forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | | helse | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |

Feiring med sang og musikk i Tuvalu.
...og jula varer helt til påske.

Jøss, det må da være Emma! Hvorfor kommer hun tilbake allerede nå?
   
Vår lille aluminiumsbåt var allerede halvveis over lagunen. Hun og Sonia hadde dratt avgårde tildlig på morningen, Emma dresset opp i hvit T-trøye, shorts, joggesko og caps. Sonia i liv-vest. Der var midt i romjulen og jentene i landsbyen skulle spille cricket, en lokal utgave av slåball.
   Båten nærmest spratt avgårde over småbølgene og jeg hjertet mitt hoppet med den.
   Ikke for fort nå, Emma!
   Det var bare to kvinner på Nukulaelae som fikk lov av mennene sine til å kjøre båt. Jeg var sikker på at Emmas familie og alle andre i landsbyen var ganske fortvilet over at jeg lot henne farte alene avgårde med Sonia som passasjer. Og tenkte ikke på at de selv svært så ofte lastet båtene så fulle av kokosnøtter, ved til kjøkkenbålet og unger at ripa lå helt i vannkanten. Unger uten liv-vest.
Nukulaelae    I god avstand til grunna som går ut fra pynten vår på Motuloa saknet Emma farten, vippet motoren halv-veis opp og tøffet sakte mot sandstranden hvor Bonnie og jeg ventet.
   - Sonia! Hei, hei, Sonia!
   En liten skikkelse ved siden av Emma viftet med armen.
   Jeg vasset ut i det varme vannet og myste mot refleksene fra den blanke overflaten mens båten kom nærmere og nærmere.
   - Hva skjedde, Emma, ble cricketen avlyst igjen? spurte jeg og grep tak i baugen,    Emma hadde stoppet motoren og staket den siste biten inn mot stranden.
   - Avlyst igjen!
   - Hvorfor det da, jeg trodde at alle endelig var blitt enige om at det var jentenes tur idag?
   - Noen av gutta har stjålet ballen og gjemt den, Emma la ned staken og løftet Sonia mot meg.

Emma og Terje i kanoen."Nå er det jul igjen, nå er det jul igjen, og jula varer helt til påske", heter det jo i en sang som jeg tror svært få kan mer enn et vers av - om det nå finnes mer enn ett vers da!
   Det er vel tvilsomt om noen i verden feirer jul helt til påske, fastlaven eller ei, men i Tuvalu gjør de iallefall et tappert forsøk.
   - Før i tiden kunne feiringen vare enda lenger, gjerne måneder, svarte Toe da jeg spurte han hvordan de kunne komme sammen i maneabaen hver dag i ukesvis uten tilsynelatende å gjøre annet enn å spise, synge, danse og ha leker, - unggutta fisket et par timer om natten, og kvinnene kokte maten når de kom inn fra sjøen.
   Så enkelt kan altså livet være!
   Og hvorfor ikke? Så lenge ingen sulter, fryser eller lider nød på andre måter så er det vel ikke noe galt i at man kan glede seg over sosialt samvær?
   
Dette året hadde vi besluttet at hele familien, minus den norske delen, som vanlig skulle feire juleaften i Toes hus, men at all maten skulle tilbredes på Motuloa. Det var langt lettere å finne ved til kjøkkenbål og jordovn hos oss, og dessuten så ville det være lettere å slakte Toes gris her enn å frakte den over lagunen.
   For meg var det spesielt at vi kunne feire jul sammen igjen. Året før hadde jeg ligget til sengs omtrent hele julen og like over nyttår hadde vi forlatt Tuvalu for å oppsøke sykehus, usikre på om vi ville bli istand til vende tilbake. Nå var jeg på beina igjen og vi var nok en gang i full fart med å bygge opp vårt hjem på vår koralløy. Og hva mere var, vi hadde en liten datter å bygge en framtid for.

Emma bader.   -Pass fingrene for tennene! hadde Aloseta ropt da den svarte grisen kastet brått på hodet. Jeg rykket fingrene tilbake og unngikk en skarp hjørnetann med et par millimeter.
   Selau og Toe holdt bakbeina, mens Aloseta og jeg strevde for å holde kontroll på forlabbene. Grisen var fryktelig tung. Jeg har løftet endel femtikilos sementsekker i mitt liv selv om jeg kanskje ikke ser slik ut, både på hytta på Hvaler og på Motuloa, men den kvarte grisen jeg prøvde å holde klar av bakken nå var langt tyngre enn en sementsekk. Og langt mer urolig!
   Jeg hadde hendene fulle av sleipt grisemøkk og det fulle hyre med å ikke miste taket.
   Det stinket møkk og gris, og luften var full av summende fluer og mygg.
   - Nei, Bonnie, nei, gå vekk! jeg ropte nesten i fistel da Bonnie ville hjelpe til og tvang seg mellom beina mine for å bite den hylende grisen i øret.
   Herregud for et sirkus!
   - Hold fast nå, Terry! ropte Aloseta og kjørte kniven inn brystet på det stakkars dyret.
   Poenget med å løfte den blytunge grisen opp var å få den klar av bakken så vi kunne samle opp blodet, og også så Aloseta skulle komme til med dødsstøtet.
   Blodet sprutet ut og Emma holdt et digert fat under grisen som hev seg i krampetrekninger og hylte som.....jo, den hylte som en stukket gris, og det var ikke særlig pent å høre på!
   - Hvor er saltet, Emma? spurte Selau, bare en anelse anstrengt, og løftet nesten Sonia med hai.Toe klar av bakken da han hevet bakparten i været så den støtvise strømmen av illrødt blod ikke skulle stoppe opp.
   Emma føyk avgårde til huset mens Aloseta holdt fatet på plass under grisen som hadde sluttet å hyle og bare stønnet surklende.
   Jeg så spørrende på Aloseta. Det dirret faretruende i musklene mine nå, men grisen kjempet iallefall ikke lenger.
   - Vi må røre i salt så blodet ikke skal bli stivt, forklare Aloseta. Som alle brødrene til Emma så lignet også han på Toe. Ikke så muskuløs som Mau og Selau, men med lysere hud. Aloseta var den som snakket best engelsk. Han hadde gått på videregående skole, men Emma hadde fortalt meg at han aldri fikk noen eksamenspapirer å vise fram fordi skolen hadde rotet dem bort da Tuvalu ble et selvstendig rike.
   - OK, det er nok, la oss bære den ned på stranden!
   Heldigvis la vi grisen ned for et øyeblikk, og jeg kunne riste nevene som var hviterøde av anstrengelse og svartbrune av grisemøkk. Så var det opp med skrotten igjen og vakle oss mellom palmer og kratt fra grisebingen og ned til stranden. Vel, Toe og jeg vaklet iallefall....og svigerfar hadde en bedre unskyldning enn meg, hans høyre fot var langt krummere enn mine lillefingere!
   - Det er bra, legg den ned!, sa Aloseta da vi sto på stranden i skyggen av en høy palme, - Selau og jeg skal svi hårene av grisen og partere den.
   Selau plukket opp to tørre palmegreiner og flettet dem sammen til en fakkel. Han tente på enden og strøk faklen, som brant ganske voldsomt, langs siden på grisen som jeg nå i det klare lyset vekk fra den duse bushen kunne se hadde lengre og striere hår enn Bjartmar Gjerde.
Selau med fisk og blekksprut.   Det var ikke mere bruk for meg, så jeg vasket og skrubbet hendene med sand i vannkanten og ruslet opp i kjøkkenhytta hvor Emma, Tagisia og Eleini var i full ferd med å raspe tarorøtter for å lage en slags pudding. Massen skulle blandes med kokosmelk, pakkes i taroblader og stekes i jordovnen.
   - Terry, kanskje du kan slakte to ender? spurte Emma og gned en tykk og tung tarorot over en bøyd stålplate hvor det var slått tett i tett med takkete hull med en spiker. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor alle kvinnene i Tuvalu hadde kraftigere overarmer enn en gullmedaljevinner i bryting!
   Jo, det kunne jeg nok, selv om jeg ikke likte jobben. Jeg har aldri svimt av ved synet av blod og jeg har knekt nakken på utallig fisk uten å sove dårlig om nettene, men det å drepe griser, høner og ender er av en eller annen grunn noe helt annet.
   - OK, Emma, sa jeg bråkjekt og hektet med macheten, - har du en kurv jeg kan bruke?
   Emma pekte på en flettet palmekurv ved siden av det flammende kjøkkenbålet hvor teavannet snart var varmt. Jeg grep den og satte kurs for hønsegården.
Endene våre var muskovy-ender som jordbruksdepartementet hadde innført. Angivelig en krysning mellom svaner og gjess, tilpassningsdyktige store ender som ikke var avhengige av å leve i nærheten av vann, og som ikke var noe særlig tess til å fly.
Våre var alle barnebarn etter vår første and, Iakopo, og jeg syntes de så svært mistenksomme på meg da jeg tilgjordt likegyldig åpnet grinden til andegården med kurven skjult bak på ryggen. Jeg klarte såvidt å få tak i nakken på den hannen jeg hadde sett meg ut da de med ett flakset og kavet seg kvakkende vekk fra meg. Raskt stakk jeg anda ned i kurven og ristet på den så hodet og den slanke halsen stakk ut mellom de store hullene i flettingen. Uten å se stakkaren i øynene la jeg kurven på en trestubbe og hevet macheten.
   For et svik! Her hadde jeg laget andegård for dem, gitt dem utrangerte kanoer plassert med bunnen i været som rugeplasser, foret dem og gitt dem vann - og så hogg jeg hodet av dem!
   Jeg tror det var Leonardo Da Vinci som hevdet at menneskene engang vil betrakte dyrene som sine likesinnete og aldri mer vil drømme om å ta livet av dem. Han var jo svært så forut for sin tid på så mange områder, la oss håpe at han engang får rett også her!

Selv juleaften ble ikke den helt store begivenheten, selv om den ble feiret omtrent som i Norge. Vi spiste fisk, stekt gris og kokt and sittende på gulvet i Toes hus, og så var det utdeling av presenter.
   Det var mest ungene som fikk pakker. Pluss meg. Det siste var litt merkelig, for Emma hadde forklart at det bare var barna som skulle ha gaver.
   Ingen dyre ting. Noen leker, mest klær. Vannpistoler som butikken hadde fått inn for anledningen, ballonger, slikkerier, hårspenner, billig parfyme, såpestykker og håndklær.
Etter mat og gaver foreslo Emma at jeg skulle meg en liten hvil, så skulle hun vekke meg opp til midnatts-gudstjenesten. Jeg var sliten etter dagens anstrengelser og siden øynene stadig seg sammen der jeg hadde sittet på gulvet i over tre timer så godt som uten å si et ord, så tuslet jeg inn på soverommet. Og våknet opp neste morgen. Ingen hadde klart å få liv i meg!

Solnedgang ved Motuloa.Selvsagt ventet det fest på fest, på fest på fest, i maneabaen, og vi ble boende i landsbyen noen dager. Mellom måltidene og dansingen spilt de eldste kort og at slags currone-spill hvor de knipset brikkene i forsamlingshuset, mens den sprekere delen av landsbyen samlet seg for cricket, kilikiti, på gress-sletta foran de tre lave brakkene som utgjorde folkeskolen. Det var selvsagt mannfolkene som var først ut med balltreene, og det tok endel dager før de klarte å avgjøre hvem som var vinneren, lagunesiden av landsbyen eller havsiden.
   De delte alltid landsbyen i to ved konkurranser, arbeid eller mindre høytideligheter, og konkurranseånden mellom Pepesala og Nukualofa var omtrent som mellom Norge og Sverige. Så etter store protester av det tapende laget ble det, som ventet før det hele tok til, utropt til omkamp.
   Jentene måtte vike dag etter dag, selv om de ble lovet at neste dag det var deres tur og møtte trofast opp et et antrekk som ble tolerert kun en gang i året.
Kvinnene i Tuvalu skal bruke lavalava eller lange kjoler, det å vise legger og lår er høyst usømmelig!
   Det var først etter nærmere to ukers intens cricket at det på allmannamøte ble besluttet at den siste dagen av de offisielle lekene skulle settes av til damene. Det var da en av gutta selvsagt stjal ballen og gjemte den.
   Jeg deltok ikke, men Emma hadde gledet seg i flere måneder til å spille. Ikke det at jeg kunne forstå hvorfor, for den utgaven av slåball de spilte var mildt sagt hendelsesløs. Jeg hadde vært med en gang like etter at vi giftet oss, oppglødd av alt pratet om det fantastiske spillet. Sto fire timer stillestående på gress-plassen midt i solsteken og ventet på en ball, spikket av frangipanni-tre, som aldri kom min vei. Fikk så stukket et blytungt, krokete balltre i neven og ble bedt å treffe en ball på størrelse med en bordtennisball som en kastet i med løpefart mot føttene mine. Etter å ha slått et digert hull i lufta var jeg ferdig med min innsats for den dagen. - Prøv igjen imorgen, Terry!
   Kikikiti var nok mest en sosial aktivitet hvor folkene kunne komme sammen, jentene kunne titte uskjemmet på gutta og gutta vise seg for jentene, men ludo måtte da være langt mer spennende og fysisk krevende!

- Skal dere prøve igjen når ballen dukker opp?
   Jeg satte Sonia ned på den myke sandstranden og tok tak i ripa for å løfte båten opp under pandanuspalmen som fungerte som båthus. Emma tok fatt på den andre siden.
   - Jeg tror ikke det, dette skulle jo være den siste dagen, så imorgen kan gutta starte på'n igjen om de beslutter seg for det. Og det hørte jeg rykter om at de skulle, sa Emma da vi satte båten ned i skyggen av palmekronen. Hun hørtes ikke særlig sint ut.
   - Hvorfor protesterer dere ikke?
- Nytter ikke, mannfolkene er ikke særlig tennt på at vi skal spille, de mener at vi ikke har tid til både kilikili og lage mat.
   
Rødstrømper ville hatt en hard tid i Tuvalu.

Hentet fra Terje Dahls bok "Paradiset farvel!" - den kan du nå få kjøpt som e-bok:

Paradiset farvel!"Paradiset Farvel!"
Terje Dahl bodde seks år i sitt sydhavsparadis. I et hus med tak av palmebladet og gulv av grus, to meter unna lagunen. Fisket hai, fanget kokosnøttkrabber og levde et Robinson Crusoe-liv uten aviser, biler, cola og TV. Helt til orkanene dukket opp...
Klikk her for å lese om e-bok og bestille. Pris kr. 149,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls andre bøker.

JULETILBUD: Kjøp alle tre bøkene om Terjes sydhavseventyr og få 15% rabatt! Gjelder fram til 1/1-2002.

Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.


Lyst til å reise til Tuvalu eller et annet sted i sydhavet? Klikk her.

Tips en venn : "Har du lest om julefeiring i Tuvalu i Sydhav på nettet?"
Til  (fyll inn): Fra (fyll inn):

 Sydhav på nettet

forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | helse |              | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |