Med seilbåten Medusa til Niue
- øya som kalles "Polynesias klippe"
Lille Niue er et sydhavsland som få landkrabber er så heldige å få besøke, men har du dekk under føttene og vind i seilet er mulighetene til stede for å utforske "the rock of Polynesia".
Tonje og Ole Petter Hindrum seilte fra Norge til sydhavet og hjem igjen, en opplevelsesrik tur som varte fra juli 2000 til september 2002. Her er deres beretning fra besøket på Niue:

Turen fra Bora Bora til Niue var ikke av de beste vi har hatt, men faktisk en av de verste. Været forhindret oss i å stoppe på Palmerston (Cooks Islands). Men en kan jo ikke få med seg alt, det har vi helt klart innsett på denne turen. Heldigvis fikk vi med oss Niue, en av verdens minste selvstendige stater. 1.200 mennesker bor på øya, mens ca. 20.000 av "nuianerne" bor i New Zeeland.
Denne lille øya som er ca 60 kilometer i omkrets, ligger 600 km fra nærmeste nabo - Tonga. Tidligere var det få seilere som besøkte øya, pga. de dårlige ankringsforhold. Takket være Mary og ektemannen på Niue Yacht Club, er nå alt bedre da de har lagt ut 14 moringer. Allikevel bør en forlate øya hvis vestavinden kommer, og det er jo trist da de fleste er på vei vestover.
Fikk moring
Vi var heldige og fikk moring og kunne føle oss trygge når vi forlot Medusa på dette værutsatte stedet. Det var bare jeg som kom meg i land den første dagen. Jeg hadde nok blitt ombord å sovet, men vi måtte jo sjekke inn. De tre andre båtene som også skulle sjekke inn hadde allerede gjort avtale med Niue radio om tid, så jeg måtte stresse i land for å rekke det. På brygga ble vi plukket opp av en hyggelig toller som kjørte oss "alle" 400 meterne opp til customs og immigration.
Eneste godkjente er å gå i kirken
Søndagen på Niue er det ikke mye man kan gjøre. Satt på spissen, er eneste gjøremål som er godkjent å gå i kirken. Vi foretrakk en sen, stor frokost istedenfor. OP disket opp med egg og bacon til meg. Senere på dagen hadde vi Helen og Nick på kaffe og kaker. Som bursdags presang hadde OP "arrangert" et lite hval show. Hvalene hoppet gjentatte ganger ikke så langt fra båtene - Senere kom de inn mellom båtene (heldigvis hoppet de ikke da). Senere på kvelden hørte jeg pusten gjentatte ganger. Gjett om jeg skvatt første gangen, den kan ikke ha vært mer enn 10 meter fra båten.
Utrolig fascinerende øy
Da Force 8 reiste var det egentlig ingen vi kjente av de 12 andre båtene som lå der. Egentlig var det litt deilig, for vi hadde noen stille usosiale dager, hvor vi først gjorde svært lite. Så leide vi sykler og syklet rundt på nordsiden øya. Niue er en utrolig fascinerende øy med et krystallklart vann, mange grotter, korallbassenger, mye liv i sjøen, og et utrolig vennelig folk (så snakket alle engelsk). Både når vi leide sykkel og bil var det ikke snakk om å vise legitimasjon eller betale på forskudd.
Slitsom sykkeltur
Sykkelturen rundt den nordlige delen av øya ble slitsom, vi fikk igjen en påminnelse om at formen ikke er helt på topp. Vi stoppet på mange idylliske steder på veien. Vi hadde hørt at alle hilste - det var helt sant. Alle hilste enten de kjørte, gikk på veien, var inne i huset (de ropte). To dager senere tok vi resten av øya med bil. Spesielt når vi kom bort fra hovedstaden Alofi var det lett å se at folk har emigrert til New Zealand, det var mange forfallende fraflyttede hus. Et av høydepunktene var ved ravinen på et lite sted som heter Togo. Det tok ca. 30 minutter å gå hver vei i regnskog som vokste opp fra et dårlig jordsmonn ifølge mine øyne. Ute ved havet satt vi også å så på bølgene som kom inn på østsiden av øya. En skikkelig tankevekker på hvor liten en båt vil være hvis den havner for nær land - skremmende!
Ny venner
Å være alene er ikke lett i dette miljøet, men etter noen rolige dager var vi selskapssyke igjen. Vi ble med på Gabe's Restaurant med flere av de andre yacht'isene. En kjempehyggelig kveld med koldtbord med lokalemat - deilig. Gabe's er et familieforetagende og broren stilte med musikkanlegg og diskolight! En kjempetrivelig kveld og igjen ble vennekretsen utvidet.
Etter en drøy uke var det på tide å seile videre.

Av
Tonje og Ole Petter Hindrum