JEG MÅTTE KJØPE KONA!

Skikkene er forskjellige rundt om i verden. Det fikk Svein Antonsen fra Sandvika utenfor Oslo erfare til gangs da han slo seg ned på Salomonøyene nordøst for Australia. Ikke minst det at han ønsket å gifte seg med en av de lokale pikene fikk uante følger for økonomien.

I 1977 reiste Svein Antonsen fra Sandvika utenfor Oslo rundt i Stillehavsområdet som turist, han hadde lest reiseskildringer og var blitt fascinert av livet på sydhavsøyene.
   - Jeg hadde bodd i Alaska en stund, forteller Svein, - men bestemte meg for å bytte ut det kalde klimaet med solstenkte korallstrender og laguner med vann i badekarstemperatur for et år.
   Svein reiste fra øy til øy, og til slutt nådde han Salomonøyene like sør for ekvator og et godt stykke nordøst for Australia.
   Salomonøyene ble oppdaget av den spanske conquistadoren Don Alvuro de Mendana. Da spanjolene erobret Peru på 1600-tallet, hadde de fått høre legenden om en inkahelt som hadde lagt ut på en lang sjøreise på havet i vest, og som hadde vendt tilbake nedlesset med sølv og gull. Mendana la ut på det samme havet, og fant land på den andre siden. Smilende mennesker med mørk hud inviterte ham på et velkostmåltid, og kom bærende på et fat med nykokte tarorøtter og låret av en ung gutt.
Dette falt ikke i conquistadorens smak og han fartet videre mellom øyene på jakt etter gull. For å holde motet oppe hos sine velgjørere hjemme i Spania, kalte han øyene for Salomonøyene. Det hjalp ikke, for han måtte gi opp å finne kong Salomons gruver, som han mente inkalegenden hadde beskrevet.

-Ironisk nok er gulldrift i dag en ekspanderende næring her på Salomonøyene, sier Svein. - Det finnes nemlig gull, og at man en dag finner en gullforekomst som vil få gamle Mendana til å snu seg i sin grav, er langt fra umulig.
    - Men det var ikke gull jeg på jakt etter da jeg dro hit, setter han, - og da jeg kom til Norge, tok det ikke lange stunden før jeg lengtet tilbake. Jeg bestemte meg for å fly sørover igjen, og tilbake på Salomonøyene slo jeg meg ned på øya Malaita. Jeg levde et relativt privilegert liv i en landsby innerst i Langa Langa-lagunen, hvor de fleste bor på kunstige øyer og lever av å dyrke frukt og grønnsaker ved siden av fiske.
    Svein smiler lurt og fortsetter: - Så en dag traff jeg en ung jente og dermed var det gjort! Vi ville gifte oss, men tradisjonen her nede er at man må betale for kona. Jeg trengte penger og reise hjem til Norge for å jobbe.
    Syv måneder senere var jeg tilbake og nevnte for jentas foreldre at jeg kunne tenke meg å gifte meg med Leni. Mine tilkommende svigerforeldre forlangte to lengder med skjellpenger og 300 hvite manns penger. Jeg syntes dette var fryktelig dyrt og forsøkte meg på å prute.
    Det gikk bra, svigerfar gikk inn for å slå av en lengde med skjellpenger. Disse tradisjonelle skjellpengene er små, runde biter av skjell fra lagunen og blir tredd inn på to meter lange snorer. Jeg hadde ingen slike skjellpenger og måtte kjøpe dem. Etter overrekkelsen av denne brudeprisen, var vi ifølge den gamle tradisjonen gift. Men folkene i landsbyen forlangte at vi også måtte gifte oss i kirken. Dette måtte skje samme dagen, og uforberedt som jeg var, måtte jeg stille opp i kirken barbent og i en utslitt kortbukse.

Svein forteller at han og den nyinnkjøpte kona først bodde i landsbyen på Malaita, men at de etter en stund bestemte seg for å kjøpe sitt eget land av en onkel på hovedøya Guadalcanal. Navnet Guadalcanal vil for mange sikkert være mer kjent enn Salomonøyene, for her sto det blodige slag under Den andre verdenskrig.
    På denne grønnkledde øya landet 10 000 amerikanske marinesoldater 4. juli 1942 og tvang de inntil da så seierrike japanerne til å trekke seg tilbake. Japanerne klarte å senke en stor del av den amerikanske Stillehavsflåten utenfor øya den samme natten, men det hjalp dem ikke. Amerikanerne klorte seg fast, og erobringen av Guadalcanal ble et vendepunkt i Stillehavskrigen.
    - Vi fikk kjøpt oss et stort stykke land i en åsside et stykke utenfor hovedstaden Honiara, et lite tettsted med rundt 20 000 innbyggere. Vi bygde oss en liten hytte i tradisjonell stil, med tak og vegger av palmeblader, og dyrket søtpoteter og en kålsort som vokser på busker.
    Det var mye slit og lite utbytte, og vi fant ut at det måtte være langt enklere å reise hjem til det kalde nord for å arbeide i perioder. Ja, Leni har vært to ganger i Norge og selv om hun syntes det var fryktelig kaldt så har hun stått på ski. Eller kanskje rettere sagt falt på ski!

Svein kan også fortelle at han har hatt fem malariaanfall. Det er ikke så rart når man får vite at Salomonøyene er det mest malariaherjete området i verden. Selv om man gjør alt for å få bukt med den farlige sykdommen, hender det ikke sjelden at barn dør før de kommer seg på sykehuset.
    I dag ser man med stor forventning fram til resultatene av nyutforskede hjelpemidler fra Australia. Det ene midlet er en medisin til behandling av syke, og det andre er en væske som uten fare kan sprøytes på steder hvor malariamyggen klekkes. Det er kun farlig for malariamyggen, i motsetning til insektmiddelet DDT som fortsatt brukes i store mengder på øyene.
    Etter å ha bodd i palmehytte i fire år har Svein og kona nylig flyttet inn i et langt større og moderne hus, med tømmerpanel og hvitmalte vinduskarmer.
    - Vi synes det er deilig å ha det mer romslig, men huset har nok vakt misunnelse hos naboene. Folkene er på overflaten vennlige nok, men naboen på oversiden har montert en kran på vannledningen som han skrur igjen når han mener jeg har brukt vann nok.
    Svein rister på hodet og fortsetter: - Jeg må i dag hele tiden passe på å fylle opp en vanntank når vannet renner, for vann må jo ha. Tre av bikkjene våre ble nylig syke på samme tid, og vi frykter at det er naboen som hadde vært på ferde. Vi hadde ingen problemer da vi nærmest levd fra hånd til munn, men nå får vi erfare at paradiset på sydhavsøyene ikke alltid er et paradis.
    Likevel tror jeg nok at vi blir boende her. Når vi har vært hjemme i Norge en stund for å arbeide, lengter vi alltid tilbake til varmen både Leni og jeg.
    Svein minnes at han den gang han bodde på Malaita også måtte passe på å ikke bryte de tradisjonelle reglene.
    - Spesielt varsom må man være når det gjelder kontakten med det annet kjønn. Det kan være nok at du snakker til en jente på veien, du vet ikke ordet av det før du har hele familien hylende om erstatning. Ønsker du noe mer enn å snakke med en jente, kan det være enklere og billigere å kjøpe seg en!

Tillegg:
Svein og Leni mistet alt
Etter at artiklen ble skrevet satset Svein og Leni på frukttrær og bygget opp stedet sitt til en farm med syv ansatte. Deretter utvidet de til å drive med høner og griser - også det i ganske stor stil etter lokale forhold, med salg til markedet og hotellene. Dessverre brøt det ut opptøyer på Guadalcanal, så Svein og Leni og deres to barn er nå i Norge - usikre på om de noen gang kan vende tilbake. Det er ingenting igjen av alt de hadde bygget opp, folk drepte dyrene og demonterte hele huset. Svein kjemper idag for å få noe igjen på forsikringen, men alt er dessverre uvisst.

Skjellpenger
Skjellpengene som Svein måtte skaffe for å få giftet seg med sin Leni er runde biter av spesielle skjell fra havet tredd inn på snorer. Skjellene er ikke lette å finne og det er en vanskelig jobb å få slipt dem runde og få laget hull i midten. Slike lenker med skjellpenger er vanligvis ikke i fritt salg, men er et arvestykke innen familiene. Så nordmannen hadde er svare strev med å få tak i det antall lenker som trengtes!
Jentene i Salomonøyene bærer gjerne lenker med skjellpenger som en slags halskjede under tilstelninger og danser, som jenta på bilde til høyre viser.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl