 |
|
Påskeøya:
Hvem var skurkene
bak kannibalismen?
I vår
forrige artikkel startet vi å undersøke om befolkningskollapset
på Påskeøya skyltes en økologisk katastrofe
eller folkemord. Var det overbefolkningen som medførte kannibalisme,
eller er det noe sant i legender om massemord av de såkalte
langørene? Er det mulig at langørene var lyshudete
kjemper som terroriserte og spiste de polynesiske øyboerne?
Nå skal vi gå nærmere inn på de eventuelle
bevisene vi kan finne på den isolerte øya!
En av
de mest kjente legendene på Påskeøya er den som
forteller at det engang var to etnisk forskjellige folkegrupper på
øya: Langørene og kortørene. Langørene
hadde fått kortørene til å jobbe for seg nærmest
som slaver, de hadde fått dem til å lage store steinstatuer
og arbeide hardt med jordbruk. Da langørene tvang kortørene
til å rydde hele Poikehalvøya for skog og store klippestein
hadde begeret rent over: De hadde gått til opprør. I
følge legenden hadde langørene flyktet til den nyryddete
Poikehalvøya og gravd en flere kilometer lang og mange meter
bred og dyp grøft som skilte halvøya fra resten av øya,
som de så fylte med trestammer og greiner: Et bål de kunne
sette fyr på hvis
kortørene prøvde å storme dem. Vel, kortørene
brukte slu list. En kortøre-kvinne
 |
Poike-grøften
|
hadde
giftet seg med en langøre og bodde på Poikehalvøya.
Hun var en forræder og ved å gi et signal på rette
tidspunkt snek kortøre-mennene seg bak henne der hun satt ytterst
på klippekanten flettede en kurv, og gjemte seg langs hele halvøykanten.
Samtidig hadde resten av kortørene tatt oppstilling på
andre siden av grøften for å få langørene
til å komme dit og sette fyr på treverket. Langørene
falt for listen og tente på. Kortørene stormet så
opp fra bakholdet langs klippekanten og jaget langørene ned
i sitt eget brennende forsvarsverk. Kun tre av langørene klarte
å komme seg over den brennende grøften og to av dem ble
drept i en hule hvor de prøvde å skjule seg. Den tredje
fikk leve, Ororoina. Han giftet seg med en kort-øre kvinne
og man sier i dag at høvdingslekten, stammer fra Ororoina.
Rødlig
hårfarge
 |
Høvdingslekt, rødt hår, europeisk utseende.
|
Det er
ikke noen tvil om at de fleste i høvdingslekten på Påskeøya
i dag har lysere hud enn polynesiere flest og rødlig hårfarge.
Og de vet også å holde rede på hvem som stammer
fra den siste langøre, de fortalte Thor Heyerdahl at de var
stolte over å være langører. Det er heller ikke
noen tvil om at de første europeere som besøkte Påskeøya
så mennesker av flere raser der (brunhudet som polynesiere,
lyshudet som europeere og "rødhudete" som søramerikanske
indianere), og at de nedskrev at den herskende rasen var høy
og hvithudet.
Poikegrøften er også virkelig, selv
om den offisielle teorien fortsatt er at det er en naturlig grøft
hvor de innfødte av og til hadde laget sine kjøkkenbål.
Thor Heyerdahls team gravde ut deler av den og konstaterte at den
var så lang, dyp, bred og menneskelagd som legenden hevder.
De fant også et lag av svart og rødlig aske etter en
voldsom ild et stykke nede i grøften.
 |
Poike-halvøya
|
Historiebøker
Legender om ens forfedre tar gjerne litt farge av de som forteller
dem - og gjennom mange hundre år kan en fjær lett bli
til fem høner. Men i sydhavet så var jo legender fortalt
fra far til sønn opprinnelig de historiebøkene man hadde,
og man tok den oppgaven alvorlig - det var ikke godnatt-eventyr! Og
- litt banalt kanskje, men: Ingen røyk uten ild. Så er
da spørsmålet; Hva er sant i legenden og hva har det
med forandringen fra frodig til gold øy å gjøre?
Vel, faktum er at man finner et lag med aske et stykke ned i bakken
stort sett over hele Påskeøya - det har beviselig vært
en voldsom brann engang! Og det er slettes så rart at det har
skjedd, for øya kan bli veldig
 |
Påskeøya - klikk for
større kart!
|
tørr
i perioder, og vinden kan også blåse ganske så kraftig.
Den kraftige vinden kan gjerne blåse fra Poikehalvøya-siden
og inn over resten av øya. En brann i en flere meter dyp og
bred grøft fylt med tre, som attpåtil gikk tvers over
øya, ville under en tørr og vindfull periode være
en katastrofe. En øy som var dekket, 70 prosent i følge
ny forskning, med tørr palmeskog ville raseres totalt på
kort tid. Blader og stammer ville brenne opp som fakler til det bare
var aske igjen, nøttene på bakken ville bli så
brent at de ikke kunne spire. Gresset er nok det som vil klare seg
best, for selv om bladene var brent vekk ville det gro opp igjen etter
neste
"Jeg påstår ingenting, jeg bare spør.
Når det gjelder Påskeøya så må
man tørre å spørre mer. Mye, mye mer!"
|
regnfall,
men annen vegetasjon
kunne ha blitt til et askelag.
Hvis brannen skjedde på grunn av konflikten
mellom langører og kortører så kan nok kortørene
prise seg lykkelig for at en stor del av den mannlige befolkningen
hadde sneket seg rundt til Poikehalvøya! Og i en slik konflikt
hadde nok mange av kvinnene gjemt seg i hulene
nede i vannkanten, hvor brannen gjorde mindre skade.
 |
Heyerdahl
|
Historiske
fakta
Det var altså de høyreiste og lyshudete folkene på
Påskeøya, ifølge legenden, som tvang den polynesiske
delen til å arbeide for seg - til de jaget langørene
inn i deres egen brennende forsvarsvold. Ifølge Thor Heyerdahls
karbondateringer så hadde brannen funnet sted for omtrent 300
år siden, men siden askelaget var omtrent halvveis fra bunnen
i grøften så hadde selve Poike-grøften vært
laget tidligere. De fant også rester etter ild dypere ned i
grøften, som ble datert til omtrent 400 etter Kristus. Det
hadde mer enn tusen år fra grøften ble laget til det
hadde vært en voldsom brann! Så det er noe som ikke stemmer.
Var det ikke langørene som hadde gravd grøften, hadde
de gjort det lenge, lenge før kampen hadde funnet sted lenge,
eller hadde det vært en storbrann på øya som ikke
har noe med langørene å gjøre? Er hele legenden
om at langørene ble utryddet av kortørene en feiltolking
eller
 |
Gammel tegning av lyshudet, Peru.
|
bevisst
forandring av fakta?
Kannibaler
La oss undersøke om det var de såkalte langørene
som var skurkene på Påskeøya. Setter vi likhetstegn
mellom de lyshudete kjempene og langørene så hadde de
altså ifølge legender kommet seilende over havet fra
øst - og holder vi oss til Heyerdahls antagelser så kom
de fra Peru i Sør-Amerika. Det finnes også her gamle
overleveringere om kjemper som i fjern fortid hadde kommet seilende
i store sivbåter. Den spanske historikeren Pedro de Cieza de
León forteller i sine skrifter fra 1500-tallet at de var så
høye at vanlige folk knapt rakk dem til knærne. Det var
ingen kvinner blant dem. I følge de innfødtes legender
skal de ha bodd i området flere år, til en skinnende engel
dukket opp og drepte alle sammen med et slag av sitt lysende sverd
-
angivelig fordi kjempene var kannibaler og homoseksuelle
 |
Inka og lyshudet.
|
(her
aner vi kirkelig påvirkning av legenden).
Legender
er en ting, men det finnes også tegninger som bekrefter det
var lyshudete folk blant inkaene, spesielt blant ledersjiktet. Ja,
på gullmuseet i Lima henger det drakter som skal ha tilhørt
"vikingkonger" blant inkaene som var over to meter høye!
Det finnes avsidesliggende
områder hvor det den dag i dag bor folk som ser helt nordiske
ut, med blå øyne og det hele. Man har også funnet
en rekke mumier av lyshårete mennesker i Peru som var mye høyere
enn inkaene.
Påskeøya?
Vel, tyske Behrens og andre som seilte med
 |
Fra gullmuseet i Lima.
|
Roggeveen
beskriver
jo at det var kjemper på øya, og en spansk
ekspedisjon målte flere folk til rundt 2 meter. Tegninger som
var gjort av de tidligste europeere til øya vise jo også
skjeletter av gigantisk størrelse. Roggeveen og kaptein Cook,
som kom litt seinere, er forsiktige med å si annet enn at det
var høye folk på øya, og at det var tre
forskjellige
raser. Flere forhistoriske hodeskaller som har blitt funnet
på Påskeøya er lette å skille fra polynesiske
skaller - de
har klart nordeuropeiske
(kaukasiske) trekk.
 |
Skaller Påskeøya
|
Redde
Så
hva ville
ha skjedd hvis slike høye, lyshårete kjemper faktisk
kom til Påskeøya? Hvis kjempene tvang de innfødte
til å lage steinstatuer
døgnet rundt og rydde hele Poikehalvøya for steiner
kan man forstå at det til slutt kom til opprør. Hvis
de i tillegg var kannibaler
og også prøvde seg på polynesiernes kvinner fordi
det ikke
var noen kvinner blant dem så kan man jo se for seg mer enn
streikeaksjoner!
Problemet var jo det at de var kjemper - de var så
 |
Skjelett av en kjempe.
|
mye høyere
enn de kortvokste
polynesierne og så mye sterkere at de må ha vært
svært fryktinngytende. Det å være redde er en sterk
følelse blant de innfødte på Påskeøya
den dag i dag. Da Thor Heyerdahl og hans team kom i 1995 fortalte
folk at de var vant til å sove i sammenkrøpet stilling,
for å kunne komme seg på beina i lynende fart for å
flykte. De hadde neppe vært så redd hvis det "bare"
dreiet seg om frykt for nabostammen de hadde vært uvenner med
og sloss mot.
Da ville man nok heller ha sovet med spydet eller
 |
Mann Påskeøya
|
klubben
klar for
å forsvare barn og kvinner!
Huler
Hva gjør mennesker og dyr når de er redde? Jo, de gjemmer
seg. Det finnes mange historier og også bevis på at menneskene
på Påskeøya gjemte seg. I huler. Påskeøya
er nærmest gjennomhullet på kryss og tvers av huler som
ble dannet da lavaen fra øyas tre vulkaner rant utover og størknet.
Noen av dem har åpninger på slettelandet, noen i klippeskråningene
som stuper mot havet og noen under havflaten. I veldig mange av dem
har arkeologen funnet bevis for at mennesker har holdt til over kortere
og lengre tid. Vel, relativt nye historier fra øya forteller
at befolkningen sloss seg imellom, og det mener også arkeologene
å ha bevis for. I det som Heyerdahls team kalte sen-perioden,
fra 1680 til1868, skal det ha vært nærmest kaos. Folkene
var så sultne at de i desperasjon til og med ble drevet til
kannibalisme. "Kjøttet ditt sitter fast mellom tennene
mine", skal ha vært et begrep man brukte for å fornærme
slektninger av et offer man hadde spist.
 |
Skaller og triste folk.
|
Skjelletter
strødd over alt
Greit nok, og under slike forhold er det lett å forstå
at folk i perioder gjemte seg i huler, men hva om det har vært
en enda sterkere redsel som preget øyboerne engang før
sen-perioden?
En rekke av hulene på Påskeøya er
store, og det er her man har funnet bevis for at grupper av mennesker
har oppholdt seg. Det finnes langt mindre huler på øya.
Thor Heyerdahl beskriver i boken "Aku-Aku" om hvordan shortsen
hans ble skubbet av han flere ganger da den tynne nordmannen skulle
åle seg inn i en hule. Ja, for å komme lengst inn til
en hule hvor det lå skjelletter må han legge hodet til
siden og presse skuldre igjennom med makt for å komme videre!
Teorien i dag er at de fleste av disse små hulene er steder
hvor man begravde sine døde slektninger. Vel, nå så
jo kaptein Cook og de andre oppdagelsesreisende at det lå skjelletter
strødd over alt på øya, og at det også virket
å ha vært slik at man begravde sine døde i plattformene
hvor statuene hadde stått. At man skulle frakte døde
mennesker inn i huler som var så utilgjengelig at man satte
livet på spill for å for komme til inngangen er urimelig.
For man måtte ofte klatre ned bratte klippevegger hvor man hadde
nok med å holde seg fast og finne fotfeste! Skulle man mot formodning
klare å frakte et dødt menneske til huleåpningen
og inn presse det inn så vil jeg gjerne at noen forklarer hvordan
man skulle klare å frakte de døde innover tunneler så
er så trange at man må åle seg fram og vri hodet
fra side til side for å komme videre! Og hvilken polynesier
ville påta seg den jobben? Å dytte et dødt menneske
innover en trang og bekmørk tunnel tror jeg ikke noen vil få
en polynesier til å gjøre for all verdens gull - de er
redde for mørket og de er svært redde for døde
menneskers ånder. Ingenting tyder på at det var noe annerledes
i sen-perioden.
 |
Langøre
|
Ikke
sen-perioden
Jeg tror nok enhver polynesier helle ville møte en fiende under
stammefeider ansikt til ansikt i friluft enn å krype inn i trange
huler. Så kanskje skjelettene i de trange hulene er fra en tidligere
periode i Påskeøyas mystiske historie - og ikke sen-perioden
for noen hundre år siden?
De hadde vært så livredde at de måtte
sove sammenkrøpet for å kunne flykte og man hadde også
en streng regel om at man ikke måtte spise å mye at man
ble tykk. Hvorfor det? Det er jo status blant polynesiere å
være tykke, og i gamle dager var det viktig at man spiste mye
i perioder for å ha noe å tære på i uværsperiodene.
Jeg vil tippe at man måtte være tynne fordi man skulle
kunne klare å slippe unna den samme overhengende faren. Man
måtte klare å presse seg inn i tunneler som var så
trange at etterfølgerne ikke klarte å komme inn. De var
så livredde at de presset seg inn i tunneler som var så
trange at de ofte ikke klarte å komme seg ut igjen. Det var
levende mennesker som døde der i tunnelene - de ble ikke begravd
der av andre!
Da er vi tilbake til de hvithudete kjempene, de
som ifølge legendene var på to og en halv meter. De var
nok polynesierne livredde for, hvis kjempene virkelig har eksistert.
Kanskje det var de som var de opprinnelige kannibalene på Påskeøya,
at det var de som ikke fant mat nok da polynesierne ikke ville hjelpe
dem med dyrking lenger? De kom ikke inn i trange tunneler.
Var de polynesisk øyboerne også så
redde at de bygget seg stein-bunkerser på øya og sendte
sine kvinner ut på havet for få dem unna faren?
Det skal vi se på i neste artikkel!
Av
Terje Dahl
For
vår første mysterie-artikkel om Påskeøyas
statuer - klikk her.
For vår andre mysterie-artikkel om Påskeøyas statuer
- klikk her.
For vår tredje mysterie-artikkel om Påskeøyas statuer
- klikk her.
For vår fjerde mysterie-artikkel om Påskeøyas statuer
- klikk her.
For våre andre artikler om Påskeøya og statuene
- klikk her.
For våre faktasider om Påskeøya - klikk her.
For våre artikler om statuene i sydhavet - klikk her.
|
Hva
mener du?
"Jeg
har følgende synspunkter og/eller ideer når det
gjelder statuene":
|
Under
kan du lese innsendte meninger og ideer:
Kom med innlegg, folkens!
|
"Det
Siste Paradis"
Boken
om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å
legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia.
Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg
lure på om de hadde rett..."
Klikk her
for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for
å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk
her for å
lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her. |
|
|