Kapittel 1.

        

 

        

- Hvor pokker er passasjen gjennom revet?

         Torkild Kvernland knep øynene hardt sammen og åpnet dem igjen. Det kjentes fortsatt ut som om de var fulle av sand. Han trengte søvn, men det fikk vente en stund til. De måtte se å komme seg å komme seg inn i lagunen før det gikk galt!

Torkild tok et godt tak i masten med venstre hånd og strakk seg opp på tærne.

Ikke noen passasje å se der framme i mørket, fortsatt bare en ubrutt stripe av hvitt skum. Gudskjelov at det var fullmåne!

Den gjennomtrengende tordenen av bølger som dundret mot land fortalte at de var farlig nær korallrevet som de hadde seilt langsmed i over en time nå, men skulle han få øye på åpningen var de nødt til å være så tett innpå brottet.

         - Ser du passasjen, Blues?

         Dumt spørsmål. Torkild smilte skjevt. Allerede på overseilingen fra Portugal til Madeira hadde han startet å snakke til Blues. Stille seilbåten spørsmål, gi henne råd, rose henne for måten hun taklet stormene på. Og skjelle henne huden full når det ikke gikk helt som det skulle.

         Herregud så trøtt og elendig han følte seg!

Seilasen fra Ponape til Truk hadde tatt fire dager. To mer enn beregnet. Vinden hadde dødd ut den andre dagen, og da den ikke lenger presset på seilet hadde de store dønningene fått hans flytende hjem til å rulle fra side til side. Genoaen og storseilet hadde blafret og smelt uten å gi noen som helst framdrift, så til slutt hadde han gitt opp og tatt dem ned. Han hadde gått ned og lagt seg på køya for å lese litt, men bommen hadde veivet fra side til side så hele båten ristet. Til slutt hadde han hivd pocketboka på dørken, stormet bannende opp på dekk og surret bommen fast. Det hjalp jo en del, men det hadde ikke blitt mye lesing likevel. Tomme flasker hadde rullet fram og tilbake i skottet under cockpiten, mens bøker og fiskeutstyr raste ned fra hyllene. Og selvsagt hadde han rullet ut av køya da han klarte å duppe av et øyeblikk. Han hadde ikke akkurat vært lei seg da vinden kom listende tilbake på morgenkvisten!

        

En krapp bølge, reflektert fra korallrevet, traff den lille seilbåten litt på tvers av baugen så Blues dreide mot babord og dunket hardt inn i neste sjø. Torkild glapp taket i masten. Med en kraftanstrengelse fikk han snurret seg rundt så han fikk tak i sidestaget. 

         Herregud, det var jammen nære på! Torkild dyttet seg tilbake til masten, trakk pusten og ristet på hodet. Å ramle overbords her ville være noe annet enn å ramle overbord i Middagsbukta, gamle gutt! Her ville ingen le ifra nabobåtene om du ble når dyttet på sjøen av en kamerat etter et par pils og måtte hale deg klissvåt opp på bergknatten båten var fortøyd til. Her var det ingen nabobåter. Eller bergknatter. Bare et rev hvor de tordnende bølgene ville skylle deg hutler i bulter over de sylskarpe korallene. Rive deg opp som en gulrot på en gammeldags håndrasp og kaste deg tilbake ut i havet. Ut til haiene som svinset fram og tilbake i skummet, med neser som kunne lukte blod på mils avstand!

         - Hva er det du driver med, Blues, prøver du å kaste meg på sjøen? Pokker ta deg, det var på nippet!

         Jo, Blues fikk gjennomgå, men hun syntes å tåle det. Torkild pustet sakte ut, og klappet masten oppmuntrende da seilbåten rettet seg opp og dreide sakte tilbake på kurs. Godt å ha noen å skjelle på av og til. Bedre å få utløp for følelsene enn å sperre dem inne. Blues visste godt at det ikke var så alvorlig ment.

         - Takk skal du ha, jenta mi! Finn denne elendige passasjen for meg nå, så slipper du å gynge deg igjennom nok en natt med en grinete kaptein snublende rundt på dekket!

         Torkild visste at det fantes en passasje gjennom korallrevet et sted der ute i mørket, men han visste ikke hvor. Det eneste han kunne se var skummet på bølgene når de reiste seg opp og brøt, omtrent femti meter unna på styrbord side.

Han fryktet at han var kommet alt for langt vest. Solen hadde gjemt seg bak noen skyer da han skulle ta middagshøyden med sekstanten klokka tolv, så noe kryss i sjøkartet hadde han ikke. Han klarte å få til en stedslinje litt seinere på dagen, og den tydet på det.  De radiopeilingene han hadde tatt til flyplassen på Moen, hovedøya i Truk, kunne han bare glemme. De måtte være helt høl i huet, for på nordsiden av lagunen kunne han umulig ha kommet! Selvsagt kunne det være at sjøkartet var feil, for det var tegnet av en eller annen landkrabbe ombord på det amerikanske krigsfartøyet som hadde kartlagt Mikronesia i slutten av forrige århundrede. Forrige århundrede!

Torkild ristet på hodet og gned seg i øynene.

Eller kanskje radiofyret på flyplassen var flyttet til den andre enden, slik han hadde opplevd det i Kiribati? Han hadde pinadø nesten bommet på hele riket! Eller var det han selv som var så tvers i gjennom sliten at han rett og slett hadde surret seg helt bort?

         Vel, heldigvis hadde han jo fått øye på toppen av en av de vulkanske øyene inne i lagunen akkurat før solen sank ned i havet. Han hadde også klart å seile seg opp til korallrevet som omgav dem før det ble mørkt, men noen passasje gjennom det hadde han ikke funnet.

Det  skulle være flere store åpninger gjennom det mer enn 200 kilometer lange korallrevet som omgav verdens nest største lagune, flere av dem seilbare for store skip. Siden det var fullmåne og klart vær hadde Torkild bestemt seg for å gå inn i lagunen. Vanligvis pleide han å seile sakte fram og tilbake utenfor korallrevet til det ble dagslys når han ankom en atoll på natten, men nå var han så tvers igjennom sliten og trøtt at han ikke orket en natt til. Det ville nok være en sjanse å ta å entre lagunen natterstid, men sjansen til å miste Blues og livet ville være enda større hvis han falt i søvn utenfor de tordnende brenningene!

        

Hei..! Var det ikke en utpreget mangel på brenninger der borte? Torkild knep øynene sammen og speidet mot et punkt omtrent to hundre meter foran båten. Kunne det være....?

         Etter et par sekunder med intens mysing og ivrig blunking nikket han for seg selv og satte tommelen i været. Jo, der borte var det et stykke med bare mørkt hav. Ingen brenninger. Det måtte være en passasje gjennom revet!

         - Opp med hodet, Blues! En passasje rett forut! Tror jeg!

         Torkild krysset fingrene for at han hadde rett, han var så trøtt at øynene godt kunne spille han et puss. Han blunket og stirret, blunket og stirret - og snart var det ikke lenger noen tvil. Det hvite båndet av brytende bølger gjorde et ganske langt opphold der foran dem.

         Torkild strakk seg opp på tærne igjen og passet på å holde seg litt bedre fast.

Bak bølgene som fortsatt brøt kraftig på styrbord side, med skum som nærmest virket selvlysende i måneskinnet, kunne Torkild skimte en lav skygge.

         - Se der, Blues, det ligger en sandbanke på revet! Da må vi være ved den sydøstlige passasjen som vi siktet oss inn på! Her kan vi komme oss inn!

         Torkild løsnet fokkefallet så det trekantede seilet gled nedover staget og ble liggende småblafrende i baugen. Raskt krabbet han seg over fordekket og surret det fast til manntauet, den tynne wiren som gikk som et slags gjerde langs hele båten. Da jobben var gjort stavret han seg akterover det gyngende dekket, klatret ned i cockpiten og grep rattet.

Det blåste fortsatt en frisk bris, så for ikke å få en gedigen jibb gikk han et stykke på skrå utover og gjorde en kuvending.

         - Slik, Blues!  Nå skal vi nok komme oss trygt gjennom passasjen!

         Torkild vred om tenningsnøkkelen, lot motoren putre et øyeblikk i fri mens han kastet et raskt blikk opp på himmelen.

- Og du, måne, du har å skinne like pent som du har gjort i hele kveld! Skyer, hold dere vekk!

Så dyttet han gass-spaken forsiktig forover og satte kursen rett for stykket hvor det ikke var noen bølger som brøt. Sakte nærmet seilbåten seg åpningen i revet.

Raskt justerte Torkild vindroret så Blues gikk rett framover på den nye kursen, kastet et siste blikk på bølgene som tordnet på styrbord side og klatret opp på dekket. Det rullet ikke så mye på nå som de gikk med bølgene og Torkild stilte seg helt framme i baugen.      

         - Skal være dypt nok i massevis her, Blues, men best å ikke ta noen sjanser!          

Torkild holdt seg fast i forstaget og speidet ivrig forover.

Pokker at ekkoloddet hadde sagt takk for seg på Galápagosøyene! Selv om det ikke var like mye bruk for et ekkolodd i øyriker hvor korallrevene stupte loddrett fra null til over fem hundre meter - det ville ikke ha nubbesjanse til å varsle før baugen knaste inn i de sylskarpe korallene - så kunne det vært kjekt å ha innimellom. Spesielt inn gjennom passasjene. Ikke for det, når det var fullmåne som i natt ville han nok oppdage lumske korallhoder og grunt vann før det var for seint!

         Dønningene som bygget seg opp i passasjen løftet Blues opp og dyttet båten forover.

         - Steady, Blues, jeg kan se bunnen nå! ropte Torkild for å bli hørt av tordenen fra brenningene på hver side. Kjapt kastet han et blikk til begge sider for å sjekke at de ikke kom for nære korallrevet, før han konsentrerte seg fullt og helt om dybden i passasjen.

         Det var som om bunnen løftet seg stadig høyere opp mot båten. Det var ikke stort mer enn femten meter nå. Månelyset nærmest glitret i den hvite sanden der nede, og Torkild kunne se enkelte små korallhoder som mørke skygger i det klare vannet. Ja, til og med store fisk som svømte rolig over bunnen!

         - Vi er snart midt i passasjen nå!

Hva om han tok feil? Hva om det bare ble grunnere og grunnere? Hva om dette ikke var sydøstpassasjen? Hva om dette var en passasje som var umulig å gå igjennom? Som bare ble smalere og smalere til det var håpesløst å tørne rundt?

         Han følt en nesten uimotståelig trang til å pisse.

Ikke nå, gamle ørn, det er bare nerver! Det er massevis av vann under kjølen, ikke la deg lure til å gjøre noe dumt!

         En stor dønning løftet Blues opp og dyttet seilbåten forover så hun nesten surfet.

- Rolig, Blues, ropte Torkild og klamret seg fast til det tynne staget.

Med en siste dytt la dønningen seg og havet flatet seg helt ut.

De var i smult vann!

         - Vi er inne, Blues! Vi er inne i lagunen! Tror jeg.

         Torkild konstaterte at det var blitt litt dypere, og trakk et lettelsen sukk. Jo, de var inne. Nå var det bare å finne et sted å ankre opp!

         - Snart tid for ankerdrammen, Blues! Vi får komme oss bort til den sandban... Hei! Hva er det der for noe...?

         Et stykke foran baugen var det et lys like under overflaten. Et lys som beveget seg rett imot dem!

         - Hva pokker er det der? Hva i helvete er det som skjer?

         Torkild slapp staget og kastet seg rundt. Det lyset i sjøen hadde kurs rett mot dem! Hvis han ikke fikk lagt om kursen litt brennkvikt så ville...

         Torkild hørte et kraftig smell og kjente at dekket forsvant under føttene. Mer rakk han ikke å registrere før vannet lukket seg over hodet hans og bruset fra dønningene mot revet var vekk, putringen fra motoren var vekk.

Torkild kjente han sank sakte nedover i vannet. Han spredde armene ut og sparket febrilsk med beina. Han hadde ramlet utenbords, det helvetes lyset hadde truffet Blues, og så var han blitt kastet over bord! Han måtte komme seg opp! Brennkvikt!

 

         Med et gisp etter luft kom Torkild seg opp til overflaten.

Hvor var Blues?

         Blues var ikke mer enn tredve-førti meter unna, men det kunne like gjerne vært flere hundre. Vinden kom rett aktenfra og båten seilte sakte, men sikkert av gårde. Han ville aldri klare å svømme raskt nok til å ta henne igjen!

         Vel, han fikk iallfall prøve!

Torkild kastet seg inn i en desperat crawl.

Kom igjen, din dust, kom igjen!

Da han løftet hodet etter tjue meter kunne han bare konstatere at avstanden var blitt større.

         - Blues, kom tilbake! Kom tilbakeeee!!

         Det skjedde ingenting. Blues forsvant lenger og lenger inn i den månelyset natten og snart var hun bare en mørk skygge og en lysende akterlanterne.         

         Faen, faen, faen!

Torkild hev etter pusten og kjente at tårene presset på.

Bye-bye, Blues! Nå hadde det skjedd, det absolutt verste som kan skje en soloseiler, at han ligger i havet og ser båten seiler vekk!

Torkild ristet på hodet og knyttet nevene.

         Hvorfor i helvete hadde han ikke hatt på seg sikkerhetsselen? Hvor mange ganger hadde ikke andre jordomseilere flirt litt overbærende av at han kom seilende inn i en vindstille havn med sikkerhetsselen huket til manntauet? Bare fall overbord, dere, gutter, hadde han tenkt og vinket smilende. Vel, ingen grunn til å smile nå.

         Torkild klasket neven i vannet.

Faen, faen, faen! Forbannede idiot! Kunne du ikke ha tenkt deg at dette ville skje akkurat den ene gangen mangelen på søvn fikk deg til å glemme selen?

         - Faen, faen, faen!!

         Torkild hylte ut sin frustrasjon. Knyttet nevene mot Blues. Knyttet nevene mot himmelen. Sank ned og svelget vann. Hostet og harket en stund før han klarte å slappe litt av og få pusten til å gå roligere.

Ro deg ned, gamle gutt! Kutt ut hylinga, den hjelper lite!

Han kastet et siste blikk etter Blues som nå bare var en liten lysende prikk.

Blues klarer du ikke å ta igjen, du får prøve å komme deg til land for egen maskin!

         Torkild dreide seg rundt og speidet mot korallrevet.

Hvor var den sandbanken?

Han speidet ut i nattemørket, og et godt stykke unna kunne han så vidt skimte en lav skygge.

For langt dit? Muligens, men hvilke andre muligheter hadde han? Den nærmeste øya inne i lagunen lå minst ti nautiske mil unna, så vidt han kunne huske. Det måtte bli sandbanken.

         Torkild trakk på skuldrene, ristet på hodet og la på svøm.

Ta det rolig, gutt! Svøm med lange tak. Ikke bruk unødige krefter!

Han kjente hvordan han gled igjennom vannet og så morilden blinke opp mellom fingrene for hvert tak.

Godt at vannet er varmt og at det ikke er bølger. Får håpe at det ikke finnes for mange sultne haier her!

         Torkild var ikke særlig redd haier, han hadde sett dem for mange ganger når han snorklet rundt i atollenes laguner til det. Han hadde respekt for dem, og syntes de var noen elegante og spennende skapninger, men hadde for lengst konkludert med at menneskene ikke sto på haienes meny. Vel, det eneste måtte være hvithaiens, den var stor nok til å svelge det meste!

         Torkild kjente et sting av angst.

Hvithai…Vel, Trucks lagune var mer enn stor nok til å huse en glupsk hvithai eller to, og en enslig skapning som kavet på overflaten kunne nok taes for å være en skadet skilpadde av en hai som luktet bedre enn den så! Tenk om det akkurat nå var en torpedoformet skygge på vei oppover fra dypet, tenk om... Nei! Glem det, Torkild! Det var Haisommer, en film full av fri fantasi! Tenk på noe annet! På hvordan du skal få armer og bein til å bevege seg rytmisk uten å skape for stor motstand, hvordan du skal utnytte alle kreftene til å nå å nå land!

         Torkild løftet hodet litt opp og tittet forover.

Hvor langt var det igjen? Tre hundre meter? To hundre? Kanskje. Det skulle han klare. Glatt.

Torkild følte seg litt lysere til sinns.

Ja, se det positive, Torkild! Du har jo tross alt vært heldig som ramlet overbord inne i lagunen, tenk om det hadde vært den gangen da du mistet taket i masten utenfor passasjen!

Torkild kvakk til.

Passasjen...passasjen! Hvor lenge var det før tidevannet ville snu? Han hadde gått inn omtrent på høyvann. Det hadde vært en av grunnene til at han valgte å entre lagunen midt på natten.  Strømmen når tidevannet fosset ut av atollenes laguner kunne bli ganske kraftig, opp til ti knop, og det var derfor letteste var å gå inn på høy- eller lavvann. Han hadde ikke merket noen strøm i det hele tatt da de gikk igjennom passasjen, og det betød at vannet snart ville starte å strømme ut!

Torkild løftet hodet opp av vannet og hørte at tordenen fra brenningene.

Han var tydeligvis ikke kommet særlig langt inn i lagunen da han og Blues skilte lag, snart ville tidevannet sende han ut på havet igjen!

         - Pokker! Pokker! Pokker!

         Torkild la mer kraft i svømmetakene.

Kom igjen, gutt! Nå får du pokker ta ut de kreftene du har igjen! Gjør du ikke det så får du ikke flere sjanser!

Han så for seg en liten notis i avisen: «Den 29-årige jordomseileren Torkild Kvernland fryktes druknet. Den 28 fots seilbåten hans Blues ble funnet tom, drivende i Truk i Mikronesia. De lokale politimyndighetene antar nordmannen falt overbord da han seilte inn passasjen til lagunen. Søking etter den tidligere journalisten, som forlot Norge alene for tre år siden, er nå innstilt.»

Nei, slik skulle det ikke gå! Torkild spyttet ut saltvann og beit tennene sammen. Du har svømt mye, mye, lenger enn to hundre meter før. Gi på litt, så er du på land før tidevannet får en sjanse til å prøve seg for alvor!

         Sakte, sakte kom sandbanken nærmere.

Torkild klarte å crawle mesteparten av tiden, selv om han var blitt nødt til å ta noen brysttak innimellom. Han kjente hvordan det verket i armene, beina, skuldrene og nakken. Og hvordan kreftene var i ferd med å ebbe ut. Gudskjelov at han var i noenlunde bra form og at han var brukbar til å svømme!

          Sandbanken kom nærmere, jo da, men ikke så fort som han hadde håpet og trodd. Og ikke så fort som det hadde virket i starten. Under normale forhold ville han allerede vært framme. Tidevannet hadde helt klart allerede startet å strømme ut! Det gikk bare saktere og saktere, han kom nesten ikke framover!

         Skulle han gi opp? Åpne munnen og la seg synke ned i mørket?

Hva ville det egentlig hjelpe å komme i land på en sandbanke på et korallrev? Et korallrev som for sikkerhet skyld var over 200 kilometer langt og hvor alle folkene bodde på øyene inne i lagunen! Hvor store var sjansene for at noen ville se han? Skulle han slite seg ut bare for å sulte og tørste langsomt i hjel mens han vasset seg over korallrevet fra sandbanke til sandbanke? Ville det ikke være bedre å lukke øynene, åpne munnen og la kroppen få hvile? Hvile.., tenk så deilig det ville være å få hvile! Gi opp, Torkild, dette er ikke...

Nei! Nei, for pokker! Kutt ut! Kutt ut de negative tankene!

Hva var det han pleide å si til ungene han trente i karate? «Gjør ditt beste, da kan ingen forlange noe mer, heller ikke du selv. Gjør du ditt beste kan du være fornøyd med resultatet selv om du taper.» Kom igjen, Torkild, gjør ditt beste! Bare femti tak til, så kan du skifte til brystsvømming.

Kom igjen! Et tak, to, tre, fire, fem..

         Torkild fortsatte å telle takene, mens han prøvde å fortrenge smerten i skuldrene og nakken. Konsentrer deg på oppgaven. Finn rytmen, få rolige og kraftige tak. Han skulle pinadø greie dette! Han skulle overleve! Han hadde ikke seilt helt fra Norge for å bli skylt ut på havet av det fordømte tidevannet i en fordømt passasjen gjennom et fordømt korallrev! Kom igjen, din forbaskede idiot! Det var du som glemte sikkerhetsselen, for pokker, du har ingen å skylde på! Nå får du vise hva som bor i deg! Ta i til du kaster opp, skyll munnen  med saltvannet og så tar du i litt til! Se å få armene til å bevege seg da, din jævla landkrabbe!

         Torkild bannet seg selv opp og ned. Slik ja, få mer adrenalin i systemet, få musklene til å yte enda litt til selv om melkesyren gir klar beskjed om at han burde stoppe!

         Kom igjen, for pokker! Femti tak med crawl. En, to, tre...

        

Snart var det ikke lenger noen tvil om at tidevannet hadde startet å strømme ut av lagunen. Han kunne se små bølger som kruset havflaten og strømvirvler som danset imot han. Han kunne se hvordan vannet nærmest fosset rundt fingertuppene når han tok et nytt tak og kjenne hvordan strømmen rev og slet i kroppen der han kjempet seg fram.

         10 knop! Strømmen i passasjen kunne fosse ut i over ti knops fart. Selv for motor klarte ikke Blues å gå så fort. Ikke et menneske i verden ville klare å svømme mot en strøm på ti knop!

         Torkild løftet hodet opp av vannet ved neste brysttak.

         Sandbanken var like ved nå! Månen skinte på sanden så den nesten glitret som snø. Den kunne umulig være mer enn femti meter unna.

         Femti meter… Torkild kjente hvordan den kraftige strømmen skjøv han bakover og kastet seg forover i et nytt tak. Femti meter, det kunne like godt vært fem hundre eller fem tusen. Dette gikk ikke, han hadde ikke en sjanse!

         Pokker, pokker, pokker!

         Forbannete sandbanke, kunne du ikke stikke litt lenger ut i lagunen!

Pokker, pokker, pokker!

         Litt lenger ut i lagunen...? Torkild husket med ett sandbanken han hadde snorklet på Ailinglaplap i Marshalløyene sammen med Eli. Den hadde ligget ved passasjen, og den hadde strukket ganske langt ut i lagunen - under vannet!

         Kanskje han kunne ta en sjanse på at sandbanken stikker litt utover i passasjen under vannflaten her også. Ta en råsjanse! Hva hadde han å tape? Å presse seg nesten rett mot strømmen gikk ikke lenger, han kom jo ikke av flekken! Legg om kursen så får du hjelp av strømmen isteden!

Torkild prøvde å ikke tenke på hva som ville skje om sandbanken ikke gikk ut i lagunen, men var så alt for klar over at da ville han fosse rett ut på havet. 

Ok. Ta i nå da, gamle gutt!. Kom igjen!

         Torkild dreide av litt mot høyre og startet en desperat spurt.

 

 

Vekk var tankene på å få armene til å jobbe effektivt, på adrenalin, på det å gjøre sitt beste. Han kjente ikke de verkende skuldrene og den søtlige blodsmaken i munnen. Han var et dyr som gjorde sitt siste krampaktige forsøk på å overleve.

        

Til slutt var det over. Torkild hadde ikke mer å gi.

Armene beveget seg totalt uten kraft, det var bare så vidt knærne bøyde seg. Hjernen ga fortsatt ordre om at han skulle svømme videre, men musklene nektet å trekke seg sammen.

         Torkild følte at beina sank ned. Med et hulk av fortvilelse måtte han bare la det skje.

Og kjente at føttene støtte mot noe.

Det tok et øyeblikk før han forsto hva det var, men så rettet han ut knærne.

Han sto på bunnen med vann til brystet!

        

Med vidåpne øyne som verken så tidevannstrømmen som fosset forbi den lille sandbanken, den uvirkelig store månen som lyste i brenningene på den andre siden, eller de små bølgene som vasket sakte opp og ned på stranden foran han sjanglet Torkild gjennom stadig grunnere vann.

Han nådde strandkanten, falt overende og krabbet seg meter for meter oppover til han var på toppen.

Torkild gravde fingrene dypt ned i tørr sand og gråt uten en lyd.

         Han…hadde…klart det...