Hvordan kiwien mistet vingene sine

Tanemahuta gikk en tur i skogen en dag. Han tittet opp på barna sine der de sto og strakk seg mot himmelen, og la merke til at de begynte å bli syke - som om det var udyr som spiste på dem.
Han snakket med broren sin Tanehoka-hoka, som kallet sammen barna sine - fuglene på himmelen.
Tanemahuta snakket til dem:
- Det er noe som spiser på trærne, barna mina. Jeg trenger en av dere, som kan komme ned fra tretoppene og bo på bakken - slik at mine barn, og deres egne hjem, kan reddes. Hvem vil komme ned?
Det var helt stille, ikke en fugl sa et ord.
Tanehokahoka snudde seg mot Tui.
- Å Tui, kan du komme ned fra tretoppene?
Tui tittet opp på trærne og så hvordan solen lyste vakkert gjennom bladene. Tui tittet ned på skogbunnen, så den kalde, mørke jorden og skalv.
- Å, Tanehokahoka, det er for mørkt der og jeg er redd for mørket.
Det var helt stille, ikke en fugl sa et ord.
Tanehokahoka snudde seg mot Pukeko.
- Pukeko, kan du komme ned fra tretoppene?
Pukeko tittet opp på trærne og så hvordan solen lyste vakkert gjennom bladene. Tui tittet ned på skogbunnen, så den kalde, fuktige jorden og skalv.
- Å, Tanehokahoka, det er for fuktig der og jeg vil ikke bli våt på beina.
Det var helt stille, ikke en fugl sa et ord.
Tanehokahoka snudde seg mot Pipiwharauroa.
- Pipiwharauroa, kan du komme ned fra tretoppene?
Pipiwharauroa tittet opp på trærne og så hvordan solen lyste vakkert gjennom bladene. Pipiwharauroa snudde seg rundt og tittet på familien sin.
- Å, Tanehokahoka, for øyeblikket er jeg for opptatt med å bygge redet mitt.
Det var helt stille, ikke en fugl sa et ord.
Tanehokahoka følte seg utsigelig trist, for han visste at hvis ikke en av barna hans kom ned fra tretoppene ville det ikke bare være broren som mistet barna sine, for fuglene ville ikke ha noe hjem.
Tanehokahoka snudde seg mot Kiwi.
- Å Kiwi, kan du komme ned fra tretoppene?
Kiwi tittet opp på trærne og så hvordan solen lyste vakkert gjennom bladene. Kiwi snudde seg rundt og tittet på familien sin. Kiwi tittet på den kalde, fuktige jorden. Etter å ha sett seg rundt en gang til snudde han seg mot Tanehokahoka og sa:
- Jeg skal gjøre det.
Tanehokahoka og Tanemahuta følte en stor glede i hjertet, for denne lille fuglen ga dem håp. Men Tanemahuta følte at han var nødt til å advare kiwien om hva som ville skje.
- Å kiwi, forstår du at hvis du gjør dette så blir du nødt til å få sterke, tykke bein så du kan rive i stykker trestokkene på bakken. Og du vil miste de vakre fjærene og vingene dine så du aldri vil bli i stand til å fly tilbake til tretoppene. Du vil aldri se dagslys igjen.
Det var helt stille, ikke en fugl sa et ord.
- Å kiwi, kan du komme ned fra tretoppene?
Kiwi tok en siste titt på solen som lyste vakkert gjennom bladene og sa et stille farvel. Kiwi tok en siste titt på de andre fuglene, på vingene og de fargerike fjærene deres, og sa et stille farvel. Etter å ha sett seg rundt en gang til snudde han seg mot Tanehokahoka og sa:
- Jeg skal gjøre det.
Så snudde Tanehokahoka seg mot de andre fuglene og sa:
- Tui, fordi du var redd for å komme ned fra tretoppene vil du fra nå av ha to hvite fjær ved halsen som tegn på at du er en feiging. Pukeko, fordi du ikke ville bli våt på føttene skal du fra nå av og i all evighet leve i sumpene. Pipiwharauroa, fordi du var for opptatt med å bygge redet ditt skal du fra nå av aldri bygge ditt eget rede, men legge dine egg i andre fuglers reder. Men du, kiwi, fordi du ofret så mye, skal bli den mest kjente og elskede av alle fugler.

Historien er oversatt fra en legende,
som funnet på maori.org.nz

For våre faktasider om Cookøyene - klikk her.
For andre artikler fra Cookøyene - klikk her.