Ruinby med mystisk fortid
Nan Madol - Stillehavets forbudte by av stein
På øya Pohnpei (Ponape) i Stillehavet ligger noen eldgamle ruiner med et mystikkens skjær over seg. Stedet heter Nan Madol og er bygget av basaltblokker som veier opptil 50 tonn. Det er en gåte hvordan steinbyen ble bygget og hvem som gjorde det. Det går fantastiske legender om stedet og øyas innbyggere frykter ruinbyen den dag i dag.

Alt føles fredelig der jeg vasser av gårde i den grunne kanalen. Bare kvitringen av noen fugler og bruset av dønningene mot korallrevet bryter stillheten. Det er lavvann, og jeg drar jolla etter meg. Foran meg piler småfisk vettskremt av gårde, og etter meg virvler litt sand opp. På begge sider av kanalen står jungelen som en grønn, ugjennomtrengelig vegg. Innimellom skimtes gigantiske steinmurer mellom slyngplanter og mangrove. Her og der ligger en steinblokk på skrå i vannet.

Her på øya som tidligere het Ponape, en grønn flekk i det enorme Stillehavet, finnes det ruiner som er like fascinerende som Egypts pyramider og Påskeøyas statuer. Det er et av verdens største mysterier.
    Hvem bygget Nan Madol? Hvor ble det av beboerne? Hvordan og hvorfor fraktet de enorme steinblokker milevis over land og sjø? Hva er sannheten bak de fantastiske historiene om stedet, og hvorfor er Ponapes innbyggere redde for Nan Madol den dag i dag?
   Nan Madol består av 93 kunstige øyer bygget på et tidevannsplatå på sørøstsiden av Ponape, eller Pohnpei som øya nylig er blitt omdøpt til. Pohnpei betyr "på steinstrukturen" eller "på alteret". Nan Madols rektangulære øyer varierer i størrelse fra 300 til 8400 kvadratmeter, og er skilt fra hverandre av grunne kanaler. Øyene er laget av basaltblokker, verdens tyngste steinsort.
   Blokkene likner på tømmerstokker, fra tre til åtte meter lange. Gjennomsnittsvekten er rundt fem tonn, men den største basaltblokken er antatt å veie over 50 tonn.
   Byggverkene på øyene er laget av blokker stablet lagvis på hverandre, og danner murer og vegger. Noen steder stikker veggene så vidt over vannflaten, andre steder danner de imponerende, over ti meter høye bygninger.

Foran meg åpner jungelen seg, og jeg kan se havet. Det blir for grunt, og jeg fortøyer jolla til en nedfallen kokospalme. Jeg hopper fra stein til stein til jeg står på den lave muren hvor bølgene bryter. Jeg klatrer oppover en mur hvor digre steinblokker ligger hulter til bulter. På toppen ligger en enorm steinblokk. Her skulle krigerne ha vist sitt mot ved å hoppe ut i havet, etter først å ha kastet uti en stein for å tiltrekke haiene. Jeg tørker svetten og titter ned. Hoppe ut her? Vel, da hadde nok ikke krigerne behøvd å bekymre seg for haiene. Vannet vasker så vidt over korallene, det er mer enn 10 meter ut til dypet . . .

  Portugiseren Pedro Fernandes de Quiros oppdaget øya Ponape i 1595. Iren O'Conell som forliste på Ponape i 1826 fortalte at Nan Madol allerede på det tidspunktet lå i ruiner. I 1830 skal hvalfangere ha funnet et sølvkrusifiks og noen mynter i ruinene, og åtte år senere kom kapteinene Coffin og Sherman over noen overnaturlig store skjelettdeler. Fra årene som følger hører vi lite om Nan Madol. Årsaken er nok konflikter mellom innfødte og hvite. I 1851 drepte de innfødte mannskapet på en engelsk skute, med påfølgende blodig gjengjeldelsesaksjon.
    I 1876 kom misjonærene til øya og brente og ødela alt som kunne minne om hedenskap. I 1889 solgte spanjolene Ponape til Tyskland, og i 1910 drepte de innfødte så godt som alle de hvite på øya. Samme året klarte tyskeren Paul Hambruch å foreta den hittil mest omfattende arkeologiske utgravingen i Nan Madol.
   I beretninger fra den japanske perioden etter Den første verdenskrig dukker så navnet Nan Madol opp igjen. I 1939 skal japanske dykkere ha funnet kister laget av platina i havet utenfor Nan Madols steinvegger. Mengder av det edle metallet skal ha blitt eksportert til Japan helt til dykkerne en dag ikke kom opp til overflaten igjen . . . I 1985 ble ruinbyen Nan Madol erklært som fredet fortidsminne.

Hvem som bygget Nan Madol tør ikke arkeologene å gjette på, men de mener å vite hvordan man gikk fram: Basalt har den egenskapen at den lager naturlige krystallinske former, så blokkene er ikke hugget til med menneskehånd. Det ble tent digre bål på basaltklippene og deretter slått vann på. Dermed sprakk fjellet til sekskantede blokker som lett kunne løsnes. Disse blokkene ble sklidd ned fjellsidene på kokospalmestammer og fraktet til Nan Madol på bambusflåter. Her ble trærne igjen brukt til å plassere blokkene i vegger og murer.
     Erich von Däniken, forskeren som hevder at våre forfedre kom fra verdensrommet, stiller store spørsmålstegn ved arkeologenes forklaringer. Han har besøkt Nan Madol, og regnet ut at byggverkene består av rundt en halv million basaltblokker. Om byggherrene klarte å frakte fire blokker fram til arbeidsplassen hver eneste dag året igjennom, ville transporten alene ta over 300 år. Og hvordan klarte de å frakte 50 tonns steinblokker på palmestammer og bambusflåter fra fjelltopper på den andre siden av øya? Kan det være, spør Däniken, at Nan Madols byggmestere hadde hjelp av utenomjordiske vesener?
   En annen populær teori gikk ut på at Nan Madol ble bygget som fort og tilholdssted av spanske sjørøvere, men karbondateringer har slått den teorien over ende. Den aller nyeste dateringen går ut på at Nan Madol var bebodd allerede 200 år før Kristus! Andre fantasifulle teorier går ut på at Nan Madol hadde tilknytning til Atlantis, til det mystiske landet Mu - ja til og med til Israels tapte stamme!

De lokale historiene og legendene forteller at det var brødrene Sipa og Saupa som bygget Nan Madol som tempel etter at de hadde ankommet Ponape i kano. Brødrene prøvde seg først fram på fire forskjellige steder rundt om på øya før de fant det ideelle stedet. Ved hjelp av magi fikk Sipa og Saupa basaltblokkene til å fly gjennom luften, og hele Nan Madol var ferdigbygget på en dag! Andre lokale historier forteller at Nan Madol ble bygget av små, onde negere - og at stedet var et tilholdssted for mørke makter. Nyere historier påstår at de første hvite fant en negroid skalle i ruinene, og på folkemunne går ryktene om at det fortsatt lever mørkhudede dverger i Ponapes ugjennomtrengelige indre.
     I øyas turistbrosjyrer kan man lese at Nan Madol ble bygget som et religiøst og administrativt senter for øyas herskere. Man har navn på bygningene og forklarer hva de ble brukt til. Det som ikke nevnes i brosjyrene er at dette helst gjelder for tiden etter år 1628. På det tidspunktet mener man å vite at krigeren Isokelel kom med 333 mann fra naboøya Kosrae og erobret Nan Madol med list og lempe. Isokelel og hans etterfølgere regjerte i Nan Madol til stedet av uviss grunn ble forlatt rundt hundre år senere.
    Legendene forteller også at den samme Isokelel var sønn av Tordenguden, som hadde måttet flykte til Kosrae fra Nan Madol fordi en lokal høvding ville arrestere ham da han var på et besøk på Jorden. Ja, von Däniken gikk glipp av historiene som forteller at gudene engang bodde i himmelen over Nan Madol, og at innbyggerne med jevne mellomrom ble fraktet opp og ned for å få råd og vink om jordbruk og fiske!
     Nan Madols opprinnelige navn er da også "Soun Nan-Leng", som betyr "Himmelens korallrev".

Jeg fortøyer jolla til en utstikkende basaltblokk ved inngangen til det mektige byggverket. Den brede steintrappen fører i avsatser til midten av bygningen. Etter å ha passert to høye og brede murer, står jeg på en åpen plass. Midt på er det en slags firkantet, lav mur hvor lange basaltblokker er lagt over på tvers som et gitter. Fengsel? Et mausoleum for yppersteprest eller konge? Eller kan det være et slags bur hvor de hadde sperret inne øyas King Kong - eller kanskje en av gudene eller kjempene?

Det finnes svært få skrevne eller muntlige overleveringer fra fortidens Nan Madol. Dagens innbyggere i Ponape er også lite villige til å snakke om stedet. For dem er Nan Madol en hellig by fra fortiden, full av demoner og spøkelser.

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl