Det siste paradis.
Selvsagt løyet vinden så snart jeg var kommet ut av passasjen og ut på havet. Vel, jeg fikk smøre meg med tålmodighet. Tok ned seilene og drev med strømmen. På halvannet døgn drev jeg 45 nautiske mil, og var så nær Hermit-øyene at jeg kunne dra i gang Yamaha'en. Jeg hadde med bensin for 90 mil, det skulle holde akkurat. Neste ettermiddag lå Hermit-øyene som et Soria Moria slott foran baugen. Havet var speilblankt og lyste som gull i den synkende solen. Tusenvis av skrikende måker vrimlet rundt Coco Loco, og flygefiskene seilte foran baugen. Et stykke unna lekte delfinene, og i horisonten blåste en hval. For en storslagen velkomst!
     Hermit-øyene skuffet heller ikke da jeg endelig kom i land, jeg gikk fire eventyrlige uker i møte. Øygruppen består av en del halvhøye vulkanske øyer, kranset av et korallrev. Befolkningen på femti mennesker bodde i en landsby på en velstelt gress-slette nede ved sjøen. Før i tiden var de mange flere, men en gang i fortiden hadde de seilt over til naboøygruppen for å erobre den. Resultatet var at de selv ble slaktet ned for fote. Dagens befolkning kom fra mange steder i Papua Ny Guinea, alle vennlige mennesker med sydhavssmilet i behold.
     Jeg prøver alltid å lære hvordan menneskene lever når jeg besøker en ytre øy, og gjorde langt fra noe unntak denne gangen. En dag padlet vi til en mangrovebevokst og krokodillebebodd bukt for å utvinne sagomel. Inne i jungelen hadde man funnet en sagopalme som var stor nok til å felles. Etter at kjempen dundret i bakken, ble den splittet på langs og tremassen hugget ut med hjemmelagde bambushakker. Jentene tømte så sagflisen i en slags trakt av et enormt palmeblad og helte på sjøvann. Vannet ble silt gjennom en tøysekk og rant ned i en kano. Det røde melet sank til bunns, og vannet kunne slåes vekk. Etter skylling i ferskvann og tørking i sola var sagomelet klart til bruk. Jeg fikk flere ganger smake en rett av tilberedt sagomel, men syntes det smakte som limklumper kokt i smult!
     Langt bedre smakte fisken lagunen bugnet av. Stadig drog karene ut på revet med sine hjemmelagde harpungevær, og jeg hengte meg på. I det varme, klare vannet vrimlet det av all slags fisk. Jeg måtte nøye meg med å spidde mindre fisk, men gutta kunne skyte rugger det måtte tre mann til å få opp til overflaten. Ved en av passasjene gjennom revet svømte det alltid noen store fisk fram og tilbake nede i dypet. Gutta dykket nærmere ti meter ned, la seg i skjul bak en korallblokk og skjøt fisken når den passerte.
     Jeg måtte selvsagt prøve. Dykket greit ned til gjemmestedet og tittet fram. Fiskene var et stykke unna, og etter et par sekunder følte jeg det som om lungene skulle sprenges. Opp til overflaten gispende etter luft, mens gutta lo så tårene trillet. Nei, slikt dypvannsfiske får jeg nok overlate til de som er oppvokst med det!
     Jeg gled raskt inn i dagliglivet på øya, og følte meg snart som en av de innfødte. Hver ettermiddag spilte vi fotball eller volleyball, og etter en kveldsvask i lagunen var jeg omtrent alltid invitert på middag hos en familie.
     En dag tok de meg med på båttur til en av de andre øyene i lagunen. Her hadde en tysker drevet en kopraplantasje fram til første verdenskrig. Fortsatt beitet en hest og fire esler rundt de falleferdige bygningene, og i buskene vrimlet rådyr og ville kuer. Denne gangen nøyde vi oss med å plukke frukt fra tyskerens hage, andre ganger brukte vi geværene. Så mens jeg var på øya, vanket det både indrefilet, rådyrstek og helstekte papegøyer. Papegøyene hadde jentene fanget på en holme om natten. Mine nye venner gav seg ende over at jeg ville være med på alt. De var vel vant til at hvite mann satt i skyggen mens de innfødte slavet i sola. Så jeg ble visstnok mektig populær da jeg en hel dag strevde med å fjerne bladnerver fra sagopalmeblader. Bladene skulle brukes til taktekking. Ingen lett jobb å fjerne de stive bladnervene, men jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle lære teknikken.

Av Terje Dahl

Fra boken "Det Siste Paradis".
For å lese mer fra Terje Dahls artikler og bøker om sydhavet, klikk her.

Til toppen