Av Petter Mejlænder

"Kan forskere, forretningsmenn, politikere og humanister redde verden?" spurte Senter for utvikling og miljø (SUM) med seminaret Beyond Apocalypse. Møtet var et ledd i The Arne Næss Chair in Global Justice and the Environment.
   De fremragende ekspertene som deltok dokumenterte nok en gang at fremtiden blir preget av økende temperaturer, mindre is på polene og høyere havnivå. De sannsynliggjorde at miljøapokalypsen vil utløse folkevandringer med påfølgende kriger og konflikter. Utsiktene er mildest talt skrekkinnjagende, og krever umiddelbar handling på bred front.
   Professor James Lovelock argumenterte for å pumpe ut et kjemisk skjold over polene for å reflektere solvarmen ut i kosmos. Han mener det er mulig å redde livet på jorden, men hevder at ingenting vil bli som før. Endringene er allerede i gang. De lar seg ikke stanse. Uansett hva vi gjør vil arter, menneskeliv og landområder gå tapt.
   Selv om forskerne krever handling, skjer det for lite. Makten strør om seg med riktige ord men utilstrekkelige tiltak. Politikerne redder fremtiden med symboler.
   Når eksperter, lik dem som deltok på SUM-seminaret i Oslo, heller ikke viser handlingsevne blir det provoserende. De reiser fra møte til seminar med stadig nye og overbevisende dokumentasjoner på den elendigheten vi for lengst er blitt fortrolige med. Men vi trenger ikke flere ord; vi trenger vedtak, lover og restriksjoner som monner. Vi trenger pålitelige inspirasjonskilder. For vi er fortsatt fanget av øyeblikket og markedets illusjoner.
   Som samfunnsaktører likner forskerne mer og mer på stressete talemaskiner som halser fra den ene jobben til den andre. De har så mange møter at de simpelt hen må ta fly for å rekke over det hele. Det haster som kjent å advare menneskeheten mot flytrafikkens forbannelser. Forskerne er i ferd med å bi miljømoralens jetsettere og kommissærer. De skal ikke bare delta på seminar i Oslo, de må til miljømøte i Perth, holde et innlegg om CO2-utslipp på et symposium i Ottawa, og innimellom må de innom kontoret og jobbe litt med modellene som viser at gasser fra mennesker og dyr er verre enn det totale eksosutslipp fra både biler og fly. Er forskernes selvbilde i ferd med å bli like stort som selve miljøsaken?
   Hvem er det som skal gå foran med gode eksempler, hvis ikke de som vet mest gjør det? Selv miljøsympatisører som sykler til både jobb og apokalypseseminarer begynner å tvile når forskerne flyr til både jobb og seminar, og kolleger og naboer flyr på både ferier og møter, som om ingenting er skjedd. Ikke så rart da at vi begynner å tvile handlings-behovet i det store (planeten) og søker tilflukt i vår pleie av det lille (oss selv). Vi selv og markedet blir sunnere, mens miljøet og menneskeheten sykner hen. Til slutt er vi alle blitt som forskerne og politikerne: Vi sier en ting, men gjør noe ganske annet.
   Hvordan skal da det presserende handlingsgjennombruddet komme?
   Spørsmålet lå i luften under SUM-seminaret. Det ble nærmest pinlig. Og svaret var så enkelt at selv den lille filosofen kunne satt oss på plass. Ikke minst da en av forskerne unnskyldte seg med at toget ville tatt så lang tid at han ikke ville rukket seminaret.
Hvor mange fartssyndere har argumentert på samme måten? Hvor mange barn som valset inn i stua med søle under skoene? Og hva med dem som slenger den gamle vaskemaskinen i grøfta i stedet for å kjøre helt til søppelfyllingen? Heller ikke de har tid.
   Holdningen er absurd og farlig. Våre fremste eksperter bruker egen viktighet for å skyve ansvaret fra seg. Fatter de at handlingene deres virker på oss? Forstår de at deres unnskyldninger legitimerer vår likegyldighet, og blir alles unnfallenhet?
   Med litt fandenivoldskhet kan det se ut som om dette er SUMs "kreative tilpasningen til klimaendringene", som det heter i seminarets undertittel. Vi drukner oss i snakkesalighet mens CO2-utslippene tar knekken på oss.
   Jeg foreslår derfor at neste James Lovelock-seminar, eller riktigere, den neste som inviteres til The Arne Næss Chair in Global Justice and the Environment, tar opp temaet "Frivillige etiske normer for miljømøter", slik at vi kan få en "Næss-etikk" for miljømøter à la legenes hippokratiske ed.
   Hensikten med en slik frivillig ed, eller etikk, måtte være å pålegge deltakere og møte-arrangører flest mulig handlinger som samsvarer med de anbefalingene forskerne enes om. Da vil ikke ekspertene bare fortelle oss hva som er nødvendig, de vil også vise ved sine eksempler at det faktisk er mulig å gjennomføre det.
   Et første utkast til Næss-etikken kan se sånn ut:
   1) Deltakere på miljømøter skal benytte det minst forurensende kollektiv-transportmiddel. Det vil i dag si at ingen deltakere på konferanser, seminarer og symposier der forurensning og miljøødeleggelser drøftes skal bruke fly til møtet.
   2) Store internasjonale møter bør erstattes med regionale eller lokale konferanser, der det er mulig å benytte kollektiv transport med minimalt utslipp. Dersom det er behov simultan eller bredere internasjonal kontakt, kan møter kobles sammen ved hjelp av videooverføring eller internett.
   3) Endring av praksis fra miljøskadelig aktivitet til miljøvennlig(ere) er det overordnete målet for alle møter der miljøet står på dagsorden.
   4) Å redusere antallet flyreiser er bare ett eksempel på mulige og eksemplariske handlingsendringer.
   Slik etiske handlingskrav vil kunne øke almenhetens respekt for kunnskap og gi oss gode forbilder. Og de vil bidra til å gjenreise troen på at det er en sammenheng mellom innsikt og moral.
   For professor James Lovelock er det vesentlig at gode tekniske løsninger, som for eksempel solskjerming av polene, ikke blir soveputer. Her er vi ved sakens kjerne. Innføring av en frivillig "Arne Næss Ethics for Environmental Action" vil være et viktig middel mot soveputer. Med en Arne Næss-ed vil det viktige bindeleddet mellom vitenskapelig kunnskap og handling komme i sentrum av vår oppmerksomhet.
   Jeg ser frem til den selvkritiske etikkdiskusjonen som vitenskapsmenn og miljø- jetsettere (og politikere) må føre hvis dette forslaget blir tatt til følge.
   Utfordringen går til prosjektleder professor Nina Witoszek ved SUM og styre-medlemmene i Arne Næss-stiftelsen; Cecilie Willoch, professor Thomas Hylland Eriksen, professor Arild Underdal og Svein Wilhelmsen.

Petter Mejlænder har i år gitt ut boken Den lille filosofen i samarbeid med professor Arne Næss. Artikkelen var også trykket i Aftenposten 15. oktober 2007.

Hva mener du?
Her kan du sende inn din egen mening om Petter Mejlænders artikkel.
Under finner du de innsendte meningene.

(Kom med innlegg, folkens!)