|
|
De drev rundt på havet i tre måneder:
"Manipi gjør sterk magi"
Tropenatten har senket seg over kanohuset. Rotas mann er kommet
inn. Han henter parafinlampen og tenner den med en brennende pinne
fra bålet i kjøkkenhytta. Liar bringer meg en pandanusmatte
og gjør tegn til at jeg kan ta en liten middagslur. Jeg strekker
meg dovent ut og kikker på kanoen som opptar det meste av plassen
i huset.
Kanoen er rød- og svartmalt. Og ligner
litt på et vikingskip med sine opphøyde stevner.
Oppunder hustaket henger seilet, og rundt
omkring taukveiler og fiskesnorer.
Midt på gulvet sover allerede de nakne
småbarna med hodene på svære puter. Sønnen som hentet drikkenøtten
sitter i den mørke skyggen av kanoen og klimprer stillferdig på
en ukulele.
Lent inn til en av husstolpene sitter
en gammel mann og fletter kokostau. Jeg gjør tegn til at han skal
komme over og få seg en sigarett.
Den mørke ansiktshuden skrukkes i smilerynker
da han legger fra seg tauverket. Det er Manipi, Ikies adoptivfar.
Høvding og øyas beste navigator. Manipi er en av de eldste på
øya, men ryggen er rak og øynene levende.
- Dankeschön, sier han og lener
seg fram for å få fyr. Manipi har overlevd både tysk, japansk
og amerikansk overherre-dømme på egen øy.
- Det blir sterk vind i morgen, innleder
høvdingen, - for stjernen for sterk vind lyser nå på himmelen!
Sigarettgloen lyser opp det værbitte
ansiktet et øyeblikk.
- Sterk vind, men heldigvis blir den
ikke så sterk som da vi hadde orkan her for mange
år siden. Ikie var bare en småjente den gangen. Ja, Ikie var alltid
med meg i kanoen. Jeg har jo ingen sønner, og ingen på øya torde
si noe på at jeg tok adoptivdatteren min med ut på havet. Ikie
er den eneste av hunkjønn som noen gang har fått være med ut på
fiske.
Manipi humrer og viser høyden til en
jente på 6-7 år.
- Du forstår, Terje, her på øya får ingen
kvinnfolk lov til å være med ut i seilkanoen for å fiske. Det
betyr dårlig lykke. De har heller ikke lov til å røre ved et fiskesnøre,
selv ikke om det henger her i kanohuset. Før var det ikke engang
lov til å dele sovematten med kona natten før vi drog ut på fiske.
Det har forandret seg. Det er kanskje derfor vi ikke får så mye
fisk som før.
Manipi suger det siste draget ut av sigaretten,
og stumpen gløder en bue ut i nattemørket.
-
Orkanen, ja. Vi drog ut på grunna øst for øya for å fiske. Natten
før hadde jeg sett den samme stjernen som jeg så i kveld, men
regnet med at vi ville bli ferdig med fisket før vinden ble for
sterk. Jeg holdt på å lære Ikie å navigere, slik som min far lærte
meg det, da orkanen kom. Vinden blåste rett fra øya og ble veldig
sterk. Vi drog inn snørene og forsøkte å krysse oss tilbake. Vannet
tok til å bryte inn i kanoen. Vi revet seilet, men selv
da måtte vi øse hele tiden. Vi gav opp å nå øya, og måtte kaste
utstyr, mat og drikkevann over bord. Tørstende og sultne drev
vi i dagevis rundt på havet, og var helt utmattet da vinden spaknet
så vi kunne sette seil. Jeg visste ikke hvor vi var, måtte seile
etter sol og stjerner. Vi seilte i mange, mange dager. Vann hadde
vi ikke, bare en pakke med gjæret brødfrukt. Da Ikie var så svak
at hun ikke klarte å åpne øynene, bestemte jeg meg til å gjøre
sterk magi. Jeg gjorde magi for regn, slik jeg hadde lært av min
far. Snart kom en enslig sky seilende rett mot kanoen. Den stoppet
over oss og gav oss regn i flere timer. Vi kunne seile videre
uten å dø. Etter flere dager og netter fikk jeg øye på den enbeinte
hvite fuglen. Min far hadde lært meg, som han hadde lært av sin
far, at den fuglen alltid flyr i ring sørvest for øya Pulusuk.
Neste morgen kunne vi seile inn i vår egen lagune. Alle trodde
vi var døde, det hadde gått nesten tre måneder fra den dagen orkanen
drev oss vekk.
Manipi lukker øynene og lener seg tilbake.
Vi blir sittende i taushet i halvmørket
en lang stund før den gamle navigatør og høvding spør om jeg har
en røyk til.
Ute i mørket hyler noen bikkjer mot månen.
Vinden suser i palmekrokene og brenningene dundrer mot revet.
Av
Terje Dahl, fra boken "Det Siste Paradis". For å
lese mer fra boken, klikk her.
For
å lese vår artikkel "De siste sydhavsnavigatørene",
klikk her.
For
å komme til alle våre andre artikler fra Mikronesia,
klikk her.
For
å se kart over Mikronesia, klikk her.
For
å lære mer om Mikronesias Forenede Stater (FSM) på
våre sider, klikk her.
For å sjekke priser på reiser til Mikronesia og andre
steder i sydhavet, klikk her
For
Terje Dahls private hjemmesider om hans liv om forfatterskap, klikk
her. |
På
jakt etter billigere billett til sydhavet, inkludert Australia og
New Zealand?
Gjennom vårt samarbeid med svenske Tour
Pacific kan du få kjøpt reiser til sydhavet til priser
som ligger under det som er vanlig i Norge. Og utvalget er langt større!
Les mer
"Det
Siste Paradis"
Boken
om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å
legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia.
Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg
lure på om de hadde rett..."
Klikk her
for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for
å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk
her for å
lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
|
|
|