 |
|
Nan
Madols mystiske ruiner:
Kanskje en ny ledetråd i gåten!
En av de første til å skrive om de mystiske ruinene
på øya Ponape i Mikronesia skulle være en F.W Christian.
Søking på nettet ga en ledetråd: Boken hans skulle
finnes i universitetsbiblioteket i Suva. Redaktør Terje Dahl
var på ferie i Fiji, men ville han klare å finne den?
Jeg hadde lenge vært på jakt
etter gamle bøker om Nan Madol, som kanskje kunne kaste
et nytt lys over de mystiske ruinene. Det er jo fortsatt uklart hvem
som bygde de kunstige øyene og de imponerende byggverkene,
og de fantastiske historiene om kjemper og byer under havet gjør
Nan Madol i Pohnpei til et av verdens største mysterier.
Ved søk på internett hadde jeg for
et års tid siden funnet ut at en F.W. Christian skulle ha besøkt
besøkte Ponape en gang på 1800-tallet, og at han visstnok
skulle ha omtalt Nan Madol i boken. Jeg søkte og søkte
videre på nettet og til slutt oppdaget jeg at det skulle finnes
et eksemplar av boken i et stort bibliotek i Hawaii og et i biblioteket
til University of the South Pacific i Fiji! Jeg prøvde å
ta kontakt med begge stedene - uten hell.
Til Fiji
Vel,
da vi kom til Fiji på våre reise til sydhavet nå
i sommer fant jeg fram det gamle lånekortet mitt, puttet det
i lommeboken og bestemte meg for at så snart jeg fikk tids skulle
jeg dra til universitetet og gjøre et forsøk på
å spore opp boken hvor Nan Madol kunne være omtalt. University
of the South Pacific, oftest bare kalt USP, i utkanten av hovedstaden
Suva er et flott anlegg hvor alle de flinkeste ungdommene fra hele
sydhavet studerer. Det tok noen dager før vi fikk organisert
oss med et sted å bo, og selvsagt ble lommeboken min, med visakort
og lånekort stjålet (les om det kan du gjøre i
reisebrevet fra Fiji, klikk her). Vel, jeg dro til USP uansett, men
damen bak skranken sa at det kostet 50 dollar å få et
nytt - og uten lånekort fikk jeg ikke lov til å lese bøker
i avdelingen for Stillehavslitteratur. Vi bodde ikke lenger fast i
Fiji som vi gjorde den gangen for noen år siden da jeg skaffet
meg kortet, og 50 dollar for et eneste besøk var ganske så
dyrt. Løsningen ble fetteren til min polynesiske kone Emma.
Fetter Pene holdt på å ta høyere utdannelse i forretningsadministrasjon
på universitetet og han hadde lånekort! Så en dag
da Pene skulle til USP for å lese til eksamen ble jeg med han.
-
Jeg har vært i Ponape, øya heter jo Pohnpei nå,
og sett ruinene selv, smilte den indiskættede karen bak informasjonsskranken,
da Pene og jeg la fram problemet.
Jeg ble ikke så lite overrasket. Det er ikke
så mange som drar til Ponape, og enda færre som har sett
ruinene! Vel, karen var like hjelpsom som han var blid og kastet seg
over dataskjermen for å søke igjennom bibliotekets kataloger.
Søk på Nan Madol og Ponape ga lite
resultat. Han fant jo en del litteratur om øya og stedet, men
ingenting om den gamle boken vi var på jakt etter. Vi prøve
de gamle navnene på øya og gamle stavelser av Nan Madol,
men det hjalp heller ikke.
- Jeg tror ikke vi har så gamle bøker
her hos oss, sa den hjelpsomme bibliotekaren, men viste heldigvis
ikke tegn til at han ville gi opp søkingen.
Jeg var i ferd med å gi opp da vi endelig var på rett
spor. Navnet Christian dukket plutselig opp!
- Jammen så har vi boken registrert her! sa
bibliotekaren overrasket. - Jeg skal bli med deg opp i stillehavsavdelingen,
men du må ikke bli skuffet om vi ikke finner boken likevel.
Var boken der?
Pene
hadde dratt til sine studier, så det var flott at han fortsatt
ville hjelpe meg.
Vi gikk opp trappen til andre etasje i det store
biblioteket og inn glassdøren til avdelingen for Stillehavslitteratur.
Jeg visste at her var det ikke lov til å låne med seg
bøkene hjem som i de andre avdelingene, men jeg hadde med meg
papir og kulepenn. Hjelperen min gikk bak skranken og forsvant inn
en dør. Jeg ble stående å vente, nærmest
trippende av spenning. Tenk om jeg hadde så flaks at han fant
boken!
Etter en stund dukket han opp, smilende og med en
bok i hånden.
- Det må være denne, sa han og la boken
på disken foran meg.
Det var det. Navnet på boken og forfatteren
stemte, såvidt jeg kunne se. "The Caroline Islands - travel
in the sea of the little islands" av F.W. Christian. Jeg kjente
at hjertet banket. Jeg var spent på hva boken ville avsløre!
Raskt, men forsiktig, bladde jeg gjennom de gulnete sidene.
Bilder! Bilder av ruinene! Og bilder av en gjeng
som tydeligvis ryddet jungelen rundt basaltblokkene! Helt utrolig!
Han hadde tydeligvis ikke bare besøkt ruinene, han hadde foretatt
nærmere undersøkelser av selve stedet!
- Hvis du vil kan jeg ta kopier av de sidene du
trenger.
Gjett om jeg ville!
Vi gikk ned i første etasje og karen forsvant
inn på et kontor for å ta fotostatkopier for meg. Snart
kom han tilbake med en bunke papirer i hendene, og nesten flau sa
han at det var slik at jeg måtte betale for kopiene. Jeg takket
han så mye, fant fram penger og sa farvel mens jeg fortalte
han hvor glad han hadde gjort meg.
Spennende
På
bussen tilbake kunne jeg ikke dy med, jeg måtte bare lese litt!
Boken var utgitt i 1899 og avsnittet om Nan Madol
var på 32 sider. Jeg skulle ikke lese mye før jeg oppdaget
at her var det nye fakta. Man regner gjerne polsktyske Johann Stanislaus
Kubary som den som gjorde de første utgravingene i Nan Madol,
men da han ville seile fra Pohnpei til Marshalløyene med det
han hadde funnet gikk det ikke bedre enn at skipet sank med alle sakene.
F.W. Christin hadde tydeligvis gjort ganske så omfattende utgravinger
av stedet selv den tiden han var der i mars 1896. Og han hadde referanser
til andre som hadde besøkt Nan Madol, og tydeligvis satt seg
godt inn alt som fantes av muntlig og skriftlig informasjon om ruinene.
Han hadde til og med flere utdrag fra Kubarys skifter, som hadde gått
tap i en brann seinere.
Dette var jo helt fantastisk!
Nye ledetråder
Seinere
på kvelden satte jeg meg godt til rette i leiligheten vi leide
og leste gjennom fotostatkopiene.
Jo, karen hadde helt klart peiling på Nan
Madol og utgravinger hadde han gjort de to siste gangene han besøkte
ruinene med kjentfolk og innfødt arbeidskraft. Det var ved
første skumlesing ikke noe revolusjonerende å finne i
informasjonen. Denne F.W. Christian var helt klart en realist som
ikke ville la de mange fantastiske legendene og fortellingene om de
mystiske ruinene farge hans oppfatning av hvem som bygde stedet og
hvorfor. Det som var interessant var at han hadde fått tatt
mange bilder av stedet etter å ha ryddet vekk jungel, og at
han hadde henvisninger til andre som hadde besøkt Nan Madol
eller hadde funnet tilsvarende ruiner andre steder. Ja, det siste
var vel kanskje det mest overraskende: At det skulle finnes ruiner
bygget med basaltblokker på samme måten andre steder på
øya, på mange av naboøyene - ja, til og med i
Vanuatu var nytt for meg. En annen overraskelse er at han nevner at
Kubary hadde gravd fram hodeskaller av en annen rase enn den som levde
på øya i dag. Målinger og undersøkelser
av skallene ledet til konklusjonen at "de som bygget Nan Madol
var av en svart rase".
Jo, her var det mange nye ledetråder til en
løsning av mysteriet Nan Madol.
Spennende, veldig spennende! Jeg gleder meg til å søke
videre på nettet med de ledetrådene jeg nå har fått,
og selvsagt vil jeg komme tilbake med resultatene!
For å komme til redaktørens artikkel om Nan Madol
- klikk her.
For å komme til mysteriesiden om Nan Madol - klikk her. |
Mer
om sydhavet?

"Paradiset Farvel!"
Terje
Dahl bodde seks år i sitt sydhavsparadis. I et hus med tak av
palmebladet og gulv av grus, to meter unna lagunen. Fisket hai, fanget
kokosnøttkrabber og levde et Robinson Crusoe-liv uten aviser, biler,
cola og TV. Helt til orkanene dukket opp...
Klikk
her for å
lese om e-bok og bestille.
Pris
kr. 150,-
Klikk her
for å lese om Terje Dahls andre bøker.
Mer
om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet,
de kan du lese mer om ved å klikke her.
Sydhav
på nettet
Terje
Dahl
|
|
|
|