Pitcairn

Norsk seilbåt besøker Bounty-mytteristenes siste skjulested:
- Et uforglemmelig møte med ekte gjestfrihet!

Rune Ellingsen og Finn Olav Olsen i seilbåten Underveis fant sjøveien til den isolerte klippøya Pitcairn i sydhavet. Det var her mytteristene fra det berømte mytteriet på Bounty skjulte seg for omverdenen. De norske gutta fikk lære mer om Bounty og den fascinerende øya. Ikke bare det, men de traff en lys, levende etterkommer etter en av mytteristene - og han snakket norsk!

- I samme øyeblikk som morgensolen steg opp over horisonten, og myte-omspunnede Pitcairn Island reiste seg i det fjerne, stoppet plutselig Runes armbåndsur. Etter nesten tre års tjeneste. Tilfeldigheter? Hm. For oss ble i hvertfall oppholdet på Pitcairn uforglemmelig.

- Pass på hvor du setter føttene! Det er fryktelig glatt der! En stor brande av en kar peker på den algebevokste sementkanten som utgjør Pitcairn-folkets båtlandingsrampe. Rune stusser både en og to ganger. Vi er på tur inn til land fra Underveis. Der inne står ordføreren, politimannen, karantene-offiseren og flere andre som nettopp har guidet oss via VHF bort til den beste ankerplassen i Bounty Bay. På engelsk, selvsagt. Men dette hørtes da norsk ut? Har jeg vært for lenge til havs? Eller har jeg vært så lenge utenlands at jeg ikke klarer å skille språkene fra hverandre lenger?, tenker Rune og rister bekymret på hodet.

Timmy er halvt norsk!

- Velkommen til Pitcairn!, sier mannen og smiler stort. Joda. All tvil til side. Jammen snakker han ikke norsk, gitt! Forklaringer er like enkel som den er innviklet. På 1970-tallet emigrerte Kari Boye fra Oslo til Pitcairn. Der giftet hun seg, og der har hun og ektemannen bygget hus og oppdratt to barn, Timmy og Anette. Det er Timmy som ønsker oss velkommen, på flytende norsk. På Pitcairn, øya som sies å være verdens mest isolerte bebodde sted. Ingen flyplass, bare et forsyningsskip hver tredje eller fjerde måned. Floskelen om at verden er liten, har slått til igjen!

"Byen" Adamstown

Enormt norsk flagg
Etter at vi har klarert inn og fått stempel i passet, tar Tim oss med på firehjuls-motorsykkelen, opp de bratte bakkene som preger hele øya, og opp til familiens hus. På altanen henger det et enormt norsk flagg. Utenfor inngangsdøren henger flere klaser med modne bananer. Kari Boye, nå Young, hilser oss velkommen med ferskt hjemmebakt grovbrød, hvitost med appelsinmarmelade og ellers alt som hører til. Vi spiser til vi skjemmes, og litt til. Etter 13 døgn på havet fra Påskeøya smaker det med hjemmelaget, norsk bondekost. Utsikten fra Up Tibi, som det heter der huset ligger, er upåklagelig. Palmetrær vaier i vinden, og det evige Stillehavet ligger noen hundre

Rune drikker av hvaltann!

meter under oss. Dønningene ruller sakte og dovne inn før de knuses i tusen millioner dråper mot den ville og vakre kystlinjen som strekker seg rundt hele øya. Pitcairn har ingen strender, og bare to steder der man kan komme seg i land. Det er Bounty Bay, der mytteristene gikk i land, og så er det Tedside på vestkysten, som går an å komme seg i land på, dersom vinden er østlig, og det ikke er dønning fra sørvest.
Etterkommere etter myteristen

Kari Boye Young

Timothy og hans søster Anette er de eneste to norsk-pitcairnere i verden, og begge er direkte etterkommere etter mytteristen Edward Young, i niende eller tiende generasjon. Young gjorde seg bemerket ved å være den første mytteristen på øya som døde av naturlige årsaker. Han hadde astma, og klimaet på Pitcairn tok til slutt knekken på ham. Denne skjebnen var ikke de fleste andre forunt. Etter bare tre år ble styrmann og sjefsmytterist Fletcher Christian skutt og drept av sine tahitiske slaver, sammen med fire andre av mytteristene. Bare fire overlevde, og av dem begikk en selvmord og en ble slått ihjel av de andre mytteristene. Så jakten på paradis forble en drøm for alle unntatt John Adams, som til slutt

John Adams

var den eneste gjenlevende av alle. Han satt der med et titalls polynesiske jenter og en veritabel horv med barn fra alle mytteristene og tahitianerne. Kort fortalt konverterte Adams til kristendommen, og ble en ansvarlig og klok leder som gjorde den vesle kolonien på Pitcairn til alt det som Christian hadde håpet på. Idag er det vesle samfunnet med 48 innbyggere, fordelt på ni familier, både vel integrert i storsamfunnet via internettforbindelse og telefon, samtidig som det befinner seg utenfor allefarleder og hinsides vanvittige mengder med blått Stillehav.
Naturalhusholdning
Hovednæringsveien er turisme og

Bounty Bay

strøjobber som de lokale tar for lokaladministrasjonen. Økonomien på Pitcairn er fortsatt for en stor del naturaliahusholdning. Turismen består i at de innfødte tar båtene sine ut hver gang et turistskip eller containerskip stopper, og selger håndlagede souvenirer, postkort og de meget ettertraktede Pitcairn-frimerkene. Elektrisitet lages med dieselaggregat, og strømmen er kun påslått mellom

Bounty

klokka 08 og 13, og mellom klokka 17 og 20 hver dag. Men mange har egne aggregater eller store batteribanker. Post, butikk og banktjenester finnes, ja til og med en liten restaurant! Den er åpen hver fredag mellom klokka 18 og 22. Der kan man få seg en burger og en Captain Morgan, prate kjenning og ha det hyggelig. For å kunne nyte alkohol på Pitcairn, må man ha en alcohol licence. Rune skaffet seg selvsagt en, og for den nette sum av USD 20 kan han nå nyte alkohol offentlig på øya i seks måneder. Lisensen bærer hans navn, Pitcairns riksvåpen, sted, dato, fødselsdato og det hele. Gjett om den skal opp på veggen i glass og ramme når han kommer hjem!
Bounty-mytteriet

Kanon fra Bounty

Kari og familien hennes har i noen år bodd på New Zealand i forbindelse med barnas skolegang, men de kom tilbake igjen våren 2007. Anette jobber på hotell i Oslo, mens Tim har tatt en grad i lokalhistorie ved et universitet i Australia. Han er kanskje verdens fremste ekspert på hva som skjedde med Bounty-mytteristene etter at de hadde nådd Pitcairn, og han forteller villig vekk. Mange tusen sider med beretninger, skisser, tegninger, dagboknotater og annet er små biter i det store puslespillet. Tim planlegger bok, og jobber hver dag med Bounty-mytteriet. Han er

Fra film om mytteriet

som et levende leksikon, og det å få høre hele historien fortalt mens vi sitter i kveldsmørket på øya der de faktisk kom i land for 220 år siden, er spesielt. Han har inngående kjennskap til hele persongalleriet, hvordan de så ut, hvor og hva de kom fra, hvilke roller de spilte under mytteriet, og hva som farget dem som personer. Menneskene bak denne tragedien som utspant seg, blir med ett levende for oss der vi sitter. I dagene som følger, kjører Tim oss rundt hele øya og viser oss rundt mens han ivrig peker og forteller. Hver eneste liten stein på øya har sitt eget navn, og omtrent hvert eneste tre sin egen historie.

Finn Olav løper på skolen

Stupbratte veier
I løpet av ett år passerer rundt 15-20 seilbåter. Vi var helt alene den halvannen uka vi var der, men et par båter passerte på tur fra Påskeøya mot Gambier eller Tahiti. De syntes været var for røft til å ankre i, noe som forsåvidt var greit. Vi lå som vanlig kjempegodt, til tross for at dønning og vær enkelte dager sto rett inn i Bounty Bay og var omtrent like voldsomme som de hadde vært på Påskeøya tre uker tidligere. Vi hadde motorproblemer, og den lokale mekanikeren, Jay "Squeeky" Warren fikset det for oss på no time. En stor lettelse for oss på det tidspunktet. Ellers besøkte vi lokale godtfolk, vi var i kirken på lørdag (Alle på Pitcairn er syvendedagsadventister, så de har søndag på lørdag), vi var på torsdagsmarked (Over 20 mennesker innom i løpet av et par timer!) og vi vandret rundt på de stupbratte veiene, som stort sett er av jord. De eneste som har vannklosett på Pitcairn er presten og den lokale restauranten, så ellers er det "Duncan" som gjelder hele veien.

Finn Olavs flammeshow

Flammesjongleringskveld
En kveld arrangerte Finn Olav flammesjongleringskveld nede ved "The Landing Point", og stort sett alle øyas innbyggere var tilstede. De klappet og ropte, og syntes det var stor stas med litt sirkusfakter en kveldsstund. Finn Olav gav også bort den sammenleggbare sykkelen sin til skolen, til stor glede for barna, som både syklet på den og elsket å montere og demontere den. Sykkelen var i forbausende god stand etter halvannet år i forpiggen, og vil nok glede barne der ute i havet i mange år fremover. For oss skulle Pitcairn bli et uforglemmelig møte med ekte gjestfrihet, hjelpsomhet, og menneskene i et av de mest isolerte samfunnene på planeten. Bortsett fra klimaet, trærne og det faktum at øya ligger sør for ekvator, minnet Pitcairn oss ikke så rent lite om Røst. Det var med vemod vi forlot øya, med takk og lykkeønskninger over VHFen, og med Tahiti i baugen, 1200 mil der fremme et sted. Nå skulle vi tilbake til sivilisasjonen igjen etter nesten tre måneder med uendelig blått hav, øde øyer og overveldende stjernehimler på nattevaktene.

Av Rune Ellingsen

For guttas egne internettsider om seilturen i Underveis - klikk her.
For våre faktasider om Pitcairn - klikk her.
For flere reisebrev fra Pitcairn - klikk her.
For våre tre artikler om mytteriet på Bounty - klikk her.

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.