Heidi og Dan-Ove Gundersen seilte med den norske båten Impetus fra Panama til New Zealand, og her fortsetter deres opplevelser fra Fransk Polynesia:

"Turistparadiset Bora Bora
- langt over forventningene"
Etter å ha klatret i fjellheimen på hovedøya Tahiti, utforsket vaniljefarmer på naboøya Moorea og utforsket tvillingøyene Tahaa og Raiatea var Heidi og Dan-Ove spente på Bora Bora - kalt verdens vakreste øy: Var det bare oppskrytt turistreklame?

Om forventningene var høye til Bora Bora, så var nok skepsisen vel så fremtredende. Vi var forberedt på å bli skuffet i forhold til oppskrytt reklame. Likevel ble opplevelsene her langt over forventningene. Landskapet som møtte oss etter en kort dags seiling under perfekte seilforhold var overveldende. Kun ett pass gir tilgang til lagunen som omgir øya. Lagunen er relativt bred med krystallklart vann i flere fargesjateringer som avspeiler dybden. Et rev omkranser lagunen, og små palmedekte øyer med hvite sandstrender ligger spredt langs revet. Midt i lagunen ligger den vulkanske øya med imponerende fjellformasjoner som strekker seg over 600 moh.
Luksushotellet 'Le Meridien'
Vår første ankringsplass på Bora Bora var utenfor hotellet 'Le Meridien', som viste seg å være et drømmested. Vi hadde panoramautsikt mot fjellene på hovedøya samt de hvite sandstrendene på små-øyene ut mot revet, men hotellet spesielt tilpasset midt på en sand-dyne tiltrakk oss mest. Bygningene gled spesielt godt inn i landskapet, og strandbungalowene var idyllisk spredt rundt små laguner med fargerike innslag av palmer, blomster og knall blått vann inne mellom den hvite sanden. Ingen jaget oss da vi kom kjørende med jolla, vi ble bare anmodet om å dra de godt opp på stranda...'Vær så god og se dere rundt!'
   Hotellet var nytt og hadde kun vært i drift et par måneder. Alt var svært forseggjordt fra minste til største detalj. Betjeningen var svært hyggelig og imøtekommende, og vi fikk full anledning til å bruke hotellets fasiliteter som restaurant, bar, svømmebasseng og solsenger. Men hvor var alle gjestene? Her gikk mannskapet ombord i Impetus og Stormfågeln og nøt godt av tidenes vakreste luksushotell, og ikke en gjest var i sikte. På ettermiddagen kom de imidlertid tuslende etter utflukter, snorkleturer eller dykketurer...Vi ble forklart at mange av gjestene foretrakk å bli kjørt til en øy hvor de kunne slappe av helt alene. Ellers hadde de kajaker, utriggere og seilbrett (med instruktører) tilgjengelig for hotellets gjester.
   Vi havnet på hver vår solseng, tok forfriskende bad i en av de to lagunene eller svømmebassenget og spilte freesbee på stranden. En herlig dag i idylliske og luksuriøse omgivelser. Vi var veldig fornøyd med alle pengene vi sparte på å være der gratis...En bungalow på stylter ute i vannet kostet $730 (ca 6.000 nok) per natt. Mange av turistene var japanesere på bryllupsreise. Vibeke bestemte seg for at hun skal hit på bryllupsreise.
Paradisstranda og snorkleparadiset
Etter noen timers seiling sydover langs lagunen ankom vi vår nye ankringsplass som er det vakreste stedet vi har sett. Her fantes krystallklart, turkist vann i en bukt med palmer innenfor en kjempelang sandstrand. Utsikten mot revet var like idyllisk. Fargesjateringene i vannet skiftet mellom turkis, lys grønt og blått. Sjøsprøyten stod hvit langs revet, og på utsiden så vi det dyp blå havet. Av og til seilte en seilbåt forbi utenfor revet. Den var nok i betydelig hardere vær enn oss som lå lunt og godt beskyttet i denne idylliske bukta. Foruten et korallhode her og der var hele området sandbunn så langt øyet rakk til alle kanter. Fargesjateringene viste dybdeforskjellene på bunnen.
   Inne på land holdt de lokale innbyggerne til i små 'hytter' med store tilhørende landområder. Her fantes plantasjer av mange slag, ikke minst kokospalmer og blomster. Utenforstående ble imidlertid høflig henvist til strendene om de lokale skulle finne dem vandrende på private stier...men ikke før de hadde tatt imot en nyplukket kokosnøtt med forfriskende drikke.
   Det var mulig å nå sydspissen av revet til Bora Bora ved å følge stranda langt nok. Landskapet ble mer spektakulært ettersom vi kom forbi den idylliske hvite 'turiststranda'. Etter å ha balansert på sort korallstein fullt av gjettegryter og små 'boblebad', nådde vi sørspissen av revet som formet en avrundet 90 grader sving. Kraftige døninger slo inn fra begge kanter og møttes med et kraftig sammenstøt som fikk sjøsprøyten til å stå ekstra høyt til værs. Rundt på andre siden av øya strakte korallstranda seg østover så langt øyet rakk.
   Hovedaktivitetene i dette paradiset var likevel snorklingen. Over de lange sandekte grunnene moret vi oss med å svømme med alle rokkene som holdt til på sandbunnen. De var både store og små av størrelse, rundt en halv meter i diameter...runde i formen med lang hale og flate som pannekaker. Vi kunne svømme over dem og følge etter dem mens de sopte bunnen for småkryp til frokost. Ble de lei oss, tok det dem kun sekunder å grave seg ned i sanda og bli usynlige. Ventet vi lenge nok, kom de frem igjen som en stor støvsky før de forsvant. Da en stor rokke valgte å legge kursen rett mot Heidi istedet for å ta til flukt, ble imidlertid rollene byttet om.
   Ut mot revet som beskytter Bora Bora fra Stillehavets dønninger var et grunt korallparti med perfekte snorklemuligheter. Ikke bare var vannet krystallklart, men det vrimlet av fisk og maritimt liv rundt svært vakre og fargerike koraller. Undervannslandskapet var spennende med kanaler mellom grunnere partier. Ved høyvann kunne vi så vidt gli over de grunneste partiene, men strømmen var sterk og det gjaldt å holde seg til kanalene. Hit kom vi flere ganger daglig og snorklet til kulda tok oss.
   Vi kjørte jolla opp mot strømmen og lot oss drive med strømmen tilbake igjen. Spenningen økte betydelig da vi møtte på hai som må ha vært over 1.5 meter lang. Det var ikke mye klaring rundt den karen! Møtet med murenen tok imidlertid kaka. I en trang kanal fant Heidi og Dan-Ove seg plutselig ansikt til ansikt med den største slangelignende skapningen de har sett. Heldigvis ble ålen like skremt som oss, og det gikk noen sekunder før alle tre hadde tatt helomvending på stedet. Ålen må ha vært flere meter lang og rundt 30cm i diameter.
Klatretur med 'bushwalking'
Den høyeste bestigbare toppen på Bora Bora er Pahia på 649 meter. Vi lå til anker rett innenfor passet like ved øyas hoved-landsby da vi tok en ekspedisjonstur til toppen. Tidlig om morgenen la Vibeke, Heidi og Dan-Ove i veg på det som skulle bli en virkelig 'bushwalk'. Vi tok av en liten vei midt i landsbyen og trasket forbi noen bolighus før vi tok fatt på motbakkene. Fjellet ligger rett over byen, og stigningen er deretter. Stien var nesten usynlig, og vi måtte bøye oss under og krabbe over trær hele tiden. Stort tettere kratt hadde vi neppe kommet gjennom!
   Ved flere anledninger delte stien seg, og vi holdt på å gi opp å nå målet før DanOve endelig fant den rette stien rundt det øverste fjellet. Ikke nok med at terrenget var bratt og kronglete, det ble rene fjellklatringen etter hvert, så vi fikk alle brynet oss. Først nådde vi fortoppen Hue, deretter fortsatte vi over en smal egg før vi klatret opp på Pahia. Utsikten var det ingen ting å si på, hverken underveis eller fra toppen. I løpet av turen fikk vi sett hele Bora Bora ovenfra, med de vakre øyene og blåsjateringene i lagunen. Fra toppen så vi sandstranda, snorkleparadiset og revet der bølgene møttes på sydspissen av BoraBora, et av våre vakreste ankringsplasser på turen. Vi så også luksushotellet 'Le Méridian' og Stormfågelens skjebnesvangre korallrev.
   Nedturen er alltid tyngst, vi ble mektig slitne etterhvert og det gikk hardt ut over knær og tær. Vibeke fikk revet opp klærne sine på turen og kom ut av bushen med bare filler på seg. Vi var alle oppripet, og det piplet litt blod ut av sår som trengtes hurtig desinfeksjonsbehandling. Likevel, utsikten var verdt slitet, og det var deilig å få brukt krefter igjen! Belønningen var vann, brus og juice i nærmeste butikk vi kom til...Neste gang skal vi ta med mer drikke! Det var en fornøyd trio som returnerte til båten på ettermiddagen, og som hadde nådd til topps takket være stahet, utholdenhet, styrke, smidighet og målrettethet...
Rundt øya uten å bruke fem flate øre...
Den obligatoriske rundturen på øya skulle i henhold til 'Plan A' foregå på sykkel. Da vi kom for å leie sykler fantes det imidlertid ikke fem igjen, og de som var der var ødelagt. Damen forstod ikke hvorfor vi trengte bremser på sykkelen, og av de 21 girene viste det seg at ingen virket. Ingen er lenger overrasket når 'Plan A' ryker, så vi kom raskt opp med 'Plan B' som bestod i det billigere (og latere) alternativet å haike.
Vi la iveg til fots og ble i løpet av dagen plukket opp av 3 forskjellige biler. Dagen gikk med til å kikke på de stedene hvor bilene satte oss av, og til å rusle langs veien i påvente av neste bil. På baksiden av øya fantes ingen hoteller og knapt en bil passerte, så det så stygt ut en stund. Landskapet var imidlertid flott, vi så igjen ankringsplassene våres og det bestegne fjellet Pahia fra motsatt side. En familie som satt og spiste middag så de 5 forvillede turistene traske langs grusveien og kombinerte en tur til 'puben' med å kjøre oss den siste mila tilbake til utgangspunktet.
Veien videre
Den planlagte etappen vi nå står ovenfor er på 1300 nautiske mil og den nest lengste vi har hatt. Til sammenligning var seilstrekket fra Panama til Galapagos på 1000 nm, og det brukte vi 10 dager på. Vi la derfor ned litt tid og arbeid i forberedelser og proviantering, og forberedte oss psykisk på snaue 2 uker i sjøen. Da vi ligger litt etter tidsskjemaet, har vi satt oss øygruppen Tonga som mål for neste etappe, men midt i seil-linjen ligger øyene Palmerston og Niue som andre seilere har anbefalt oss. Hvis vær og vindforhold tillater oppankring, kan det hende vi lar oss friste til en liten stopp undervegs.
   Avreisedagen fra BoraBora og Fransk Polynesia var 30. August. Heidi og DanOve feiret sin 1 års bryllupsdag med bading og snorkling utenfor en liten idyllisk sandøy, etterfulgt av sjokoladekake-'party' med våre venner fra Mango på besøk. Før sola gikk ned var vi på vei ut passet med stø kurs vestover.

Heidi og Dan-Ove Gundersen