Kannibaler i Vanuatu

Norsk seilbåt:
På jakt etter den siste kannibal!

Vi syntes at Rune Ellingsen og Finn Olav Olsen i seilbåten Underveis har opplevd mye spennende i sydhavet så langt, men de gir seg ikke! I Vanuatu lar gutta seilbåten ligge og tar en fraktebåt til øya Malekula for å jakte på den siste kannibal! Her er deres egen beretning om hvordan det gikk:

- De kommer til å elske den hvite huden deres, gliser vår mann mens han trekker opp et smil med lange tannhalser og ser på oss med blodskutte øyne. Vi er på tur til øya Malekula i Vanuatu-arkipelet, på jakt etter den siste kannibal.

- På den lokale fraktebåten "Kijanga" er det ikke hverdagskost med turister. Spesielt ikke hvite turister. De holder seg mest til befolkningssentrene og store charterbåter med alle fasiliteter. Jeg og Finn Olav vil se noe mer, og vil forsøke å komme under huden på de innfødte Ni-vanuatuene, som er kjent for sin kannibalisme, men også for sin store gjestfrihet mot fremmede. Derfor sover vi på en rusten lasteromsluke under åpen himmel, mens Underveis ligger trygt fortøyd i seilklubben i hovedstaden Port Vila.

Rune og Finn Olav

The friendly people
Når vi ankommer landsbyen Malfakal på sørkysten av Malekula, ber vi om å bli satt i land. Mannskapet nøler og utveksler blikk. Her? Men det er jo ingenting her! Ingen kai, ingen hoteller eller barer. Landsbyen med 200 innbyggere lever på mange måter som de gjorde for 4.000 år siden. Det finnes ingen veier, ingen biler, ingenting.
- Perfekt, sier vi og ivrer etter å komme i land. Her på Malekula er folket kjent som "the friendly people". I det vi vasser i land i fjæra, sitter et 40-talls mennesker under trærne og ser på oss og smiler, mens de undrer seg på hvem i all verden vi er. Misjonærer eller antropologer? Noen små barn begynner å gråte og løper til sine mødre. De har aldri sett blekansikter før. "Ambat", kalles mennesker med hvit hud her. Og det er bare to av oss. Nærmeste

Det er faktisk ikke alt for mange år siden kannibalisme ble forbudt ved lov i Vanuatu, og det heter at den siste misjonæren som ble spist havnet i matkjelene til det beryktede stammen Big Namba på øya Malekula i 1969! Dette på tross: Folkene i Vanuatu er i dag svært vennlige og har blitt kåret til verdens lykkeligste mennesker!

landsby med telefon og elektrisitet er fire timers rask gange gjennom vill og tett jungel.
Misjonærer
Noen unggutter løper til og bærer sekkene våre opp den bratte stien til selve landsbyen. Alle husene er av palmeblader, selv om kirken og skolen minner oss om at misjonærene og storsamfunnet er i ferd med å føle seg fram og feste grepet også her. Det er bare 20-30 år siden beboerne i landsbyen ble kristne, og fortsatt sitter den lokale tradisjonen med jungelånder og overnaturlige krefter sterkt i folkesinnet. Som vi skal få merke mye til i løpet av den halvannen uken vi er i Malfakal, kjenner gjestfriheten ingen grenser. Vi får vår egen hytte, vi blir gitt tre overdådige måltider hver dag, og blir vist rundt i landsbyen og nærområdet. Favoritten på matfronten er laplap, en slags pudding de tilvirker av kassavarot og bananblader. Laplap med kjøtt, fisk eller skjell. Alt smaker like godt. Og frukten faller bokstavelig talt i hodet på oss.

Høvdingen Daussie

Kannibaler
Men vi er på jakt etter kannibaler. Den siste offisielle menneskeofringen som ble gjort her, skjedde så sent som i 1967. I dag er dette forbundet med skam, og alle bedyrer at det er slutt på tiden da man spiste hverandre. Vi spør oss for, og får vite at også i Malfakal spiste man hverandre frem til på 1960-70-tallet.
   - De beste stykkene var hodet, lårene og rumpeballene, bedyrer høvdingen Daussie. Hans foreldre deltok under menneskespiseseremonier, men selv forsikrer han at han aldri har deltatt på noe sånt.
   - Men de som bor i neste landsby, rundt neset du ser der borte, de spiste folk hele tiden, hevder han og peker. Som regel var det folk fra nabostammene som ble drept og spist i en evig runddans av hevn og mothevn. Verken barn eller kvinner ble spart, og hver stamme holdt nøye vakt. Ingen kunne forlate landsbyen uten tilsyn.
   - Men hvorfor spiste dere misjonærer og hvite? Hva hadde de gjort dere?
   - Det var ren hevn for de hvite slavehandlerne som kom først og stjal våre gutter og menn i hundretalls. Når så misjonærene kom etterpå, ble de som regel drept og spist øyeblikkelig. En eldre mann bryter inn:
   - Min far ble kidnappet av australske slavehandlere så sent som i 1922, og det tok ti år før vi så ham igjen, sier han harmdirrende.

Her kokte de mennesker!

Nakamal
Etterhvert viser en annen høvding oss stedet der de kastet ben og hud etter kannibalfestene sine, og stedet der de kokte sine ofre. Stedet kalles "Nakamal", noe som betyr "for de innvidde". Vi er ikke innvidde, men når vi er i følge med høvdingen er vi trygge for åndene som beskytter Nakamal`en. Tilberedningen var enkel. Etter at offeret var klubbet ihjel, ble armer og ben stykket opp, og alt ble lagt i en jordovn kledd med palmeblader. Der ble kjøttet kokt til det var gjennomkokt. Med ben, hud og hår.
- Dette stedet har mine forfedre brukt til menneskeofring i uminnelige tider, sier han og viser oss steinmurer som er så gamle at ingen vet hvem som bygget dem lenger.
Det er neppe noen utenforstående som har sett stedet før, og vi føler både ærefrykt og grøss ved tanken på hva som må ha foregått her, inntil for bare noen tiår siden.

Malekula menn

Presanger
Om kveldene holder Finn Olav flammeshow, til stor begeistring for stor og liten. Vi forteller historien om Draugen, Marmælen og hulemaleriene i Helvete, mens de forteller oss om sine lokale tradisjoner. Det er også tradisjon å utveksle presanger i Stillehavet. Vi på Underveis gir fra oss en stor pose med fiskekroker, fiskeline, kladdebøker til skolebarna, en gammel kniv, hodelykt og mye mer. Når man har lite, setter man pris på det man har, og selv vannflaskene våre med sportstut blir vel mottatt. Etter halvannen uke blant avdankede kannibaler kan vi bare fastslå at gjestfrihet og et smil er gangbar valuta uansett hvor man en kommer. Dette er noe vi blir minnet på til stadighet. Med bagasjen full av minner, og i visshet om at vi ikke en gang ble gnagd litt på, setter vi kursen tilbake til Port Vila, Coca Cola og kald øl.

Av Rune Ellingsen

For artiklen om Underveis besøk på Galapagosøyene - klikk her.
For artiklen om Underveis besøk på Amerikansk Samoa - klikk her.
For artiklen om Underveis besøk på Pitcairn - klikk her.
For guttas egne internettsider om seilturen i Underveis - klikk her.
For våre faktasider om Vanuatu - klikk her.
For vår artikkel om kannibalisme i sydhavet - klikk her.

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.