Med Coco Loco til Samoa:
Ikke "god dag", men "drittsekker"!

Jeg kastet loss en sein kveld, og seilte i løpet av natten over til Vest-Samoa, sammen med polskamerikanske George som seilte alene i Polonaise.
     Nok en gang ble jeg skuffet. Øyene som før var selve symbolet på vennlighet og gjestfrihet, var helt forandret. Ungdommen viste klar antipati overfor hvite, overfall og slagsmål var ikke uvanlig. Det merkelige var at de som kledde seg mest vestlig, var de som virket mest hatefulle overfor "palangi", hvite mann. Jeg kunne ha forstått det om tradisjonsbevisste samoabeboere ikke likte innblanding fra utenverdenen, men her var det de som gikk i uniformsbukser og glorete T-skjorter som stod for problemene.
     En formiddag George og jeg satt på en restaurant sammen med noen gutter og jenter, sluttet en yngre kar seg til selskapet. Han gjorde stort nummer av å håndhilse, smile, og si noen lokale ord. Og den smilende ungdommen sa slett ikke "god dag, hyggelig å hilse på dere", men "jævla drittsekker"!
    En dag byttet vi seilbåtene med motorsykler og drog på sightseeing rundt øya. Da vi var på vei tilbake til hovedstaden, var skolen akkurat slutt for dagen. Smågutter og småjenter i pene skoleuniformer spaserte langs veien. Så snart de fikk se oss, begynte de å rope skjellsord og å kaste stein og frukt. Hvordan skal det gå med Samoa i årene fremover?
     Bortsett fra denne episoden, var utflukten vellykket. Utenfor selve byen fikk vi se at noe av kulturen fortsatt var bevart - iallfall på overflaten. I de små landsbyene ved havet bodde folk stort sett i tradisjonelle hus, faler. Falene er ovale hus uten vegger. Her sov og spiste de store familiene på matter rett på gulvet. Opptrukkete palmebladgardiner ble bare firt ned når det regnet. Takene bestod av palmeblader eller bølgeblikkplater. Vi beså også "Vailima", det tidligere hjemmet til forfatteren av "skatteøya", Robert Louis Stevenson. Stevensons grav lå på en fjelltopp i nærheten, men vi var ikke innstilt på fjellklatring. I stedet stoppet vi nede ved havet, og i strandkanten sprang en ferskvannskilde. Ved å ta et par skritt kunne vi variere mellom 29°'s havvann og iskaldt kildevann.
     Før vi leverte inn motorsyklene, rakk vi en tur til noen artige fosser. Sliding Falls var tre naturlige fosser vi kunne skli ned, en passet for menn, en for kvinner, og en for barn. Vi klatret opp til den største, satte oss ned og lot det stå til. Rutsjet i full fart nedover fjellsiden og rett i kulpen under. Fornøyelig og besynderlig.
     Da jeg kom tilbake til Coco Loco, oppdaget jeg at det hadde vært uvedkommende på besøk. Stereoradioen, to par strandsandaler og en kassett var vekk. Nei, Samoa var ikke et blivende sted, til tross for at misjonærenes virksomhet hadde resultert i 11 kirker langs den korte hovedgaten.
     Det nærmet seg november og orkansesong, så jeg satte kursen for Tuvalu. Det vil si, jeg hadde tenkt å gjøre et kort opphold på Savaii, den andre større øya i Vest?Samoa. Jeg håpet å kaste anker utenfor landsbyen Manase, hvor Erik Dammann en gang i tiden bodde. Da jeg seilte langs øya, oppdaget jeg at bukta ved Manase var altfor åpen mot havet, og la i stedet til ved senteret Assau. Her fant jeg ut at busstransporten mellom landsbyene var mangelfull, så jeg måtte gi opp Manase. I stedet leide jeg en motorsykkel og kjørte den andre veien. Etter en times kjøring tok jeg av fra hovedveien og famlet meg nedover en sti blant palmer og busker. Og der lå drømmestedet mitt! En gyllen sandstrand buet seg mot horisonten. På sletta ved havkanten lå fate ved fate, ingen med bølgeblikktak.
     En skokk med unger flokket seg rundt meg. Ingen kastet stein, ingen kalte meg drittsekk.
     Pokker også at det nærmet seg orkansesong! Men OK, Terje, finner du ikke sydhavsparadiset andre steder, kan du alltids dra tilbake hit!


Av Terje Dahl, fra boken "Det Siste Paradis"

For å lese mer fra Terje Dahls artikler og bøker om sydhavet, klikk her.
Les våre andre artikler om Samoa, klikk her.
For å lære mer om Samoa, klikk her.