Skjuler graven en kjempe?

Vi jakter på en verdens-sensasjon:
Skjuler graven
en kjempe?

- I dag skal vi dra av gårde for å åpne graven til kjempen Te Valu, sa bestefar Toe til Sonia.

Spenningen var til å ta og føle på i huset.
De to japanske arkeologene hadde ryddet bushen på den ubebodde øya Niuoko på den andre siden av lagunen og der hadde de funnet en grav. Etter en del diskusjon hadde folkene på Nukulaelae kommet fram til at det måtte være graven til en kjempe som hadde levd på øya en gang i riktig gamle dager.
    Dagen før hadde Sonia og jeg vært nede og tittet på graven. Den var stor, rundt tre og en halv meter lang. Kjempestor.
    Vi gjorde oss klare til å dra av gårde. Sonia, Toe og jeg. Japanerne og arbeidslaget skulle dra til Niuoko i øyrådets båt, men vi ville dra i vår egen lille aluminiumsjolle. Øyrådets båt hadde en førtihester utenbordsmotor, vår båt fire. Jeg hadde funnet ut at hvis vi startet en halv time før dem ville vi være fram noenlunde samtidig. Stedet på Niuoko hvor de hadde funnet graven lå nesten på enden av den lange øya, og dit var det rundt åtte kilometer.
   - Vi tar med fiskesnørene, ikke sant?
   Det var Sonia. Jenta var vill etter å fiske.
   - Vi skal dørge hele veien nedover, sa jeg og fylte bensin på motoren uten å snu på hodet.
   Jeg hadde liksom ikke tid til å tenke på fiske i dag. Vi skulle være med på noe så utrolig som å åpne noe som folkene mente var graven til en kjempe. De fleipet ikke. Det var ingen som hadde ledd da vi snakket om det kvelden før. Menneskene i landsbyen var spente, og sikkert litt redde. Kjempen hadde vært halvt menneske, halvt spøkelse. Folkene i Tuvalu var redde for spøkelser.
   - Hopp om bord, Toe! sa jeg og holdt båten stødig så svigerfar kunne klatre om bord. Det at svigerfar ville være med for å se på utgravingen betød at vi faktisk kunne forvente at vi ville finne et eller annet. Svigerfar var en utpreget stødig kar. Han hadde vært øyas dommer i en årevis, tidligere høvding og sjef for butikken. En kjernekar som ville ha sagt i fra hvis det hele bare var tull og tøys.
   To kvelder tidligere hadde de to japanske arkeologene kommet ned til Toes hus for å høre beretningen om kjempen Te Valu. Og Toe hadde fortalt beretningen slik han hadde hørt den av sin bestemor. At Te Valu hadde drept unge gutter som lette på stranden etter skjell de kunne bruke til snurrebasser. Han hadde tatt livet av dem og gravd dem ned i sanden med hodet ned og beina opp. Så hadde de kommet to kjemper til øya Niuoko, hvor landsbyen var den gangen, og de hadde drept Te Valu etter at de hadde bevist ovenfor seg selv hvor gode de var med fiskespydene sine ved å treffe fisker midt i øyet.
   - Ut med snørene! ropte jeg og kastet to dørgesnører fram til Toe og Sonia som satt ved siden av hverandre på toften.
   Toes historie om kjempen hadde variert litt fra den til Kelese. Dagen før, etter at vi kom tilbake fra Motuloa, hadde jeg gått til øyas eldste mann. Kelese var den første mannen jeg var blitt kjent med på Nukulaelae og han var svært klar i hodet selv om han nå var noen og åtti år. Svigerfar var 79 og øyas tredje eldste. Toe hadde ikke vært helt sikker på om Te Valu hadde vært en "toa", en kjempe, i tillegg til å være halvt ånd, men Kelese var helt klar: Te Valu hadde vært en kjempe. Derimot var Kelese ikke så sikker på om de to som hadde drept Te Valu var kjempe, han mente de hadde vært vanlige unge menn i landsbyen, to brødre. Kelese kunne også fortelle at kjempen hadde spist barna han hadde drept, og at da brødrenes fiskespyd trengte inn i kjempen øyne så hadde han lettet og svevd opp til himmelen før han falt ned igjen. Død.
   De fleste i landsbyen hadde hørt legenden om Te Valu, men de var bare de to gamlekarene som hadde en klar og noenlunde likelydende historie å fortelle. Og begge to virket ganske overbevist om at historien ikke var noen eventyr. Te Valu hadde levd, i riktig gamle dager, lenge før de første hvite menneskene kom.
De oppreiste steinene
Steinene på stranden

- Jeg må hoppe over bord, magen min er dårlig, bli sittende! sa jeg til Toe og Sonia, satte motoren i fri og veltet meg over ripa.
   Ikke et øyeblikk for tidlig. Magen min hadde brumlet noe forferdelig mesteparten av den lange kjøreturen. Det var bare så utrolig bra at vi kom fram Niuoko i det rette øyeblikket!
   Jeg satt i vann til halsen og pustet lettet ut.
   Deilig varmt vann. Hvervenbukta, Oslo: 18 grader noen dager i juli. Lagunen, Nukulaelae: 30 grader året rundt.
   - Kan vi ota fisken jeg fikk, pappa, spurte Sonia og holdt opp den glinsende fisken av makrellslekten hun hadde fått på dørgesnøret sitt. Toe og jeg hadde ikke fått noe, bare hun. Hun fikk alltid fisk. Nå var Sonia sulten på å sette tennene i den blodferske fisken. "Ota" betød å spise fisken rå.
   - Kanskje du venter til vi skal tilbake? spurte jeg, dro opp buksa og vasset bort til jollen som drev sakte mot stranden i det blikkstille vannet. Under palmene som lente seg ut over stranden kunne jeg skimte en rekke av flate steiner reist på høykant. De minnet meg litt om den restaurerte maraen, gudeplattformen, jeg hadde sett på øya Huahine i Fransk Polynesia.
   Jeg grep fortøyningstauet og dro jolla bort til en grunne hvor en tykk, ruglete stein raget ut av vannet. Var det her de gamle øyboerne hadd fortøyd sine utriggerkanoer?
Jeg tok enden av tauet, vurderte å binde det fast til steinen, men valgte å binde det fast til en korallblokk som lå på bunnen i det grunne vannet.
   - Vi får filme litt på stranden først, sa jeg og hjalp Toe og Sonia i land.
   Vi gikk bort til de oppreiste steinene og jeg fant fram videokameraet.
   - Dette her var nok en slags beskyttelsesmur mot havet, hørte jeg Toe fortelle Sonia mens jeg filmet i vei. - de gamle øyboerne må ha vært veldig sterke som klarte å flytte slike digre korallblokker.
   Jeg zoomet inn på muren og gjennom linsen så jeg at det på baksiden av steinene var fylt opp helt til toppen med sand og store og små stein. Jo det kunne nok ha vært en mur som hindret bølgene å vaske inn over land. Ved uvær med nordvestlig vind og høyvann så kunne nok…. Høyvann! Kamerabagen!
   Jeg kastet meg rundt og så at kamerabagen som jeg hadde lagt på en flat steinhelle på stranden var i ferd med å velte. Tok er par lange skritt og løftet den opp akkurat da den skulle vippe den helt rundt.
   Bagen var våt, men heldigvis så det ut til at både speilreflekskameraet mitt, som lå inne i en plastpose, og reservebatteriet til filmkameraet bare hadde fått noe dråper på seg.
   - Der kommer Selau, pappa!
   Jeg tittet opp. Det var båten til øyrådet fosset inn mot stranden. Jeg så at det var Selau som satt ved utenbordsmotoren. Onkelen til Sonia jobbet for øyrådet og hadde blant annet ansvar for at motor og båt var i orden.
   - Jeg skal bare henge det våte her til tørk. Vi får la dem komme i land, og så følger vi etter dem opp til stedet der de skal grave, sa jeg og vrengte fotobagen.
Kjempene
Japanerne graver

Det var så stille og fredelig der vi ruslet etter karene inn i bushen. Ingen lyder av biler, ingen summing av trafikk. Kun en svak brusingen av Stillehavets dønninger som fosset inn over korallrevet på den andre siden av den smale øya, en svak susing av vind i palmegreiene og kvitringen fra svarte terner som hadde reder oppe i trærne.
Arbeidslaget de to japanske arkeologene hadde leid for å hjelpe til med gravingen hadde dagene i forveien hogget en sti bort til stedet de hadde funnet to hustufter og graven til kjempen Te Valu.
   Hva ville vi finne? En kjempe?
   Jeg måtte smile for meg selv. Gikk det her en gjeng med voksne mannfolk, pluss en elleve års gammel jente, og trodde at de ville finne skjellettet av en kjempe?
   Det ville i så fall være en verdenssensasjon. En utrolig begivenhet som ville snu opp ned på det meste vi trodde vi visste om menneskenes fortid. Ingen hadde hittil funnet beinrester etter kjemper. Forsteinete bein av dinosauruser og dypfrosne bein av mamutter, ja vel, men bein etter menneskelige giganter - nei!
   Man hadde jo historiene om den avskylige snømannen i Andesfjellene og Bigfoot som lusket rundt i USA, men ingen hadde noen gang kommet fram med bevis på at det eksisterte, eller noensinne hadde eksistert, menneskevesener av unaturlig størrelse. Var historien om Te Valu bare en fantasifull historie som ble fortalt ved bålet om kvelden, på samme måte som eventyrene om norske troll? Høyst sansynlig. Men likevel, det fantes jo godt med historier om kjemper i Bibelen, og den trodde jo en del mennesker på. Ja, og over alt hvor jeg hadde seilt min lille seilbåt Coco Loco i sydhavet så hadde jeg hørt historier om kjemper, enormt store mennesker som hadde levd engang i fortiden. Folkene hadde navn på kjempene og kunne vise meg store fotspor og andre merker etter dem. Var det ikke noe som het "ingen røyk uten ild"?
Like før jeg reiste fra Norge hadde jeg på internett hadde kommet over en historie om en kar som hårdnakket påsto han hadde funnet skjellettet av en kjempe i jungelen på øya Pohnpei i Mikronesia. Ikke så langt i fra ruinbyen Nan Madol hvor de to engelske sjøkapteinene Coffin og Sherman skal kommet over noen overnaturlig store skjellettdeler i 1838. Hadde ikke noen også åpnet en kjempes grav i Kiribati, rett nord for Tuvalu?
   Jeg ristet på hodet.
   I Kiribati hadde de ikke funnet en eneste beinrest i den såkalte kjempens grav, etter det jeg husket, og det ville vi nok ikke finne her heller. Uansett hva som engang var begravd her av bein så ville nok det ha forsvunnet for lenge siden. Grunnen besto jo kun av korallsand hvor regnevannet trengte lett ned. Det ville nok løse opp og skylle vekk menneskebein i løpet av så ikke alt for mange år. Å finne noe organisk materiale som var mer enn hundre år gammelt ville vel være helt umulig?
   Jeg trakk på skuldrene.
Nei, ikke denne
- Jeg lurer på om kjempen har…eh, ...dette er for eksempel der han gravde ned barna han hadde spist, og der borte bodde han. Jeg vet ikke jeg, sa Sonia inn i videokameraet og så spent og usikker ut.
   Vi prøvde å lage et serie med korte programsnutter for barne-TV, og det var ikke noen tvil om Sonia syntes dette var utrolig spennende. Hun var for voksen nå til å tro på julenissen og troll, men når en gjeng med voksne menn, inkludert to arkeologer og faren hennes, nå var spent på hva i all verden de ville finne i graven under palmene, så var det klart hun var usikker.
   Vi sto på det åpne området, stedet som arbeidslaget hadde ryddet i bushen. Her hadde de hogget ned småtrær og busker, samt fjernet bregner og slyngplanter.
   De to japanske arkeologene, som var far og sønn, hadde kommet til Nukulaelae med skipet Nivaga. De hadde først tenkt å grave på Fagaua, øya med landsbyen, men da jeg forklarte dem at folkene på atollen først slo fast seg ned på Fagaua da handelsstasjonen ble etablert der, så forandret de planene. Den eldste av dem, Yuen, var professor i arkeologi, og han hadde gravd på mange av sydhavsøyene. Han håpet å finne potteskår eller andre gjenstander som underbygget hans teori om at samferdselen mellom øyene i gamle dager var mer omfattende enn antatt. Migrasjonsteorier i Stillehavet var et av mine interesseområder, og vi hadde hatt en lang samtale den kvelden han kom til Toes hus.
   Professor Yuen fortalte at han og andre hadde funnet en type potteskår som ble kalt Mariana Redware på Marianaøyene, Guam, Yap og Palau. Han hadde også funnet potteskår som han trodde kunne være av samme typen på Nanumaga i Tuvalu et par år tidligere. På Nanmumea og Vaitupu hadde han funnet potteskår som stammet fra Fiji, og han var veldig spent på om de ville finne noen potteskår her på Nukulaelae. Man laget selvsagt ikke leirpotter i Tuvalu i gamle dager, det finnes ingen leir, men folkene hadde enten hatt dem med seg på sine seilaser eller så hadde besøkende komet med dem.
   Det viste seg også at professoren hadde besøkt ruinbyen Nan Madol på Pohnpei, og at den japanske regjeringen hadde bedt han lede arbeide hvis de skulle sponse restaurasjonen av det spennende stedet! (Les mer om Nan Madol, klikk her).
   - Pappa, hvor når skal de starte å grave? spurte Sonia viskende.
   - Vi får vente og se, sa jeg stille tilbake.
   Det var en rar stemning. Karen satt og sto rundt de åpne rydningen. Noen hadde tent seg en røyk, andre bare sto der og lente seg til spadene. Ingen sa et ord.
   - Vi får filme litt mens vi venter, sa jeg etter en stund og ba henne fortelle hvor graven til Te Valu var.
   - Der borte er graven til kjempen, sa Sonia inn i kameraet og pekte.
   Jeg zoomet mot graven som lå på siden av det ryddete området.
   - Vi går dit bort mens vi venter på at noe skal skje, sa jeg da jeg så at det fortsatt ikke var tegn til at noen skulle grave.
   Graven, eller hva det var, lå noen meter ved siden av hustoftene. Den var stor og besto av et tykt lag med småstein rammet inn av korallstein satt på høykant.
   Jeg hadde ikke målebånd, men skrittet raskt opp. Rundt tre og en halv meter lang, halvannen meter bred.
   Jeg bøyde meg ned for å se nærmere på korallsteinen.
   Jammen var denne langsiden av graven laget av ett stykke stein! Her hadde de hogget til en korallblokk så den var tre og en halv meter lang, og bare noen centimeter bred! Den lange, tynne steinen var brukket et sted, men det var ingen tvil om at steinen på den ene siden besto av en eneste lang blokk. Antaglig også den på den andre langsiden, pluss begge kortsidene. Et slikt kunstykke ville ingen i Tuvalu klare i dag!
   - Nå skjer det noe, pappa! visket Sonia inntrengende.
Aifo sier nei til professor Yuen

   Professor Yuen hadde gått bort til Aifo. Aifo var sjefen for øyrådet, og den som gjerne tok beslutningene når arbeid skulle utføres på øya på veine av øykommunen.
Jeg så at Aifi ristet på hodet og zoomet inn kamerat mot han og Yuen.
   - Så vi ikke grave? spurte japaneren vantro på sitt gebrokne engelsk.
   - Nei, vi graver ikke. Den andre graven, men ikke denne, sa Aifo bestemt.
   Mens han løftet opp hatten for å klø seg undrende i hodet gikk professoren bort til sønnen Kamma for å fortelle at de ikke skulle åpne graven likevel.
   Jeg tok sjansen og vinket på øyrådssjef Aifo, som nå beveget seg i min retning.
   Han kom bort til meg og forklarte mens jeg filmet i vei:
   - Jeg liker ikke å grave opp denne graven her, fordi vi skal ha en kulturell aktivitet. Regjeringen skal restaurerer stedet her så alle turistene kan komme og se på det. En representant som skal undersøke mulighetene ankom med siste Nivaga for å diskutere alt dette. Vi skal oppnevne en komité og gjøre en nøye undersøkelse av alle de gamle sakene vi har funnet her. Vi skal bygge et hus hvor vi kan oppbevare alt vi har funnet.
   - Takk, Aifo, sa jeg og zoomet ut.
   Jeg kunne nesten ikke holde meg. Maken til sprøyt! At det hadde kommet en regjeringsrepresentant med Nivaga ville nok folkene bli svært overrasket over å høre. De eneste som hadde kommet med skipet som ikke bodde på øya var de to japanerne! Og alle turistene, da! Antall turister som forvillet seg til landet Tuvalu i løpet av et år kunne vel telles på en persons fingre og tær. Og til Nukulaelae kom det aldri noen! I alle dager, Aifo, hva er det som går av deg?
   Jeg holdt masken og beveget meg sakte bort til Toe. Han hadde hørt hva Aifo sa til japaneren og var like overrasket som meg over at det nå ikke skulle graves slik det var planlagt.
Ingen ting nyttet
Hodeskallen

   - Jeg snakket med Aifo, men han sa ingen ting, forklarte Toe meg litt etterpå, han hadde prøvd å overtale øyråds-sjefen til å åpne Te Valus grav.
   Det var da som bare pokker! Her kom alle sammen for å åpne graven til denne kjempen, og så blir det ikke noe av. Man bare går tilbake på det som var avtalt!
   Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk, gikk sakte bort til Aifo og satte meg stille ned ved siden av han der han satt og tok seg en røyk.
   - Det er jo trist at du ikke kan benytte en kapasitet som professor Yuen, nå som du er så heldig å ha han her. Skal du bringe inn en annen siden så kan det drøye lenge før noe skjer, og da kan koste penger.
   Ikke noe svar. Aifo bare stirret rett ut i luften.
   Hva ventet han på? Han måtte da forstå at det ikke ville skje noe som helst etter at japanerne dro? At han og de andre folkene på Nukulaelae hadde en enestående mulighet til å få se hva som skjulte seg i graven. Hvis de skulle ha et slags museum her med det de hadde funnet hadde det jo vært en fordel å ha noe i huset! Ja, det var jo de som hadde spurt japanerne om de ikke kunne åpne Te Valus grav! Hvorfor hadde Aifo nå snudd på flisa? Ventet han på at japanerne skulle hoste opp et par hundredollarsedler?
   - Ok, vi åpne andre graven, hva?
   Det var professoren, han hadde tydeligvis innfunnet seg med at det ikke ble som planlagt. Siden han og sønnen skulle reise fra Nukulaelae om få dager så ville han vel gjerne få gravd ferdig der de hadde startet dagen i forveien.
   Det ble liv i karene. Sønnen Kemma fortalte at de skulle grave en ny grøft på den ene hustuften hvor de hadde funnet et skjelett dagen i forveien. Mye tydet nemlig på at det kunne skjule seg nok et skjelett i sanden.
   Fire av karene fant fram spandene, og snart ble det hevet sand opp på siktene de hadde med seg.
   - Hvor gammelt kunne det skjelettet dere fant i går være, holder beinrester seg noe særlig bra i sanden hvor regnvannet strømmer så lett gjennom? spurte jeg den japanske professoren.
   - Jeg tror det skjelettet vi fant var fra før-europeisk kontakt. Korallsanden og alle de små skjellene de hadde lagt på toppen av de døde sørger for at vannet ikke blir så surt at det løser seg opp så lett. Huset ser gammelt ut, minner om de vi finner i Samoa. Ikke Tuvalu.
   Jeg så ned.
   Under føttene mine var steinene som viste at vi sto inne i det som en gang hadde vært et hus. Det var plassert steiner, med tilnærmet A-4 størrelse, på høykant i en rektangel på i underkant av 15 x 8 meter. En slags grunnmur som rammet inn huset. Den ene kortsiden var helt klart buet, i Tuvalu var det vanlig at alle sidene var rette.
   - Ingen rester etter selve husstolpene av tre?
   - Nei, ingenting, de har løst seg opp.
   En av karene stoppet å grave og pekte ned.
   - Der har vi skjellettet, sa Yuen. - Jeg regnet med vi ville finne et ved siden av det første, det var masse småskjell der også.
   Jo, det var et skjelett. Forsiktig gravde karene seg ned til beinrestene mens de siktet sanden de hev opp. Da hodeskallen kom tilsyne fant den yngste japaneren fram børste og la seg på alle fire nede i den smale grøften.
   - Nå ser det mer ut som arkeologene jeg har sett på TV, sa Sonia og snudde seg litt vekk ved synet av hodeskallen som gliste mot oss med gulbrune tenner.
   - Jeg tror det er et hunkjønn, men vet ikke sikkert, sa den eldste japaneren til meg, - ser du hvordan armene ligger i en bue ut til siden? Det vanlige er jo at armene ligger langs kroppen eller i over brystet, så jeg tror hun har vært tykk!
   Det var spennende å finne et skjelett. Et svært godt bevart sådan. Men det ble nå liksom ikke det samme som å åpne graven til en kjempe.
   Jeg gjorde et siste forsøk på å få Aifo til å forandre mening ved å fortelle han at japanerne ikke trengte å åpne hele graven til Te Valu, men bare lage en smal grøft tvers over for å se om det var noe der.
   Det nyttet ikke. Karen var like taus.
   - Dårlig gjort ovenfor japanerne, sa Sonia, - han hadde jo lovet at de skulle få grave!
Sonia ved kjempens grav

   Jo, sett med norske øyne var det nok dårlig gjort, men jeg hadde opplevd for mye tilsvarende i Tuvalu til at jeg syntes det var noe merkverdig at man forandret mening. Det skjedde hele tiden!
   - På en måte hadde det vært spennende å se hva som skulte seg der, Sonia. Men kanskje vi hadde blitt skuffet? Kanskje det bare er et vanlig skjelett i graven - eller ingen ting. Nå er Te Valus grav fortsatt spennende. Det er av og til godt å ha noen mysterier, vet du!
Te Valu sint
Da vi kom tilbake til landsbyen ble det stor oppstandelse over funnet av nok et skjelett, mange gikk ned til stranden for å få en titt på hodeskallen som lå i en plastbøtte.
   Jeg hørte at det hadde vært ganske mange som ikke likte at japanerne skulle grave opp graven til Te Valu, og at også den tradisjonelle høvdingen nå hadde nedlagt et forbud.
   Ja, det virket faktisk som om en del mennesker var svært lettet over at vi ikke hadde åpnet graven til kjempen.
   - Te Valu er sint for at dere prøvde å åpne graven hans, sa en mann til meg da et forferdelig uvær med regn og storm i kastene brøt løs samme kveld.
   Kanskje det. Kanskje det. Hvem vet?

Overståede er et kapittel i boken "tur-retur":
NY E-BOK: "tur-retur"
Terje Dahl og hans families dro på besøk til deres fortapte paradis. Også om deres opphold i Fiji og New Zealand.
"Vi hadde reist fra alt vi hadde bygget opp. Det var med blandete følelser jeg lastet kopper og kar om bord i den lille jolla. Vi skulle prøve å bo noen dager på øya vår."
Klikk her for å lese om e-bok og bestille. Pris kr.150,-

For våre artikler om kjemper - klikk her
Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.
Les mer om Terjes sydhavsliv på hans personlige hjemmesider, klikk her.

Tips en venn :
"Har du lest om Terje Dahls jakt på en begravd kjempe i Sydhav på nettet?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

Sydhav på nettet
Terje Dahl