Her er trommene kommet til Bergen Museum og blir studert av (fra høyre), Edvard Hviding, Knut M. Rio, Annelin Eriksen og Henning Siverts.

Brødfrukttreet er felt og folkene har startet å bearbeide stokken.

Her er treskjæreren igang med å forme til den største trommen.

To trommer utenfor et lokalt hus på øya Ambrym i Vanuatu.

Knut M. Rio er født og oppvokst i Bergen. Siden 1995 har han gjennomført antropologisk forskning i Vanuatu, og tok i 2003 doktorgraden med bakgrunn i sin forskning.

- De to trommene ble laget på øyen Ambrym i forbindelse med mitt hovedfagsprosjekt i sosialantropologi. Jeg har vært interessert i disse figurene p.g.a. deres stilling som tegn for tradisjon i den unge nasjonen Vanuatu og som emblem for slektskaps-hegemonier og makt lokalt på Ambrym. Dette handlet min hovedoppgave om.
   Da jeg dro på feltarbeid for andre gang til Ambrym, i oktober 1995, hadde min hovedfagsveileder Edvard Hviding ved Institutt for sosialantropologi bedt meg om
å være på utkikk etter en slik ambrymsk tromme for utsmykning av instituttet. Dette passet bra, siden de lokale på Ambrym stadig er på utkikk etter muligheter for litt handel og utveksling med omverdenen.
   Ambrym er bare en av rundt åtti større øyer i Vanuatu. Øyen er av landets innbyggere først og fremst kjent for sin lysende vulkan, sin farlige svarte magi og spesielt sterk kastom (Vanuatu Pidgin for tradisjon). Grunnen til denne frykten for ambrymsk trolldom bunner nok først og fremst ut i konflikter og konfrontasjoner mellom forskjellige øy-folk i de to store byene.
Finansiering av huset
- Kontakt med FN-representanter, finansfolk og turister er høyt verdsatt for folk på Ambrym. Så da jeg vendte tilbake til Ambrym med ideen om å kjøpe en tromme, hadde jeg et sterkt kort i ermet ovenfor landsbyen. Slike trommer masseproduseres nå for tiden; rettet mot det store markedet i hovedstaden for suvenirer og "tradisjonell kunst". Likevel er de lokalt knyttet inn i det familiebaserte hierarkiet av rettigheter som omslutter all aktivitet på Ambrym. Noen familier har rett på å lage et design, noen har andre design og andre igjen har ingen rettigheter på trommer i det hele tatt. Så jeg snakket med min informant, som er en del av familien med høyest rettigheter til slike trommer, og vi ble enige om å sette i gang et lite prosjekt. Landsbyen trengte sårt et nytt samfunnshus, men hadde lenge strevet med å skaffe midler til byggingen. Prisen for en middels stor atingting tromme, rundt 6000 kroner, ville være nok til å komme i gang med byggingen. Siden ble det tatt opp på landsbymøter, og det ble vedtatt at arbeidet med trommen skulle gjøres på dugnad, tid og sted ble bestemt og oppgaver fordelt. Det hele skulle gjøres på tradisjonelt vis, med den rette magien, de rette sangene og med store feiringer. Det ble en voldsom entusiasme ut av det lille prosjektet. Alle menn i området deltok i å felle et svært brødfrukttre, med å barke det og finhugge det. Eieren av treet ble betalt med en gris på tradisjonelt vis.
   Ambrymfolket tenker stort, og da stammen hugget og finhøvlet gikk det opp for meg at denne nok var for stor til Hvidings formål. Instituttets lokaler i 8.etasje i SV-bygget setter klare begrensninger m.h.t. takhøyde.
Basstromme
- Landsbymennene tenkte derimot at de ikke kunne sende med meg en puslete liten tromme slik som turistene kjøper. Denne skulle bli den største og flotteste atingting i manns minne. Så jeg hadde ikke hjerte til å fortelle dem at den var for stor. Ute under åpen himmel er det jo vanskelig å innse for en begrensning liten takhøyde egentlig er. Jeg foreslo at de kunne lage en mindre en i tillegg; av den øverste delen av trestammen. Dette forsto de godt, siden slike trommer jo alltid står flere sammen på seremoniplassen deres. Trommer av forskjellig tykkelse og lengde skaper et toneregister. Den største trommen, basstrommen så å si, blir da kalt for "Mor-trommen".
   De to trommene ble dradd den lange veien ned til landsbyen av alle oppegående menn i området, med stor ståhei og sang. Der nede ble det stor fest til ære for de nye tromme-emnene; med slakting av griser, tradisjonell bananpudding og store mengder kava; det lokale brygget. Vi forhandlet om prisen på de to trommene og ble enige om 800 USD for den lille og 1200 USD for den store.
Tre-fire ukers arbeid
- En treskjærer med rett til å skjære så store trommer satte i gang med utskjæringen. Han har seremonielt betalt det rettighetene koster; en gris med tann som går helt rundt og tilbake inn i tannkjøttet. Slike grisetenner er det primære ikonet for verdi tradisjonelt i Vanuatu. Han ble betalt av landsbyen for jobben. Det tok ham tre-fire uker å fullføre utskjæringen av ansiktet, før andre kunne ta seg av uthulingen av stammen. Dette er et nitidig arbeid med liten meisel.
   Vel ferdig ble trommene satt inn med kokos- og planteolje, de ble dekorert med rød oker og kull, og ble velsignet av en magisk ekspert for at lyden skulle bære langt. Begge trommene ble så reist opp og det ble igjen slaktet griser til fest. Folk kom fra andre landsbyer for å prøve ut lyden og man var enig om at det var det flotteste man hadde sett. "Mortrommen" kunne høres flere kilometer borte. Treskjæreren betalte retten til å sette en liten hibiskus blomst inn i nesehullet på trommen for å påskjønne suksessen.
Ankom Norge
- Siden ble trommene pakket inn og forlot Ambrym i April 1996. De ble forsinket i Port Villa og ankom Bergen, via Belgia, den 19. februar 1997.
Jeg setter stor pris på at de to trommene ble tatt hånd om av museet i Bergen, og på vegne av folk i landsbyen Ranon vil jeg takke så mye for byttehandelen; To trommer for det som var ment å bli et samfunnshus med navnet Bergen Hall, men som altså endte opp som en kirke.