...det er nok det korte oppholdet på Mangaia jeg vil huske best fra Cookøyene

Høsten 2002 gjorde jeg endelig det jeg hadde drømt om i årevis, nemlig å pakke sekken og se meg litt om i vår mangfoldige verden. Etter mye grubling og research falt valget på Australia, Cookøyene og Syd-Amerika (Peru og Bolivia).
   Så ble det mer grubling, for som kjent består Cookøyene av ca 15 øyer, og de fleste av dem er sikkert verdt et besøk? Rarotonga er selvfølgelig ikke til å unngå (og hvorfor skulle man forresten det?). Aitutaki lagune er et "must". Men jeg hadde bestemt meg for også å besøke en øy som lå litt mer utenfor den vanlige turistløypa.
Jeg hadde vel nærmest bestemt meg for Atiu da jeg tilfeldigvis oppdaget hjemmesiden til "Ara Moana Bungalows" (http://www.ck/aramoana/aramoswe.htm) på øya Mangaia. Dermed hadde jeg funnet det jeg lette etter!
Planleggingen
I utgangspunktet foretrekker jeg å reise selvstendig uten alt for mye "fastspikrede" tider og gjøremål, men jeg tenkte at det kanskje kunne være deilig å tilbringe 3 uker i sydhavet uten alt for mye tankevirksomhet. Oppholdet på øyene skulle jo også tjene som en liten "ferie" mellom til dels krevende reising i Australia og Syd-Amerika (dessuten heter det seg jo at man skal ha bestilt overnattingssted på forhånd for å komme inn i Cookøyene). Etter en del mailing fram og tilbake hadde Tour Pacific laget en 19-dagers pakke som foruten oppholdet på "Raro" (Rarotonga) og Aitutaki også inneholdt 4 netter med fullpensjon + to utflukter på Mangaia, alle flyreiser mellom øyene og alle transfers (alt det praktiske fungerte bortimot 100%!). Prisen for hele pakka ble ca. 15000 Nkr. Flybillett til og fra Cookøyene kom i tillegg. (Jeg hadde altså en "jorden-rundt-bilett" fra SAS/Star Alliance.)
En verdig velkomst
Jeg traff verten min, Jan Kristensson allerede i "avgangshallen" (i friluft) på Rarotongas flyplass. Der traff jeg også mine tre medturister: et ungt svenskt par og ei jente fra Manchester. Jan fortalte at han ikke hadde hatt noen gjester på 14 dager. Sannsynligvis hadde det ikke vært noen turister på øya i det hele tatt på disse 2 ukene! Ganske underlig at denne øya som ligger snaue 40 minutters flytur fra "turistøya" Rarotonga er så lite besøkt!??
   Fra Air Rarotongas lille Embraer Bandeirante så jeg at Mangaia langt ifra var noen "typisk" sydhavsøy. Ingen lange strender, bare klipper med spredte småstrender innimellom. Her var ingen høye jungelkledde fjell, bare lave åser med kratt og furuskog. Revet som gikk rundt øya var stort sett så nærme land at det ikke var noen særlig lagune å snakke om.
   Til min store undring så jeg at det var møtt fram masse folk på flyplassen. Hvitskjortede skoleungdommer var i ferd med å stille seg opp på geledd, og folk var pyntet med ei`er og blomsterkranser. Det var da voldsomt, tenkte jeg! Det kunne vel ikke være sånn ståhei for noen vanlige turister? Jeg ble litt lettet (og litt skuffet?) da jeg fikk vite at det røslige paret i flysetet foran meg var Cookøyenes statsminister og frue som skulle på sitt første offisielle besøk på Mangaia (...riktig, det nærmet seg valg!).
   Statsministerfølget gikk først ut av flyet. Mens vi vanlige folk snek oss ut så diskret vi kunne, så vi at øyas samlede politistyrke (en mann) gjorde stram honnør og at ministerparet ble plassert på en toseters bærestol. En av øyas høvdinger gjorde den tradisjonelle velkomsthilsenen med voldsomme fakter og høy stemme. Jeg aner ikke hva han sa, men det hørtes ikke pent ut! Så ble paret båret inn i ankomsthallen hvor de ble møtt av Mangaias dronning (eller rettere sagt hennes vikar, for dronninga var til behandling for ekstrem fedme på New Zealand). Så ble det taler og nasjonalsang. Cookøyboerne er fantastiske korsangere!
   Siden skjønte jeg at statsministeren ikke var særlig populær på øya, og at han hadde fått så ørene flagra på et folkemøte senere på ettermiddagen.
   Vi turister fikk ikke like pompøs mottagelse, men den var vel så hjertelig. Jans mangaianske kone Tu møtte oss med nylagede ei`er og velkomstklem, og så ble vi kjørt til landsbyen Ivirua og "Ara Moana".
Ara Moana
Ingeniørutdannede Jan har selv tegnet og bygd "Ara Moana" Stedet består av et tun med små trehytter rundt og et litt større spise og oppholdshus. Det hele virker veldig koselig og "sydhavsk" De bittesmå enkeltmannshyttene virker nesten som dukkehus med tak av palmeblad (med bølgeblikk under, for sikkerhets skyld!), men jammen har de greid å lirke inn både dusj og do og en svær deilig seng. Og alt virket rent og velholdt. Cathy fra Manchester bestemte seg nærmest umiddelbart for å utvide sitt opphold fra 2 til 4 netter!
   På Ara Moana får du 3 måltider om dagen (det er ingen vanlige restauranter på øya). Etter to måneder med bokse- eller restaurantmat var det skikkelig deilig med god hjemmelaget mat! En typisk middag i "stråhyttespisesalen" kunne bestå av forskjellige salater, papaya, søtpoteter, "vanlige" poteter, taro og min favoritt, noe de kalte "taro-tops" (omtrent som lett krydret spinat). Og selvfølgelig kjøtt, fisk eller kylling. Og en Steinlager eller to!!

For et utpreget "B-menneske" som meg var det rart å gå til sengs ved ni-halvtitiden på kvelden, men der og da føltes det helt naturlig. Og det var deilig å sitte på trammen med en røyk og en liten maltwhisky og lytte til de tropiske lydene og bruset fra bølgene mot revet.
   Jan viste oss rundt i nærområdet, og det var bare et par minutters spasertur ned til vår "private" lille strand. Den var veldig idyllisk der den lå innimellom klippene, men det var litt vanskelig å svømme eller snorkle. Til det var det litt for grunt og fullt av koraller. Men det var kjempeflott å vasse rundt eller gå på revet (NB! Gode sko!). Vannet var krystallklart og korallene og sjølivet forøvrig var svært fargerikt.
Gassdronningen
Den første ettermiddagen satt vi 4 turistene i spisehytta og pratet da en rusten Toyota svingte inn på tunet. Den kvinnelige sjåføren presenterte seg som "The Gas Lady" og hun kom med noen sterkt etterlengtede gassbeholdere til vertskapet vårt. Hun satte seg ned og rullet en røyk, og jommen viste det seg at det var selveste landsbyhøvdingen vi pratet med. Det var også hun som hadde representert dronninga på velkomstseremonien tidligere på dagen. Hun fortalte om styre og stell på øya. Øverst dronninga, så 6 landsbyhøvdinger og 39 (!) underhøvdinger. Hun fortalte også om hvordan øya ble avfolket i alarmerende tempo. For 10- 15 år siden bodde det 2500 sjeler på øya. Nå var det ca 700 igjen. Tamarua, en av de tre landsbyene på øya hadde nettopp måttet stenge skolen sin og var iferd med å bli en spøkelsesby. De fleste mangaianere bor altså på Rarotonga eller i New Zealand!
Huletur
Geologien på Mangaia er veldig spesiell, 18-20 millioner år gammel - en av Stillehavets eldste øyer. Hele øya er omkranset av to korallrev. Det ene er et vanlig rev ute i havet. Det andre revet har steget opp av havet og blitt et eiendommelig 60 meter høyt, knudrete "fjell" som kalles for makatea. Makateaen går rundt hele øya og er full av huler. Noen av hulene er så lange at ingen har funnet slutten. Mange har utganger midt oppe på fjellsiden med praktfull utsikt over det indre av øya eller ned i jungelbevokste raviner. Jeg fikk skikkelig "Tarzanfeeling", antakelig på grunn av de mange lianene.
Vår guide var en av de 39 underhøvdingene - og eier av området der dagens huler befant seg (bare underhøvdingene kan være landeiere). Han var veldig stolt av og glad i hulene sine og gjorde sitt beste for å opprettholde de gamle forestillingene om "onde ånder" og andre skumle ting. Bare tull selvfølgelig, sa han, men han fikk da ha hulene i fred!
   Vi fikk også en innføring i øyas historie. Pussig at han, uten å ha hørt om Thor Heyerdahl, var skråsikker på at folket hans var kommet fra Middelhavsområdet (Midtøsten/Egypt) via Syd-Amerika!
Øya rundt
En dag dro vi på øyrundtur med Jan som guide. Turen gikk med moped på de dårligste veiene jeg har sett (det vil si inntil jeg opplevde veiene i Bolivia). Hovedveien som gikk rundt hele øya var OK, men småveiene som gikk på kryss og tvers av øya var vanvittig humpete og sølete, og mange steder var veien nesten helt overgrodd av busk og kratt. Men dette bare bidro til og forsterke eventyrfølelsen! Jeg satt på med Jan, og en gang gikk vi over ende så søla skvatt. Jeg fikk en skikkelig "tatovering" på leggen etter den glohete eksospotta, men heldigvis vokser det Aloe Vera på øya, og litt aloevera-saft på leggen fikk smertene til å forsvinne på et øyeblikk!
Innlandet på Mangaia består altså av lave åser og 6 sumper (jfr. 6 høvdinger) Her er det også en idyllisk liten innsjø. Tidligere bodde folket nede i sumpene hvor de fremdeles har sine taroplantasjer og husdyr. Da misjonærene kom ble landsbyene flyttet opp på makateaen. Vi besøkte Oneroa som er øyas "hovedstad" Den fikk søvnige Avarua (Cookøyenes hovedstad, på Rarotonga) til å virke som en larmende metropol!
Tvers over øya
Den siste dagen benyttet jeg til å gå tvers over øya. Jan kjørte meg til Oneroa på den andre siden av øya og utstyrte meg med en utførlig rutebeskrivelse. Det er nemlig mange småveier og stier, og mange steder er veien/stien nesten helt gjengrodd. Turen gikk langs den høyeste fjellryggen (Rangimotia-169 moh), med praktfull utsikt til alle kanter. Mye av skogen her er nyplantet furuskog (karibisk furu - plantet på 1980 og 1990-tallet) og hadde det ikke vært for den fuktige heten kunne jeg noen steder tro at jeg var hjemme i Norge. På midten av øya hersket en merkelig stillhet. Jeg kunne ikke en gang høre brølet fra brenningene som slo mot revet. Fordi skogen stort sett var nyplantet hadde den ennå ikke blitt hjem for fugler. Det eneste som brøt stillheten var raslingen fra en og annen firfirsle nede i skogbunnen. Av og til nærmest snublet jeg over velholdte graver, gjerne på de flotteste utsiktsstedene. Her kan man visstnok begraves der man eller familien ønsker!
Turen over øya tok ca 3-4 timer, og jeg møtte ikke et menneske før jeg kom ned på hovedveien. En vennlig landsbyboer tilbød meg mopedskyss den siste biten tilbake til "Ara Moana."

Et opphold på Mangaia vil sannsynligvis forløpe uten store og spenningsfylte begivenheter, men med masse fred og ro, vakker natur og vennlige folk. Selv om jeg hadde det kjempebra både på Raro og Aitutaki er det nok det korte oppholdet på Mangaia jeg vil huske best fra Cookøyene.

Selv om man ikke blir noen ekspert på Cookøyene etter knappe tre uker, kan det godt hende jeg har noen nyttige tips dersom du har tenkt deg på de kanter. Det er bare å skrive til denne adressen: jjohnse2@chello.no
På Rarotonga bodde jeg for øvrig på "Rarotongan Sunset" og "Atis Castaway Beach Villas"
På Aitutaki var det "Rinos Beach Bungalows" som ble mitt hjem i 5 netter. Alle tre stedene var absolutt å anbefale!

Med hilsen
Jan Erik Johnsen