Kakkelakker, klesvask og karsk på vennlige Aitutaki!
  "Aitutaki var en lav vulkansk øy i en turkis lagune. Jeg angret at jeg hadde kastet bort tid og penger på Selskapsøyene, for her var jeg en drøy seilas nærmere mitt sydhavsparadis. Her fantes det bare en håndfull besøkende, og innbyggerne her var utrolig vennlige, " sier Terje Dahl som besøkte øya i sin lille seilbåt Coco Loco.


"Etter en uke hadde jeg Aitutaki i Cookøyene foran baugen.
   Passasjen inn til lagunen var spesiell, her strømmet vannet alltid ut. Jeg måtte vente på lavvann, men selv da var strømmen sterk.
   Min lille seks-hesters Yamaha slet alt den var kar om, men det var perioder da jeg ikke var sikker på om det gikk for- eller akterover. Med et nødrop kom vi oss til slutt inn i lagunen, og snart var øvrighetspersonene på plass. Etter toll og immigrasjon var det "Fumigatorens" tur, det var landbruksdepartementets representant som skulle spraye båten for å hindre import av skadeinsekter. Jeg hadde hatt kakerlakker om bord siden Madeira og ønsket ham hjertelig velkommen. Kakerlakker er i og for seg harmløse, men nå hadde mine begynt å bli så modige og husvarme at de spankulerte omkring selv i dagslys.
   Ingen jordomseilere slipper unna kakerlakker, og jeg husket godt hvordan de kom om bord. En ettermiddag i havna på Funchal, da jeg tilberedte en duftende chili-gryte, kom jeg til å kaste et blikk over på den lokale trebåten jeg lå inntil. På rekka stod kakerlakkene tett i tett og viftet ivrig med følehornene mot Coco Loco. Og Madeiras kakerlakker var slett ingen smådyr, de største var nærmere ti centimeter lange!
   Kanskje fumigatoren til og med kunne ta knekken på de andre husdyra mine? I alle bøkene krøp små gjennomsiktige biller, i stuerommene hoppet edderkopper, og i ris og mel myldret svarte biller med lang snute. Jeg hadde etter hvert begynt å bli lei av å sikte melet og rense risen, og edderkoppene hadde nylig fått flere kull med unger.
   Fumigatoren hadde glemt gassmasken han var pålagt å bruke, men holdt pusten og tømte en sprayboks i forpiggen og salongen. Etter dette var båten selvsagt ubeboelig, så jeg skalket lukene og rodde i land. Da jeg kom om bord igjen ut på ettermiddagen, fikk jeg bevis for at fumigatoren hadde gjort en god jobb. Tett i tett på gulvteppet lå halvdøde kakerlakker på ryggen og sprellet med beina. Jeg sperret opp øynene. Jeg visste jo at jeg hadde dyrene om bord, men ante ikke at jeg hadde. hatt flere passasjerer enn et middels stort cruiseskip!

  Aitutaki var en lav vulkansk øy i en turkis lagune. Jeg angret at jeg hadde kastet bort tid og penger på Selskapsøyene, for her var jeg en drøy seilas nærmere mitt sydhavsparadis. Her fantes det bare en håndfull besøkende, og innbyggerne her var utrolig vennlige.
   I løpet av lørdagsdansen på øyas lille hotell ble jeg kjent med noen av stedets ungdommer, og da musikken stilnet ved midnatt drog de meg med rundt i landsbyen på jakt etter mer å drikke. Etter å ha vekket opp flere hus og hilst på mange søvndrukne mennesker, kunne vi til slutt vandre ned til stranden med en plastbøtte dinglende mellom oss. Vi satte oss i den varme sanden og skuet ut over lagunen der småbølgene glitret i månelyset.
   - Drikk litt øl, sa en av jentene og rakte meg et krus. Uten å tenke meg om tok jeg en diger slurk - og satte den rett i vrangstrupen. Jaggu sa jeg øl, det var rett og slett appelsinsaft tilsatt gjær og sukker!

  En dag fant jeg ut at det var på tide å vaske klær. Like ved siden av den støvete grusveien som gikk gjennom landsbyen hadde jeg oppdaget en vannkran, og tok med meg bøtte, klær og såpe dit. Jeg hadde ikke vasket mange plaggene før jeg hørte knis og latter bak meg. Der stod to jenter tvekroket og kikket fra bøtta til meg. På et blunk hadde jeg en skokk hoiende kvinnfolk rundt meg. De syntes det var utrolig fornøyelig at en hvit person, attpå til av hankjønn, kunne inne på å vaske klær!
   Etter en uke som gikk altfor fort, måtte jeg seile videre. Vinden var god, og sju dager seinere kunne jeg kaste anker i Pago Pagos møkkete vann."

Fra boken "Det Siste Paradis"
av Terje Dahl, for å lese mer, klikk her.