Reisebrev fra Vanuatu - del 2:
- Dykking, lokal dans og vulkantur
Andreas Holo og samboer Rikke Willums i den norske seilbåten S/Y Impetus besøkte det melanesiske sydhavslandet Vanuatu, hvor flesteparten fremdeles lever slik de har gjort gjennom de siste århundrer. Her deres beretning fra andre del av oppholdet i landet:

- Luganville er den andre (og siste) byen på Vanuatu. Her bor det ca. 6000 mennesker. I korte trekk er det èn bred gate med mange omgjorte bygninger fra krigen inneholdende butikker, cafeér, banker, og ikke minst dykkesjapper som utgjør sentrum. Her er det dykking som står på agendaen. Nesten alle turistene som kommer skal dykke på "SS President Coolidge" og Million Dollar Point.
   "Presidenten" var en luksuskrysser av dimensjoner før den ble gjort om til troppetransport skip i forbindelse med WW2. Skipet har en lengde på 200 m og en bredde på 25 m og var på 22000 tonn. Da kapteinen ankom havnen 26 oktober 1942 fullt lastet med amerikanske soldater, var han så nervøs for japanske ubåter som var i området, at han ikke tok sjansen på å vente på los, men fortsatte rett mot havnen. I en krig beskytter man gjerne sine egne farvann med miner, men posisjonen av disse er ikke akkurat offentliggjort, så det er en hasardøs ferd gjennom slike farvann uten lokalkunnskap. Kapteinen hadde ikke denne kunnskapen, men fikk brått rede på hvor et par av minene var da han smalt på 2 stykker og skipet tok inn vann. Det ble kjørt på grunn i innløpet til Luganville, og nesten alle om bord ble reddet, men skipet sank og ligger nå på mellom 25 og 60 meters dyp og er et dykkerparadis.
   Skipet er i dag fredet og det er kun mulig å dykke på det med en av de godkjente dykkeroperatørene i området. Det er gjort tilgjengelig ved at det flere steder er laget åpninger i skutesiden for å lette innkomsten. Du kan gjøre godt over 20 forskjellige dykk her hvor det dypeste er maskinrommet på 56 meter.
Vi hadde 3 dykk på Coolidge. Skipet ligger på siden (babord side) med baugen inn mot land. Det er i en utrolig bra tilstand, selv etter over 50 år under vann. Vi ble tatt med ned til promenade dekket i vårt første dykk, som hadde en maks dybde på 27 m. Denne dagen var det relativt bra sikt, så vi kunne se broen og hele forskipet komme til syne etter hvert som vi svømte ned mot vraket.    Promenadedekket er kun på utsiden, så vi nøyde oss med å kikke inn i forskjellige rom på vår vei. Her så vi gassmasker, hjelmer, gevær, en frisørstol, 20 toalettskåler på rekke og rad, fisk og korall som gror på skipet etter mange år under vann.
   Neste dykk var lasterommene og medisinaldepotet. Vi svømte over skutesiden og lot oss falle inn i skipet og svømte inne i laste rommene. Her så vi glassflasker, kjeler, kopper og kar, biler, patronhylser, bomber til fly og mye mer. Hos medisinmannen var det mange reagensglass og glassflasker med diverse brygg. Nå var dybden øket til om lag 32 meter.
   Vårt siste og det "gjeveste" dykket var ned til "The Lady". Dette er en statue av Elisabeth I som er plassert over peisen i røkesalongen på første klasse. Hun befinner seg på 45 meters dyp og da selvfølgelig inne i skipet.
   Vi svømte ned til baugen slik vi hadde gjort på de andre dykkene. Vi fortsatte bortover skutesiden og ned på promenadedekket. Her var det et sort hull der en dør en gang hadde sittet. Vi sank inn og var dermed i røkeværelset. Vi fikk med en gang øye på "The Lady" der hun lå på siden over peisen. Andreas svømte ned og kysset henne på kinnet (det skal bety lykke) mens Rikke nøyde seg med å "håndhilse". På tilbakeveien svømte vi gjennom biblioteket, dessverre uten bøker, og ut gjennom fronten av styrehuset. Det svære ankeret lå på bunnen som for å forvisse seg om at skipet ikke skule slite seg og flyte avgårde. Vi kom oss tilbake til baugen og begynte den langsomme oppstigningen til overflaten ilagt de nå så sedvanlige sikkerhetsstopp. Hele dykket varte i ca. 60 minutter hvorav halvparten av tiden gikk med til sikkerhetsstopp og oppstigning. Det var et fantastisk dykk som vi vil anbefale alle dykkere!
Vi dykket med Aquamarine som vi fant veldig profesjonelle og grundige med sikkerheten. Før hvert dykk hadde vi en gjennomgang over hvor vi skulle og hva vi ville få se. På grunn av at alle dykkene var forholdsvis dype hadde dykkelederen med ekstra tanker med luft ned til vraket i tillegg til at det lå tanker nede ved og i vraket. De tar aldri med flere enn 4 dykkere pr leder og tok alt veldig rolig og passet på oss hele tiden. Alle dykkene ble gjennomført som fulle dekompresjonsdykk selv om det bare var det siste som virkelig var et slikt dykk. Fra 10 meter hadde vi 2 minutters stopp pr meter opp til 5 meter hvor vi hadde 10 minutters sikkerhetsstopp.
   Det andre berømte dykkerstedet i området er Million Dollar Point. Da WW2 var slutt befant tusenvis av tonn med amerikansk militært materiell seg i Luganville. Franskmennene fikk tilbud om å kjøpe alt sammen for 10% av hva det var verdt, men takket nei i den tro at alt ville bli stående likevel og at de dermed ville få det gratis. FEIL! Amerikanerne hadde av økonomiske årsaker ikke lov eller anledning til å skipe alt hjem, men ble så forbannet av fransk arroganse at de besluttet å kjøre alt på sjøen i stedet for at gnierne skulle få kloa i det ! Som sagt så gjort: Bulldosere, kraner, traktorer, lastebiler, trucker, jeeper, osv osv ble dumpet rett utenfor en lang brygge rett foran nesen på franskmennene! Senere gikk det ned to båter her også i et forsøk på å berge noe av utstyret. Alt ligger på 10-25 m og er lett tilgjengelig. Det var vanskelig å kjenne igjen alt som lå der, men bildekk verken ruster eller råtner og det så vi flust av sittende fast på mer eller mindre gjenkjennelige akslinger. En og annen bulldoser, jeep og lastebil var det også mulig å kjenne igjen. For å være helt ærlig så det ut som en kjempediger søppelplass.
   PS. I Luganville fikk Andreas kjøpt Jarlsbergost!!
Lolowai Bay, Aoba Island
Luganville var så langt nord som vi hadde tenkt oss. Øygruppen Banks og Torres ligger lenger nord, folkene har så lite og de får så sjelden besøk av lokale forsyningsbåter at Røde Kors i Port Vila ber seilbåter som drar den veien å ta med plastposer med klær på vegne av organisasjonen. Tiden strakk dessverre ikke til med noe besøk dit, så vi da vi var ferdige med dykkingen gjorde vi oss klare for avreise østover og deretter sydover igjen mot Port Vila. Vår første etappe på turen tilbake var ca. 50 n.mil, så vi stod opp kl. 05.30 for å nå frem til ankringsplassen før mørket senket seg. Målet var Lolowai Bay på Aoba/Ambae Island.
   Lolowai Bay er et krater som det går an å ankre opp i, men man må gå inn over revkanten på høyvann for på lavvann er det under 2 meter dypt. Vi kom frem i rett tid og snek oss forsiktig over revet og inn i en nydelig lagune hvor vanndybden faktisk var 12.0 m OVER ALT.
   I denne bukten ligger regionsykehuset for tre av øyene i området. Ca. 25000 mennesker sokner dit. De fleste landsbyene har en sykestue med en sykepleier eller vanligvis en med noen kurs (!) som tar seg av det vanligste, for det tar lang tid å komme frem til sykehuset. Spesielt i en utriggerkano når du bor 50 nm unna. Vi traff tilfeldigvis den administrative lederen, Graham, og han viste oss villig rundt. Vi var innom operasjonsstuen, røntgenrommet, fødeklinikken osv. Et fint sykehus, men mye enklere enn Bærum Sykehus! Etter omvisningen tok Graham oss med på tur opp langs kanten av krateret. Til et utsiktspunkt der vi virkelig hadde god utsikt over bukten. Og Impetus, selvfølgelig. Derfra var det også lett å se at vi lå i et krater med høye grønnkledte kanter. To små jenter fulgte med oss på turen og på et tidspunkt forsvant de et kort øyeblikk og kom tilbake med et par papaya som Graham renset og serverte oss.
På utsiden av krateret var det noen rev (ikke noen stor overraskelse) og vi hadde jo god trening, så en dag med pent vær og nesten vindstille, hev vi dykkerutstyret i jolla og dro ut. Vi ankret jolla og gikk i vannet. Så mye fisk så vi ikke, men myke koraller i mange farger var spredt rundt omkring. En av dem bestod av mange små beige blomster med fine kronblader og hvitt, gult eller blått i midten. (Visste du forresten at korall ikke er en plante, men et dyr ?) Vi kom også over flere lyseblå, lysegrønne, røde og rosa myke koraller. Her fantes noen store kråkebolle liknende skapninger som nesten så ut som perlebroderte puter. "Perlene" var enten i gule, hvite og røde nyanser eller i grått, rødt og vinrødt.
Asanwari, Maewo Island
Turen over til neste ankringsplass fikk oss til å tenke på en dårlig norsk sommer; øsende regnvær og 25-30 knop midt i mot. Vi hadde motstrøm og etter et par slag gav vi opp seilingen og kjørte motor til Asanwari. Asanvari er av enkelte beskrevet som den vakreste ankringsplassen i denne delen av verden, med utrolig klart vann hvor bunnen 15-20 meter under båten er helt tydelig. Helt nede ved strandkanten ikke langt fra ankringsplassen er et vannfall hvor vi kunne nyte en etterlengtet ferskvannsdusj. En liten landsby med ca. 100 mennesker var pent plassert innimellom palmene, godt skjult fra vannet.
Chief Nelson (høvdingen) har bygget en liten yachtclub på stranden med helt spesiell atmosfære. I god tradisjon har mange besøkende båter hengt opp flagg og vimpler med hilsner på. Når det er åtte personer eller mer i havnen byr Chief Nelson på folkedans og mat på yachtclubben. Gutta som danset og sang for oss var fantastisk flinke. De var iført hodepynt bestående av en ramme i tre dekorert med fjær, rundt livet hadde de flettete matter og rundt anklene hule tørkete nøtter som ga fin lyd når de spratt omkring. Vi fikk kun se utdrag av forskjellige danser, for hver skal egentlig vare i 1-2 timer. Med 15-20 forskjellige ville det ta litt for lang tid selv for en langturseiler med tidsuret stilt inn på "island time". Selv om Malekula bare ligger ca 50 nm unna, var dansene totalt forskjellige fra det vi så i Southwest Bay. Mye mer livlige og med en klar og flott flerstemt sang. Da folkedansen var over fikk vi kava. Nå er ikke kava-drikken på Vanuatu helt det samme som serveres på Fiji. Riktignok benytter begge grenene fra kava-planten, men på Fiji benyttes tørkede grener mens på Vanuatu er det de friske som anvendes. Selv om drikken ser ut og smaker som sølevann begge steder, er resultatet at kavaen på Vanuatu er mye sterkere. På Fiji kunne en novice som oss drikke 7-10 "high tide" (full kopp) og fremdeles ikke ha noen problemer med å finne veien tilbake til båten, men her skulle det ikke er enn 3-4 før veien ble en tanke lenger. Det hører med til historien at Vanuatu er et av de få landene i verden hvor alkoholkonsumet går ned. De alkoholrelaterte forbrytelsene går også ned i takt med dette. Grunnen er at mens kava-drikking tidligere ble sett på som ukristelig og skadelig og ble forbudt av misjonærene, så man at den hvite manns drikk gjorde ni-vanuatuene adskillig verre. Mens kava-rusen resulterer i at man blir rolig og avslappet, har alkohol som kjent ofte en helt annen virkning. Det ble derfor helomvending fra myndighetenes side, og kava-barene spratt opp. Hver landsby har en eller flere slike barer hvor kun kava blir servert. Alkoholkunsumet går nå ned jevnt og trutt. En annen sak er at svært mange drikker kava hver eneste dag, og det spørs vel hvor sunt det er i lengden. Men det skader i hvert fall ikke noen andre enn deg selv.
   Etter et par kopper med kava, ble det servert middag; kylling og søtpotet som var tilberedt over åpen flamme. Egentlig skulle vi hatt landkrabbe, men på grunn av dårlig vær hadde de ikke fått tak i noen. Mens vi spiste underholdt Tambatamba string band. Med en gitar, tam-tam-trommer og en bass, ble stemningen helt på topp. Bassen var for øvrig en trekasse med et tau bundet til en pinne. Ved å bøye pinnen og dermed strekke snoren endret tonen seg.
   En ettermiddag satt vi på stranden og pratet med Chief Nelson. Han hadde flere historier å fortelle. Landsbyen her ble bygget i 1955 av Chief Nelsons far. Flere eldre var i mot at landsbyen skulle bygges, for området var erklært tabu, hvilket vil si at åndene skulle være i fred her. Landsbyen ble likevel bygget og det har gått bra, så åndene kan ikke ha blitt så veldig opprørte. Når man kommer til en landsby på Vanuatu må man alltid spørre om lov til å dykke på revene osv. Enkelte steder er tabu hele tiden eller til enkelte tider på året, og man kan ikke en gang nærme seg stedet. Chief Nelson fortalte oss om en båt som hadde kommet innom med dykkere ombord. Dykkerene hadde dratt ut på revet uten å snakke med Chief Nelson først. To av dykkerene ble borte. Det ble lett og lett etter dem over ett stort område, men de ble ikke funnet. Neste dag gikk Chief Nelson for å snakke med åndene og for å be dem levere tilbake dykkerene. Rett etterpå ble dykkerene funnet i live på stranden like bortenfor. Han forteller ikke dette med et smil om munnen slik vi kanskje ville gjort, for dette tror han fullt og helt på. Slik er det bare.
   Da vi lå i Asanvari blåste det friskt i flere dager. En utriggerkano med fire personer ombord ble meldt savnet. Når man tenker på at disse kanoene ikke har fribord på mer enn 10-20 cm, kan man jo spørre seg hva de gjør på sjøen i det hele tatt. Chief Nelson fortalte oss at i gamle dager ble en mosedott fra en bestemt sten festet under en kano på en bestemt måte slik at farkosten kunne ferdes trygt på havet. I dag vet man ikke hvordan dette ble gjort, og det bekymret tydeligvis høvdingen. Heldigvis hørte vi neste dag at utriggeren med de fire personene ombord var funnet. De hadde drevet i land midt på Maewo Island.
Hot Water Bay, Ambrym
Etter nok en frisk seilas på kryss kom vi frem til Hot Water Bay på Ambrym. På denne øya er det flere aktive vulkaner. På en klar dag (og dem er det ikke mange av her, for toppene ligger som regel innhyllet i tåke) kan man se røyksøyler stige til værs fra de 3 vulkanene. Her er åndene sterke, og mange eldre fra de andre øyene blir skremt og trekker seg tilbake når de treffer folk som bor på Ambrym.
Bukta vi lå i har fått sitt navn etter de undersjøiske sprekkene i berget hvor svovel strømmer ut 20 m under vannflaten. Om natten kan man i klarvær se det gløder i lavastrømmene der de kommer ned fjellsidene.
   Til Ambrym kommer turistene (ikke så mange bortsett fra seilere) for å gå opp til vulkanen på Mt Maroum som ligger på ca. 1200 meter over havet. Dette er en aktiv vulkan hvor man på en fin dag som et av få steder i verden kan se rett ned i den boblende magmaen når man står på toppen. Landsbyen Ramvetlam har rettighetene til å ta med turister opp dit. Dette er også det eneste stedet på Ambrym det er mulig å gå til vulkanen på en dag. Vi hadde diskutert frem og tilbake om vi var spreke nok til å gå denne turen som vanligvis tar rundt 8 timer, men bestemte oss for å gjøre et forsøk.
Vi stod opp kl. 05.00 for å gjøre oss klare, smøre matpakke og pakke sekken. Fremmøte i landsbyen var 06.30 og klokken 07.00 var vi i fart. Det gjelder å komme av gårde før solen blir alt for sterk. Været så bra ut selv om det lå skyer over toppen, men det gjør det stort sett alltid. Vi var seks seilere og to guider i vårt følge. Vi vandret av sted på stien inn i regnskogen. Oppover og oppover bar det. Etterhvert begynte det å regne, men det er vel derfor det heter regnskog. Fint og grønt var det hele veien. Plutselig stoppet den ene guiden og pekte opp mot en gren. "Snake" sa han. Og der oppe på en tynn gren lå en slange godt krøllet sammen og sov. Vi fikk forklart at slangene sover om dagen og jakter om natten. Om slangene var farlige for oss eller ei fikk vi ikke helt klarhet i, for de to guidene ga oss forskjellige svar! Hele veien hørte vi insekter spille. Og de spiller høyt. Ca. to og en halv time brukte vi på turen gjennom jungelen til vi plutselig kom ut på en elv av svart størknet lavagrus. Da hadde vi kommet opp på om lag 700 meter. I sin tid var dette en lava elv. Underlaget nå var flatt og jevnt som om noen hadde planert ut med en dampveivals. Nå var det bare en slakk stigning, omtrent ikke merkbar. Vi gikk og vi gikk. Rundt oss skiftet landskapet karakter og vi var oppe på et platå av lavagrus. Bare vulkanene stakk opp over dette platået. Ved foten av "vår" vulkan satte vi oss ned og spiste lunsj, men forsatte kort etter opp et elveleie med masse stein og gjørme. Stien var borte og noe klatring måte til. Vi hadde begge fjellstøvler på og her kom de til sin rett. Siste stykket klatret vi oppover en svart grusbakke og gikk langs kanten opp til vulkanen. Endelig på toppen på kraterkanten. 1200 meter over Impetus. Vi hørte det buldre og brake, og gul svovelluktende røyk veltet opp fra dypet. Dessverre var det for mye røyk og tåke til at vi fikk sett rett ned i magmaen. Det var kaldt der oppe og været ga heller ikke inntrykk av å bli bedre med det første, så vi ble ikke så lenge før vi begynte den lange turen tilbake. Totalt tok turen oss 9 timer, 27 minutter og 17 sekunder inkludert div stopp- en i følget vårt tok tiden! Det var deilig å komme tilbake til båten. Ved kysten hadde det vært sol og fint vær hele dagen, mens vi hadde hatt regn omtrent halvparten av tiden. Slik får man bare regne med. Uansett var det en fin tur. Vi hadde begge to svære gnagsår og blemmer på heler, tær og fotsåler. Våre føtter er ikke vant til å bli stengt inne i støvler, vi som kun bruker sandaler til vanlig. Etter vulkanturen holdt vi oss i båten i flere dager for rekonvalesens. Men vi seilte hver dag for å komme oss sydover.
Lelepa Island
I Lonely Planet guiden hadde vi lest om en hule på Lelepa Island, ikke langt fra Port Vila som skulle være interessant å besøke. Men hvor var den egentlig? To menn i en utrigger kom bortom oss da vi hadde ankret opp. Vi spurte dem og det viste seg at de tok turister med til hulen hver dag og vi kunne bare følge etter dem med Impetus. Det hjalp sikkert at vi ga dem noen fine fileter fra doradoen vi fikk på veien ned. Neste dag var vi klare til avtalt tid og fulgte etter til ankringsplassen nedenfor hulen. Vi fikk ankeret ut og tok jolla til land. Våre føtter var ikke helt restituert etter vulkanturen, så vi var glade da vi oppdaget at det ikke var så langt å gå. Vi gikk langs stranden og opp en bakke og dermed var vi fremme. Fjellveggen rundt huleinngangen var så glatt at det så ut som den var murt opp. Inngangen var høy og hulen kjempesvær, selv om den bare var et rom. Omkretsen inne i hulen var kanskje 60-70 meter og under taket 30 meter. Som en kjempedom. På veggen var noen enkle tegninger gjort av en lokal helt, Roy Mata, en høvding på Vanuatu fra langt tilbake i tid. Det sies at han døde i denne hulen. Hulen har også senere vært i bruk, bla under annen verdenskrig da det bodde folk der.
Port Vila, Efate
Tilbake i Port Vila begynte vi å gjøre oss klare for turen til Ny Caledonia. Riggen ble sjekket, vann og diesel fylt, klær vasket og alt det andre som står på listen når vi skal ut å seile litt lenger enn en dagsseilas. Etter noen dager var vi klare for de ca. 300 nautiske milene rett syd til Ny Caledonia.

Av
Andreas Holo og Rikke Willums