"Jeg liker ikke fisk - iallfall ikke rå!"
"Kom og smak på denne kjempegode potetsalaten, Terje!" ropte Torkild og vinket at jeg skulle sette meg ved siden av han. På den skrøpelige benken som var montert fast på utsiden av campingvogna som var parkert på brygga i Papeete, hovedstaden i Tahiti.

    Oslo-gutten Torkild Wiik seilte også alene, og vi hadde hatt mer eller mindre følge siden Kanariøyene.
    Røyken som drev mot oss fra den hjemmelagede trekull-grillen ved siden av det transportable gatekjøkkenet fortalte nesen min at lammekotelettene burde serveres snarest mulig. Hvis de da ikke ønsket å ende opp vannet som langt fra var så krystallklart som turistbrosjyrene skrøt av, eller som middag for en gjeng tynne bikkjer som snoket rundt de bulkte bensinfatene som fungerte som søppelbøtter under palmene som rammet inn den berømte sydhavsøyas betongkai.
   Potetsalat? I sydhavet? Et kjapt blikk på Torkilds papptallerken var nok.
   "Det der er ikke potetsalat, Torkild, det er rå fisk!"
   Min venn så langt på meg og smilte som om jeg prøvde å narre han.
    Jeg visste at han ikke hadde spist en eneste av de fiskene han hadde fanget for moro skyld på dørgesnøret som alltid hang etter Mot, den 30-fots seilbåten hans. Og Torkild hadde halt ombord ganske mange siden han seilte ut fra Oslo for mer enn et år siden!
    "Nei, nei, nei! Det er potetsalat, og den er bare sååååå god, Terje!"
    "Tunfisk. Terninger av rå tunfisk i kokosnøttmelk."
    Torkild studerte salaten sin med et skeptisk, men litt usikkert blikk.
    "Men det smaker ikke som fisk! Det er ikke fisk! Jeg hater smaken av fisk!"
    Jeg trakk på skuldrene.
    "Dette er potetsalat, Terje. Jeg har aldri likt fisk!"
    Med spissen av en nølende pekefinger fjernet Torkild litt av det som han tydeligvis hadde tatt for å være en slags majones-dressing.
    Han ble ganske blek om nebbet og svært, svært stille.
    De tidligere så velsmakende biter av potet så slettes ikke ut som potet.
    "Vel, Torkild, det virker som om du liker det nå!"

av Terje Dahl