Gå på glødende steiner i Fiji

Nytt mysterium:
Hvordan kan de gå på glødende steiner uten å brenne seg?

I Fiji finnes det en tradisjon som kalles "firewalking" Her går innfødte fra øya Beqa barbeint over glødende steiner uten å brenne seg. Juks, magi eller vitenskap?

Å "gå på ild" er en svært gammel tradisjon, de eldste beskrivelsene er fra 1200 år før Kristus. Man utførte gjerne ildgange som en seremoni i forbindelse med helbredelse, som innvielsesrituale eller for å styrke sin tro. Det å spasere over brennhete steiner eller kull var ganske vanlig over hele verden, fra Hellas til Kina, og ritualet finnes faktisk fortsatt noen steder i verden.
Både fijianere og fiji-indiere
I sydhavet er det helst i Fiji at man fortsatt kan se ildgang. Både fijianere og fiji-indiere utøver denne seansen, selv om det i dag ofte er for turistene.
De indisk-ættede hinduene foretar ildgang ved sine templer rundt om i Fiji, mens du helst finner fijiansk ildgang ved Pacific Harbour Arts & Cultural Village på sørøstsiden av hovedøya Vitu Levu. Her er det "krigere" fra Sawau-klanen fra øya Beqa utenfor kysten som går på glødende og deres legende om hvordan ildgangen kom til dem er følgende:

Menn på glødende steiner

På steinene

Sørøstkysten

Kart med Beqa og kysten

    "Det var engang en berømt historieforteller som het Dredre. Han bodde i den forhistoriske fjelllandsbyen Navakeisese på Beqa. Hans fortellinger trollbandt folk og de brakte han gjerne gaver som takk. En kveld forlangte Dredre at de skulle bringe han det første de kom over når de dro ut for å jakte neste dag. Den neste morgenen var det en ung kriger som het Tui som dro for å fiske i en fjellbekk. Han dro opp det han trodde var en ål, men til hans overraskelse viste det seg å være den åndelige guden Vu. Vu ba for livet sitt og lover all slags fristende krefter, men det var først da Vu lovet Tui at han skulle få makt over ilden at Tui ga seg. Vu laget en grop, fylte den med steiner og laget er bål på toppen. Da steinene var rødglødende gikk Vu over gropen uten å brenne seg og det viste seg at Tui kunne gjøre det samme."
Tar det alvorlig
Så det er etterkommere av Tui som fortsatt kan gå på ild, og selv om de i dag helst gjør det for turistene som en inntektskilde så kan vår redaktør Terje Dahl fortelle at de tar det alvorlig:
    - Jeg var så heldig at jeg fikk snakket med karene. Og jeg spurte om jeg kunne få lov til å prøve. De ble ganske så forskrekket. Ikke fordi jeg skulle avsløre noen hemmelighet, men fordi de var redde for at jeg ville skade meg alvorlig. De viste meg at stiene var så varme at visne blader flammet opp umiddelbart når de kastet dem ut på steinene.
    Så det var ikke noen fliring og latter, men svært alvorlige menn som tydeligvis tok sin oppgave svært alvorlig.
Ja, det er slik at de før seremonien synger tradisjonelle sanger og ber både kristne og hedenske bønner for å få styrke og tro til ikke å brenne seg.
    - Etter seremonien var det mer løssluppet, med drikking av kava og ukulelespilling. Etter at turistene hadde forsvunnet fikk jeg lov til å ta en nærmere titt på fotsålene deres og selv om de tydeligvis hadde gått over varme steiner så var det ingen brannsår eller blemmer.
Rasjonell forklaring
Nå er det slik at vitenskapen selvsagt har en mer rasjonell forklaring på at de ikke brenner seg enn bønner og gammel overtro. Man sier at det å gå på glødende trekull er et ganske enkelt fysisk fenomen som man har kjent forklaringen til siden 1930-årene. Trekkullene er varme, men har liten varmekapasitet, - at hver kullbit ikke innholder mye varme. Føtter derimot har stor varmekapasitet og kan absorbere en del varme. Dessuten er både kull og føtter dårlige varmeledere. Føtter med hard hud fra gjentatte ildganger er også mer isolerende. Og siden ildgangen er innledet med sanger og bønner tar dette så lang tid at kullene ikke lenger er så varme. Og når man går over kullene med raske skritt så kontakttiden så kort at det ikke skjer noen skader.
    - Vel, nå er det jo slik at de i Fiji går på glødende steiner og ikke trekull. Dessuten var steinene så varme at tørre blader flammet opp, og så var det slik at de gikk mer langsomt enn fort over gropen, innvender vår redaktør Terje Dahl.
Brittiske legeforeningen
Han henviser også til at medlemmer av den brittiske legeforeningen kunne bekrefte at huden under føttene til de som gikk over steinene i Fiji ikke var tykkere eller tøffere enn andre fijianere som er vant til å gå barbeint hver dag. De kunne heller ikke finne noen tegn på at olje eller andre substanser var smurt under føttene. Heller ikke fant de at karene hadde brukt neon form for narkotiske eller medisinske stoffer for å ikke føle smerte. Og det var faktisk slik at de reagerte helt normalt når man stakk nåler og holdt glødende sigaretter mot føttene deres - både før og etter seremonien.
Hva skal vi tro?
Så hva skal vi tro? Et det noen magiske triks vi ikke kjenner til som brukes? Eller er det slik at den eldgamle tradisjonen er så virkelig som den ser ut til å være?

For våre andre Mysterie-sider - klikk her
For faktastoff og artikler fra Fiji - klikk her

Hva tror du? Kanskje du har noen tanker rundt dette?
Vi tar gjerne imot tips og synspunkter når det gjelder å gå på glødende steiner.

Hva mener du?
"Jeg har følgende tips, synspunkter og/eller ideer når det gjelder å gå på glødende steiner":

Under kan du lese innsendte meninger og ideer:

Kom med tips/innlegg, folkens!