|
|
"Tahiti
kom til syne på 60 nautiske mils avstand, og en hel dag beundret
vi fjell-formasjonene mens vi seilte med stø kurs mot Papeetes
havn."
"Vi klatret i Tahitis fjellheim!"
Mange tenker vel kun på blå laguner og vaiende palmer
når de hører navnet Tahiti, men norske Heidi og Dan
Ove Gundersen vet at det finnes mer: De klatret opp på øyas
nest høyeste fjelltopp - 2000 meter over havet!
Heidi og Dan Ove seilte med norske Impetus fra Panama til
New Zealand, og her er deres opplevelser fra Tahiti i Fransk Polynesia:
- Vi skjønte at vi var kommet til Fransk
Polynesias hovedstad på all trafikken både på
land og i havna. Biltrafikken gikk jevnt hele døgnet, likeledes
båttrafikken som bestod av alt fra store tankskip og lastebåter
til cruiseskip, private luksusyachter og lokale passasjerbåter.
Her var det liv og puls, ingen tvil om det!
Listene var lange over alt som skulle fikses, ordnes og kjøpes
inn på dette stedet hvor vi forventet at det var mulig å
få tak i og ordne hva det skulle være. Papeete skuffet
oss ikke, vi fant alt vi trengte blant de mange og varierte butikkene.
Her fantes moderne motebutikker og turistboder såvel som
det fargerike markedet som hadde alt. Første dagen stormet
alle i hver sin retning for å gjøre seg kjent i gatene,
men det varte ikke lenge før vi møttes ansikt til
ansikt på MacDonald og rødmet med en BigMac i munnen.
Etter hvert ble det lokale markedet vår favoritt, hvor de
solgte kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, blomster,
krydder, bakevarer, pareos
(tøystykker brukt som skjørt og kjoler) og et rikt
utvalg av håndtverksprodukter. På dette markedet var
samlet alt vi tidligere har sett av polynesisk brukskunst laget
av skjell, tre, palmeblader og fargerike stoffer. Tempoet, støyen
og forurensningen i storbyen ble imidlertid i meste laget for
oss som er vant til å sovne inn til palmesus og bølgeskvulp.
Da
kvelden senket seg over byen begynte nattelivet. Her fantes et
rikt utvalg av nattklubber og casinoer. Det triveligste kveldsfenomenet
var alle 'restaurantvognene' som åpnet sin servering på
brygga. De var enkelt installert i campingvogner og boder med
utegrill og pannekakejern. Det duftet deilige retter fra alle
verdens hjørner. Ønsket du en kinesisk chop souy,
italiensk pizza, lokal fiskerett eller kanskje en fransk pannekake?
Restaurantvognene var populære, og det virret et yrende
folkeliv av sultne mennesker på brygga.
'Le Fete' og kulturforestillingene
Den
årlige 14-dagers kulturfestivalen var akkurat over da vi
ankom Papeete. På brygga stod imidlertid fortsatt 'bryggeteatret'
oppe, og de siste forestillingene ble avviklet for de som enda
ikke hadde fått nok. Vi fikk med oss et par forestillinger
med heftig dans og musikk av lokale utøvere fra hele Fransk
Polynesia. Det var et imponerende skue med alle de flotte kostymene
som de kreativt hadde satt samme av kokosbast, palmeblader, skjell,
blomster og fargerikt tøy.
En
helaften med gruppa som vant årets festivalkonkurranse gjorde
stort inntrykk. Danserne var profesjonelle, ingen tvil om det.
Sangen og musikken var vakker. Tradisjonelle slaginstrumenter
og intense rytmer var den livgivende tråden gjennom hele
forestillingen. Det mest karakteristiske ved tahitisk og polynesisk
dans er de smidige hoftebevegelsene som de utøver grasiøst
med en ufattelig hurtighet. Vi filmet med video og kjøpte
CD'en deres og håper å kunne bevare minnene fra dette
imponerende skuespillet.
Tahiti
rundt i leiebil
Mannskapet
ombord i Stormfågeln og Impetus samarbeidet om leiebil for
å oppleve 'Tahiti rundt'. Veiene var av varierende kvalitet,
men fullt kjørbare. Langs østkysten hadde vi regn
og tåke og fikk ikke så mye ut av utsiktspunktene.
Ut i tåkehavet strakk havet seg i retning Tuamotuøyene
hvor vi kom i fra. På den sydlige halvøya tok vi
en grusvei opp i fjellet over høyfjellsplatået til
et utsiktspunkt. Landskapet var svært grønt og frodig
og minte om Skottland. Der fantes kjempetrær med gedigne
grønne kroner, små spinkle trær dekket av langt
'skjegg', høytragende trær med orange stammer og
trær med stammer bygget opp av kjempelange røtter.
Til og med bartrær som minnet om gran fant vi her i høylandet.
Vestsiden
av øya hadde flere severdigheter. Det passet bra at tåka
forsvant og sola tittet frem. Vi opplevde en vakker kystlinje
med mange marinaer for de som ønsket å seile rundt
øya. Gauguin-museet hadde et stort utvalg malerier av den
berømte maleren. Vi boltret oss i en vakker botanisk hage
hvor det fantes et utvalg av blomstene og plantene vi hadde sett
på vår reise gjennom Fransk Polynesia. Her fantes
et høyt fossefall med en sti opp til toppen og flott utsikt
over kystlinjen, revet og havet.
Ved et kildevannsoppkomme som fungerte som badeplass
for den lokale befolkningen slappet vi av og så på
de ivrige ungene som boltret seg i vannet. Det var krystallklart
men iskaldt. Langs veien kom vi også over store grotter
i fjellveggen. Den største var fylt med dypt vann så
langt vi kunne se. Den berømte maleren Gaugin skal ha tatt
en svømmetur inn i denne grotta...De som prøvde
å følge i hans spor snudde fort i det iskalde grottevannet.
En
hovedattraksjon på Tahiti er en gammel seremoni- og offerplass
gravd frem og bevart som et eksempel på den historiske polynesiske
kulturen. I forbindelse med festivalukene holdes forestillinger
her som viser seremonitradisjonene. Vi gikk blant tikier (steinfigurer)
og mareaer (offerplasser) og prøvde å sette oss inn
i skikkene og levestilen fra den tiden.
Tahiti-museet illustrerte historien til polynesierne,
hvordan de befolket øyene og hvordan de levde. I tillegg
illustrerte det europeernes innflytelse og påvirkning for
livet i Fransk Polynesia. Utenfor museet fikk vi se en vakker
solnedgang over øya Moorea som vi skal besøke etter
Tahiti. Det var kveld da vi avsluttet turen på en vakker
sandstrand utenfor et luksuriøst strandhotell med trommer
fra baren som bakgrunnsmusikk.
Fjellturen
Det
ble Aori, Tahitis nest høyeste fjelltopp på 2066m,
som skulle bli målet for fjellturen. Fristelsen hadde hengt
over oss helt fra vi så fjellet fra seilbåten langt
ute i sjøen. Det raget over Papeete og seilbåthavna
og fanget stadig vår interesse, så at fjellet måtte
bestiges ble etter hvert klart. Det franske militæret hadde
en base på 700m. Hit gikk det vei, men det fantes ingen
offentlig kommunikasjon. Da drosjesjåførene skulle
ha $100 for å kjøre oss, ble det til at vi tok beina
fatt helt fra havnivå og satte på denne måten
ny rekord i antall høydemeter på en dag. En stor
utfordring etter nærmere 4 måneder på en seilbåt!
Ved militærleiren måtte vi skrive
oss inn i en bok og ble ønsket god tur. Fra boka kunne
vi se at turister gikk i området nesten daglig, men svært
få gikk til toppen. Vi la målrettet i veg på
den gode stien som de franske militærgutta vedlikeholdt.
Terrenget var meget bratt, det sier seg selv når 1300 høydemeter
skal bestiges på 10 km. Stien fulgte en egg med stupbratte
vegger ned på begge sider. Vegetasjonen vokste tett, så
vi merket ikke så godt hvor smal eggen var utenom hver gang
vi tro igjennom buskene og beinet hang i løse lufta. Armene
ble brukt nesten like flittig som beina, da det var gode røtter
å holde i og heise seg opp etter. Det var deilig å
få brukt hele kroppen!
Bregner i alle størrelser dominerte vegetasjonen,
men her fantes et mangfold av blomster, trær og busker som
minnet oss om at vi var i tropene. Markblomstene og bær
som lignet på blåbær og bringebær gav
likevel assosiasjoner til norsk natur. Underlaget var bløt
jordbunn, og det var tydelig at uten vegetasjonen til å
holde jorda på plass, ville det ikke vært mulig med
sti. Vi var vitne til et vilt og spektakulært landskap midt
i Stillehavet.
Svetten
silte i tropevarmen, vi var iført langbukse for å
unngå å bli oppskrapet av det høye krattet.
Ved to enkle hytter underveis var det mulig å drikke seg
utørst og fylle flaskene med regnvann fra sisterner. På
den øverste hytta på 1800m skulle vi overnatte. Til
alt hell valgte vi å bestige toppen samme kveld og oppleve
solnedgangen. Utsikten, som forøvrig hadde vært spektakulær
under hele turen, var overveldende til alle kanter. På den
ene siden hadde vi høyeste toppen på Tahiti som er
200m høyere enn Aori. Langt nede ved foten av fjellet lå
Papeete og seilbåthavna, det så ut som et flyfoto.
Kystlinjen med rev på utsiden kunne vi følge rundt
store deler av øya. Ellers hadde vi fortreffelig utsikt
innover det indre fjellandskapet med skarpe egger og dype daler.
Moorea med sine vakre fjellformasjoner badet i solnedgang ute
i sjøen.
At
mørket skulle komme så tidlig og brått her
i høyden hadde vi ikke regnet med, og det ble en utfordring
å føle seg frem i det kronglete og bratte terrenget
tilbake til hytta. Overnattingsstedet vårt var svært
enkelt...Tregulv og vegger som sluttet en halvmeter før
taket gav god ventilasjon når vinden begynte å blåse.
Vi laget en seng av bregner, kledde på oss alle klærne
(ull og foret regnfrakk) og la oss med beina i sekken. Behagelig
og varmt var det ikke. Tåkeskyene krøp inn gjennom
sprekkene i veggen, og en rotte brukte egen inngang for å
sjekke om vi hadde noe godt å spise.
Neste morgen lå skyene så tett rundt
oss at det hadde ikke vært mulig å bestige toppen.
Mørbanket og frosne, men godt fornøyd med innsatsen
la vi derfor tidlig i vei på hjemturen. Den ble en ekstra
belastning på knærne i den sleipe gjørma som
fuktigheten fra skyene laget. Snart var vi imidlertid under skydekket
og fortsatte i det frodige terrenget mens vi nøt utsikten
og prøvde å stoppe svetten før den rant ned
i øynene. Tidlig på ettermiddagen sjekket vi stolt
ut i militærleiren, og noen timer senere karret vi oss ombord
Impetus. Nå var kreftene slutt, det verket i såre
føtter og ømme muskler, men hva gjør vel
det når toppen er besteget! Dette skulle bli noe å
fortelle de andre langturseilerne...
For
Heidi og Dan-Ove Gundersens hjemmesider om Tahiti-oppholdet, klikk
her.
For
å se kart over Tahiti, klikk her.
For
å lære mer om Tahiti på våre sider, klikk
her.
For
å sjekke hotell i Tahiti, klikk her.
For å sjekke priser på reiser til Tahiti og andre steder
i sydhavet, klikk her
|
"Det
Siste Paradis"
Boken
om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å
legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia.
Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg
lure på om de hadde rett..."
Klikk her
for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for
å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk
her for å
lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
|
|
|