På
eventyr i Fiji
- reisebrev fra trøndere i sydhavsparadis
- Vi ble plukket opp av ei lokal dame ved navn Masalina på
flyplassen. Hun er ei lita tykk dame i
50 årene som har adoptert oss, og gjort det til sitt ansvar
å se til at vår tid på Fiji skulle bli smertefri.
Det tok ikke lang tid før hun hadde planlagt to uker for
oss på småøyene Wayalailai og Mana. Før
vi satte kursen mot småøyene, bestemte vi oss for å
se oss litt rundt på hovedøya. Første dagen
leide vi oss scootere og putret rundt i toppen 40 km/t langs kystlinjen
nordover. På turen var vi innom en del små landsbyer
og fikk et innblikk i hvordan de fleste på Fiji lever.
Mat på gulvet
På
kvelden hadde Ma invitert oss til stormiddag hos sin yngste datter,
Milly. Dette var i en landsby like utenfor Nadi. Det er enkle kår
på Fiji, så vi satt alle på gulvet på stua
og fikk servert maten. Vi fikk utlevert en ekstra luksus, nemlig
kniv og gaffel, noe som lokalbefolkningen ikke bryr seg stort om.
Milly hadde virkelig tatt seg helt ut på kjøkkenet
og forberedt et skikkelig herremåltid med fisk, kjøtt,
kylling og tilbehør, bl.a. casava som er Fiji's svar på
potet. Det var både spennende og godt med et skikkelig hjemmelaget
måltid. Før vi takket for oss og gikk, ble det avtalt
at vi alle skulle kjøre til Suva, Fiji's hovedstad, neste
morgen for å se oss om.
Hovedstaden Suva
Neste dag klokken 0600 ble vi vekket av Ma som kom brasende inn
på rommet med frokost, som besto av loff med smør og
en kopp te. Etter å ha trykt ned frokosten på høykant
hoppet vi inn i familiens 7-seter og la på vei mot Suva. Sjåføren
var Millys svigerfar, en lystig gammel kar med godt humør.
I tillegg hadde vi Millys energiladde sønn, som er psykisk
utviklingshemmet, så det var vanskelig å få noe
søvn på 4 timers lange kjøreturen. Suva er Fijis
storby, om du kan kalle den det. Etter en rask gåtur i byen
hoppet vi inn i bilen igjen og kjørte bort til parlamentshuset.
Det var interessant å høre og drømme seg tilbake
til den tiden Fiji hadde en del statskupp. Bestefar hadde vært
til stede under en del uroligheter og hadde mye å fortelle.
Siste kuppet var ikke mer enn ca. 1 år siden så man
kunne fortsatt se en del tegn på tidligere opprør.
Eneste
turister i nattklubben
Etter en lang dag i bilen fant vi ut at det ville gjort seg med
litt ståhei på kvelden. Vi kom i kontakt med noen lokale
fyrer som tok oss med til den lokale nattklubben, After Dark. Vi
ble møtt med jubel, da vi var de eneste turistene tilstede.
Med en gang var det en gjeng med damer på oss, som ville absolutt
spandere øl og drinker på oss. På runde 3 syns
vi at vi snyltet litt mye og prøvde derfor å snike
oss til baren for å kjøpe selv. Dette ble da oppdaget
og ble lite populært hos de sjenerøse damene. I og
med at de lokale damene på Fiji er både større
og sterkere enn alle oss, var det ikke stort valg i hvem som sto
for drinkinnkjøpet resten av kvelden. Og vi hadde heller
ikke stort valg når det kom til dansing. Et beskjedent "nei"
resulterte bare i at vi ble løftet opp av stolen og båret
bort til dansegulvet. Klientellet på nattklubben var i alle
aldere og rocka som vi aldri hadde sett det før med saftige
hoftebevegelser til kule Fiji-låter. Det var som å være
i hippie-tiden, da alle damene på Fiji har enorme afro-sveiser.
Båt-tur
og kava
Da tiden var duket for å dra på sjøen, dro vi
først til Wayalailai, en rolig øy en times båt-tur
ut fra hovedøya. Det var bare en resort der og ca. 30 andre
backpackers, så det var lett å komme i kontakt med de
reisende og de lokale heltene. Første kvelden vi var der
satte vi oss ned med noen nye bekjente for å prøve
Fijis nasjonaldrikk, kava. Kava er laget av oppkvernede røtter
fra kava-treet. Pulveret blir lagt i en slags te-pose og blir vridd
opp i vann. Dette gir drikken et utseende og smak av sølevann,
noe som vi faktisk fikk sansen for etter hvert. Drikker man for
mye av dette blir man litt ør i hodet og kan lett gå
på en snurr, noe vi kan skrive under på.
Ideelle for snorkling
Dagene
på Wayalailai gikk med til mye solslikking og strandliv. Det
ble spilt en del volleyball som stadig måtte avbrytes med
turer i vannet grunnet enorm varme. Småøyene på
Fiji er ideelle for snorkling da vannet er krystallklart og fiskelivet
rundt korallrevene yrer. En av dagene var vi med til landsbyen på
øya. Der fikk vi se hvordan øyfolket lever og se hvordan
deres samfunn er oppbygd. Etter en rask kava-seremoni (som det er
en del av her på Fiji) med Harald som dagens utvalgte høvding,
bød landsbyen på et show med lokale sanger og danser.
Erik var taktisk og gjemte seg bak kameraet da de begynte å
be opp oss til dans, så jeg og Harald måtte representere
Norge etter beste evne, til stor jubel i bygda. Det ble tatt en
del øl på kveldene i selskap med trivelige folk som
utvekslet reisehistorier, mens de lokale gutta ikke var redd for
å underholde med gitaren, ukulelen og gode sangstemmer.
Cast Away
Etter
en ukes sløving på Wayalailai gikk ferden videre til
en litt større øy litt lengre sør, Mana. Det
var en god del flere folk på Mana, og de hadde en egen inngjerdet
"resort" for de rike. Gjestene på resorten var ikke
like imøtekommende da det var uhyre mange engelskmenn som
har en tendens til å holde seg til sine egne. Men etter en
kveld med isbrytende øl ble vi kjent med en del folk, bl.a.
to koselige damer fra Stavanger. Vi hadde lenge hatt lyst til å
se øya der Tom Hanks spilte inn den kjente filmen "Cast
Away" som ikke ligger langt fra Mana, denne ideen falt også
i smak hos Stavanger-damene, Sigrid og Unn, selv om de ikke hadde
sett filmen. Etter et kvarters kjøring med ei lita jolle
kom vi til øya. Det var da vi fant ut at det ikke var lov
å sette sine bein på øya, da en rik jævel
har kjøpt øya og krever en formue for at en stakkars
backpacker skal få leke Tom Hanks for en dag. Vi fikk sett
litt på øya, men bare fra en sikker avstand i båten.
På vei tilbake stoppet vi innom ei annen øy, og fikk
lekt oss litt i bassenget på resorten. Maten på Mana
var så som så, så suget etter noe kjøtt
å sette tennene i ble for stort, så vi unnet oss en
fortreffelig steak-sandwich. Også på Mana ble dagene
brukt til solslikking, volleyballspilling, snorkling og festligheter
på kvelden, som f.eks. bål på stranda, med gitar
og allsang.
Bursdag og farvel
Vi
måtte tilbake til Nadi til den 7. for da var vi invitert i
bursdag hos Milly, som hadde 23, 25 eller 28 årsdag. Måltidet
der minnet veldig om det forrige bare etterfulgt av ei meget god
kake og selvsagt litt kava. Vi hadde ikke fått tid til å
kjøpe noen gave så i siste sekund la vi noen lapper
i en konvolutt, signerte, og sang bursdagssangen trestemt. Det var
tydelig å se at bursdagsbarnet hadde jobbet hardt for å
arrangere festlighetene og var ganske sliten, så det ble en
forholdsvis tidlig kveld.
Det
er ikke mange dagene før vi er på flyet til LA, så
vi holder oss bare i Nadi fram til da. Siste dagene i Nadi har gått
med til å snike seg inn på et bedre hotell hvor de har
basseng, bordtennis, trampoline og tennisbane, så vi får
rørt oss litt på dagene.
Nå
er vi bare spente på hva USA har å tilby og om pengene
holder hele veien. Litt vemodig at det er bare to uker igjen av
eventyret, før vi står på trøndersk jord
igjen...
Bula, og vennlig hilsen onkel reisende Lars Mjøen og kava-mester
Erik Strand Akervoll, - 10. juli, 2001.
Les
guttas egne artikler om Fiji og andre steder, klikk her.
Les
våre andre artikler om Fiji, klikk her.
For
å lære mer om Fiji, klikk her.
|