JEG FIKK FILMET HVA SOM SKJER, MEN....

(Artikkel i Osloposten)I to år har jeg kjempet for å fortelle at øyboerne i sydhavsriket Tuvalu kan drukne når som helst på grunn av klimaforandring. Det er ikke lett å forstå at en klimaforandringen er så katastrofal for atollriket om man ikke har vært der, så mest av alt har jeg ønsket å få laget en TV-dokumentar. Et bilde kan si mer enn tusen ord!
Alle mine forsøk på å finne noen som kunne ta på seg dette prosjektet har vært forgjeves, gjennomgangstonen er at det er for dyrt å reise til Tuvalu for å filme. Så, - mindre enn to uker før vi skal reise på ferie til vårt tidligere hjem får jeg plutselig økonomisk støtte fra Framtiden I Våre Hender til å ta med en filmfotograf. Endelig!
Reise med forhindringer.
Emma og jeg hadde planlagt vår reise til Tuvalu siden juletider, og sendt flere brev og fax til Tuvalu, men først da jeg sendte en fax via et reisebyrå fikk vi svar, den 21. april. Det sa at skipet skulle gå til vår atoll Nukulaelae den 12. mai, og at de ville bestille plass for oss på den turen. Dagen etter kom det nok en fax som bekreftet den første, men det lå med en annen fax som sa at det var satt opp en skipsavgang til Nukulaelae den 3. mai. Vanligvis så er det jo slik at landets eneste frakte- og passasjerskip, Nivaga II, besøker Nukulaelae rundt ti ganger i året, så jeg fryktet at her kunne det bli problemer. Vi ringte ned og fikk bekreftet at avgangen vår var den 12. De ville ikke rokke ved den datoen, den andre turen var en ekstratur for å bringe mat etter orkanene. Så vi betalte billettene. Noen dager før vi skulle dra ringte vi ned før å sjekke om returen med Nivaga fortsatt var OK, og da fikk vi følgende beskjed: Avgangen den 12. mai var avlyst, kunne vi ikke komme så vi rakk skipet den 3. isteden?
Vel, om vi hadde chartret et jagerfly og reist direkte til Funafuti kunne vi kanskje rukket det.
Det ble en lang natt med telefoner og fax’er. Jeg ringte statsministeren og jeg ringte ministeren for samferdsel, og forklarte at vi hadde en filmfotograf som skulle filme med henblikk på å hjelpe Tuvalu. Eneste de kunne love var at vi fikk komme ned så fikk de prøve å løse problemet der nede. Vi reiste, og problemet ble løst med at vi måtte leie regjeringens fiskefartøy til 7.000 kroner, for å frakte oss ut og slippe oss av på Nukulaelae.
Da hadde det gått to uker.
Jeg var lei av å trave fra regjeringskontor til regjeringskontor uten å få annet enn løfter som ble brutt neste dag, og skuffet over statsministeren som virket å ha glemt at han tidligere hadde kjempet fortvilet for å opplyse verden om sitt lands kritiske situasjon. Filmfotograf Glenn-Arne Alvad ble så forbannet at han skrev et brev til alle ministrene hvor han nevnte at han hadde sett at både fiskefartøyet og det nye kystvaktfartøyet lå ankret opp i lagunen hele tiden, hvorfor kunne de ikke svippe oss ut slik at han fikk gjort jobben han hadde reiste kloden rundt for å gjøre?
Vel, den forandringen jeg hadde opplevet i naboriket Kiribati for endel år siden var nå kommet til Tuvalu. Under en tildeles vennlig fasade var menneskene på hovedøya, spesielt de med litt myndighet, nå så påvirket av omverdenens videofilmer og pengejag at korrupsjon, diskriminering og vold lå like rundt hjørnet.
Trist, men ikke uventet.

Fotografen nesten haimat!
Selvsagt kom vi avgårde alt for seint på dagen, fordi de som stelte med fiskefartøyet avvekslende mente at de ikke hadde mat til reisen og at mannskapet var på dykkerkurs. Så vi ankom Nukulaelae i mørket.
Emma, Sonia og jeg ble plassert i fiskefartøyets åpne glassfiberbåt og kjørt mot brenningene som dundret mot revet. På veien møtte vi Emmas onkel som var på vei ut i sin båt for å hente oss, så vi hoppet isteden ombord i hans båt. Han var vant med å surfe over brenningene både dag og natt på vei inn fra fisketurer, noe gutta fra fiskefartøyet ikke var. Vi kom oss greit inn, og han kjørte ut igjen for å hente filmfotograf Glenn og sakene våre. Det tok ikke mange minuttene før Glenn sto på stranden, men han var skjelvende og våt fra topp til tå. Selv om jeg hadde sagt til mannskapet at Glenn skulle vente på lokal transport inn hadde de fått han ombord i glassfiberbåten og sust avgårde i mørket. Og nesten kullseilet i brenningene. En sjø hadde slått båten på tvers og nesten kastet Glenn over bord. Det var bare på håret at båten ikke veltet og at Glenn kunne hilse på de glupske haiene i brenningene!
Vel, jeg hadde jo erfart hva det betyr å fosse over et korallrev ridenede på store bølger tidligere, så jeg hadde gitt Glenn beskjed om å putte kameraet i plastpose i kamerabagen, sådet var heldigvis bare bagen og Glenn som var kliss våt.

Ikke så alvorlige skader.
Vi hadde jo fryktet at orkanene i mars hadde ødelagt mye på Nukulaelae, men det var heldigvis ikke tilfelle. Litt mer land og en bit av veien var vasket vekk av bølgene, bananer og papaya var blåst ned og endel palmer og brødfrukttrær kuttet ned for å hindre fallskader, men ellers var øya som før å se til.
Vannet hadde ikke kommet helt inn i huset til svigerfar slik vi trodde, men stanset på dørstokken. Verst opplevelse hadde Emmas bror Mau hatt. Han bodde i utkanten av landsbyen og der hadde bølgene kommet fra begge sider av øya midt på natten og klasket sammen i huset hans! Skremmende for ungene hans, men huste sto fortsatt selv om alt selvsagt var blitt vått.
Den verste skaden på øya var at sumptaroåkerne var blitt ødelagt av havvann. Disse åkrene er enorme groper, noen på størrelse med to-tre fotballbaner, som de gjennom generasjoner har grav en mer enn tre meter ned i sanden for å komme til den ferskvannslinsen som ligger oppå korallsteinen. Her planter de sumptaroen, atollboernes potet, og gir røttene daglig gjødning ved å helle på råtnende blader. Havvannet hadde brutt seg inn i flere av åkrene, og røttene var nå iferd med å dø.

Filmet masse spennende
Glenn fikk filmet mye både på Funafuti og Nukulaelae. Vi filmet skader begge steder, både av gamle og nye orkaner, og vi filmet hvor utsatte øyene er for orkaner med sin gjennomsnittshøyde på under to meter. Vi intervjuet statsministeren, formannen i den nasjonale naturkatastrofe-beredskapskommitteen, sjefen for den lille meteorologiske stasjoen og vanlige folk i gata.
En ting kom helt klart fram: Folk var redde for at de ville dø. Alle vi spurte var sikker på at været hadde forandret seg kraftig, og at de når som helst kunne bli skylt på havet av orkanenes bølger. De var også klar over at havnivået var iferd med å stige og at øyene snart ville ligge under vann.

Nå må det bli TV-dokumentar!
Støtten jeg fikk fra Framtiden I Våre Hender var penger fra TV-aksjonen, som var øremerket til prosjekter som gikk på forandringer og miljø i sør. Støtten kom jo i siste liten, så noen konkrete avtaler var det umulig å få istand før vi dro. Nå er det jo sommerferietid, men jeg har flere som skal se på endel av det vi filmet, så det ser lovende ut.
Jeg vil ikke røpe hva jeg håper mest på, men det stoffet vi sitter på bør virkelig skape oppmerksomhet, også utenfor landets grenser!


Og så kom det en orkan dagen etter vi dro, les og se hva som skjedde!

SÅ VIDT VI SLAPP UNNA NY ORKAN!!

Bulletin 13. juni 1997, kl. 06.00:

VINDEN HERJER IGJEN - DET VAR SÅ VIDT VI SLAPP UNNA!!

Emma fikk ikke sove i natt, døgnvill etter reisen, og ringte til farens hus på Nukulaelae. Søsteren Tamiloga kunne fortelle at de dagen etter at vi reiste fikk en ny sterk vind, som fortsatt herjer. Et hus er blåst ned og familien til Toe søker nok en gang ly i hans hus. Alle husene på naboøya Niulakita skal være blåst ned.
Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for Emma's familie, men vil komme med en ny bulletin såsnart jeg vet noe mer.

Bulletin 15. juni 1997, kl. 06.00:

NØDHJELP PÅ VEI - FOR ANDRE GANG PÅ TO MÅNEDER!

Orkanen Keli er nå iferd med å dø ut, og patruljeskipet Te Mataili er på vei til Niulakita med nødhjelp. De bringer mat og en haug med telt, for det er bare kirken og det lille radio- kommunikasjonshuset som fortsatt står. Alle bolighyttene er blåst ned.
På Nukulaelae er det kun huset øyboerne tørker kopra i som har blåst ned, ingen andre alvorlige skader.

Nok en gang gikk det relativt bra, siden ingen ble skylt på havet, men antallet orkaner i et rike som ikke skal kunne ha orkaner fordi det ligger så nære ekvator er nå kommet opp i flere om året. At man får en orkan i juni er ikke bare uforståelig, men gir meg gåsehud på armene, for på denne tiden på året er det jo sørøstpassaten som blåser med stabilt, godt vær!
Jo, det er så absolutt på tide med en TV-dokumentar!

Klikk her for å komme tilbake til første side.
Klikk her for å lese hva myndighetene i Tuvalu har sagt om problemet.

NÅ HAR DET SKJEDD!

FUNNET I LIVE!!

Bulletin 21/7-97:

De to mannfolkene som ble drevet vekk fra Nukulaelae for seks uker siden er funnet - i live!
Etter over en måned i sjøen ble Tomasi Tafia og Aketi Alama funnet av en fiskebåt i nærheten av Fiji. De hadde da drevet nærmere 1000 kilometer i deres åpne båt, og den korte rapporten vi har fått går ut på at de også var i god form.

Det er helt utrolig at båten ikke kantret i orkanen som drev dem vekk fra atollen, og at de to øyboerne har klart seg gjennom strabasene uten å sette livet til.
Vi vet ikke om karene er kommet tilbake til Tuvalu enda, men gledesfeiringene er helt sikkert allerede startet på Nukulaelae!

Se under for hva som skjedde:

Første offer for klimaforandringen i Tuvalu!

Dagen etter at vi reiste fra Tuvalu dro to av mannfolkene på Nukulaelae ut på havet for å fiske. Orkan Kili traff øya og de kom aldri igjen.
Det er gått seks uker siden de ble meldt savnet, og selv om øyboere fra Tuvalu og naboriket Kiribati har klart å leve på fisk og regnvann på havet i flere måneder tidligere, så er håpet nå så godt som ute. Man frykter at vinden, som blåste opp til orkan på meget kort tid, veltet eller fylte den åpne båten. Likevel samles folk i det lille øysamfunnet fortsatt til bønn hver dag.

Det var Emmas slektning Tomasi Tafia og Aketi Alama som dro ut på havet utenfor lagunen i en åpne båt med utenbordsmotor for å dørge etter tunfisk. Tomasi var på ferie til sin hjemøy, han er sjef for Tuvalu’s elektrisitetsverk på Funafuti og fortalte meg dagen før vi dro fra Nukulaelae at han etter ferien skulle til New Zealand for å utdanne seg videre inne bedriftsøkonomi. Det var hans første ferie på mange år. Han er gift og har tre barn. Aketi er nygift.

Det er første gangen noen driver avgårde for godt fra Nukulaelae, selv om det har vært på nippet et par ganger tidligere. Oftest er det motortrøbbel som gjør at fiskerne ikke komme seg tilbake til den lille atollen, og men vanligvis kan folkene dra ut i sine båter for å lete når noen ikke har kommet tilbake fra en fisketur. Det gikk ikke denne gangen.

Det er jo helt utrolig at klimaforandringen med orkaner ikke har krevd noen menneskeliv før nå. Hundrevis av familier har mistet sine hjem, både palmehytter og murhus har blitt revet ned av vind og bølger. Vi hørte en mann fra Vaitupu fortelle hvordan han hadde vært inne i huset sitt, men plutselig oppdaget at han surfet avgårde innover den flate øya på en enorm bølge! Selv har vi jo erfart vindens styrke og sett hvordan beskyttelsemuren av betongblokker foran landsbyen ble skylt opp på land av bølgene.
Hvor mange i Tuvalu må dø før verden får opp øynene?




Klikk her for å komme tilbake til første side.
Klikk her for å lese hva myndighetene i Tuvalu har sagt om problemet.

FØR DETTE HADDE DE AKKURAT HATT TO ORKANER, SÅ LES MER VIDERE OM HVA SOM SKJEDDE I MARS:

EKSTRA! Tuvalu truffet av to nye orkaner!

Les hendelsesforløpet fra dag til dag:

På telefon igår kveld, 13. mars 1997, fikk vi beskjed at Tuvalu nok en gang er truffet av en orkan. Radiosambandet mellom øyene var delvis brutt sammen og man visste ikke hvor alvorlige skadene var. Landets eneste skip hadde nesten kantret og søker nå ly bak vår øy Nukulaelae med kun kaptein og tre sjømenn ombord, resten av mannskapet og alle passasjerene har de klart å sette iland. Man frykter skipet vil forlise. Havet har steget kraftig på grunn av vinden,
og står nå helt inne i huset til Emma’s familie.

SISTE NYTT.
Bulletin kl.07.00, lørdag 15/3:
Vi prøvde å ringe Emma's foreldre igjen igår kveld, men telefonforbindelsen med Nukulaelae var brutt. Vi klarte å komme igjennom til sentralbordet på hovedøya Funafuti, og operatøren kunne fortelle at det var to orkaner som herjet i Tuvalu. Hun viste ikke hvordan det sto til på Nukulaelae, de hadde heller ingen telefonforbindelse dit. Hun visste ikke hvordan situasjonen var på de andre øyene. Skipet Nivaga hadde klart å komme seg til hovedøya, og sentralbord- operatøren mente at vinden var iferd med å løye litt.
Bulletin kl.07.00, søndag 16/3:
Fortsatt ingen telefonforbindelse med Nukulaelae. Ingen nyheter hverken i positiv eller negativ retning.
(Jeg var på Østlandssendingen kl.12.20 igår, direkte nyhetsinnslag om orkan i Tuvalu).
Bulletin kl.07.00, mandag 17/3:
Vi får fortsatt ingen telefonforbindelse med Nukulaelae. Ingen nyheter hverken i positiv eller negativ retning, vi vet ikke om Emmas familie er levende eller døde.
(Vi har sendt fax til Tuvalus statsminister, men ikke noe svar enda. Har også søkt på nettet for å finne opplysninger og forespurt hos NTB,uten hell).
Bulletin kl.07.00, tirsdag 18/3:
Vi får fortsatt ingen telefonforbindelse med Nukulaelae. Ingen nyheter hverken i positiv eller negativ retning, vi vet ikke om Emmas familie er levende eller døde.
(Prøvd å sende flere E-mail til University of the South Pacific in Fiji, ingen svar enda.

Bulletin 07.00, onsdag 19/3.
Endelig, igår kveld kom vi igjennom til Nukulaelae og heldigvis hadde alt gått bra. Telefonsambandet var nå gjenopprettet, og såvidt Emmas far visste hadde ingen blitt drept. Den eneste store skaden på hans øy var at hele taroåkeren (minst 4 fotballbaner stor, konstruert av øysamfunnet gjennom generasjoner ved å grave ned mer enn to meter for å komme til ferskvannslinsen) var totalt ødelagt av saltvann.
Det gikk altså bra nok en gang, men spørsmålet er jo bare når bølgene fra en litt sterkere orkan vil skylle befolkningen på havet.
Om vårt hus på Motuloa fortsatt står er tvilsomt.

Klikk her for å komme tilbake til første side.

VIDEO/TV-REDIGERER ØNSKES!!!!
Finnes det noen som kunne tenke seg å lage en TV-dokumentar ut av det vi filmet i Tuvalu??
Det var meningen å lage en dokumentar som kunne vise at sydhavsriket vi måtte flytte fra er i ferd med å forsvinne under havflaten på grunn av klimaforandring og at innbyggerne idag faktisk er livredd for å drukne i bølgene fra neste orkan.
Dessverre viste det seg at filmingen, på digital proff-format, er av en slik billedteknisk kvalitet at ingen produsenter eller TV-kanaler vil ta på seg jobben med å ferdiggjøre materialet.
Jeg mener at det finnes nok å ta av til å få til noe, men det krever en skikkelig innsats ved redigeringsbordet. Er du den som har lyst til å gjøre et forsøk, eller kjenner du noen som muligens har muligheten?
Jeg har dessverre ingen penger å tilby, men blir det et salgbart produkt ut av jobben så vil du få inntekten av salget. Jeg har en ide hvordan programmet kan lages på en interessant måte og har skissert et manus, så det er vel et kraftig redigeringsarbeid i samarbeid med meg det dreier seg om. Er du personen, eller kjenner du noen, klikk her for å sende meg en E-mail, eller ring 22 74 18 51 så snart som mulig!

Klikk her for å komme tilbake til første side.