"Tahiti kom til syne på 60 nautiske mils avstand, og en hel dag beundret vi fjell-formasjonene mens vi seilte med stø kurs mot Papeetes havn."

"Vi klatret i Tahitis fjellheim!"

Mange tenker vel kun på blå laguner og vaiende palmer når de hører navnet Tahiti, men norske Heidi og Dan Ove Gundersen vet at det finnes mer: De klatret opp på øyas nest høyeste fjelltopp - 2000 meter over havet!

Heidi og Dan Ove seilte med norske Impetus fra Panama til New Zealand, og her er deres opplevelser fra Tahiti i Fransk Polynesia:
   - Vi skjønte at vi var kommet til Fransk Polynesias hovedstad på all trafikken både på land og i havna. Biltrafikken gikk jevnt hele døgnet, likeledes båttrafikken som bestod av alt fra store tankskip og lastebåter til cruiseskip, private luksusyachter og lokale passasjerbåter. Her var det liv og puls, ingen tvil om det!
    Listene var lange over alt som skulle fikses, ordnes og kjøpes inn på dette stedet hvor vi forventet at det var mulig å få tak i og ordne hva det skulle være. Papeete skuffet oss ikke, vi fant alt vi trengte blant de mange og varierte butikkene. Her fantes moderne motebutikker og turistboder såvel som det fargerike markedet som hadde alt. Første dagen stormet alle i hver sin retning for å gjøre seg kjent i gatene, men det varte ikke lenge før vi møttes ansikt til ansikt på MacDonald og rødmet med en BigMac i munnen. Etter hvert ble det lokale markedet vår favoritt, hvor de solgte kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, blomster, krydder, bakevarer, pareos (tøystykker brukt som skjørt og kjoler) og et rikt utvalg av håndtverksprodukter. På dette markedet var samlet alt vi tidligere har sett av polynesisk brukskunst laget av skjell, tre, palmeblader og fargerike stoffer. Tempoet, støyen og forurensningen i storbyen ble imidlertid i meste laget for oss som er vant til å sovne inn til palmesus og bølgeskvulp.
   Da kvelden senket seg over byen begynte nattelivet. Her fantes et rikt utvalg av nattklubber og casinoer. Det triveligste kveldsfenomenet var alle 'restaurantvognene' som åpnet sin servering på brygga. De var enkelt installert i campingvogner og boder med utegrill og pannekakejern. Det duftet deilige retter fra alle verdens hjørner. Ønsket du en kinesisk chop souy, italiensk pizza, lokal fiskerett eller kanskje en fransk pannekake? Restaurantvognene var populære, og det virret et yrende folkeliv av sultne mennesker på brygga.
'Le Fete' og kulturforestillingene
Den årlige 14-dagers kulturfestivalen var akkurat over da vi ankom Papeete. På brygga stod imidlertid fortsatt 'bryggeteatret' oppe, og de siste forestillingene ble avviklet for de som enda ikke hadde fått nok. Vi fikk med oss et par forestillinger med heftig dans og musikk av lokale utøvere fra hele Fransk Polynesia. Det var et imponerende skue med alle de flotte kostymene som de kreativt hadde satt samme av kokosbast, palmeblader, skjell, blomster og fargerikt tøy.
    En helaften med gruppa som vant årets festivalkonkurranse gjorde stort inntrykk. Danserne var profesjonelle, ingen tvil om det. Sangen og musikken var vakker. Tradisjonelle slaginstrumenter og intense rytmer var den livgivende tråden gjennom hele forestillingen. Det mest karakteristiske ved tahitisk og polynesisk dans er de smidige hoftebevegelsene som de utøver grasiøst med en ufattelig hurtighet. Vi filmet med video og kjøpte CD'en deres og håper å kunne bevare minnene fra dette imponerende skuespillet.
Tahiti rundt i leiebil
Mannskapet ombord i Stormfågeln og Impetus samarbeidet om leiebil for å oppleve 'Tahiti rundt'. Veiene var av varierende kvalitet, men fullt kjørbare. Langs østkysten hadde vi regn og tåke og fikk ikke så mye ut av utsiktspunktene. Ut i tåkehavet strakk havet seg i retning Tuamotuøyene hvor vi kom i fra. På den sydlige halvøya tok vi en grusvei opp i fjellet over høyfjellsplatået til et utsiktspunkt. Landskapet var svært grønt og frodig og minte om Skottland. Der fantes kjempetrær med gedigne grønne kroner, små spinkle trær dekket av langt 'skjegg', høytragende trær med orange stammer og trær med stammer bygget opp av kjempelange røtter. Til og med bartrær som minnet om gran fant vi her i høylandet.
   Vestsiden av øya hadde flere severdigheter. Det passet bra at tåka forsvant og sola tittet frem. Vi opplevde en vakker kystlinje med mange marinaer for de som ønsket å seile rundt øya. Gauguin-museet hadde et stort utvalg malerier av den berømte maleren. Vi boltret oss i en vakker botanisk hage hvor det fantes et utvalg av blomstene og plantene vi hadde sett på vår reise gjennom Fransk Polynesia. Her fantes et høyt fossefall med en sti opp til toppen og flott utsikt over kystlinjen, revet og havet.
   Ved et kildevannsoppkomme som fungerte som badeplass for den lokale befolkningen slappet vi av og så på de ivrige ungene som boltret seg i vannet. Det var krystallklart men iskaldt. Langs veien kom vi også over store grotter i fjellveggen. Den største var fylt med dypt vann så langt vi kunne se. Den berømte maleren Gaugin skal ha tatt en svømmetur inn i denne grotta...De som prøvde å følge i hans spor snudde fort i det iskalde grottevannet.
   En hovedattraksjon på Tahiti er en gammel seremoni- og offerplass gravd frem og bevart som et eksempel på den historiske polynesiske kulturen. I forbindelse med festivalukene holdes forestillinger her som viser seremonitradisjonene. Vi gikk blant tikier (steinfigurer) og mareaer (offerplasser) og prøvde å sette oss inn i skikkene og levestilen fra den tiden.
   Tahiti-museet illustrerte historien til polynesierne, hvordan de befolket øyene og hvordan de levde. I tillegg illustrerte det europeernes innflytelse og påvirkning for livet i Fransk Polynesia. Utenfor museet fikk vi se en vakker solnedgang over øya Moorea som vi skal besøke etter Tahiti. Det var kveld da vi avsluttet turen på en vakker sandstrand utenfor et luksuriøst strandhotell med trommer fra baren som bakgrunnsmusikk.
Fjellturen
Det ble Aori, Tahitis nest høyeste fjelltopp på 2066m, som skulle bli målet for fjellturen. Fristelsen hadde hengt over oss helt fra vi så fjellet fra seilbåten langt ute i sjøen. Det raget over Papeete og seilbåthavna og fanget stadig vår interesse, så at fjellet måtte bestiges ble etter hvert klart. Det franske militæret hadde en base på 700m. Hit gikk det vei, men det fantes ingen offentlig kommunikasjon. Da drosjesjåførene skulle ha $100 for å kjøre oss, ble det til at vi tok beina fatt helt fra havnivå og satte på denne måten ny rekord i antall høydemeter på en dag. En stor utfordring etter nærmere 4 måneder på en seilbåt!
   Ved militærleiren måtte vi skrive oss inn i en bok og ble ønsket god tur. Fra boka kunne vi se at turister gikk i området nesten daglig, men svært få gikk til toppen. Vi la målrettet i veg på den gode stien som de franske militærgutta vedlikeholdt. Terrenget var meget bratt, det sier seg selv når 1300 høydemeter skal bestiges på 10 km. Stien fulgte en egg med stupbratte vegger ned på begge sider. Vegetasjonen vokste tett, så vi merket ikke så godt hvor smal eggen var utenom hver gang vi tro igjennom buskene og beinet hang i løse lufta. Armene ble brukt nesten like flittig som beina, da det var gode røtter å holde i og heise seg opp etter. Det var deilig å få brukt hele kroppen!
   Bregner i alle størrelser dominerte vegetasjonen, men her fantes et mangfold av blomster, trær og busker som minnet oss om at vi var i tropene. Markblomstene og bær som lignet på blåbær og bringebær gav likevel assosiasjoner til norsk natur. Underlaget var bløt jordbunn, og det var tydelig at uten vegetasjonen til å holde jorda på plass, ville det ikke vært mulig med sti. Vi var vitne til et vilt og spektakulært landskap midt i Stillehavet.
   Svetten silte i tropevarmen, vi var iført langbukse for å unngå å bli oppskrapet av det høye krattet. Ved to enkle hytter underveis var det mulig å drikke seg utørst og fylle flaskene med regnvann fra sisterner. På den øverste hytta på 1800m skulle vi overnatte. Til alt hell valgte vi å bestige toppen samme kveld og oppleve solnedgangen. Utsikten, som forøvrig hadde vært spektakulær under hele turen, var overveldende til alle kanter. På den ene siden hadde vi høyeste toppen på Tahiti som er 200m høyere enn Aori. Langt nede ved foten av fjellet lå Papeete og seilbåthavna, det så ut som et flyfoto. Kystlinjen med rev på utsiden kunne vi følge rundt store deler av øya. Ellers hadde vi fortreffelig utsikt innover det indre fjellandskapet med skarpe egger og dype daler. Moorea med sine vakre fjellformasjoner badet i solnedgang ute i sjøen.
   At mørket skulle komme så tidlig og brått her i høyden hadde vi ikke regnet med, og det ble en utfordring å føle seg frem i det kronglete og bratte terrenget tilbake til hytta. Overnattingsstedet vårt var svært enkelt...Tregulv og vegger som sluttet en halvmeter før taket gav god ventilasjon når vinden begynte å blåse. Vi laget en seng av bregner, kledde på oss alle klærne (ull og foret regnfrakk) og la oss med beina i sekken. Behagelig og varmt var det ikke. Tåkeskyene krøp inn gjennom sprekkene i veggen, og en rotte brukte egen inngang for å sjekke om vi hadde noe godt å spise.
   Neste morgen lå skyene så tett rundt oss at det hadde ikke vært mulig å bestige toppen. Mørbanket og frosne, men godt fornøyd med innsatsen la vi derfor tidlig i vei på hjemturen. Den ble en ekstra belastning på knærne i den sleipe gjørma som fuktigheten fra skyene laget. Snart var vi imidlertid under skydekket og fortsatte i det frodige terrenget mens vi nøt utsikten og prøvde å stoppe svetten før den rant ned i øynene. Tidlig på ettermiddagen sjekket vi stolt ut i militærleiren, og noen timer senere karret vi oss ombord Impetus. Nå var kreftene slutt, det verket i såre føtter og ømme muskler, men hva gjør vel det når toppen er besteget! Dette skulle bli noe å fortelle de andre langturseilerne...