Sjøkuer, kava og hedenske sermonier i Vanuatu

Andreas Holo og samboer Rikke Willums i den norske seilbåten S/Y Impetus besøkte det melanesiske sydhavslandet Vanuatu - og fikk opplevelser langt utenom det vanlige!

Her deres beretning fra første del av oppholdet:
- Vanuatu er omtrent uberørt av turisme unntatt i Port Vila og delvis Luganville. Bortsett fra de som bor i disse to eneste byene, lever flesteparten fremdeles slik de har gjort gjennom de siste århundrer. Uten biler, elektrisitet, motorbåter, og alt det andre vi tar for gitt og er så vant til. Kristendommen har gjort sitt inntog, men den lever på Vanuatu i en slags symbiose med den tradisjonelle religionen ni-vanuatuene har hatt fra tiden før den hvite mann kom med sine verdier. Presten leder hver søndag gudstjenesten, men kan mandag lede en grisedreping til ære for åndene i en eller annen tradisjonell seremoni. Folkene er utrolig vennlige og naturen fantastisk. Og de har malariamygg.
Port Vila
- Hovedstaden Port Vila er en fin og moderne liten by, nesten litt europeisk. Den huser ca. 20000 mennesker. Ankringsplassen er midt i byen og jolleturen til land kort. I byen finnes to internettcafeér, banker, supermarkeder med meget bra utvalg, klesbutikker, frukt og grønnsakmarked osv. osv. Prisene er høye for det er ingen inntektsskatt i landet (inntektene er så lave utenom byene at innkrevingen ville ha blitt for dyr). Alt som importeres får imidlertid en kraftig påplusning i form av skatter og avgifter før det kan legges ut for salg til menigmann.
   Etter et par dager i byen var vi klare for å ta en nærmere titt på øyriket.
Landsbygda står i stor kontrast til byen Port Vila. Da vi rundet odden og hovedstaden forsvant i det fjerne, forsvant også det meste av det vi forbinder med sivilisasjon. Nå var det kun landsbyer hvor alle hus (unntatt kirken) var bygget av forskjellige deler fra palmetreet. Tak og vegger av palmeblader må byttes hvert 5 år. Mens landsbyene vi har vært i i andre land har hatt en og annen motorbåt, for ikke å snakke om Landsbybåten de benytter til transport over lengre distanser, er landsbygda på Vanuatu noe helt annet. Her er det kun utriggerkanoer av uthulte trestammer som gjelder. Intet annet. For innbyggerne som bor inne i bushen, er det bare bena som gjelder. Det anslås at det fremdeles er stammer som lever så isolert fra omverdenen på Malekula, at de ikke er oppdaget ennå!
   Vårt første landsby besøk var på Ngouna Island litt nord for Efate. Her eier ikke folk nåla i veggen, men de ser svært så fornøyd ut og er gjestfrie og imøtekommende. Om kvelden ble det arrangert middag i skolehuset. På denne måten kan de skaffe litt penger til landsbyen. Det var mørkt og landsbyen har ingen generator så eneste lys var fra en parafinlampe. Vi fikk fisk, ris, gresskar, kasawa og tarrorot (likner vår potet) å spise, mens vi drakk kokosnøtt og kava.
Laman Bay, Epi
- På Vanuatu er det sjøkuer (dugong). De likner manatene som bla. lever i Florida og Belize, bare halen er forskjellig. Dette er noen merkelige skapninger på 2-3 m som lever langs kysten og spiser sjøgress. De er relativt sky, men i Laman bay har de en som kommer inn i bukten noen ganger om dagen, og er du heldig kan du svømme med den. Vi var ankret opp for en natt, og han kom ganske riktig morgenen etter, men vi fikk bare et glimt av den da vi hoppet i vannet. Vi fikk imidlertid i stedet sett en masse skilpadder som spiser av det samme gresset i bukten. De lå på bunnen og gresset og vi kunne svømme helt ned til dem uten at de tok særlig notis av det. Et par meter unna tittet de på deg og tok et par svømmetak med bena og gled sakte av gårde. På det meste så vi 8 stykker på en gang. De største var over 1 m i diameter over skallet, og det er ganske sjelden for det tar mange år å bli så stor. De blir ofte jaktet på selv om det er forbudt i hele verden.
Southwest Bay, Malekula
- På den sørlige delen av Malekula bor det ca. 4000 personer. Her har det utviklet seg 18 totalt forskjellige språk i de forskjellige stammene. I tillegg til språkene kommer dialekter og hemmelige språk. Når mennene snakker sammen og det kommer en kvinne forbi, skifter de til et språk bare menn snakker. Det samme gjelder kvinnene. Grisene har en viktig posisjon i samfunnet og noen menn kan et språk som gjør at de kan snakke med dem. Rangeringen i samfunnet gjenspeiler dette ved at mennene er øverst, så grisene og til slutt kvinnene. Grisene er så viktige både spirituelt og som betaling at de blir tatt helt spesielt vare på og jo flere griser en familie har, jo mer velstående er de. All betaling har blitt gjort med griser. Nå er det ikke grisen i seg selv som er viktig, men størrelsen på "tuskene". Dette er hjørnetennene i underkjeven. Når grisene er små kutter de tilsvarende i overkjeven slik at hjørnetennene kan gro fritt. Tennene gror i sirkler, og de gjeveste har faktisk 2 hele sirkler på hver side. Dette er ganske sjelden, for det tar 7 år å gro en sirkel. ½ til 1 sirkel er ikke uvanlig. Verdien på grisen settes utfra størrelsen tuskene. Jo større tenner jo høyere verdi. Når grisene blir slaktet (mer om det senere) blir tuskene tatt ut og brukt som halskjede i seremonier for å markere rangen blant mennene.
   Da vi var på besøk i Southwest Bay var det flere "grading" seremonier som skulle holdes i flere landsbyer i området. Det er mange graderinger blant mennene, faktisk opptil 30 grader i enkelte stammer. Nå er det bare de færreste som kommer så høyt opp. Graderingen i en stamme er ikke noe verdt i en annen, så en del menn har graderinger i forskjellige stammer. Den verdensberømte antropologen Kirk Huffmann har jobbet med stammene her i mange år og oppfordret dem til å ta vare på tradisjoner og språk. Han hadde holdt på et år med å få arrangert det slik at grading seremoniene i noen landsbyer i den sørlige delen av Malekula skulle holdes samtidig og hadde med et TV-team som skulle filme for å forevige dette for fremtiden. Seremoniene skulle de jo holde likevel uavhengig av tilskuere og filmteam, men det krevdes mange og lange samtaler med de forskjellige landsbyhøvdingene før alt kunne arrangeres innenfor en uke. Mange seilbåter hadde kommet for å se på, men vi var også de eneste turistene på stedet, om lag 50 personer. Vi hørte senere at landsbyen aldri hadde hatt besøk av så mange hvite på en gang.
   Yachtisene ble samlet hos George i Alo Lodge hver dag før det braket løs. Første dagen gikk vi i ca. 45 minutter gjennom jungelen for å komme frem til stammen der dagens sermoni skulle holdes. Da vi nærmet oss, stoppet vi opp, og guiden vår George trommet på en trestamme. Svaret kom like etter som tromming i det fjerne og vi kunne fortsette. I landsbyen ble vi ønsket velkommen av fire brødre, de eneste gjenlevende som snakker et av språkene på Malekula. De bor her med sine familier. De sørger nå for å overlevere språk og tradisjoner til sine barn. Alle seremonier utføres på en hellig danseplass som kalles Nassara. Inne på plassen finnes ofte et enda helligere hus som kalles en Nakamal. Du må ha en høy gradering for å komme inn der.
   Det var tre gutter som ble gradert denne første dagen og i den anledning skulle de få lov å komme inn på danseplassen for første gang. Mennene var pyntet med fjær og blader fra trærne. Intet annet. De hadde et belte av blader rundt livet. Penisen var pakket inn i et palmeblad, en "namba", som var festet i dette beltet. Inne på danseplassen var et område med noen trær og høye tamtam trommer (laget av uthulte trestammer). Her satt "bandet", som selvfølgelig bare besto av menn i samme "klesdrakt", og slo løs. Danseplassen var gjerdet inn og ingen kvinner fikk lov å komme innenfor gjerdet, så Rikke ble stående utenfor mens Andreas kom inn og fikk ta tingene nærmere i øyesyn. Jentene sto imidlertid utenfor og tittet så mye de orket over gjerdet og mellom bladene. Denne oppdelingen hadde vi mye moro med!!!
    Mye av seremoniene er hemmelig for andre enn åndene og mennene med de høyeste graderingene, så en del av det vi så kunne de ikke forklare for oss. Lederen for seremonien gjorde imidlertid en bra jobb med å fortelle det han kunne. På Bislama, Vanuatus offisielle språk. Nå er det ingen av oss som er noe særlig stø i denne avarten av Pidgin-engelsk, så selv om mange ord kommer fra engelsk, var det vanskelig å forstå sammenhengen. Kirk Huffmann gjorde så godt han kunne med å oversette og komme med utfyllende kommentarer.
   Selve seremoniene besto stort sett av en ganske slapp gange rundt gutta med trommene. Innimellom fikk de opp tempo, og trampet i bakken. Koordinert sang og hyling hørte også med.
   Neste dag var det ny seremoni i landsbyen rett innenfor der båtene var oppankret. Vi ble fortalt at ingen i landsbyen som var under 65 år hadde sett det som skulle foregå denne dagen, så det var litt av en begivenhet. Vi hvite var ikke de eneste tilskuerene mange var møtt opp, også lokale fra andre landsbyer i nærheten var kommet. Da vi kom opp til danseplassen ble vi ønsket velkommen av han som skulle styre showet denne dagen. Alt på Bislama igjen. Nakamalen var gjerdet inn av et høyt gjerde av palmeblader. Mennenes antrekk var omtrent det samme som dagen før. Denne dagen var det også unge gutter i alderen 6-10 år som skulle få sine første graderinger og bli mer verdt enn sine mødre. De unge guttene var nylig blitt omskåret og hadde vært avskåret fra sine mødre og bodd sammen med mennene i en 6 ukers periode for å lære tradisjoner og skikker. De kom i dag ut av huset de hadde bodd i den siste tiden og fikk hver sin kokosnøtt med velsignet vann som de vasket seg med. Dette markerte overgangen fra å være barn til å bli mann. Nå kunne de danse på Nassara'en for første gang og de fikk gå bak gjerdet og se på Nakamalen. Fra utsiden. Dansen var tydelig i slekt med den vi så dagen før.
   Under en av dansene kom flere menn dansende inn på plassen med pil og bue. De skulle treffe en utskåret trefugl som var festet høyt over Nakamalen. Hvis de traff blinken skulle det gi dem en bra yams (rotfrukt brukt som potet) høst. Dessverre var det ingen som traff.
   Mot slutten av dagen når guttene var "gradert" ble palmegjerdet revet ned slik at vi fikk se Nakamalen og et flott tårn som var bygget i anledning seremoniene. Tårnet var høyt og var dekorert med gudefigurer og hadde knalle gule, røde, hvite og brune farger. Alt laget av hva naturen kunne gi. Her var det ikke noe lakk fra Jotun, nei. Danseplassen ellers var spekket med figurer og et par ekte hodeskaller, som ble "bygget om" alt etter seremonien som skulle avholdes ! Noen figurer ble bare brukt en gang, og deretter "fjernet" høvdingene åndene fra figuren i en egen seremoni (uten tilskuere) før den ble gitt bort, solgt eller ødelagt. Vi fikk tak i en av gudefigurene fra tårnet!
   Tredje og for vår del siste dag, inneholdt en seremoni der noen yngre menn skulle overta rettighetene til å bygge tårnet som ble "avduket" dagen før. (En av mennene som eide rettighetene var over 100 år og han husket godt da misjonærene kom rundt 1895. Mon tro om ikke han har hatt et par naboer til lunsj også?) Seremonien startet med den sedvanlige litt monotone dansen. De tre eldre mennene ble hentet inn på danseplassen en etter en av de nye rettighetsinnehaverne. Hver av de gamle mennene hadde på seg flott hodepynt og kom dansende inn med pil og bue. De unge mennene betalte denne dagen siste avdrag på rettighetene til tårnet. Det var ikke noe bankgiro de benyttet, snarere kom de med to griser med tusker på ca ½ turn.
De foregående dagene ble det også betalt med griser, men denne dagen skulle også grisene drepes slik de alltid gjør under en del seremonier. Begge grisene ble drept med pil og bue. En etter en kom mennene bort og skjøt hver sin pil. Etterpå ble grisene partert. (Kirk Huffman: Liker du ikke dette har du ikke noe på Vanuatu å gjøre ! Dette er dypt forankret i deres religion og kultur.) Grisenes kjever med huggtennene ble høytidelig overrakt de eldre mennene. Så var dagens seremoni slutt og vi gikk tilbake til båtene våre. I løpet av denne natten og de neste satt mennene (selvfølgelig) på danseplassen og spiste opp grisekjøttet. Kvinnene fikk vel finne seg litt ris eller yams eller noe !
   Neste morgen våknet vi til nordvestlig vind. En av sesongens utallige kaldfronter var ankommet. Den rolige ankringsplassen med den lange stranden innenfor var forvandlet til en skummel le kyst. Det rullet fælt der vi lå. Det ble mye prat om vær på VHF'en og det endte med at hele flåten hevet anker, satte seil og kurs for en ankringsplass med bedre beskyttelse. Etter noen timers nydelig seilas hvor alle tok bilder av alle, kunne vi igjen ankre opp på flatt vann. Denne gangen med beskyttelse fra alle kanter.
Østsiden av Malekula
- På grunn av været ble planene lagt om. Vi hadde opprinnelig tenkt å gå opp vestkysten av Malekula, men nå ble det til at vi valgte østkysten i stedet. Vi daghoppet oppover. De fleste ankringsplasser har et rev ved innseilingen og en ny aktivitet ble igangsatt. Hummerjakt etter mørkets frembrudd. Med lykt, harpun, dykkerdrakt, svømmeføtter, maske og snorkel smøg vi oss rundt på jakt etter disse havets delikatesser, som er omtrent umulige finne om dagen, men som kommer ut om natten og er dermed enklere å få tak i. Nå er det også andre skapninger ute og jakter om natten, så vi holdt godt utkikk etter dem også. Flere kvelder var vi ute og den ene hummeren etter den andre fant veien til Impetus kjøleboks.
   Stort sett var det landsbyer der vi ankret opp. Innbyggerne er nysgjerrige på de som kommer og hiver seg i utriggerkanoene og kommer ut for å hilse. Alle er smilende og høflige. Noen lurer på om vi har fiskekroker, fyrstikker, magasiner (til å rulle røyk i) og liknende å avse.
   På Wala Island er det et lite gjestehus med restaurant. Mens vi lå der fylte en i følget vårt 50 år, så vi bestemte oss for å feire dagen i land etter at Andreas hadde bakt vafler etter fars oppskrift og med fars gamle vaffeljern og servert vafler med krem, syltetøy og honning til 8 personer. Da vi dro inn for å bestille bord viste det seg at hele betjeningen hadde reist til Malekula og ville ikke komme tilbake før neste dag. Da ble det alternativ feiring ombord i bursdagsbarnets båt med deilig mat og drikke.
En fiske historie
- Når vi seiler slenger vi gjerne ut fiskesnøret. Ikke det at vi får noen fisk, men man må jo prøve! Årets sluk har vært grønn blekksprut, men siden vi ALDRI har fått fisk på den i 1999, ble den skiftet ut med den utslitte sluken fra i fjor med bare noen få tråder igjen. Den er imidlertid rød. Samme dagen den ble byttet ut nappet det plutselig og langt bak så vi noe stort og blått noe, antakelig en dorado/gullmakrell/mahi mahi/dolphin fish (kjært barn har mange navn). Rikke hadde ikke sjans til å få den inn og innen Andreas kom opp klarte fisken å hoppe av kroken. Fem minutter senere nappet det igjen. Andreas fikk på seg hansker og begynte å hale inn fisken. Plutselig så vi en svær skygge i vannet og ikke lenge etter så vi en stripe av blod. En svær hai stakk av med fisken vår, først halve og til slutt hele bare 5 m fra båten. Heldigvis fikk vi beholde krok og line. Nå hadde det seg slik at en av båtene vi seiler i følge med fikk en svær fisk samme dagen så det ble fiskemiddag på oss likevel.

Av
Andreas Holo og Rikke Willums