|
|
Vi
jakter på en verdens-sensasjon:
Skjuler
graven
en kjempe?
- I dag skal vi dra av gårde for å åpne graven til
kjempen Te Valu, sa bestefar Toe til Sonia.
Spenningen var til å ta og føle på i huset.
De to japanske arkeologene hadde ryddet bushen på den ubebodde
øya Niuoko på den andre siden av lagunen og der hadde
de funnet en grav. Etter en del diskusjon hadde folkene på Nukulaelae
kommet fram til at det måtte være graven til en kjempe
som hadde levd på øya en gang i riktig gamle dager.
Dagen før hadde Sonia og jeg vært
nede og tittet på graven. Den var stor, rundt tre og en halv
meter lang. Kjempestor.
Vi gjorde oss klare til å dra av gårde.
Sonia, Toe og jeg. Japanerne og arbeidslaget skulle dra til Niuoko
i øyrådets båt, men vi ville dra i vår egen
lille aluminiumsjolle. Øyrådets båt hadde en førtihester
utenbordsmotor, vår båt fire. Jeg hadde funnet ut at hvis
vi startet en halv time før dem ville vi være fram noenlunde
samtidig. Stedet på Niuoko hvor de hadde funnet graven lå
nesten på enden av den lange øya, og dit var det rundt
åtte kilometer.
- Vi tar med fiskesnørene, ikke sant?
Det var Sonia. Jenta var vill etter å fiske.
- Vi skal dørge hele veien nedover, sa jeg
og fylte bensin på motoren uten å snu på hodet.
Jeg hadde liksom ikke tid til å tenke på
fiske i dag. Vi skulle være med på noe så utrolig
som å åpne noe som folkene mente var graven til en kjempe.
De fleipet ikke. Det var ingen som hadde ledd da vi snakket om det
kvelden før. Menneskene i landsbyen var spente, og sikkert
litt redde. Kjempen hadde vært halvt menneske, halvt spøkelse.
Folkene i Tuvalu var redde for spøkelser.
- Hopp om bord, Toe! sa jeg og holdt båten
stødig så svigerfar kunne klatre om bord. Det at svigerfar
ville være med for å se på utgravingen betød
at vi faktisk kunne forvente at vi ville finne et eller annet. Svigerfar
var en utpreget stødig kar. Han hadde vært øyas
dommer i en årevis, tidligere høvding og sjef for butikken.
En kjernekar som ville ha sagt i fra hvis det hele bare var tull og
tøys.
To kvelder tidligere hadde de to japanske arkeologene
kommet ned til Toes hus for å høre beretningen om kjempen
Te Valu. Og Toe hadde fortalt beretningen slik han hadde hørt
den av sin bestemor. At Te Valu hadde drept unge gutter som lette
på stranden etter skjell de kunne bruke til snurrebasser. Han
hadde tatt livet av dem og gravd dem ned i sanden med hodet ned og
beina opp. Så hadde de kommet to kjemper til øya Niuoko,
hvor landsbyen var den gangen, og de hadde drept Te Valu etter at
de hadde bevist ovenfor seg selv hvor gode de var med fiskespydene
sine ved å treffe fisker midt i øyet.
- Ut med snørene! ropte jeg og kastet to
dørgesnører fram til Toe og Sonia som satt ved siden
av hverandre på toften.
Toes historie om kjempen hadde variert litt fra
den til Kelese. Dagen før, etter at vi kom tilbake fra Motuloa,
hadde jeg gått til øyas eldste mann. Kelese var den første
mannen jeg var blitt kjent med på Nukulaelae og han var svært
klar i hodet selv om han nå var noen og åtti år.
Svigerfar var 79 og øyas tredje eldste. Toe hadde ikke vært
helt sikker på om Te Valu hadde vært en "toa",
en kjempe, i tillegg til å være halvt ånd, men Kelese
var helt klar: Te Valu hadde vært en kjempe. Derimot var Kelese
ikke så sikker på om de to som hadde drept Te Valu var
kjempe, han mente de hadde vært vanlige unge menn i landsbyen,
to brødre. Kelese kunne også fortelle at kjempen hadde
spist barna han hadde drept, og at da brødrenes fiskespyd trengte
inn i kjempen øyne så hadde han lettet og svevd opp til
himmelen før han falt ned igjen. Død.
De fleste i landsbyen hadde hørt legenden
om Te Valu, men de var bare de to gamlekarene som hadde en klar og
noenlunde likelydende historie å fortelle. Og begge to virket
ganske overbevist om at historien ikke var noen eventyr. Te Valu hadde
levd, i riktig gamle dager, lenge før de første hvite
menneskene kom.
De oppreiste steinene
-
Jeg må hoppe over bord, magen min er dårlig, bli sittende!
sa jeg til Toe og Sonia, satte motoren i fri og veltet meg over ripa.
Ikke et øyeblikk for tidlig. Magen min hadde
brumlet noe forferdelig mesteparten av den lange kjøreturen.
Det var bare så utrolig bra at vi kom fram Niuoko i det rette
øyeblikket!
Jeg satt i vann til halsen og pustet lettet ut.
Deilig varmt vann. Hvervenbukta, Oslo: 18 grader
noen dager i juli. Lagunen, Nukulaelae: 30 grader året rundt.
- Kan vi ota fisken jeg fikk, pappa, spurte Sonia
og holdt opp den glinsende fisken av makrellslekten hun hadde fått
på dørgesnøret sitt. Toe og jeg hadde ikke fått
noe, bare hun. Hun fikk alltid fisk. Nå var Sonia sulten på
å sette tennene i den blodferske fisken. "Ota" betød
å spise fisken rå.
- Kanskje du venter til vi skal tilbake? spurte
jeg, dro opp buksa og vasset bort til jollen som drev sakte mot stranden
i det blikkstille vannet. Under palmene som lente seg ut over stranden
kunne jeg skimte en rekke av flate steiner reist på høykant.
De minnet meg litt om den restaurerte maraen, gudeplattformen, jeg
hadde sett på øya Huahine i Fransk Polynesia.
Jeg grep fortøyningstauet og dro jolla bort
til en grunne hvor en tykk, ruglete stein raget ut av vannet. Var
det her de gamle øyboerne hadd fortøyd sine utriggerkanoer?
Jeg tok enden av tauet, vurderte å binde det fast til steinen,
men valgte å binde det fast til en korallblokk som lå
på bunnen i det grunne vannet.
- Vi får filme litt på stranden først,
sa jeg og hjalp Toe og Sonia i land.
Vi gikk bort til de oppreiste steinene og jeg fant
fram videokameraet.
- Dette her var nok en slags beskyttelsesmur mot
havet, hørte jeg Toe fortelle Sonia mens jeg filmet i vei.
- de gamle øyboerne må ha vært veldig sterke som
klarte å flytte slike digre korallblokker.
Jeg zoomet inn på muren og gjennom linsen
så jeg at det på baksiden av steinene var fylt opp helt
til toppen med sand og store og små stein. Jo det kunne nok
ha vært en mur som hindret bølgene å vaske inn
over land. Ved uvær med nordvestlig vind og høyvann så
kunne nok
. Høyvann! Kamerabagen!
Jeg kastet meg rundt og så at kamerabagen
som jeg hadde lagt på en flat steinhelle på stranden var
i ferd med å velte. Tok er par lange skritt og løftet
den opp akkurat da den skulle vippe den helt rundt.
Bagen var våt, men heldigvis så det
ut til at både speilreflekskameraet mitt, som lå inne
i en plastpose, og reservebatteriet til filmkameraet bare hadde fått
noe dråper på seg.
- Der kommer Selau, pappa!
Jeg tittet opp. Det var båten til øyrådet
fosset inn mot stranden. Jeg så at det var Selau som satt ved
utenbordsmotoren. Onkelen til Sonia jobbet for øyrådet
og hadde blant annet ansvar for at motor og båt var i orden.
- Jeg skal bare henge det våte her til tørk.
Vi får la dem komme i land, og så følger vi etter
dem opp til stedet der de skal grave, sa jeg og vrengte fotobagen.
Kjempene
Det
var så stille og fredelig der vi ruslet etter karene inn i bushen.
Ingen lyder av biler, ingen summing av trafikk. Kun en svak brusingen
av Stillehavets dønninger som fosset inn over korallrevet på
den andre siden av den smale øya, en svak susing av vind i
palmegreiene og kvitringen fra svarte terner som hadde reder oppe
i trærne.
Arbeidslaget de to japanske arkeologene hadde leid for å hjelpe
til med gravingen hadde dagene i forveien hogget en sti bort til stedet
de hadde funnet to hustufter og graven til kjempen Te Valu.
Hva ville vi finne? En kjempe?
Jeg måtte smile for meg selv. Gikk det her
en gjeng med voksne mannfolk, pluss en elleve års gammel jente,
og trodde at de ville finne skjellettet av en kjempe?
Det ville i så fall være en verdenssensasjon.
En utrolig begivenhet som ville snu opp ned på det meste vi
trodde vi visste om menneskenes fortid. Ingen hadde hittil funnet
beinrester etter kjemper. Forsteinete bein av dinosauruser og dypfrosne
bein av mamutter, ja vel, men bein etter menneskelige giganter - nei!
Man hadde jo historiene om den avskylige snømannen
i Andesfjellene og Bigfoot som lusket rundt i USA, men ingen hadde
noen gang kommet fram med bevis på at det eksisterte, eller
noensinne hadde eksistert, menneskevesener av unaturlig størrelse.
Var historien om Te Valu bare en fantasifull historie som ble fortalt
ved bålet om kvelden, på samme måte som eventyrene
om norske troll? Høyst sansynlig. Men likevel, det fantes jo
godt med historier om kjemper i Bibelen, og den trodde jo en del mennesker
på. Ja, og over alt hvor jeg hadde seilt min lille seilbåt
Coco Loco i sydhavet så hadde jeg hørt historier om kjemper,
enormt store mennesker som hadde levd engang i fortiden. Folkene hadde
navn på kjempene og kunne vise meg store fotspor og andre merker
etter dem. Var det ikke noe som het "ingen røyk uten ild"?
Like før jeg reiste fra Norge hadde jeg på internett
hadde kommet over en historie om en kar som hårdnakket påsto
han hadde funnet skjellettet av en kjempe i jungelen på øya
Pohnpei i Mikronesia. Ikke så langt i fra ruinbyen Nan Madol
hvor de to engelske sjøkapteinene Coffin og Sherman skal kommet
over noen overnaturlig store skjellettdeler i 1838. Hadde ikke noen
også åpnet en kjempes grav i Kiribati, rett nord for Tuvalu?
Jeg ristet på hodet.
I Kiribati hadde de ikke funnet en eneste beinrest
i den såkalte kjempens grav, etter det jeg husket, og det ville
vi nok ikke finne her heller. Uansett hva som engang var begravd her
av bein så ville nok det ha forsvunnet for lenge siden. Grunnen
besto jo kun av korallsand hvor regnevannet trengte lett ned. Det
ville nok løse opp og skylle vekk menneskebein i løpet
av så ikke alt for mange år. Å finne noe organisk
materiale som var mer enn hundre år gammelt ville vel være
helt umulig?
Jeg trakk på skuldrene.
Nei, ikke denne
- Jeg lurer på om kjempen har
eh, ...dette er for eksempel
der han gravde ned barna han hadde spist, og der borte bodde han.
Jeg vet ikke jeg, sa Sonia inn i videokameraet og så spent og
usikker ut.
Vi prøvde å lage et serie med korte
programsnutter for barne-TV, og det var ikke noen tvil om Sonia syntes
dette var utrolig spennende. Hun var for voksen nå til å
tro på julenissen og troll, men når en gjeng med voksne
menn, inkludert to arkeologer og faren hennes, nå var spent
på hva i all verden de ville finne i graven under palmene, så
var det klart hun var usikker.
Vi sto på det åpne området, stedet
som arbeidslaget hadde ryddet i bushen. Her hadde de hogget ned småtrær
og busker, samt fjernet bregner og slyngplanter.
De to japanske arkeologene, som var far og sønn,
hadde kommet til Nukulaelae med skipet Nivaga. De hadde først
tenkt å grave på Fagaua, øya med landsbyen, men
da jeg forklarte dem at folkene på atollen først slo
fast seg ned på Fagaua da handelsstasjonen ble etablert der,
så forandret de planene. Den eldste av dem, Yuen, var professor
i arkeologi, og han hadde gravd på mange av sydhavsøyene.
Han håpet å finne potteskår eller andre gjenstander
som underbygget hans teori om at samferdselen mellom øyene
i gamle dager var mer omfattende enn antatt. Migrasjonsteorier i Stillehavet
var et av mine interesseområder, og vi hadde hatt en lang samtale
den kvelden han kom til Toes hus.
Professor Yuen fortalte at han og andre hadde funnet
en type potteskår som ble kalt Mariana Redware på Marianaøyene,
Guam, Yap og Palau. Han hadde også funnet potteskår som
han trodde kunne være av samme typen på Nanumaga i Tuvalu
et par år tidligere. På Nanmumea og Vaitupu hadde han
funnet potteskår som stammet fra Fiji, og han var veldig spent
på om de ville finne noen potteskår her på Nukulaelae.
Man laget selvsagt ikke leirpotter i Tuvalu i gamle dager, det finnes
ingen leir, men folkene hadde enten hatt dem med seg på sine
seilaser eller så hadde besøkende komet med dem.
Det viste seg også at professoren hadde besøkt
ruinbyen Nan Madol på Pohnpei, og at den japanske regjeringen
hadde bedt han lede arbeide hvis de skulle sponse restaurasjonen av
det spennende stedet! (Les mer om Nan Madol, klikk her).
- Pappa, hvor når skal de starte å grave?
spurte Sonia viskende.
- Vi får vente og se, sa jeg stille tilbake.
Det var en rar stemning. Karen satt og sto rundt
de åpne rydningen. Noen hadde tent seg en røyk, andre
bare sto der og lente seg til spadene. Ingen sa et ord.
- Vi får filme litt mens vi venter, sa jeg
etter en stund og ba henne fortelle hvor graven til Te Valu var.
- Der borte er graven til kjempen, sa Sonia inn
i kameraet og pekte.
Jeg zoomet mot graven som lå på siden
av det ryddete området.
- Vi går dit bort mens vi venter på
at noe skal skje, sa jeg da jeg så at det fortsatt ikke var
tegn til at noen skulle grave.
Graven, eller hva det var, lå noen meter ved
siden av hustoftene. Den var stor og besto av et tykt lag med småstein
rammet inn av korallstein satt på høykant.
Jeg hadde ikke målebånd, men skrittet
raskt opp. Rundt tre og en halv meter lang, halvannen meter bred.
Jeg bøyde meg ned for å se nærmere
på korallsteinen.
Jammen var denne langsiden av graven laget av ett
stykke stein! Her hadde de hogget til en korallblokk så den
var tre og en halv meter lang, og bare noen centimeter bred! Den lange,
tynne steinen var brukket et sted, men det var ingen tvil om at steinen
på den ene siden besto av en eneste lang blokk. Antaglig også
den på den andre langsiden, pluss begge kortsidene. Et slikt
kunstykke ville ingen i Tuvalu klare i dag!
- Nå skjer det noe, pappa! visket Sonia inntrengende.
Professor
Yuen hadde gått bort til Aifo. Aifo var sjefen for øyrådet,
og den som gjerne tok beslutningene når arbeid skulle utføres
på øya på veine av øykommunen.
Jeg så at Aifi ristet på hodet og zoomet inn kamerat mot
han og Yuen.
- Så vi ikke grave? spurte japaneren vantro
på sitt gebrokne engelsk.
- Nei, vi graver ikke. Den andre graven, men ikke
denne, sa Aifo bestemt.
Mens han løftet opp hatten for å klø
seg undrende i hodet gikk professoren bort til sønnen Kamma
for å fortelle at de ikke skulle åpne graven likevel.
Jeg tok sjansen og vinket på øyrådssjef
Aifo, som nå beveget seg i min retning.
Han kom bort til meg og forklarte mens jeg filmet
i vei:
- Jeg liker ikke å grave opp denne graven
her, fordi vi skal ha en kulturell aktivitet. Regjeringen skal restaurerer
stedet her så alle turistene kan komme og se på det. En
representant som skal undersøke mulighetene ankom med siste
Nivaga for å diskutere alt dette. Vi skal oppnevne en komité
og gjøre en nøye undersøkelse av alle de gamle
sakene vi har funnet her. Vi skal bygge et hus hvor vi kan oppbevare
alt vi har funnet.
- Takk, Aifo, sa jeg og zoomet ut.
Jeg kunne nesten ikke holde meg. Maken til sprøyt!
At det hadde kommet en regjeringsrepresentant med Nivaga ville nok
folkene bli svært overrasket over å høre. De eneste
som hadde kommet med skipet som ikke bodde på øya var
de to japanerne! Og alle turistene, da! Antall turister som forvillet
seg til landet Tuvalu i løpet av et år kunne vel telles
på en persons fingre og tær. Og til Nukulaelae kom det
aldri noen! I alle dager, Aifo, hva er det som går av deg?
Jeg holdt masken og beveget meg sakte bort til Toe.
Han hadde hørt hva Aifo sa til japaneren og var like overrasket
som meg over at det nå ikke skulle graves slik det var planlagt.
Ingen ting nyttet
-
Jeg snakket med Aifo, men han sa ingen ting, forklarte Toe meg litt
etterpå, han hadde prøvd å overtale øyråds-sjefen
til å åpne Te Valus grav.
Det var da som bare pokker! Her kom alle sammen
for å åpne graven til denne kjempen, og så blir
det ikke noe av. Man bare går tilbake på det som var avtalt!
Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk,
gikk sakte bort til Aifo og satte meg stille ned ved siden av han
der han satt og tok seg en røyk.
- Det er jo trist at du ikke kan benytte en kapasitet
som professor Yuen, nå som du er så heldig å ha
han her. Skal du bringe inn en annen siden så kan det drøye
lenge før noe skjer, og da kan koste penger.
Ikke noe svar. Aifo bare stirret rett ut i luften.
Hva ventet han på? Han måtte da forstå
at det ikke ville skje noe som helst etter at japanerne dro? At han
og de andre folkene på Nukulaelae hadde en enestående
mulighet til å få se hva som skjulte seg i graven. Hvis
de skulle ha et slags museum her med det de hadde funnet hadde det
jo vært en fordel å ha noe i huset! Ja, det var jo de
som hadde spurt japanerne om de ikke kunne åpne Te Valus grav!
Hvorfor hadde Aifo nå snudd på flisa? Ventet han på
at japanerne skulle hoste opp et par hundredollarsedler?
- Ok, vi åpne andre graven, hva?
Det var professoren, han hadde tydeligvis innfunnet
seg med at det ikke ble som planlagt. Siden han og sønnen skulle
reise fra Nukulaelae om få dager så ville han vel gjerne
få gravd ferdig der de hadde startet dagen i forveien.
Det ble liv i karene. Sønnen Kemma fortalte
at de skulle grave en ny grøft på den ene hustuften hvor
de hadde funnet et skjelett dagen i forveien. Mye tydet nemlig på
at det kunne skjule seg nok et skjelett i sanden.
Fire av karene fant fram spandene, og snart ble
det hevet sand opp på siktene de hadde med seg.
- Hvor gammelt kunne det skjelettet dere fant i
går være, holder beinrester seg noe særlig bra i
sanden hvor regnvannet strømmer så lett gjennom? spurte
jeg den japanske professoren.
- Jeg tror det skjelettet vi fant var fra før-europeisk
kontakt. Korallsanden og alle de små skjellene de hadde lagt
på toppen av de døde sørger for at vannet ikke
blir så surt at det løser seg opp så lett. Huset
ser gammelt ut, minner om de vi finner i Samoa. Ikke Tuvalu.
Jeg så ned.
Under føttene mine var steinene som viste
at vi sto inne i det som en gang hadde vært et hus. Det var
plassert steiner, med tilnærmet A-4 størrelse, på
høykant i en rektangel på i underkant av 15 x 8 meter.
En slags grunnmur som rammet inn huset. Den ene kortsiden var helt
klart buet, i Tuvalu var det vanlig at alle sidene var rette.
- Ingen rester etter selve husstolpene av tre?
- Nei, ingenting, de har løst seg opp.
En av karene stoppet å grave og pekte ned.
- Der har vi skjellettet, sa Yuen. - Jeg regnet
med vi ville finne et ved siden av det første, det var masse
småskjell der også.
Jo, det var et skjelett. Forsiktig gravde karene
seg ned til beinrestene mens de siktet sanden de hev opp. Da hodeskallen
kom tilsyne fant den yngste japaneren fram børste og la seg
på alle fire nede i den smale grøften.
- Nå ser det mer ut som arkeologene jeg har
sett på TV, sa Sonia og snudde seg litt vekk ved synet av hodeskallen
som gliste mot oss med gulbrune tenner.
- Jeg tror det er et hunkjønn, men vet ikke
sikkert, sa den eldste japaneren til meg, - ser du hvordan armene
ligger i en bue ut til siden? Det vanlige er jo at armene ligger langs
kroppen eller i over brystet, så jeg tror hun har vært
tykk!
Det var spennende å finne et skjelett. Et
svært godt bevart sådan. Men det ble nå liksom ikke
det samme som å åpne graven til en kjempe.
Jeg gjorde et siste forsøk på å
få Aifo til å forandre mening ved å fortelle han
at japanerne ikke trengte å åpne hele graven til Te Valu,
men bare lage en smal grøft tvers over for å se om det
var noe der.
Det nyttet ikke. Karen var like taus.
- Dårlig gjort ovenfor japanerne, sa Sonia,
- han hadde jo lovet at de skulle få grave!
Jo,
sett med norske øyne var det nok dårlig gjort, men jeg
hadde opplevd for mye tilsvarende i Tuvalu til at jeg syntes det var
noe merkverdig at man forandret mening. Det skjedde hele tiden!
- På en måte hadde det vært spennende
å se hva som skulte seg der, Sonia. Men kanskje vi hadde blitt
skuffet? Kanskje det bare er et vanlig skjelett i graven - eller ingen
ting. Nå er Te Valus grav fortsatt spennende. Det er av og til
godt å ha noen mysterier, vet du!
Te Valu sint
Da vi kom tilbake til landsbyen ble det stor oppstandelse over funnet
av nok et skjelett, mange gikk ned til stranden for å få
en titt på hodeskallen som lå i en plastbøtte.
Jeg hørte at det hadde vært ganske
mange som ikke likte at japanerne skulle grave opp graven til Te Valu,
og at også den tradisjonelle høvdingen nå hadde
nedlagt et forbud.
Ja, det virket faktisk som om en del mennesker var
svært lettet over at vi ikke hadde åpnet graven til kjempen.
- Te Valu er sint for at dere prøvde å
åpne graven hans, sa en mann til meg da et forferdelig uvær
med regn og storm i kastene brøt løs samme kveld.
Kanskje det. Kanskje det. Hvem vet?
Overståede
er et kapittel i boken "tur-retur":
NY
E-BOK: "tur-retur"
Terje
Dahl og hans families dro på besøk til deres fortapte
paradis. Også om deres opphold i Fiji og New Zealand.
"Vi
hadde reist fra alt vi hadde bygget opp. Det var med blandete følelser
jeg lastet kopper og kar om bord i den lille jolla. Vi skulle prøve
å bo noen dager på øya vår."
Klikk her for å lese
om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
For
våre artikler om kjemper - klikk her
Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet,
de kan du lese mer om ved å klikke her.
Les
mer om Terjes sydhavsliv på hans personlige hjemmesider, klikk her. |
Sydhav
på nettet
Terje
Dahl
|
|
|
|