På eventyr i Fiji
- reisebrev fra trøndere i sydhavsparadis

- Vi ble plukket opp av ei lokal dame ved navn Masalina på flyplassen. Hun er ei lita tykk dame i
50 årene som har adoptert oss, og gjort det til sitt ansvar å se til at vår tid på Fiji skulle bli smertefri. Det tok ikke lang tid før hun hadde planlagt to uker for oss på småøyene Wayalailai og Mana. Før vi satte kursen mot småøyene, bestemte vi oss for å se oss litt rundt på hovedøya. Første dagen leide vi oss scootere og putret rundt i toppen 40 km/t langs kystlinjen nordover. På turen var vi innom en del små landsbyer og fikk et innblikk i hvordan de fleste på Fiji lever.
Mat på gulvet
På kvelden hadde Ma invitert oss til stormiddag hos sin yngste datter, Milly. Dette var i en landsby like utenfor Nadi. Det er enkle kår på Fiji, så vi satt alle på gulvet på stua og fikk servert maten. Vi fikk utlevert en ekstra luksus, nemlig kniv og gaffel, noe som lokalbefolkningen ikke bryr seg stort om. Milly hadde virkelig tatt seg helt ut på kjøkkenet og forberedt et skikkelig herremåltid med fisk, kjøtt, kylling og tilbehør, bl.a. casava som er Fiji's svar på potet. Det var både spennende og godt med et skikkelig hjemmelaget måltid. Før vi takket for oss og gikk, ble det avtalt at vi alle skulle kjøre til Suva, Fiji's hovedstad, neste morgen for å se oss om.
Hovedstaden Suva
Neste dag klokken 0600 ble vi vekket av Ma som kom brasende inn på rommet med frokost, som besto av loff med smør og en kopp te. Etter å ha trykt ned frokosten på høykant hoppet vi inn i familiens 7-seter og la på vei mot Suva. Sjåføren var Millys svigerfar, en lystig gammel kar med godt humør. I tillegg hadde vi Millys energiladde sønn, som er psykisk utviklingshemmet, så det var vanskelig å få noe søvn på 4 timers lange kjøreturen. Suva er Fijis storby, om du kan kalle den det. Etter en rask gåtur i byen hoppet vi inn i bilen igjen og kjørte bort til parlamentshuset. Det var interessant å høre og drømme seg tilbake til den tiden Fiji hadde en del statskupp. Bestefar hadde vært til stede under en del uroligheter og hadde mye å fortelle. Siste kuppet var ikke mer enn ca. 1 år siden så man kunne fortsatt se en del tegn på tidligere opprør.
Eneste turister i nattklubben
Etter en lang dag i bilen fant vi ut at det ville gjort seg med litt ståhei på kvelden. Vi kom i kontakt med noen lokale fyrer som tok oss med til den lokale nattklubben, After Dark. Vi ble møtt med jubel, da vi var de eneste turistene tilstede. Med en gang var det en gjeng med damer på oss, som ville absolutt spandere øl og drinker på oss. På runde 3 syns vi at vi snyltet litt mye og prøvde derfor å snike oss til baren for å kjøpe selv. Dette ble da oppdaget og ble lite populært hos de sjenerøse damene. I og med at de lokale damene på Fiji er både større og sterkere enn alle oss, var det ikke stort valg i hvem som sto for drinkinnkjøpet resten av kvelden. Og vi hadde heller ikke stort valg når det kom til dansing. Et beskjedent "nei" resulterte bare i at vi ble løftet opp av stolen og båret bort til dansegulvet. Klientellet på nattklubben var i alle aldere og rocka som vi aldri hadde sett det før med saftige hoftebevegelser til kule Fiji-låter. Det var som å være i hippie-tiden, da alle damene på Fiji har enorme afro-sveiser.
Båt-tur og kava
Da tiden var duket for å dra på sjøen, dro vi først til Wayalailai, en rolig øy en times båt-tur ut fra hovedøya. Det var bare en resort der og ca. 30 andre backpackers, så det var lett å komme i kontakt med de reisende og de lokale heltene. Første kvelden vi var der satte vi oss ned med noen nye bekjente for å prøve Fijis nasjonaldrikk, kava. Kava er laget av oppkvernede røtter fra kava-treet. Pulveret blir lagt i en slags te-pose og blir vridd opp i vann. Dette gir drikken et utseende og smak av sølevann, noe som vi faktisk fikk sansen for etter hvert. Drikker man for mye av dette blir man litt ør i hodet og kan lett gå på en snurr, noe vi kan skrive under på.
Ideelle for snorkling
Dagene på Wayalailai gikk med til mye solslikking og strandliv. Det ble spilt en del volleyball som stadig måtte avbrytes med turer i vannet grunnet enorm varme. Småøyene på Fiji er ideelle for snorkling da vannet er krystallklart og fiskelivet rundt korallrevene yrer. En av dagene var vi med til landsbyen på øya. Der fikk vi se hvordan øyfolket lever og se hvordan deres samfunn er oppbygd. Etter en rask kava-seremoni (som det er en del av her på Fiji) med Harald som dagens utvalgte høvding, bød landsbyen på et show med lokale sanger og danser. Erik var taktisk og gjemte seg bak kameraet da de begynte å be opp oss til dans, så jeg og Harald måtte representere Norge etter beste evne, til stor jubel i bygda. Det ble tatt en del øl på kveldene i selskap med trivelige folk som utvekslet reisehistorier, mens de lokale gutta ikke var redd for å underholde med gitaren, ukulelen og gode sangstemmer.
Cast Away
Etter en ukes sløving på Wayalailai gikk ferden videre til en litt større øy litt lengre sør, Mana. Det var en god del flere folk på Mana, og de hadde en egen inngjerdet "resort" for de rike. Gjestene på resorten var ikke like imøtekommende da det var uhyre mange engelskmenn som har en tendens til å holde seg til sine egne. Men etter en kveld med isbrytende øl ble vi kjent med en del folk, bl.a. to koselige damer fra Stavanger. Vi hadde lenge hatt lyst til å se øya der Tom Hanks spilte inn den kjente filmen "Cast Away" som ikke ligger langt fra Mana, denne ideen falt også i smak hos Stavanger-damene, Sigrid og Unn, selv om de ikke hadde sett filmen. Etter et kvarters kjøring med ei lita jolle kom vi til øya. Det var da vi fant ut at det ikke var lov å sette sine bein på øya, da en rik jævel har kjøpt øya og krever en formue for at en stakkars backpacker skal få leke Tom Hanks for en dag. Vi fikk sett litt på øya, men bare fra en sikker avstand i båten. På vei tilbake stoppet vi innom ei annen øy, og fikk lekt oss litt i bassenget på resorten. Maten på Mana var så som så, så suget etter noe kjøtt å sette tennene i ble for stort, så vi unnet oss en fortreffelig steak-sandwich. Også på Mana ble dagene brukt til solslikking, volleyballspilling, snorkling og festligheter på kvelden, som f.eks. bål på stranda, med gitar og allsang.
Bursdag og farvel
Vi måtte tilbake til Nadi til den 7. for da var vi invitert i bursdag hos Milly, som hadde 23, 25 eller 28 årsdag. Måltidet der minnet veldig om det forrige bare etterfulgt av ei meget god kake og selvsagt litt kava. Vi hadde ikke fått tid til å kjøpe noen gave så i siste sekund la vi noen lapper i en konvolutt, signerte, og sang bursdagssangen trestemt. Det var tydelig å se at bursdagsbarnet hadde jobbet hardt for å arrangere festlighetene og var ganske sliten, så det ble en forholdsvis tidlig kveld.

Det er ikke mange dagene før vi er på flyet til LA, så vi holder oss bare i Nadi fram til da. Siste dagene i Nadi har gått med til å snike seg inn på et bedre hotell hvor de har basseng, bordtennis, trampoline og tennisbane, så vi får rørt oss litt på dagene.

Nå er vi bare spente på hva USA har å tilby og om pengene holder hele veien. Litt vemodig at det er bare to uker igjen av eventyret, før vi står på trøndersk jord igjen...

Bula, og vennlig hilsen onkel reisende Lars Mjøen og kava-mester Erik Strand Akervoll, - 10. juli, 2001.