HULA HULA PÅ NORSKE DEKK?
Gresskjørtene svaier. Brune øyne glitrer under blomsterkransene og ukulelens strenger går varme...
Er dette en sydhavsdrøm eller noe vi snart får oppleve på norske skip? Polynesisk dans, med blomsterkranser og det hele, er allerede et faktum ombord på tyske skip i norske farvann, selv om hoftene under gresskjørtene er lite kvinnelige.
Flere hundre sjømenn fra det knøttlille sydhavsriket Tuvalu seiler for tyske rederier og gutta feirer de fleste høytideligheter på deres tradisjonelle måte, med ekte sydhavsdans. Og nå vil de gjerne på norske skip!

- Vi vet at de norske skip er de beste, sier Aloseta Toematagi. Den 31 årige kadetten peker på frysekontaineren som er montert på fordekket av det kombinerte laste- og passasjerskipet Nivaga II. Finsam. Made in Norway. Lille Nivaga II er Tuvalu's eneste skip, en gave fra England, og Aloseta er en av de tjueto kadettene som avslutter sin sjømannsutdannelse med fire måneders praktisk kurs før de er klare til å ta hyre på den andre siden av jordkloden.
    - Tyske skip er bra også, polynesieren flytter blikket til en tanker som ligger langs hovedkaia. - Er ikke det skipet norsk, noen av gutta som allerede har hatt hyre sier at de har vært i Bergen?
    Joda, det vaier et lite norsk flagg fra pipa. Team Heine, står det på akterspeilet. En middels stor tanker som får Nivaga I -til å se fatteslig liten ut.
    - Vi hadde livbåtevelse idag tidlig, fortsetter Aloseta og speider mot de grønnkledde fjellene på den andre siden av Suva's havn. Nivaga II er i Fiji for den årlige skipskontrollen og vedlikeholdet. Tuvalu har ingen tørrdokk eller slipp, ingen fjell for den saks skyld heller. Tuvalu er verdens fjerde minste nasjon med sine nitusen mennesker fordelt på ni panneflate atoller spredd ut i Stillehavet under ekvator. Nivaga II er rikets navlestreng, som bringer forskyvninger ut til øyene - og som bringer syke og vordende sjømenn til hovedøya Funafuti.
    - Den hvite marineoffiseren fra New Zealand var imponert, sier polynesieren med livlige øyne, - det tok mindre enn to minutter fra alarmen gikk til vi hadde livbåten på sjøen!
Penger til kirken
Aloseta Toematagi er gift og har to små barn. Til nå har han forsørget familien ved å fiske, holde høner, ender og griser dyrke bananer, brødfrukt og tarorøtter. Og plukke kokosnøtter, selvsagt! Naturalhusholdning i et rike hvor ingen noensinne har sultet, tørstet eller frosset ihjel. Nå planlegger han, som nittifem prosent av alle arbeidsføre mannfolk i øyriket, å forlate familien for å ta hyre på utenlandske skip.
    - Vi trenger penger, forklarer han, - det er svart få jobber å få i Tuvalu, og som sjømenn tjener vi mye bedre enn noen kan drømme om hjemme. Femten måneder vekk fra familien, en kort måned hos dem. Det er framtiden for Aloseta. For å kunne gi ungene utdannelse, en utdannelse som han håper kan gi dem en jobb god nok til å forsørge hele familien når han er for gammel til å få hyre. For å kunne kjøpe en aluminiumsbåt med utenbordsmotor, for å kunne bygge et enkelt murhus med blikktak. Utriggerkano og palmehytte duger ikke lenger. Og for å kunne gi penger til kirken. Dit går mesteparten.
Spise med kniv og gaffel
- Vi syntes det er OK å være sjømenn, skyter Polau Kofe inn, han har vært sjømann pa tyske skip i femten år. - Jeg opplevde minus trettisju grader i Finland. Det var kaldt, men vi lærer å tåle kulde. Med masse klær over hele kroppen blir jo huden vår lysere, og det er jo populært hjemme! For tiden er Polau utdanningsoffiser på Tuvalu's sjømannsskole.
    - Etter ett års utdannelse på vår delvis tyskdrevete sjemannsle er våre gutter godt rustet til sjømannsyrket - enten det er på dekk, i maskinen eller byssa, sier han, - filippinske sjøfolk kan nok kanskje vtrre litt billigere enn oss, men vi er mye bedre.
Tyske rederier vi ha sjømenn fra Tuvalu.
    Polau bekrefter at de aller helst vil på norske skip: - Vår drøm er at vi engang skal få hyre på norske skip. Jeg har vært et par ganger i Norge. Norske folk er snille og vennlige, og vi vet at betalingen på norske skip er god og at arbeidsforholdene er meget bra og sikre.
    En annen sjømann forteller at for han så var det en stor forandring å komme fra palmehytter og tropiske laguner til vinter og hektisk liv i Europa.
    - Første gangen jeg tok fly var skremmende, ler Eliu Nelu. - vi ante dessuten ikke hvordan vi skulle få opp sikkerhetsbeltet og matte åle oss ut under det! Og så ble vi holdt inne på et hotell i en uke for at vi skulle lære å spise med kniv og gaffelt!
    - Det er annerledes idag, legger Polau til, - nå lærer de alt det nødvendige på sjømannskolen og er godt forbredt til den vestlige verdens liv.
    - Nyttig for oss å få en tur til Fiji også, sier Aloseta og peker på bilene som suser langs kaia, - jeg har allerede prøvd å reise med buss!
    Noen mennesker drømmer om sydhavsøyer langt vekk fra pengejag, biler og stress. Andre drømmer om alt det spennende de kan se i en storby og alt det de kan kjøpe for penger.
    - Norske jenter. Ai-ai-ai! Blå øyne og lyst hår! hoier Polau og heiser på øyenbrynene på sydhavsmaner.

Du som ser for deg polynesiske skjønnheter med blomster i håret på norske skip må nok nøye deg med drømmen, kvinner har ikke lov til å starte på sjømannsskolen, Iallfall ikke enda, men tidene forandrer seg og man kan jo håpe.....!

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl