grad skyldes økt utvinning av gass, som er en reinere energikilde enn kull og kan være med på å redusere Europas samlede CO2-utslipp. Vel, enhver reduksjon vil nok gå ut over Norges oljeeksport og vår økonomi, fordi mange land vil bli nødt til å redusere sitt energiforbruk eller finne energikilder som forurenser mindre. Og at norsk gass blir et tillegg isteden for en erstatning er vel det mest sannsynlige i et energimarked som regner med fordobling innen år totusen. Ja, vår gass kan til og med tape i kampen mot kull som miljøvennlig energikilde, for det faktisk er lettere å skille ut og deponere den skadelige CO2-gassen i moderne kullkraftverk enn i et gasskraftverk! Ingen alternative planer.
Det er mye som tyder på at byggherren for det norske hus satser på at man ikke vil komme til enighet i Japan. Norge øker fortsatt sine CO2-utslipp isteden å redusere dem, og det gjelder selv om vi holder utslipp på grunn av økt utvinning av gass utenfor regnskapet. Enda større utslipp kan vi vente når de planlagte gasskraftverkene kommer i drift.
Olje- og energiministeren har sagt at det ikke er aktuelt hverken å begrense eller sette et øvre tak på hvor stor den norske oljeproduksjonen skal bli.
"Har man lett og funnet så må man også bygge ut", sier hun, og gir konsesjon til leting på nye områder.
Penger til ENØK-tiltak er en brøkdel av hva det var for noen år siden og i det nye budsjettet har regjeringen kuttet ned bevillingene til forskning på alternative energikilder til omtrent null.
På toppen av det hele understreker planleggingsministeren at Norge ikke skal henge etter i utviklingen av informasjons- samfunnet, som baserer seg på en teknologi som krever en ikke ubetydelig økning av tilgang på energi.
Det finnes altså ingen alternative planer til grunnmur vi kan bygge det nye, norske hus på, man tar det for gitt at den gamle er god nok.
Tar vi ikke FN alvorlig?
Problemet, eller paradokset, er at både Storting og Regjering har sagt at de tar FN’s klimamelding alvorlig.
I klimameldingen, som ble offentliggjort i desember 1995, står det at verden er nødt til å redusere sine CO2-utslipp med 60 prosent for å kunne stabilisere det på dagens nivå. Et nivå som allerede har vist seg skadelig.
Det er ikke lenger noen tvil om at atmosfæren har blitt varmere, det har man kunnet måle. Det er idag varmere på jorden enn det har vært i de siste 10.000 år. Klimapanelet sier at forandringen vil medføre unormale værsituasjoner med mer orkaner, tørke og flom. Noe som blant annet vil påvirke matsituasjonen i verden, som ikke er særlig god fra før. Havet vil også stige, og rundt 100 millioner mennesker i lavtliggende områder må evakueres.
Norge AS konkurs?
Det er forståelig at våre politikere tenker nasjonaløkonomi og er glade for våre olje- og gassressurser. Det er vel ingen som tviler på at dersom Norge ble nødt til å skru igjen kranene i dag så vil Norge AS være konkurs. Men er vår statsminister virkelig villig til å ødelegge våre barns levevilkår for at vi skal få ha det materielt godt en stund til?

(Sendt Aftenposten 22. april 1997, refusert.)

Er verden dødsdømt, Gro?

FN's nye klimarapport forteller at drastiske tiltak for å redusere CO2-utslipp må til om verden skal unngå en katastrofe. At vår statsminister, «verdens miljøvernminister» er taus er like skremmende!
I 1987 konkluderte Verdenskommisjonens for miljø og utvikling. ledet av Gro Harlem Brundtland, at energiforbruket i de rike land er for høyt. Det var mange, mange tønner olje siden.
Forrige måned opphevet Stortinget vår målsetting om å redusere Norges CO2-utslipp til 89-nivå, og idag kjemper miljøvernminister Berntsen og energiminister Stoltenberg kjekt side ved side for at Norge skal bygger to gigantiske gasskraftverk.
Gro var ikke tilstede på stortingsdebatten, og nå lar hun sine ministre erklære i øst og vest at øket eksport av norsk gass kan være med på å redde verden fordi gass gir mindre CO2-utslipp enn brunkull. Vel, noen og enhver som sliter med sin egen private økonomi kan jo være fristet til å lukke øynene og late som om to pluss to er tre, men dessverre er det et faktum at selv om alle verdens kullkraftverk ble omlagt til norsk gass ville idet ikke redusere CO2 i atmosfæren med de 60 prosentene som er nødvendig for å stabilisere mengden på dagens nivå. Et nivå som allerede er for høyt!

Har du resignert, Gro?

(Sto i Dagbladets "Kort & Godt", 10. mars 1996.)

STAKKARS GRO!
Vær glad du ikke er vår statsminister. Tenk å måtte forsvare at Norge øker sine CO2-utslipp når du vet at verdens utslipp må reduseres med minst 60 prosent!
Tenk å måtte holde jugekors bakpå ryggen og hevde at norske gasskraftverk er et skritt i den riktige retningen!
Tenk å måtte bruke panservogn-taktikk og dytte ansvaret over på andre når du blir spurt om ikke Brundtland-rapporten konkluderte med at den vestlige verdens energiforbruk var alt for høyt!

Vi føler med deg, Gro, og setter pris på at du vil vi skal få ha det godt så lenge vi kan. Men fortell heller sannheten, kanskje du vil finne at vi har ryggrad sterk nok til å tåle tøffe tak!

(Sto i Dagbladets "Sterke Meninger" den 6. september 1996.)

FORTELL SANNHETEN, GRO!

FN's nye rapport om klimaforandingene gjør det helt klart at drastiske tiltak må til om vi vil beholde verden slik vi kjenner den idag. Utslipp av skadelige gasser fra fossile brennstoff har medført en oppvarming av atmosfæren som er iferd med å gi katastrofale resultater. Likevel gjør vår statsminister ingen ting, men lar norsk oljeutvinning fortsette i et stadig økende tempo. Konklusjonen er nødt til å bli: Det er allerede for seint, Gro holder munn for ikke å skremme oss!

Jeg kom tilbake til Norge i mars i fjor, antagelig som verdens første klimaflyktning. Sydhavsriket som jeg hadde bodd i syv år er i ferd med å forsvinne i havet på grunn av klimaforandring, og mer livstruende: Orkaner har startet å herje det panneflate atollriket i stillebeltet under ekvator! Det var vondt å forlate vår hund og vårt hus, men verst var det å forlate min polynesiske kones familie. Vi blir ikke overrasket om vi i morgen får et telegram som forteller at de og mesteparten av Tuvalu's befolkning er skylt på havet! Etter at vi kom til Norge fulgte jeg nøye med i miljødebatten, spesielt med henblikk på norsk oljepolitikk, og bestemte at jeg var nødt til å gjøre alt jeg kunne for å opplyse det norske folk om at klimaforandring er langt mer enn dårlig skiføre. Den 4. desember overleverte vår 5-årige datter Sonia et brev til Kong Harald hvor vi ba han henstille til regjeringen å begrense norsk oljeutvinning. Årsaken til at brevet ikke ble sendt til regjeringen, som jo ledes av verdens miljøvernminister, var at det virket som om våre politikere er i en Catch-22 situasjon. De våget ikke foreslå en reduksjon av oljeutvinning og skadelig CO2-utslipp fordi at om de forslo det, og følgelig en reduksjon i det norske folks inntekter, ville de miste stemmer og jobben, og følgelig muligheten for å gjøre noe for å redusere norsk oljeutvinning og skadelige utslipp.

Ikke lenge etter overrekkelsen av vårt brev ble FN's nye klimamelding offentliggjort. Den er basert på rapporter fra 2000 av verdens ledende forskere, og fastslo at det er høyst sannsynlig at vi mennesker er iferd med å ødelegge jordens miljø og våre egne levevilkår. Havet stiger, og naturkatastrofer som tørke, flom og orkaner vil øke i en alarmerende grad. Dette ante jeg jo, men direkte angstfremkallende var det å lese at hvis konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren skal stabiliseres på dagens nivå må utslippene reduseres med mer enn 60 prosent. Og dagens nivå er jo allerede for høyt!

Den norske regjering hevder at den viktigste kontribusjon Norge kan gjøre for å redde jordens miljø er å eksportere mere naturgass for å erstatte enda mer skadelig brunkull. Men hvem kan garantere at norsk gass virkelig blir en erstatter og ikke et tillegg? Er det i det hele tatt mulig å tro på denne besnærende erstatnings-teorien når verdens krav til energi og materielle goder bare blir større og større? Det nytter for eksempel ikke å si at man kan gjøre en kjempeinnsats ved å selge gass for å dekke Kinas økende behov til fossilt brennstoff, for klimapanelets rapport gjør det klart at vi må ta noe vekk, ikke legge noe til! Skal et land få lov til å øke sitt forbruk må jo de andre landene redusere sitt forbruk tilsvarende, i tillegg til den reduksjonen som allerede er påkrevet! For å si det brutalt: Skal alle kineserne, indere og afrikanere få lov til å kjøre bil så nytter det lite at vi setter katalysatorer på våre, vi må kutte dem helt ut!

I 1987 konkluderte Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling, som ledes av vår statsminister, med at energiforbruket i de rike land er for høyt. Det er mange år og mange, mange, mange tønner olje siden. FN's nye klimarapport konkluderer med at det kreves en helt ufattelig stor reduksjon i utslipp av skadelig gasser, i første rekke CO2, om vi vil beholde verden slik vi kjenner den. Norsk oljeeksport øker og øker, og nå vil regjeringen selge mest mulig gass i tillegg.

Jeg har forandret mening siden 4. desember. De norske politikerne er ikke bare i en Catch-22 situasjon, de er også redde for å skape panikk ved å fortelle sannheten: At en reduksjon i CO2-utslipp av på mer enn 60 prosent er urealistisk i en verden hvor økonomisk utvikling står i høysetet. Ingen betviler at energiforbruket vil fortsette å øke, Gro's ord fra 1987 fikk aldri gjenlyd. Politikerne har resignert. Verdens miljøvernminister tier for ikke å skremme det norske folk.

Er dette anstendig da, Gro? Er det riktig at man bør fortie sannheten for ikke å skape panikk? Har ikke folk krav på å få vite hva som skjer? Har regjeringen lov til å gi opp, og tenke at det norske folk får ha det godt så lenge det kan?

Vi flyktet fra vårt paradis for å redde Sonia's liv, og er villig til å gjøre alt vi kan for at det ikke skal være forgjeves. Selv om vi mislykkes så er vi forpliktet til å prøve!

Gro, ut med sannheten!

(Sendt Klassekampen, 19. februar 1996. Ikke hørt noe, tilsvarende artikkel også sendt Aftenposten, med samme resultat.)

Torsdag 22. februar er en slags D-dag for jordens miljø, da skal Stortinget bestemme hvordan Norge skal forholde seg til den alarmerende rapporten fra FN's klimapanel. Norges beslutninger vil bli et sterkt signal til resten av verden. Ikke minst fordi Gro Harlem Brundtland er ikke bare er vår statsminister, men også lederen av Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling.

Torsdag må du si sannheten, Gro!

Like før jul la FN's klimapanel fram sin nye melding, basert på rapporter fra to tusen av verdens fremste forskere. Dokumentet var mildt talt skremmende, og konkluderer med at den oppvarmingen som skjer av atmosfæren på grunn av menneskeskapte drivhusgasser kan være katastrofal for menneskeheten. Havet vil stige, så hele nasjoner vil forsvinne i havet og over hundre millioner mennesker må evakueres. Utbredelse av tropesykdommer vil øke og verdens matproduksjon vil gå ned. Det vil bli langt mere ekstremt vær med tørke, flom og orkaner. Årsaken til elendigheten er i første rekke utslipp av CO2 , en gass som dannes ved forbrenning av fossile brennstoffer som kull, olje, og gass. Klimameldingen peker på at verden er nødt til å redusere utslipp av CO2 om katastrofen skal unngåes, og det er ikke småtteri det dreier seg om. Mer enn en 60 prosent reduksjon av utslippene vil stabilisere konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren på dagens nivå. Og dagens nivå er allerede for høyt!

Energi- og miljøkomiteen vil på torsdag legge fram sin innstilling i Stortinget til debatt og vedtak. Det man har å forholde seg til er at hvis Norge forsetter sine utslipp av CO2 i samme grad som idag vil utslippene i år 2000 vil være på 40,9 millioner tonn, som er en økning på 16 prosent. Flertallet i komiteen mener at Norge bør stå ved den målsettingen som regjeringen vedtok i 1989; At de norske CO2-utslippene skal reduseres slik at de i år 2000 ikke er høyere enn nivået i 1989. En reduksjon som FN's klimapanel sier er nødvendig, på minst 60 prosent, har ikke vært foreslått eller diskutert. Tar man ikke FN's klimapanel alvorlig, overprøver norske lekmenn verdens fremste forskere? Vi skal redusere, sier flertallet i komiteen, men det er behov for en helhetlig klimapolitikk der det nasjonale og det internasjonale arbeidet sees i sammenheng.

Dermed er et klart for følgende scenario i Stortinget; Man kan vedta at man skal redusere utslippene til 1989-nivå, eller det kan bli vedtatt at vi ikke skal sette noe mål for reduksjon, men at Norge skal spille ballen over til det internasjonale samfunnet. Selvsagt er det alltid greit å skyve ansvaret over på noen andre, og dette er mulig fordi flertallet i komiteen hevder at 70 prosent av de økte utslippene av våre klimagasser vil skyldes norsk gasseksport, og at økt norsk gasseksport et det viktigste kontribusjon Norge kan gjøre for verdens miljø. Naturgass gir mindre mengder med skadelige utslipp enn brunkull, så vår gass må få erstatte brunkull rundt om i verden, selv om dette medører at Norge ikke klarer å redusere sitt eget utslipp. En besnærende tanke? Det er bare ett problem; Hvem kan garantere at norsk gass virkelig blir en erstatter og ikke et tillegg? Er det ikke slik at verdens krav til energi og materielle goder blir større og større? Ja, det nytter ikke å si at Norge kan gjøre en kjempeinnsats ved å dekke Kinas økende behov for fossilt brennstoff ved å selge landet gass, for klimapanelet gjør det helt klart at vi må ta noe vekk, ikke legge noe til! Skal et land få lov til å øke sine utslipp så må jo de andre landene redusere sine tilsvarende, i tillegg til den reduksjonen som allerede er påkrevet!

I 1987 konkluderte Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling, som ledes av vår statsminister, at energiforbruket i de rike land er for høyt. Energiforbruk og forurensing henger nøye sammen. FN's nye klimarapport har vært kjent i omtrent et år, men til nå har Gro vært unormalt taus. Hvorfor? Tror hun at hun i siste øyeblikk kan overtale Stortinget til å vedta en 60 prosents reduksjon av norske utslipp, med eller uten olje- og gassvirksomheten inkludert i regnskapet? Har hun garantier for at økt norsk gasseksport vil erstatte brunkull og redusere verdens energiforbruk? Eller: Er det mulig at hun tier fordi hun har resignert? Har hun erkjent at en reduksjon av CO2 -utslipp på mer enn 60 prosent er urealistisk i en verden hvor økonomisk utvikling står i høysetet? Tier Gro for ikke å skremme der norske folk? Er vår verden slik vi kjenner den snart en saga blott? Skal det norske folk, takket være at Norge er verdens nest største oljeeksportør, få ha det best mulig materielt - til siste slutt?

Torsdag må Gro si sannheten.

(Sendt Dagbladet i februar 1996 - refusert. Det kan jo tillegges at Gro ikke dukket opp i Stortinget, hun har ikke gjort det de gangene Norges klimapolitikk har stått på programmet. Tilfeldig?? )

Har du kommentarer til artiklene, eller Kureren generelt, klikk her for å sende inn en E-mail.