[ Fiji - 1 ]
Fiji 1999 - Soloppgang for demokratiet

av Helge Kongshaug


17 mai 1814 ble Norge et fritt land og rike. Den samme dato i 1999 var dagen da Fiji-indernes 120 årige kamp for å bli fullverdige borgere i sitt hjemland endelig ble kronet med seier. Ikke bare var det en seier for den indiske minoritetsbefolkningen i øyriket, det innebar også en tilbakegang til et fullverdig demokrati etter 12 års ørkenvandring, en periode preget av bigott nasjonalisme, og militærdiktatur. Da den 57 årige fijiindiske advokaten og fagforeningslederen Mahendra Chaudry ved 2 tiden om natten erklærte Fiji Laubor Party som vinner, og at han selv aktet å overta som statsminister etter General Sitiveni Rabuka, var ørkenvandingen endelig over, og Fiji atter medlem av de demokratiske staters selskap. Sårene etter militærkuppet i 1987 ser endelig ut til å være i ferd med å bli leget.

Arbeiderpartiets seier ville ikke vært mulig hvis det bare var inderne som denne gang stemte for Laubor. Omslaget -og den nye regjeringens vei til makten - skyldters ikke minst den utbredte misnøye som har oppstått i den opprinnelige Fijiske befolkningen med landets styrende hierarki av militære, høvdinger og korrupte regjeringsfunksjonærer. Etter miltærkuppene for 12 år sidenhar levestandarden på Fiji blitt drastisk redusert, og man regner i dag med at så mye som 30 % av landets befolkning lever i fattigdom. For ti år siden var tiggere og prostituerte et ukjent syn i hovedstaden Suva, i dag finnes det overalt. Fiji er et land hvor det er mer enn nok tilgang på mat. Og fattigdom - i vår betydning ordet - var før 1987 et helt ukjent begrep. Befolkningen er på omlag 850 000 fordelt på 320 øyer, hvorav to store - Viti Levu og Vanua Levu. Landet har vært så godt som selvforsynt med primære jordbruksprodukter, men i de siste årene har det blitt mer og mer import av matvarer, selv slike som landet kan produsere selv. At den forrige regjering midt oppe i enfor vanlige mennesker negativ økonomisk utviklling valgte å innføre moms, gjør ikke saken bedre.

Bakgrunn
Fiji har en spesiell plass i det sydlige Stillehavet. Det er - for å si det slik - Sydhavets Amerika. Det er den store staten blant de små øynasjonene. Og den helt sentrale staten. Det er der alle felles inststitusjoner for Stillehavsstatene finnes. Her er Universty of the South Pacific plassert, og her er hovedkvarteret til samarbeidsorganisasjonen South Pacific Forum. Alle utenlandske ambassader som er akkredditert til småstater, som blant annet Tuvalu, Kiribati, Niue, Tonga, Samoa, er plassert i Fijis hovedstad Suva. Som med sine 110 000 innbyggere er det sydlige Stillehavs største by(her unntatt Austalia og New Zealand)

Fiji har en infrastruktur som stort sett fungerer - noe som ikke er spesielt vanlig i Stillehavet. Og for en besøkende virker Suva … og landet for øvrig … som et vel fungerende samfunn, etter vestlig målestokk.
Årsaken til at Fiji er så langt framme i forhold til de øvrige stillehavsstater, er flere. Landet har rikere naturresurser, klimaet er til og med om sommeren utholdelig, og jordlaget langs de høye vulkanske skråningene er usedvanlig fruktbart. Nesten alt kan gro på Fijis to hovedøyer. Naturen er også såpass variert at man for eksempel på den vestre delen av den største øya Viti Levu kan ha store sammenhengende plantefelter med tropisk furu-midt blant alle kokospalmene.
Selv om Fiji har en blodig historie, er befolkningen fredelig og vennlig. Landet er i hovedsak preget av tre folkeslag: De melanesiske fijierne, de innvandrede inderne og en stor befolkningsgruppe som går under betegnelsen "Partly Europeans" - en blanding mellom fijiere og europeere. Videre er det store innslaget av polynesiere og mikronesere dominerende på flere av øyene. Fram til 1987 levde disse gruppene fredelig sammen, og den effektive fijiske turistindustrien gikk ut i verden med slagordet"Fiji-the way the world should be". Så kom militærkuppet i 1987 og Fiji ble slik resten av verden er.
Hovedårsaken til Fijis fremgang er imidlertid helt klart den indiske befolkningen. I 1987 utgjorde denne befolkningsgruppen 51% av landets samlede befolkning mens fijierne kun omfattet 47%. (Heri inkludert den halv europeiske befolkningen.)
En av årsakene til militærkuppet - men langt fra den viktigste - var nok at den opprinnelige fijiske befolkning følte seg presset av en innvandrergruppe som helt dominerte næringslivet og deler av statsadministrasjonen, og som etter valget i april 1987 nå så ut til å ta over den politiske makten - sammen med radikale fijiere.
Dette var den offisielle grunnen til at 12 kommandosoldater - under ledelse av major Sitiveni Rabuka den 14 mai 1987 brøt seg inn i parlamentet, arresterte den månedsgamle sosialistregjeringen og innførte unntakstilstand og militærstyre.
Den virkelige grunnen var at den nye regjeringen hadde satt i gang etterforskning av korrupsjonsanklagene mot den avgåtte regjeringen som hadde sittet med makten siden uavhengigheten i 1970. Således var det en kjent sak at denne regjeringens statsminister, Kamisese Mara (i dag Fijis president) hadde øket sin personlige formue til over 8 millioner fijidollars i de 17 årene han hadde vært landets statsminister (en fijidollars = 5 kroner) og det uten at han klart kunne redegjøre for hvor pengene kom fra.
Ved uavhengigheten i 1970 hadde Fiji to store politiske partier. Det var fremst Alliance partiet under ledelse av Mara, og National Federation Party under ledelse av den indiske forretningsmannen Patel. Slik grunnloven var utformet på grunnlovskonferansen i London, gikk man inn for et multietnisk samfunn, med et parlament hvor de to hovedrasene hadde lik representasjon. Begge de to store partiene prøvde å utvide sitt velgergrunnlag ved å søke å skaffe seg indiske respektive fijiske velgere, men i hovedsak ble Alliansepartiet et parti for fijiere, halveuropeere og andre folkeslag fra Stillehavsregionen som var bosatt på Fiji mens National Federation Party ble et helindisk parti. Begge partiene må betegnes som konservative, skjønt NFP - med sitt store innslag av indiske småbrukere - nok etter hvert la seg på en mer sosialliberal linje. Inderne er som nevnt de som driver næringslivet på Fiji. Dette er ikke noe særsyn for Fiji, det samme er tilfellet i Guyana, Mauritius, Malaysia og mange andre land med stor indisk innvandring. Det spesielle for Fijis del var måten inderne kom til landet på samt den uhyre forskjellen det var på de to befolkningsgruppene. Fiji var britisk koloni fra 1874 til 1970, men det var en koloni som aldri ble erobret. Det var Kongen av Fiji-Chakobau- som i 1874 nærmest tryglet britene om å ta over landet. Årsaken var de interne forholdene på Fiji, samt et sterkt internasjonalt press fra Tyskland og USA - og Tonga. En tongansk adelsmann Maafu hadde etablert seg på de østlige øyene, og dannet sitt eget høvdingsete. Formelt sett anerkjente han høvdingen Chakobaus nye fijiske kongedømme, men fijierne fryktet at landet etter hvert kunne bli annektert av det den gang uavhengige - og langt mer moderne - Tonga.

[ Fiji - 2 ] I denne perioden hadde også utenlandske eventyrere etabelert seg i Fiji og de opptrådte svært brutalt og hensynsløst mot de innfødte med slavearbeid og konfiskering av jord. Regjeringen til Chakobau - som holdt til i Fijis eldste by Levuka, var helt i hendene på disse utenlandske eventyrerne som blant annet hadde lånt kongen penger til våpen slik at han kunne erobre land fra andre høvdinger og gjøre Fiji til ett rike. Forholdene ble etter hvert helt uholdbare. Levuka ble oversvømmet med tvilsomme elementer fra fremst Australia og USA,og det ble sagt at skip kunne finne veien til Levuka ved å følge flytende Gin-flasker i havet. Tyskland søkte, sin vane tro, "Lebensraum" også i Stillehavet, og hadde befestet sin kontroll over Samoa, noe amerikanerne ikke likte. De på sin side annekterte Øst-Samoa og strebet etter innflytelse i det uavhengige Tonga. Fiji lå sentralt til som mellomhavn med vann og mat for skip på vei mellom Amerika og Australia. På denne tid var man også i ferd med å få øynene opp for de muligheter for blant annet sukkerrørsdyrkning som fantes på Fiji. Allikevel var engelskmennene betenkt på å ta over, og første gangen regjeringen på Fiji ba britene ta over, ble det også nei. I 1874 var imidlertid situasjonen en annen, og 14 oktober 1874 ble Fiji overdratt til Storbritannia ved en seremoni i Levuka,. Kolonisituasjonen på Fiji ble helt annerledes enn i andre britiske kolonier. I og med at overdragelsen skjedde frivillig, kunne fijierne stille sterke krav på bibehold av sine tradisjoner, og respekt for sine egne samfunnsinstsitusjoner. Britene ga f.eks. omfattende garantier for at alt land skulle være under fijisk kontroll, bortsett fra udyrkede områder som ingen hadde noe eiendomskrav på. Disse ble gjort til kronland eller "freeholdland" og kunne disponeres av kolonimakten i samarbeid med fijierne. De europeiske eventyrerne fikk valget mellom å behandle fijierne skikkelig,akseptere lovene,eller forlate landet. Det ble satt en effektiv stopp for den såkalte Blackbird-virksomheten, verving av fijiere til å arbeide på plantasjer i Australia under slaverilignende forhold. I det hele tatt sikret britene fijiernes interesser på en helt annen måte enn hva som var tilfellet i andre kolonier. Noen opprørske fjellstammer på Viti Levu nektet ganske visst å godta kolonistyret, hvilket ledet til en del sammenstøt mellom briter og innfødte, men stort sett gikk det hele riktig pent for seg. At britene var så nøye på å verne fijiernes rettigheter er nok også hovedårsaken til det gode forhold som etter hvert utviklet seg mellom fijiere og briter, og det var dette som la grunnlaget for den relativt store halveuropeiske befolkningen som er et resultat av inngifte mellom europeere og innfødte. Det er i dag påtagelig at det halvhat man kan oppleve i andre sydhavsstater - rettet mot europeere - det er praktisk talt ikke-eksisterende på Fiji. Fijierne har et annet hatobjekt. Og det er inderne.

Den Indiske Innvandringen
Fiji egnet seg utmerket for sukkerrørsproduksjon. Britene hadde et sterkt ønske om at kolonien skulle bære seg økonomisk og mente at sukkerplantasjer kunne være tingen. Det var bare et aber ved disse planene. Det var helt umulig å få Fijierne til å arbeide på disse plantasjene.Fijierne styrte nærmest seg selv. Det var de lokale høvdingene - som kalles "ratu" på fijisk - som styrte den lokale "mataqali" (distrikt eller landsby) på vegne av kolonimakten. Britene baserte sitt styre på allerede eksisterende institusjoner og skapte også et slags eget parlament gjennom etableringen av det store høvdingerådet ("the great council of chiefs"). Landsbyene var stort sett selvforsynte, og høvdingene var patriarker som sørget for alles ve og vel. Når engelskmenn prøvde å verve fijiske plantasjearbeidere med argumenter om at de ville tjene penger, svarte fijierne at de ikke ante hva man skulle bruke penger til. Når britene fremholdt at man med penger kunne skaffe seg nye og flere ting, ble svaret at man hadde alt man trengte i landsbyene. På grunn av de særskilte forholdene som rådde i kolonien, var det utelukket for britene å gjøre hva de gjerne gjorde andre steder, nemlig å tvinge folk til å arbeide. I stedet valgte man å importere arbeidskraft fra India. Det var vesentlig lavkastefolk og fattige mennesker først og fremst fra Syd-India som ble rekruttert som arbeidskraft. De fikk en fem års kontrakt med muligheter for 10 år hvis de ville ha gratis frakt tilbake til India etter at arbeidsperioden var over. Mange indere så dette som en mulighet for å slippe unna fattigdom og overbefolkning i hjemlandet og valgte å dra til Fiji for hva mange av dem tenkte skulle bli et begrenset tidsrom. 14. mai 1879 - på dagen 108 år før militærkuppet i 1987 - ankom de første inderne til Levuka med skipet Leonidas. De bodde på sukkerrørsplantasjene under forhold som gjorde amerikanske negerplantasjer i sørstatene til rene paradis. Overgrep og trakassering fra brutale australske formenn hørte til den vanlige rutinen, og mange sultet rett og slett i hjel fordi deleiere og formenn underslo penger som skulle vært brukt til mat. Forholdene ble så ekstreme at kolonialmakten tilslutt måtte gripe inn - ikke minst etter påtrykk fra fijiere som bodde i nærheten av plantasjene og som syntes synd på inderne. Etter at vakt- og formennsfunksjoner ble ivaretatt av new zealendere ble forholdene langt bedre. Så gode ble de at de fleste inderne valgte å forlenge kontrakten til 10 år, og når kontrakttiden var over var det bare et mindretall som dro tilbake til India. Man hadde også begynt å importere indiske kvinner slik at det ble muligheter for å danne familier, noe som også var en sterk grunn til å bosette seg på Fiji. På Fiji sultet man ikke, det var muligheter for å legge seg opp penger, og for lavkastefolk var det mulig å oppnå en menneskeverdig status. Blant fiji-indere finnes det ikke noe kastesystem.Noen av inderne fortsatte å arbeide på plantasjene, men langt de fleste valgte å leie land fra fijiske landsbyer og selv starte sin egen lille sukkerrørsfarm. Ganske mange begynte også å arbeide ved sukkerfabrikkene eller åpnet egne småforretninger av forskjellig art. Den indiske befolkningen vokste langt raskere enn den fijiske, og da den indiske innvandringen stoppet i 1916 hadde Fiji en befolkning på vel 60 000 indere og 90 000 fijiere. I 1946 var det 130 000 indere i fiji, men den fijiske urbefolkning var redusert til 119 000. Fijierne var blitt en minoritet i sitt eget land. Fijierne - som til å begynne med hadde vært positivt innstilt til inderne - begynte utover 40 og 50 tallet å innta en hardere holdning til inderne.Man mente at inderne var for grådige og for egoistiske, at de ikke utviste den nødvendige respekt for fijisk kultur og at inderne åpenlyst foraktet fijierne, som de kalte apekatter. Selv om det var mange overdrivelser,var det også en del i det. Enhver som har vært i en forretning i Suva har ikke kunnet unngå å se den aggressive og intolerante måten indiske forretningsdrivende behandler sine fijiske ansatte på. Det dårlige forholdet ble ikke bedret av indernes holdning under den annen verdenskrig. Mens fijiere i store mengder gikk frivillig inn i den britiske arme for å slåss mot japanerne på Salomonøyene, glimret inderne med sitt fravær.Inderne forlangte nemlig å bli behandlet som europeere og ha samme forhold og samme goder som hvite hvis de gikk inn i hæren, og det ville britene ikke gå med på. Fijierne anså dette som forræderi mot den britiske kongefamilie som var uhyre populær på Fiji.

[ Fiji - 3 ]
Motsetningene Vokser
Fijierne er av natur både generøse og omtenksomme for andres behov. I begynnelsen var det heller ikke alvorlige motsetninger mellom fijiere og indere. De to gruppene hadde ikke så mye med hverandre å gjøre under plantasjetiden. Inderne holdt til på plantasjene og levde sitt eget liv der. Fijierne syntes synd på dem, og indere, som ikke klarte den slavetilværelsen de levde under i begynnelsen, pleide ofte å søke tilflukt i fijiske landsbyer hvor de ble tatt i mot med åpne armer. Etter hvert ble det imidlertid klart at det dreide seg om to folkegrupper som var helt ulike hverandre og hadde helt ulike vurderinger av hvordan livet skulle leves. Den fijiske tradisjon skiller klart mellom taukei - nærmest verten, han som besitter jorden eller eiendommen allerede, og vulagi - gjesten. En taukei ventes å være generøs vis-a-vis en gjest - som aldri må avvises. Døren til landsbyen må stå åpen for den som er i nød og ikke kan hjelpe seg selv. Han skal om nødvendig få bosette seg i landsbyen og få tildelt jord som han kan dyrke og motta all den hjelp han trenger. Man må aldri avvise en gjest eller en trengende. Men det stilles også visse krav til gjesten. Han må opptre ærbødig overfor taukei (ærbødig - ikke krypende), vise respekt for landsbyen (mataqali)og dens tradisjoner. Han må aldri legge seg i å kritisere vertens disposisjoner verken på den ene eller andre måten, og viktigst … han må aldri sette spørsmålstegn ved taukeis eiendomsrett til jorden. Og det var etter hvert det inderne gjorde. All jord på Fiji - bortsett fra "Crownland" eller "freeholdland" - eies av fijierne. Indere kan ikke eie jord på Fiji, de kan kun leie den for et bestemt antall år, hvorav 99 år er det lengste. Det som skjedde var at inderne leide jord av fijiske landsbyer og begynte å dyrke sukker. I svært mange tilfelle dreide det seg om jord som lå helt ubrukt og som aldri hadde vært tatt i bruk tidligere. Den årlige avgiften var aldri spesielt stor, og sto i hvertfall ikke iforhold til hva jorden ble verdt under de flittige og arbeidsomme indernes bruk av den. Små veldrevne indiske gårdsbruk ble et vanlig syn på den fijiske landsbyen. All den stund det meste av jorden lå tett opp til fijiske landsbyer, vil man tro at kontakten mellom de to gruppene ville intensiveres, men så skjedde ikke. Ekteskap mellom fijiere og europeere er meget vanlig, så også mellom blant annet fijiere, polynesiere, mikronesere og kinesere … men ikke mellom indere og fijiere. Dette skyldes hovedsakelig indernes innstilling. Det er ikke godtatt i den indiske kultur at man gifter seg utenfor sin egen folkegruppe.Dette er ikke noe særsyn for Fiji. Denne holdningen står i klar kontrast til hva man opplever på for eksempel Solomonøyene.Der har man også en immigrantgruppe som dominerer næringslivet, nemlig kineserne, men disse kineserne er helt integrert i det solomonske lokalsamfunn gjennom inngifte i innfødte familier og ved engasjement i det lokale stamme og kulturliv. De etniske motsetninger som finnes på Solomonøyene har intet med kineserne å gjøre, men går på øytilhørighet. På de fleste stedene- men ikke alle - har inderne egne klubber og foreninger som de går på, og det er sjelden at indere og fijiere omgåes hverandre privat. Dette har imidlertid endret seg en god del i de senere årene, og spesielt i den vestlige delen av Fiji-området rundt den nest største, indiskdominerte byen Lautoka har integreringen og kontakten mellom fijiere og indere kommet langt.Her forekommer det - om enn sporadisk - tilfeller av ekteskap mellom fijiere og indere. Barn av fijisk-indisk blandingsrase er imidlertid nokså vanlig. Årsaken er de strenge moralreglene som finnes innen det indiske samfunn. Unge indiske menn får overhodet ikke nærme seg en indisk pike før ekteskap er inngått. Derfor er kontakter mellom ugifte indiske unge menn og gutter og fijiske piker ikke så uvanlig.Fijierne har sydhavsfolkenes vanlige avslappede syn på seksualmoral, og det er således ingen skam for en fijisk pike å ha et forhold til en inder. Ofte resulterer disse forbindelsene i barn. Selv om de gjør det, er det altså sjeldent at det inngås ekteskap. En god venn av meg, den unge indiske kjøpmannen Sheilim Prakash fra Levuka hadde to barn med to forskjellige indiske piker. Den ene ville han svært gjerne gifte seg med, men hans foreldre sa til ham at hvis han gjorde det ville han bli utstøtt fra det indiske samfunnet,og ingen inder ville ha noe med ham å gjøre, enn si handle i forretningen hans. Fiji er også det eneste landet i Stillehavet hvor det eksisterer barnehjem. Det er ellers fullstendige ukjente inststitusjoner i Stillehavet. Det er ikke fijiske barn på disse hjemmene. Det er utelukkende indiske barn der. Årsaken er at hvis en indisk pike skulle få barn utenfor ekteskapet blir hun utstøtt av sin familie. Hun får i alle tilfelle ikke lov å beholde barnet. Skulle en fijisk pike havne i en slik situasjon - som for øvrig er meget vanlig blant fijierne - er det aldri snakk om å utstøte verken moren eller barnet - minst av alt barnet - fra mataqali. Foreldrene liker selvsagt ikke at datteren havner i en slik situasjon, men vil gjøre alt de kan for både henne og barnet. I tilfelle faren er fra samme landsby og er ugift, ender det nesten bestandig med ekteskap.Slik har det vært inntil nylig, men det urbane presset fra byer som Suva, Lautoka og Nadi har ført til at mye av den tidligere samfunnsstrukturen begynner å oppløses.Fattigdomsproblemet som ikke eksisterte før 1987 bærer bud om det. Jorden eies som nevnt av fijierne, men inderne har i lengere tid opponert mot dette systemet. De mener, med en viss rett, at den som dyrker jorda også bør ha eiendomsretten til den. Dette går fijierne meget sterkt i mot. Argumentet er at fijierne har bodd i landet i over 5000 år mens inderne først kom dit for 120 år siden. Følgelig er landet og landarealene fijisk eiendom. Dette står også klart i 1997-konstitusjonen. En av de vanskeligste problemene for regjeringen Chaundry kan bli nettopp dette spørsmålet. Statsministeren har klart sagt fra at dette ikke kan endres, og det er da også typisk at den minsteren som har hånd om dette spørsmålet er den fijiske høvdingen Ratu Mosese Volavola. Imidertid har det skjedd etter valget at en god del indere som skulle ha fått leiekontrakten fornyet i august,har fått beskjed fra de fijiske eierne at den ikke vil bli fornyet. Dette har skapt problemer for regjeringen som nå forsøker å få disse indiske bøndene re-lokalisert til "freeholdland".

[ Fiji - 4 ]

En av fijiernes hovedinnvendinger mot den politiske utvikling, er at de styreformer som etter hvert er innført, ikke er i overensstemmelse med fijiske tradisjoner. De konservative blant fijierne - og det er nok omlag halvparten av den fijiske befolkning - hevder således at prinsippet om "en mann-en stemme" ikke er i samsvar med den måten det fijiske samfunet er bygd opp på I likhet med sine polynesiske naboer, er Fiji et utpreget høvdingledet samfunn. Dette er bemerkelsesverdig i og med at Fiji defineres som en melanesisk nasjon. I andre melanesiske samfunn i stillehavet, så som Salomonøyene, Papaua Ny Guinea og Vanuatu, er høvdingstyre og høvdinghierarkier ukjent. Fiji er også uvanlig i melanesisk sammenheng i og med at landet bare har ett innfødt språk. På Salomonøyene med sine 300 000 mennesker har man hele 120 forskjellige språk,noe som også er tilfelle i Vanuatu og Papua New Guinea. Kulturelt sett har Fiji mye større likheter med sine polynesiske naboer enn sine melanesiske brødre lenger nord, noe som også har preget for eksempel Fijis valg av samarbeidspartnere på mange områder. Fra indisk og radikalt fijisk hold har man også rettet sterke angrep på dette autoritære høvdingsystemet. En tradisjonell fijisk høvding er antagelig det nærmeste man kommer til det klassiske gentlemannsidealet. Høvdingen forventes å være en far for sin landsby, han er en vennlig og lavmælt person som egentlig er lite autoritær. Han må ikke bruke stygge ord, må være meget forsiktig med alkohol, og imøtekommende og hjelpsom mot alle. Hvis noen er i vanskeligheter forventes det at høvdingen bruker av sine egne resurser til å hjelpe vedkommende, og det forventes også av ham dersom landsbyen som sådan er i vansker. En god høvding samler ikke noe for seg selv, men deler med alle andre. Til gjengjeld er høvdingen den person som har det avgjørende ord, både når det gjelder landsbyen som helhet og enkeltpersoner i landsbyen. Har man tenkt seg til Suva for å søke jobb, skal man, i følge tradisjonen, be høvdingen om tillatelse til å gjøre dette. Dette er rent formellt. Høvdingene vil, om de er skikkelige, nesten aldri blande seg inn i enkeltindividers gjøren og laden med mindre det er noe som klart angår landsbyen som helhet. Imidlertid er det etter hvert oppstått en klasse av høvdinger som har beveget seg bort fra disse idealene. De karrer til seg selv og bruker høvdingtittelen bare som et påskudd for å utøke sin egen formue og ikke minst sin egen politiske makt. Etter at britene i forrige århundre etablerte "The Great Council of Chiefs" - Bose Levu Vakaturaga - har det oppstått en maktelite blant høvdingene, en elite som ernærer seg på makt og makt alene. Et slikt stort høvdingeråd eksisterte ikke før den britiske kolonitiden, og er således et brudd i seg selv på fijisk tradisjon - noe opposisjonen blant fijierne til stadighet fremholder. Ikke minst visestatsministeren Adi Kuini Vikaba Speed, en av de tre kvinnelige ministrene, har vært en sterk kritiker av det store høvdingerådet. Hun er selv høvding og foruten og være visestatminister har hun også stillingen som minister for fijiske forhold. Hun har for øvrig i en periode vært formann i Arbeiderpartiet og er enke etter statsministeren fra 1987, Timocy Bavadra. Høvdingerådet er det imidlertid vanskelig å gjøre noe med - i og med at de har en sterk stilling i følge den nye konstitusjonen. Således er det høvdingerådet og det alene som utpeker landets president, og endringer av lovgivningen når det gjelder jordbruksspørsmål og leieavtaler for landområder kan ikke skje uten godkjennelse fra høvdingerådet. Konstitusjonen av 1990 gav dem også vetorett når det gjelder endringer i grunnloven, men dette er opphevet i 1997-grunnloven. Etter militærkuppet Utviklingen fra 1987 og frem til i dag har vært alt annet enn harmonisk. Den første tiden etter militærkuppet var preget av sterke motsetninger og rene apartheid stemninger. Et stort antall indere forlot landet og emigrerte til Australia og New Zealand. Det samme gjorde en god del velutdannede fijiere som var motstandere av kuppet. Sukkeravlingene i 1987 ble ikke høstet, inderne brente også store dyrkbare områder i protest, og turiststrømmen stoppet helt opp. Resultatet var at den fijiske økonomi, som til da hadde vært blomstrende, gikk rett vest. Hæren måtte settes inn på offentlige arbeider, og forsyningsstyrker måtte til og med forestå matsalg i fijiske byer for det indiske butikkeiere enten emigrerte eller stengte sine forretninger. Etter at Fiji ble ekskludert fra det britiske samveldet ble landet proklamert som republikk i oktober 1987. Da hadde det vært enda et militærkupp i september. Det ble nå helt klart at general Rabuka var ute av stand til å styre landet, og han fikk den tidligere statsministeren Ratu Mara til å bli statsminister i en overgangsregjering. Generalguvernøren Gunilau ble den nye republikkens president. Overgangsregjeringen styrte til 1992 da en ny regjering overtok. I mellomtiden hadde man fått utarbeidet en ny konstitusjon som var sterkt rasistisk preget. Etter at den første presidenten døde i 1993 ble ratu Mara president. Etter hvert ble det klart at han mente at tingenes tilstand ikke kunne fortsette, og han satte mye av sin prestisje inn på å få en ny grunnlov hvor indernes rettigheter ble sterkere fremhevet. Man fjernet således paragrafen om at statsministeren bestandig måtte være en fijier. Formelt sett behøver heller ikke presidenten være en fijier lenger, men i og med at han utpekes av høvdingerådet er det en selvsagt ting. Det finnes selvsagt ingen indiske høvdinger på Fiji (skjønt statsministeren er automatisk medlem av høvdingerådet uansett etnisk opprinnelse). Etter valget i 1992 (etter det som må kalles "Apartheid-konstitusjonen") overtok general Rabuka som statsminister og han fortsatte i den stillingen fram til valget i mai. Den tidligere kupplederen vokste uten tvil med oppgaven, og ble selv en sterk tilhenger av endringer i konstitusjonen. Allikevel var Rabuka en svak leder som ofte lot seg lede av dårlige råd. Han hadde vanskelig for å si nei. Dette førte til at han rotet seg opp i en god del skandaler både av personlig og politisk art. Etter hvert opparbeidet den tidligere kupplederen et godt forhold til den indiske politiske opposisjonen. Ved valget i mai gikk Rabukas parti Fijipartiet SVP til valg i samarbeid med National Federation Party, som var ledet av den indiske advokaten Jai Ram Reddy. NFP er et nærmest rent indisk parti, i motsettning til Arbeiderpartiet som har sterk oppslutning også blant Fijiere (spesielt på Vest-Fiji). En forutsetning for dette samarbeidet var nettopp en endring av konstitusjonen. En slik endring hadde ikke vært mulig uten samarbeid mellom Reddy og Rabuka. Men dette fikk Fijis eldste indiske parti ingen takk for. Arbeiderpartiet kjørte en knallhard-og urettferdig- kampanje mot "svikeren Reddy" som hadde alliert seg med den tidligere kuppgeneralen. Resultatet var at NFP ble feid ut av parlamentet. Velgerne hadde glemt at nettopp Labourog Chaundry i 1992 var det partiet som sørget for at general Rabuka ble statsminister Etter sseieren Den nye konstitusjonen innebærer at fijierne har 23 faste plasser i parlamentet, inderne19, europeere og andre grupper 3, øya Rotuma 1, og så er det 25 åpne plasser som velges uten hensyn til etnisk tilhørighet. Det var disse 25 plassene som førte til regjeringskifte. Velgerne kan velge to ganger, først for sine etniske plasser, og så for den åpne plassen. Valgsystemet for øvrig er temmelig innviklet og det tok da også en hel uke før resultatet var klart. Chaudry handlet raskt da maktskiftet var et faktum natten til 17 mai. Han gikk fort ut og erklærte at han burde bli statsminister. På den måten kom han sine fijiske koalisjonspartnere i forkjøpet. Dissefijiske venstrepartiene var involvert i en krangel om hvem som skulle bli deres kandidat. Etter hvert hadde man samlet seg om Adi Speed som altså hadde en klar sjanse til å bli Sydhavets første kvinnelige statsminister. Dette ville hun også fått støtte for fra Labours fijiske medlemmer, men Chaudry kom dem i forkjøpet. Helt avgjørende her var at presidenten støttet Chaudrys kandidatur. Svært mange indere var i mot at Chaudry skulle bli statsminister.De fryktet et nytt 1987. Det skjedde imidlertid ikke. Noen fijiske nasjonalister ledet av den beryktede Butadroka (mannen som i 1987 foreslo at inderne skulle slepes ut i Stillehavet i gamle båter og så åpne bunnventilene) klarte denne gang bare å samle 150 tilhengere til et møte i Suva sentrum. Dette i skarp motsettning til massemøtene med 10 000 tilhengere like før militærkuppet i 1987. Det forekom imidlertid brannstiftelser i nærheten av parlamentet, og ved noen indiske skoler, men dette ble raskt slukket. Statsministeren erklærte at alle demonstrasjoner selvsagt var tillatte, men politisjefen i Suva gjorde det samtidig klart at alle ulovligheter ville bli slått hardt ned på. Forsøkene på protest svant helt hen da avgående statsminister Sitiveni Rabuka en gang for alle gjorde det helt klart at demokratiske valgresultater var til for å respekteres, og enhver som drømte seg tilbake til 1987- med han i en rollen som kuppleder enda en gang - drømte forgjeves. [Fiji - 5] Regjeringens videre skjebne Regjeringen har fijisk majoritet. Foruten statsministeren selv er det bare fem indere med i regjeringen mot 11 fijiere. Begge visestatsministrene er fijiere, hvorav den ene av dem, Arbeiderparti-veteranen Tupeni Baba, også er utenriksminister. Baba er for øvrig - i likhet med statsministeren selv - veteran fra den kortlivede 1987-regjeringen hvor han var undervisningsminister mens Chaudry den gang var finansminister. Alle tunge ministerposter befinner seg på fijiske hender, bortsett fra justisministerposten som ivaretaes av en annen Arbeiderparti-veteran, Anand Kumar Singh. Statsminsteren har selv tatt hånd om finansministerposten. Dette er helt forskjellig fra 87 regjeringen. Den gang hadde Fijierne statsministeren, men ellers bare 6 statsråder, mens inderne hadde majoriteten av ministerstillingene. At man denne gangen har fijisk majoritet i regjeringen er ingen tilfeldighet, og det er lett å tenke seg hvorfor. Regjeringens program minner sterkt om et nordisk sosialdemokratisk program fra femtitallet. Helseforsikring skal innføres, det skal etableres minstelønn, alle forsøk på privatisering av telekommunikasjoner, vannforsyninger og elektrisitet vil bli avvist. Staten skal styrke sin kontroll når det gjelder utnyttelse av naturresurser, folk skal oppmuntres til sparing ved at man ikke lenger skal ha avgifter på sparekontoer, husleiene skal senkes,skattesnyteri vil bli slått hardt ned på, avgifter på helsetjenester skal avskaffes. Og, ikke minst, moms skal vekk. Etter 1987 har Fiji nærmest drevet en ekstrem form for Thatcherisme iøkonomien, og det er dette den nye regjeringen vil ha slutt på. Allerede nå - etter 3 måneder - har regjeringen møtt sitt første mistillitsforslag i parlamentet. Den europeiske forretningsmannen David Pickering var ikke fornøyd med regjeringens håndheving av strider omkring busstrafikken på Fiji. Regjeringen har nemlig tillatt minibusser og operere fritt ved siden av de etablerte busselskapene. Begrunnelsen er at de fleste som kjører minibusser er fijiere, og at det er på høy tid at også fijierne kommer seg inn i den indisk-dominerte transportsektoren. Dessuten er disse minibussene billigere for vanlige folk. Mange ser en fare også i statsministerens lett autoritære lederstil. I motsettning til sin forgjenger - generalen - er ikke Chaudry en mann som lett tar i mot råd. Tingene skal gjøres etter hans hode. Nepotisme og svogerpolitikk er meget vanlig i sydhavet, og mange ble betenkt da statsministeren utnevnte sin egen sønn til personlig sekretær. Udelt positivt er at regjeringen tydelig går inn for å leve opp til konstitusjonens ord om presse- og yttringsfrihet. Således gjengis også kritiske presserøster i de presseklippene som regjeringens informasjonstjeneste daglig sender ut. Det skjedde ikke tidligere. I samme retning peker vedtaket om å avvikle sikkerhetstjenesten. Man ser at det ikke er behov for noen etterretningstjeneste på Fiji. Det som skal gjøres kan ivaretaes av vanlig politi. Den største faren for regjeringen ligger i spørsmålet om jord og landrettigheter. Her er alle klar over at man må trå varsomt. Det faktum at over 100 fiji-indiske familier er sagt opp fra sine leiede landområder, kan føre til at dette kan bli eksplosivt før man aner det. Regjeringen, eller rettere dens indiske medlemmer, er allerede under press fra indiske bønder som forlanger at noe må gjøres. Noen endringer av jordlovene kommer imidlertid ikke på tale. Da vil hele regjeringen sprekke, og det er selvsagt statsministeren klar over. Man har derfor planer om å flytte disse inderne til "freeholdland" som staten kontrollerer, men hele spørsmålet er så betent at det i høyeste grad gjelder å trå varsomt. Kuppet i 1987 kom til å true Fijis enhet. Øya Rotuma - den nordligste øy i Fiji og polynesisk dominert - gjorde et forsøk på å rive seg løs fra riksfelleskapet. Dette førte til at en militær "fredsstyrke" ble sendt til den lille øya med i underkant av 3000 innbyggere. Samme tendenser gjorde seg gjeldende også andre steder. For at regjeringens reformarbeid skal lykkes må det være en reell likhet for alle fijiske borgere, enten de er av indisk eller fijisk avstammning. Inderne må få den politiske likeverdighet de fortjener og fijierne må bli likeverdig økonomisk. De respektive politiske ledere må vise måtehold og en gang for alle forstå at alle er fijiere uten hensyn til etnisk bakgrunn. Kuppgeneralen fra 1987, Rabuka, innså dette og gjorde i de siste årene av sin regjeringstid en prisverdig innsats for å samle det fijiske folk uansett etnisk tilhørighet. Rundt akkurat dette er Sitiveni Rabuka et eksempel til etterfølgelse - også for Mahendra Chaudry.