forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | | helse | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |
Margit på Waikiki Beach.
Norsk familie besøker Hawaii:
- Surfing uten grunnkurs
Ekteparet Gita Norheim og Morten Lindgren fra Porsgrunn la ut på en reise jorda rundt, med barna Eivind og Margit. Det startet ikke bedre enn at de reiste fra passene, reisesjekkene og visaene. Etter hvert gikk det langt bedre. Da de kom til Hawaii var familien ikke snauere at de kaster seg ut i bølgene
på Waikiki Beach uten trening!

- Hawaii var på mange måter stedet som stemte med forventningene, kort og godt en amerikansk ferieøy med usedvanlig behagelig klima. Skjønt det er snakk om en øygruppe med hvertfall åtte øyer, og vi besøkte kun Oahu hvor hovedstaden Honolulu ligger. Den største øya i sør heter Hawaii og det er den som har gitt navn til hele øygruppa som ved det forrige århundreskiftet ble innlemmet i USA som stat nr. 50.
Gjengen på tur.
Gjengen på tur.
Overnatting
Reisedøgnene har alltid et spenningens preg over seg. Hvor havner vi i natt? Er det rom for oss i herbergene? Auckland i New Zealand var første gangen vi opplevde at vi måtte prøve ti steder før vi fikk napp. Da var mobilen kjekk å ha.
   Det var den også for siste gang før vi kom over på det amerikanske mobilnettet og den ble ubrukelig, da vi før avreise fra New Zealand var heldige og fikk bestilt fire senger i et ungdomsherberge i Honolulu. Med ankomst kl. 11 om kvelden var det betryggende å vite at vi var sikret tak over hodet, og da gjorde det lite at vi for første gang sov hver for oss. Eivind og Morten på gutterom, og Margit og Gita i etasjen over.
   Ellers var det også i Honolulu litt trangere om plassen enn det vi har blitt vant til - hvertfall av steder å velge mellom i vår prisklasse. Vi måtte ut av ungdomsherberget etter en natt og vi ønsket å bo på samme rom. Dermed endte vi opp i små hotell, det siste var Waikiki Prince Hotel, og her fikk vi et fint rom med to dobbeltsenger, eget bad og eget kjøkken for 60 dollar, bare to minutters gåtur fra stranda.
Honululu
Honululu
Tax
Men når prisen for hotellrommet var 60 dollar, så kostet det hele 66,85 inkl. tax (skatt). Sånn var det også i supermarkedene, hylleprisen var uten skatt. Men når tilbudet vi fikk fra reisebyrået den ene dagen på en dagsturpakke fikk skatt på seg i tillegg neste dag, greide vi ikke å la vær å føle oss lurt.
   "Å, er dere kanskje fra Europa?" spurte dama som selv var fra Østerrike, vel vitende om at europeerne reagerte på denslags pristricks.
   For en nordmann er det nesten så det føles lettere å betale 24 % moms inkludert i dyre varer heller enn å betale 4-11 % tax på toppen av priser som er blitt forespeilet.
Kanskje er det også derfor at så mange amerikanere nærmest får eksem av å tenke på skatter og avgifter - fordi de får dem presentert på en slik irriterende og upedagogisk måte.
Turisme
Hawaii lever (ikke overraskende) av turister. Det er næringsvei nummer én, deretter følger offentlig virksomhet i form av militære arbeidsplasser og så jordbruk/industri, ananasprodusenten Dole er bl.a. store her.
   For første gang støtte vi på et relativt massivt oppbud av japanske turister. Sammen med amerikanske pensjonister og yngre surfere markerte de seg i gatebildet og på strendene.
   "Er japanerne velkomne her de da?" spurte vi taxisjåføren og tenkte på Pearl Harbor.
   "We are a capitalist country, you know" var svaret, "så med en stor lommebok vil du alltid være hjertelig velkommen."
   Likevel hadde antallet japanere gått jevnt ned de siste årene og på spørsmål om hvordan det gikk med forretningen var svaret fra taxisjåføren: "Kind of slow!"
   Ellevte september-virkningen, generell terrorfrykt og problemene i japansk økonomi de seinere åra har ført til færre turister og mindre kjøpekraft.
Surfing - av proff..
Surfing - av proff.
Surfing og hula-hula
Særlig kjøpekraft representerte hvertfall ikke vi. Hawaii er da heller ikke en typisk backpackerøy. Uka vår bar preg av at vi slappet av og så oss omkring.
   Toppsesongen var på hell for surferne og de største bølgene var på strendene i nord. På Waikiki Beach lå surferne og ventet på bølgene noen hundre meter utenfor stranda og med innleid surfebrett tok vi oss ut dit. Bølgene var beskjedne og vi unnlot optimistisk å ta noen form for grunnkurs.
   Vi så hvordan det ble gjort; først noen raske armtak for så å sprette opp på brettet og balansere innover stående som bølgenes konge. Men derfra til å greie det var ikke så enkelt. Ikke traff vi bølgene, og vi hadde ikke engang balanse nok til å forsøke å reise oss opp på brettet. Så vi returnerte innover i fortsatt liggende posisjon. I det hele tatt ble det så mye ligging den snaue timen at det ble blåmerke av det på brystet neste dag.
   Situasjonsbeskrivelsen gjaldt først og fremst Morten. Eivind fikk skikkelig treff på et par bølger som brakte ham langt inn mot land, og sammen med Margit stod begge to oppreist på brettet på småbølgene inne ved land mens de dyttet hverandre avgårde.
   Hula-hula musikk var enklere å nyte simpelthen fordi vi jo bare kunne stå og høre (og se). De var tre dansere og tre sangere/musikere, hvorav en bestemor på bassen. De fleste har vel et bilde av hvordan dette låter, men parkutgaven på Waikiki Beach etter solnedgangen låt omtrent som litt valsete, dels rocka Django Reinhardt-musikk mens stemmebruken minte oss om Åge Samuelsen. Kan det rett og slett være at Broder Åge hentet sin inspirasjon fra hula-hula danserinnene og det nesten litt himmelske stemmeleiet?
Waikiki & Diamond Head
Waikiki & Diamond Head
Diamond Head
Hawaiiøyene ble til ved vulkansk aktivitet for to-tre millioner år siden. På sørspissen av Oahu - og som et kjent landemerke som bakgrunn for Waikiki Beach - lå Diamond Head. Navnet stammer fra noen engelskmenn som forvekslet noen krystaller de fant her med diamanter.
   Man tror at det var et siste, kort vulkansk utbrudd for omlag 300 000 år siden som ga fjellet dets nåværende form. Askelaget danner fortsatt en kraterformet ring med en diameter på mellom én og to kilometer som omkranser en slette.
I nyere historie har den høyeste toppen vært brukt til alt fra serimonielt offersted for menneskeofringer (ca. 1200-1700-tallet) og som festningsverk med bunkerser i det forrige århundret.
   Hit opp dro vi på en liten dagstur og fikk spasert oss litt. Kun en sti var tillatt å gå på så det ble til at vi gikk i kø. En mørk tunnel og fin utsikt fra toppen var sammen med et par fuglearter - en rødfarget type kardinal og en javaspurv - turens beholdning.
Fiji meke.
Fiji meke.
Polynesian Culture Centre (PCC)
Nok en gang kjøpte vi et ferdigsydd opplegg for dyrt. Alle erfaringene så langt tilsier at det blir billigere å ordne opp selv. Men det er enklere å gjøre det på denne måten, og i Asia var prisene på et slikt nivå at det noen ganger ikke var bryet verdt å svi av tid. Pakketuren til PCC inneholdt en busstur på vel én time til og fra, middagsbuffet og fri adgang på alle utstillinger og show i åpningstida som var fra 12 til 21.
   De polynesiske øyene ligger i det sørlige stillehavet, nærmere bestemt innenfor et triangel med Hawaii i nord, New Zealand i sørvest og Påskeøya/ene i sørøst.
   På disse øyene har språkene og kulturen mange likhetstrekk. I lange havkanoer ble det da også foretatt utallige seilaser mellom de forskjellige øyene.
   På Hawaii finnes det spor etter innvandring fra Marquesas fra ca. år 500 e. Kr. og en større innvandring fra Tahiti i perioden 1000 til 1500 e.Kr.
Maori dans.
Maori dans.
   PCC ble drevet av mormonerne (!) på såkalt non-profit basis. Dvs. at overskuddet gikk til å finansiere studieutgiftene for studenter fra de polynesiske øyene som dels jobbet som kulturarbeidere ved PCC og som dels studerte ved det nærliggende mormonuniversitetet.
   PCC presenterte den polynesiske kulturen gjennom syv landsbyer: Samoa, Aoteroa (New Zealand), Fiji, Tahiti, Tonga og Marquesas foruten Hawaii. Gjennom sang, dans, musikkinstrumenter, klesdrakter og presentasjon av lokale skikker fikk vi interessante innblikk. Vi så hvordan man kommer seg til toppen av en kokospalmene på fem sekunder, og sjøl fikk vi prøve fletteteknikker med kokosblader, vi fikk smaksprøver av kokosbrød og lokale buskvekster og vi fikk prøve spydkast samt forskjellige leker og spill.
Avlsutningen på kvelden var et show på nær halvannen time regissert i beste amerikansk tradisjon og med et par dyktige ild- og fakkeloppvisninger som avslutning.
Det var en lang og lærerik dag for alle som en. Straks vi kom hjem stupte vi rett i seng - etter en dag der vi virkelig hadde opplevd å være Tourists in the USA.
Eivind og Margit
Eivind og Margit
i ubåten Bowfin.
Pearl Harbor
Navnet er kjent både fra historiebøkene og nå nylig også som Hollywoodfilm. Stedet hvor japanerne om morgenen den 7. desember 1941 angrep den amerikanske stillehavsflåten og trakk USA med i den annen verdenskrig.
   Angrepet satte tyve amerikanske krigsskip ut av spill, mer enn tre hundre fly ble ødelagt på bakken og når røyken lettet var 2400 mann døde.
   I dag er det opprettet et eget minnesmerke på stedet, USS Arizona Memorial, som er Hawaiis største turistattraksjon og som blir besøkt av 1,5 millioner mennesker hvert år.
Minnesmerket er bygd over slagskipet Arizona som fikk en fulltreffer i ammunisjons-lageret og som sank på ni minutter med 1177 mann ombord. Etter en dokumentar-historisk film ble vi fraktet ut til minnesmerket hvor vi så deler av skipet som stakk over vannflata og hvor små mengder olje fortsatte å komme opp.
   Vi gikk også ombord i ubåten Bowfin fra 1943. Med over førti senkninger på samvittigheten ble denne i ettertid gitt navnet Pearl Harbor-hevneren.
Richard I. Fiske
Richard I. Fiske
Richard I. Fiske
I Pearl Harborsenteret kom vi i prat med en av veteranene, Richard I. Fiske, som hadde opplevd marerittet på nært hold for mer enn 62 år siden. Han hadde vært ombord på USS West Virginia som ble truffet av seks torpedoer og to bomber før det sank. Likevel var skipet blandt de heldige. Kun 106 av mannskapet omkom, Fiske selv greide å svømme i land, og skipet ble seinere hevet og kom i full tjeneste før krigens slutt.
   Som navnet indikerte var Fiske av norsk avstamning. Han fortalte at det ikke var mange nordmenn han pleide å møte i jobben som volunteer (frivillig). Norge hadde han aldri besøkt, men i en alder av over åtti håpet han at han fortsatt skulle få det til.
   Det mest spesielle og samtidig mest oppløftende i møtet med Fiske var at han kunne fortelle at amerikanske og japanske Pearl Harbor-veteraner pleide å møte hverandre årlig. Den første gangen hadde vært en høyst emosjonell affære. Det hadde også besøket hans til Hiroshima vært. I en scrap-book viste han fram navnet og bilder av flere av de japanske pilotene som han nå regnet som sine venner. På vegne av en av dem pleide han en gang hver måned å legge ned blomster på USS Arizona som en uforbeholden unnskyldning for alle lidelsene som var blitt påført.

av
Morten Lindgren



For våre faktasider om Hawaii - klikk her.
For familiens egne hjemmesider om turen - klikk her

Tips en venn : "Har du lest artiklen i internettmagasinet Sydhav om Gita Norheim og Morten Lindgren fra Porsgrunn, samt barna Eivind og Margit, da de besøkte Hawaii?"
Til  (fyll inn): Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Det siste paradisBoken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-

Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | helse |              | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |