Skalldyr i sydhavet - ikke bare i havet!
Du som tror at krabber og andre skalldyr bare finnes i havet får tro om igjen: I sydhavet er det slettes ikke uvanlig at krabbene lever på land. Ja, at de til og med kan krabbe til topps i palmene!

Mitt første møte med krabber på land var i Karibia, da jeg var på vei til sydhavet i min lille seilbåt Coco Loco. Dette står det å lese i kapittel tre i boken om seilasen:
   "Inne i krattet ser vi noen røslige krabber forsvinne ned i noen hull, og erklærer at vi i kveld skal ha skalldyraften. Are sier at han har hørt at krabbene skal komme opp hvis man heller vann ned i hullet. Vi heller bøtte på bøtte med sjøvann ned i det største hullet vi kan finne. Ingen krabbe kommer opp. ? Ja, ja, denne krabben har iallfall fått et rommelig innendørs svømmebasseng, sier Jan".
   Da jeg kom til Stillehavet og seilte rundt fra øy til øy fikk jeg bekreftet at utrykket "landkrabbe" var mer enn et utrykk (for å lese mer om den eventyrseilasen, klikk her). Huller både på stranden og i bushen ble bebodd av krabber, som gjerne krabbet opp og tok seg en rusletur under palmene. Noen klatret også opp i bregner og trær. Når den krabben som i Tuvalu blir kalt "kalemisa" gjorde det, sa de innfødte at det var regn i vente - noe som gjerne stemte. Den krabben var det ikke lov å drepe. Andre landkrabber var ble det jaktet på, helst når uvær gjorde det umulig å komme ut for å fiske. Bortsett fra lettbeintkrabben da, den som gjerne klatret opp på klippene og speidet ut over havet. Den var en stor delikatesse kokt i raspet kokos og suttet i seg på samme måte som norsk kreps. Problemet var å få tak i nok av dem, for lettbeintbetegnelsen var langt i fra noen overdrivelse. Det gjaldt å velge det rette tidspunktet, en times tid etter høyvann. Når de satt de på korallblokkene og så jaktlaget komme med tomme rissekker og mord i blikket valgte de å hoppe ned i det grunne vannet, isteden for å sprinte ned under steiner eller inn i sprekker som de ville gjøre på et annet tidspunkt. Lettest var det nå det var natt og fullmåne, da klarte til og med en treg palagi - hvit mann - fylle sekken! En annen kjappfot var spøkelseskrabben, som min polynesiske kone Emma og jeg av og til om kveldene når sola blinket som gull i lagunen og farget sanden gyllen prøvde å fange for å bruke som fòr til hønene våre. De satt gjerne et stykke bortenfor hullene sine med øynene i været som antenner, og var vi raske nok til å avskjære retretten ble de tvunget til å sprinte av gårde mot for å unngå faren. Noe de ofte gjorde, for måten de akselererte på, bråstoppet og tverrvendte i alle retninger ville gjøre rallykjører Martin Schancke grønn av misunnelse!
Vinker til damene
På enkelte sandstrender, gjerne de som er litt gjørmete, elsker store kolonier av vinkekrabber å sitte i sine hull og vinke med sin ene forvokste klo. Et merkelig syn man ikke glemmer så lett. Det er bare gutta som har en klo som er så stor, og det den gjør er å sitte der å vifte med utstyret for å imponere damene. Og da har nok størrelsen litt å si!
   Den rareste krabben av dem alle er nok kokosnøttkrabben. Den har fått navnet fordi den stort sett lever av å spise kokosnøtter, og den klatrer gjerne til topps i palmene for å kutte ned en nøtt som den siden kunne klippe seg gjennom skallet på med de sylskarpe klørne. Ikke lurt å få fingeren for nære den krabaten, selv om kokosnøttkrabben er en delikatesse - den ville enkelt og greit blitt klippet av!
Selvsagt lever ikke alle krabbene på land, det finnes også godt om dem på korallrevet og i lagunen. Noen krabber kan svømme, noen ser ut som om de har fått malt kraftige røde ringer på skallet, noen har knallrøde øyne på stilker, noen kamuflerer seg med steiner og tang de fester til skallet mens andre har knudrete skall i alle regnbuens farger. De fleste er spiselige, selv om mange av de artene som har flottest fargeprakt er giftige. Faktisk så giftige at man risikerer å dø hvis man tar spise dem! Det tryggeste er nok for en som er ukjent med forholdene i sydhavet å kjøpe krabber av de innfødte. På det fantastiske markedet i hovedstaden Suva i Fiji selger de både reker, rare ferskvannshummer og digre mangrovekrabber, såkalte "mudcrabs". Rekene ligger gjerne døde i små hauger på et bananblad, mens de levende krepsene, som er hektet sammen i lange lenker, rører svakt på helene og bobler skum ut av gjellene. Mangrovekrabbene klarer ikke annet enn å røre på følehornene, de har fått de store klørne snørt sammen og bundet sammen på toppen av hverandre - med den største nederst og den minste øverst. At de er fantastisk gode gjenspeiles gjerne av prisen!
Hummer uten klør
Det finnes flere typer hummer i sydhavet og den vanligste er den som på engelsk kalles lobster, "spiny lobster" eller "rock lobster". Disse klippehummerene har ikke klør, men har til gjengjeld en velvoksen kropp med kraftige pigger. Alle som har vasset på korallrevet ved lavvann om natten for å fange hummer - og har glemt å ha en hanske på hånden - vil merke at piggene også er ganske så skarpe! De smaker ganske så fortreffelig, minst like godt som norsk hummer, men det rare er at de innfødte ikke har noen forkjærlighet for hummer. Men kommer det noen hvite på besøk drar de gjerne ut natterstid for å se om de kan finne noen.
    En av de jeg først ble kjent med i sydhavlandet Tuvalu var sangeren og fiskeren Soloseni. Jeg hørte at en kraftige karen ofte dro ut på korallrevet på hovedøya Funafuti natterstid for å fange klippehummer som han solgte til landets lille hotell. Jeg spurte han om jeg kunne få bli med en dag. - Klart det, varte den bilde karen, - problemet er at jeg ikke får tak i batterier til lommelykten min. Så det ble aldri noen hummertur med Soloseni. Da jeg kom til tilbake til landet nesten fire år seinere traff jeg Soloseni og spurte om han fortsatt fanget hummer. - Jada, svarte han, - men jeg mangler batterier til lykten min! Vel, noen hvisket meg i øret at det var fryktelig mye hissig hai på Funafutis korallrev om natten, og at kanskje det var årsaken - og ikke batteriene! Jeg fikk nå likevel være med på å fange hummer på korallrevet om natten, da jeg ble gift og slo meg ned på atollen Nukulaelae i nettopp Tuvalu. Det er litt av en opplevelse å vandre under månelyset mens bølgetoppene glinser hvitt når de kaster seg mot kanten på revet og palmene vaier bedagelig med mørke kroner inne på land. Det gjelder å treffe den rette tiden, når vannet når deg opp til knærne. Da kommer hummeren fram fra sine skjulesteder og rusler rundt på det flate revet. Klart det er både små og stort hai som følger med på hva du driver med, men så lenge du ikke forstyrrer den eller hisser den opp med blod så syntes den det er greit å la deg være i fred. Svigerfar Toe fortalte meg at før i tiden så hendte det at de kuttet med noen modne pandanusfrukter og kastet de ut på korallrevet en god stund før man dro ut på fangst. Det skulle ikke bare være mennesker som slikte å gnage på de søte fruktene! Jeg har enda ikke prøvd trikset, men kanskje en gang…
    Når man vandrer rundt på revet og stirrer ned i vannet man lyser opp med lommelykten eller parafinlampen så kan finne både krabber og en annen type hummer. Ja, tøffelhummeren er en riktig raring. Det ser nesten ut som om noen har trått på forkroppen dens! Smaker godt gjør den likevel, det hvite kjøttet som sitter i halen er minst like godt som det som sitter på en "vanlig" hummer. Det triste i så måte er at de i fra Kiribati og Marshalløyene som fisker hummer profesjonelt med i teiner for salg til Hawaii, bare brekker av halene og kaster kroppene ut i sjøen igjen. Sløsing med ressursene, spør du meg!
Verdens raskeste sneglehus
Skjellene i sydhavet holder seg stort sett i vannet, men bare stort sett:
"Det nærmer seg solnedgang og tid for haifiske. Vi utstyrer et snøre med dobbelt stålfortom og agner en svær krok. I tankene ser vi digre uhyrer med sylskarpe tenner komme svømmende opp av dypet. Det blir med tankene, for haien uteblir.
   - Vi får heller gå på land og grille noen pølser, foreslår Mette, og vi samtykker motstrebende. Bokspølser var ikke akkurat den villamarksmaten vi hadde tenkt oss!
Putte og jeg drar på land for å sanke ved og tenne bålet. Det er blitt mørkt, og vi har tent en. parafinlampe for å finne veien til en liten lysning ved en sandstrand. I det flakkende lysskjæret får vi se noe merkelig. Digre sneglehus beveger seg i stor fart over gress-sletta.
   - Hva rakker'n! utbryter Putte. - Disse sneglene må være blodtrimmet eller fulle av anabole steroider!
   Jeg velter et sneglehus over ende og oppdager at det er en eremittkreps som har kastet ut den opprinnelige beboeren.
   - Smaker bedre enn pølser, sier jeg. På kort tid har vi samlet en bøtte full."
   Dette var i Karibia, og siden ble jeg ganske vant til å se dem. Og ikke bare se de - for eremittkreps er det beste agnet som finnes hvis en skal fiske med bunnsnøre i sydhavets laguner. Først må man rusle rundt i bushen og finne nok eremittkreps og det er gjerne de røde med hvit kropp som er favoritten. Greit nok, for når du skal ha dem ut av huset sitt så prøver de selvsagt å forsvare seg - og de svarte har mye kraftigere klør og raskere handling. Det er jo slik at eremittkrepsene må finne tomme sneglehus hvor de kan bo, og etter hvert som de vokser så må de finne større og større skall. Ikke alltid så lett - og jeg kom av og til eremittkreps som hadde brukt ilanddrevete korker til spraybokser og bensinkanner som hus!
Folkene i sydhavet spiser helst ikke eremittkreps.
Nesten drept
Samle skjell på korallrevet er artig, men jeg ble av og til nervevrak av at min polynesiske kone Emma gjerne beveget seg helt ut til kanten av korallrevet, der hvor Stillehavets enorme dønninger tordnet ned mot kanten og fosset innover over huller og revner, for å finne spiselige snegler. Enklere er det å finne skjell i tidevannsdammene litt lenger inn på korallrevet , og langt ufarligere er det å samle skjell på stranden inne i lagunen. Det er ganske koselig å vasse rundt med en bøtte for å samle skjell og snegler i knedypt vann, og blant barna var det favoritthobbyen å grave små muslinger fram fra sanden på stranden. Det var før man så på video at man heller skal sparke hverandre ned med karatespark eller skyte hverandre med lekegevær.
   Å dykke etter perlemuslinger har man jo hørt om, men i dag dyrkes perlene i muslinger hengende i snorer eller kurver under flåter og brygger i lagunene. Å finne en gigantmusling er litt av en opplevelse, men det er få igjen av dem de fleste steder. På en øy i Papua Ny Guinea hadde de derimot godt med gigantmuslinger rundt landsbyen, for de var syvendedagsadventister og spiste dem ikke. Noe som nesten førte til at jeg ble drept da jeg ankom denne øya i solnedgangen. Folkene i landsbyen var så lei av taiwanske tyvfiskere som stjal muslingene deres at de hadde stått på stranden med skarpladde geværer. Heldigvis ble det så mørkt at jeg ventet til neste dag med å seile inn passasjen til lagunen!
Ikke stikk deg på dem!
Du har kanskje er fått en kråkebolle eller fem i bunngarnet selv - til din stor ergrelse, for det er ikke så lett å få disse runde ballene ut av maskene uten å stikke seg på den skarpe piggene. I Norge gjør det jo litt vondt å stikke seg på en levende kråkebolle, men i sydhavet kan det være langt alvorligere. Mange av artene har gift i piggene og selv om giften ikke er dødelig i seg selv for oss mennesker så kan vi få sår som lett blir alvorlig infisert. Derfor er det er viktig å passe på at du har sko på beina når du vasser rundt på korallrevet ved lavvann eller snorkler i lagunen. Mange kråkeboller er dessuten små og vanskelige å se, men de gjør likevel kraftig vondt når piggene har trengt seg gjennom huden og blir sittende fast i kjøttet, Ja, noen av de største kråkebollene har så lange og spisse pigger at de lett kan gå igjennom sålen på en joggesko, så å falle ut i en koloni av disse krabatene er ikke noe å drømme om!
   Det finnes mange varianter, fra de små sand-dollarene som gjemmer seg i sanden til de store som japanere elsker å spise.

	Klippehummer/lobster (Spiny lobster, Rock lobster, Panulirus marginatus) I motsetning til den norske hummeren så har klippehummeren, lobsteren, ikke noe klør. Den har derimot tykke og skarpe pigger på overkroppen og en kraftig hale. Klippehummeren kan bli ganske stor - man har fanget eksemplarer på over 5 kilo, men vanligvis er vekten til et voksent eksemplar rundt 2 kilo. Hvor gammel en lobster kan bli vet man ikke, men det eldste eksemplaret man hadde i et forskningsakvarium ble 28 år gammelt. Lobsteren holder til på korallrev og klipper, men hvert år legger den ut på en lang vandring over havbunnen i store flokker. Man vet ikke sikkert hvorfor, men antar det har noe med forplantning å gjøre.
	Tøffelhummer (Slipper lobster, Scyllarides spp.) Tøffelhummeren er en skikkelig raring, med sitt flate forparti. Både hode og følehorn ser ut som om de har blitt klemt flate og deformert, mens bakkroppen ligner mer på den vanlige klippehummerens. Det er ikke lett å få øye på en tøffelhummer som ligger stille på korallrevet, så flattrykkingen gjør i alle fall nytten som kamuflasje! På samme måten som klippehummeren, lobsteren, så er kjøttet i halen delikat, og den er da også ettertraktet i kommersiell fangst.
	Lettbeint-krabben, (Sally Lightfoot, Graspus graspus) Det er ikke vanskelig å forstå hvor Sally Lightfoot-krabben har fått lettbeint-betegnelsen fra, men hvor Sally kommer inn i bildet er usikkert! Krabben er utrolig rask, og krabber over klippene den sitter på i alle retninger. Det finnes flere varianter innen arten, og de rødbeinte på Galápagosøyene er fredet. Slik er det ikke lenger sør i sydhavet, hvor den grønnbeinte lettfotingen er ettertraktet mat. Den gjerne fanges på synkende vann under månelyset da den virker å være tregere i avtrekkeren!
	Spøkelseskrabben (Ghost Crab, Ocypode ceratophthalmus) Betrakter du en kritthvit strand i sydhavet en månelys natt vil du nok forstå hvorfor spøkelseskrabben har fått navnet sitt. De hvitaktige skapningene syntes å dukke opp fra intetsteds, sprinte over sanden med øynene stående opp som antenner og så forsvinne like mysteriøst. Vel, saken er at den graver seg ned i sanden, hvor den gjerne ligger og venter på et intetanende bytta, og de smale øynene som titter opp er nesten usynlige. Fargen på kroppen er også en god kamuflasje, den går i ett med sanden. På samme måten som lett-på-foten krabben så kan den bevege seg utrolig raskt - omtrent i alle retninger!
	Vinkekrabben (Fiddler crab, Uca vocans/urvillei) Har du sett en koloni av vinkekrabbene så glemmer du det nok aldri. Tett i sett sitter de i inngangen til hullene de har gravd i sølen eller sanden og vinker med kloen. De verken dirigere et orkester, spiller fiolin eller prøver å få haik - det er rett og slett slik at krabbegutta vinker til seg damer! Ser du nærmere etter så vil du se at dem har en overdimensjonert klo og en bitte liten. Om de med størst utstyr har mest draget på damene kan man jo bare anta!
	Kokosnøttkrabben (Coconut crab, robber crab, Birgus latro) Kokosnøttkrabben er en slektning av eremittkrepsen og som navnet sier så spiser den kokosnøtter. Den kan klatre opp i palmene for å klippe ned en, men foretrekker nok en moden nøtt som har falt ned. De skarpe klørne kutter seg gjennom både hams og skall, så pass fingrene for denne merkelige krabaten! Kokosnøttkrabben kan bli nesten en meter lang og veie flere kilo. Den lever på land og vil drukne hvis den faller i vannet. Kjøttet er en delikatesse.
	Eremittkreps (Hermit crab, Coenobita spp) Eremittkrepsen har en så bløt bakkropp at den er helt avhengig av å finne et snegleskall den kan bruke som sitt eget hus. Det finnes mange arter, men alle må stadig finne større hus når de vokser. Eremittkrepsene er helst ute om natten, og lever av planter og døde dyr. Brukes som agn over hele i sydhavet, mens spises sjelden.
	Kråkebolle (Sea urchin, Echinodermata spp) Det finnes 700 arter av kråkebollene og selvsagt finnes du mange av dem i sydhavet. Lettest er det å se de som holder til i tidevannsdammer og i lagunene, men de finnes også på dypere vann og nedgravd i sand. Det gjelds å passe seg for de lange piggene, som kan lage stygge sår. Noen av artene brukes som mat.
	Sanddollaren (Sand Dollar, Dendraster excentricus) Rusler du rundt på en sandstrand i sydhavet vil du før eller siden få øye på noen flate "mynter" med et slags stjernemønster på toppen. Tomme, skjøre skall som går lett i stykker når du tar dem opp. Det er sanddollaren, en riktig raring. Det tomme skallet mangler selvsagt piggene, som er små og fine. Stjernemønsteret på toppen er der åndedrettsorganene komme opp.
	Perlemuslingen (Mother-of-pearl, Pinctada maxima) I perlemuslingen dannes det ekte perler ved at partikler som har trengt seg inn mellom skallene innkapsles i perlemor. Ja, du har vel kanskje hørt hvordan man dykket ned og hentet opp muslingene fra sydhavets dyp for å finne den perfekte perlen, verdt store summer. I realiteten var det få som ble rike, og de som dykket led oftest en alt for tidlig dør på grunn av dykkersyke. I våre dager dyrker man perler, i første rekke i Fiji, Fransk Polynesia, Cookøyene, Palau, Papua Ny Guinea og Salomonøyene.
	Kjempemusling (Giant Pacific Clam, Tridacna sp) Dette er den største muslingen som finnes, og den kan bli hele 1,2 meter lang og veie mer enn 225 kilo! Om dagen brer muslingen de bløte "leppene" ut over det åpne skjellet for å fange sollys for en alge som lever i symbiose med muslingen.
	Mantireken (Manti shrimp, scyallarus spp) De gamle assyrerne kalte mantireken for sjøgresshoppe, men i dag får den gjerne klengenavn som "rekedreperen" eller "tommelsplitteren". Det finnes 400 arter av mantireken og nesten 250 finnes i sydhavet. Det er to hovedtyper, de som slår byttet sitt i hjel og de som skjærer det i stykker. Det er klørne som er våpnene og den ene typen har tynne, sylskape klør mens den andre har klumper som fungerer som klubber. De sistnevnte slår så hardt at de kan klare å knuse det doble sikkerhetsglasset i et akvarium! Mantireken kan bli opp til 40 cm lang og det drives kommersielt fangst på den, men overfiskeri har gjort arten truet mange steder.

For å komme til siden om skjellene i sydhavet - klikk her!
For å komme til siden om fiskene i sydhavet - klikk her!
For å komme til siden om hvalene - klikk her!
For å komme til siden om haiene - klikk her!
For å komme til siden med manetene - klikk her!

Mer om sydhavet?

"Paradiset Farvel!"
Terje Dahl bodde seks år i sitt sydhavsparadis. I et hus med tak av palmebladet og gulv av grus, to meter unna lagunen. Fisket hai, fanget kokosnøttkrabber og levde et Robinson Crusoe-liv uten aviser, biler, cola og TV. Helt til orkanene dukket opp...
Klikk her for å lese om e-bok og bestille. Pris kr. 150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls andre bøker.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl