Vanuatu, del 1

- Kun bølgene og summingen fra jungelen

Else Marie Wollmo og Thomas Karlsen, som begge er ivrige windsurfere, hadde lenge hatt en drøm om å se mer av verden. Endelig klarte de å få realisert dette og la ut på en 3 måneders tur. I Vanuatu fikk de oppleve et av de få nærmest uberørte stedene på kloden!

Del 1: Efate og Malekula
- I det vi fløy inn over øya Efate, kunne vi se store ødeleggelser etter syklonen Ivy, som hadde herjet der 1 uke for vi kom. Store områder med palmer og trær lå nede og flere hus var rasert. Vi fikk senere vite at det var ca 3000 hus (hjem) på hele øygruppen som hadde blitt ødelagt. Mye av avlingene (over bakkenivå) hadde også gått fortapt. 1 hadde omkommet. Det var den sterkeste syklonen som hadde vært på 10 år i denne regionen. De øyene som var hardest rammet var: Efate (Port Vila spesielt), Malekula, Ambrym, Epi og Tanna. Hjelp til rydding, husly og mat kom fra Frankrike, NZ og Australia.

Velkomst på flyplassen

"The happy people"
I det vi kom inn i den lille ankomsthallen i Port Vila (hovedstaden), som lå 10 km utenfor sentrum, ble vi mott av lokale musikanter. Det var ikke bare for oss turistene de spilte for, men for et lokalt fotballag som var med i samme fly som oss. Det var fullt av folk utenfor som sto klare med blomsterkranser til hver enkelt av spillerne. Da vi sto utenfor ankomsthallen og så alle smilende menneskene, skjønte vi fort at vi kom til å se og oppleve noe helt annet. De var kjent som 'the happy people' og det stemte så langt.

Port Vila

Sitte på
Vi skulle være 1 natt i Port Vila for vi neste dag skulle videre til øya Malekula. På vei til hotellet i bil, passerte vi "hus" av bambus, plater og noen laget av mur. Port Vila hadde ordinære butikker, hoteller og restauranter og mange av dem var drevet av kinesere, som hadde flyttet hit for lenge siden. Det var en god del biler, men det var allikevel de færreste som hadde det. Fleste bilene var pickup med lasteplan, hvor de som trengte skyss kunne sitte på. Det var derfor helt vanlig å se overlessede biler med mennesker bakpå. Hotellet var helt standard og lå 5 min. fra sentrum. I og med at vi var trøtte og helt slått ut av varmen, hvilte vi litt for vi senere kom oss til sentrum. Butikkene var stengt i og med at det var søndag, men vi fikk ruslet en tur rundt i sentrum samt besøkt øya Hideaway Island rett sør for flyplassen. Dit tok vi buss (dvs. Hiace omgjort til minibuss) + ferge. Det finnes ingen rutetabell for busser, så man kunne enten vente på en bussholdeplass eller stoppe en som kjørte forbi. Deretter så ble du kjørt dit du skulle. Var det noen før deg i bussen, ble disse kjørt til ønsket plass først. En fin måte å få se litt mer rundt omkring på, hvis man ikke hadde dårlig tid. Ellers kunne man vente til det kom en tom buss, som heller ikke var noe problem. Prisen var litt under 7,- pr person pr. tur. Et system som fungerte veldig bra og som vi benyttet oss flere ganger av!

Else Marie mot terminalen

Smal gress-slette
Neste morgen tok vi fly (twin otter med plass til 20 p) til Malekula. Det var oss og 5 andre lokale personer. Flyturen tok 45 min og vi hadde en mellomlanding i Lamap på Malekula, hvor flystripa besto av en smal gresslette med en liten bod. Her avleverte vi noen varer for turen gikk nordover til Norsup, hvor vi skulle av. Flystripa her hadde faktisk asfalt, men det var ikke så mye igjen av 'terminalbygget' pga syklonen. Her ble vi mott av Charles, sønnen til han som driver Rosebay, hvor vi skulle være i 3 døgn. Transporten dit var en pickup, hvor vi fikk sitte bakpå lasteplanet på en smal trebenk sammen med varer, bager og 6 andre personer. Vi skjønte fort hvorfor de kun hadde pickup'er på denne øya, for veiene av sand/grus var i svært dårlig stand. Det humpet og ristet, så vi måtte holde oss godt fast. Av og til dukke for

Else Marie og Thomas på lasteplanet

grener som stakk ut i veien.
Flyplassen lå et stykke utenfor det som var sentrum, hvor det fantes et sykehus, en skole, en dagligvare butikk og et par kontorer. Det var Norsup by. Underveis ble mennesker sluppet av og andre hoppet på. Videre på turen passerte vi en kokosfabrikk, som var den største arbeidsplassen på øya samt den største kokosnøttplantasjen. Bilturen tok ca 1 time og vi kjørte gjennom frodig jungel hele veien. Innimellom kunne vi her også se veltede trær/palmer og raserte hus etter syklonen. Rosebay bungalows lå nesten ved vannet, samtidig som det var omringet av skog og planter. De som drev stedet bodde 100 m ved siden av. Vi ble ønsket velkommen av Charles far, Peter og Guen (niesen til Charles på 17 år). Under oppholdet rakk vi å bli godt kjent med familien og fikk lært mye om hvordan de levde her.

Thomas og høvdingen

Ikke noe strøm
I og med at vi befant oss midt i 'bushen', så var det ikke noe strøm eller innlagt vann. Bungalowen vi skulle overnatte i var laget av bambusstenger og stråtak. Ikke akkurat tett, så krypdyr og insekter kom lett inn. Det fantes ikke noen giftige dyr på øya og vi fant heldigvis ikke altfor mange 'bugs' i bungalowen bortsett fra en edderkopp og et par kakerlakker. Det var derfor myggnetting over senga som også skulle beskytte for myggen. Det hadde vært en del tilfeller av malaria etter syklonen, som vi ikke var forberedt på og hadde derfor ikke igjen flere malaria tabletter. Vi var derfor veldig påpasselig med å bruke myggmiddel og myggspiral, som utrolig nok virket.
Det var et lite rom til i bungalowen, som var "badet". En dusjslange montert til en vanntank, som lå på taket, førte oppvarmet regnvann ned og fungerte som dusj. Et vannklosset sto der, men vi måtte selv tømme i vann.
Penisfuteral
Bortsett fra oss var det en dame fra Tsjekkia, Jarmila, som vi møtte til lunsj. Sammen med henne og Charles, ble vi samme ettermiddag tatt med til Small Nambas* Village. (* = Navnet kommer i fra størrelsen på penisfuteralet mennene bar, som var laget av bananblader. Big Nambas fantes også). Det var en 15. minutters gåtur. Her fikk vi sett 6 danser utført av mennene og kvinnene der. I tillegg fikk vi en omvisning og fikk vite hvordan de hadde levd for i tiden. Det meste hadde endret seg etter at misjonærene hadde kommet til øya.

Else Marie på stranden

Parafinlamper
Solen gikk ned ved 18-tida og det eneste lyset vi hadde var parafinlamper. Det ble svært rolige kvelder med middag (lokal mat av fisk/kjøtt + grønnsaker - smakte veldig godt) og hyggelig prat med familien. Bortsett fra stemmene våre, hørte vi kun bølgene og summingen fra jungelen.
Neste dag skulle Jarmila starte på hjemreisen og vi valgte å bli med til Norsup sammen med henne. Humpende på et lasteplan kom vi oss dit. Vi fikk vært med til nabolandsbyen Lokotoro, etter å ha sluppet av Jarmila på flyplassen. Her fantes det 1 bank, 1 større matvarebutikk og et lokalt spisested. De fleste menneskene på øya inkludert familien på Rosebay, var i full gang med å forberede besøket av cruiseskipet Pacific Sky, som for første gang skulle komme til naboøya Walla (lå nesten rett utenfor Rosebay). Dette var en stor opplevelse for folket her, fordi dette skipet med ca 1600 mennesker skulle egentlig ha vært på øya Epi, men pga ødeleggelsene der måtte de flytte landarrangementet til Walla Island. Det hadde vært usikkert om skipet i det hele tatt skulle komme pga syklonen. Det hadde betydd stort økonomisk tap for menneskene her, ettersom de fikk solgt mye selvlaget håndverk og kunst. Dette utgjorde ca. 1 million NZD for Vanuatu totalt. Vi kunne se at folket gledet seg og var veldig oppspilte med tanke på dette besøket. Hele dagen og inn i de sene timer kjørte båter i skytteltrafikk over til øya med varer og ting. Vi skulle neste dag være med familien og andre lokale folk dit.

Spente på cruiseskipet

Utrolig stas
Ettersom pickup'en ble fylt opp med drikkevarer (øl og mineralvann), fikk vi skyss med en annen bil tilbake. Vi ble sluppet av i nærheten av en barneskole, hvor en flokk med gutter kom løpende mot oss. De ropte og lo og syntes det var utrolig stas med å se turister. Noe de tydeligvis ikke opplevde så ofte, for de kom bort og tok på oss. Akkurat som om vi var annerledes å ta på.
Opp kl 6 neste morgen for å få spist litt for vi skulle gå bort til en annen nabolandsby, hvor vi skulle møte Charles. Guen og en venninne (pyntet i finkjolene), skulle også være med og vi gikk sammen bort. Rundt stranden satt det flere voksne og barn ventende på at cruiseskipet skulle komme til syne. Da skipet endelig kom og la til litt utenfor øya, sto folk helt stille og beskuet det svære berget av en båt. De hadde tydeligvis ikke sett så stor båt noen gang. Charles kom like etter med resten av familien + 3 personer fra tollmyndighetene. De siste eskene med varer ble lastet over i en liten trebåt og deretter fylt opp med mennesker inkl. oss. Båten var overfylt, men vi kom oss tørrskodde over.

Malekula-menn danser

Virrende runt
Framme på øya kunne vi se at de hadde jobbet hardt for å få i stand salgsboder med utstilt håndverk. I tillegg var nesten hele Malekula representert her pyntet i finstasen. Svært forventningsfulle fulgte de med på at menneskene fra cruiseskipet ble fraktet i land ved hjelp av 2 redningsbåter. Vi var like spente som de. Stranden ble etter hvert full av australske turister virrende rundt i morsomme antrekk for anledningen bl. a. thongs (flipp-flopper) med høye hæler. Ved siden av salgsbodene hadde de på øya laget en rundtur gjennom jungelen, hvor de forskjellige landsbyene var representert med tradisjonell dans, innslag av lokal musikk, fremvisning av håndarbeid og lokale tradisjoner. Vi ble med på en guidet tur sammen med noen turister for å få med oss dette også. Senere gikk mye av dagen til å observere alt det som skjedde på stranden samt småprating med flere av de innfødte og noen turister. Fikk et par ord med kapteinen på cruiseskipet og 3 jenter som arbeidet frivillig der nede. Etter hvert tok dagen slutt og turistene returnerte tilbake til skipet. Det hadde vært en vellykket dag for beboerne her, men de var tydelig slitne etter alt sammen. Nedpakkingen begynte så fort skipet var ute av bukta og vi kom oss etter hvert tilbake til Rosebay rett før solnedgangen. Det hadde vært en lang dag, men utrolig lærerik og interessant. Vi var heldige som fikk være med på denne 'happeningen'.

Av
Thomas Karlsen

For våre sider om Vanuatu - klikk her.
For våre andre artikler og reisebrev fra Vanuatu - klikk her.
For Thomas Karlsens andre reisebrev på vindsurfingsiden Vakum - klikk her.

Tips en venn : "Har du lest artikkelen i internettmagasinet Sydhav om Else Marie Wollmo og Thomas Karlsens besøk på øyene Efate og Malekula i Vanuatu?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.