Nan Madol - Stillehavets forbudte by av stein

Nan Madols mystiske ruiner:
Kanskje en ny ledetråd i gåten!
En av de første til å skrive om de mystiske ruinene på øya Ponape i Mikronesia skulle være en F.W Christian. Søking på nettet ga en ledetråd: Boken hans skulle finnes i universitetsbiblioteket i Suva. Redaktør Terje Dahl var på ferie i Fiji, men ville han klare å finne den?

Jeg hadde lenge vært på jakt etter gamle bøker om Nan Madol, som kanskje kunne kaste et nytt lys over de mystiske ruinene. Det er jo fortsatt uklart hvem som bygde de kunstige øyene og de imponerende byggverkene, og de fantastiske historiene om kjemper og byer under havet gjør Nan Madol i Pohnpei til et av verdens største mysterier.
   Ved søk på internett hadde jeg for et års tid siden funnet ut at en F.W. Christian skulle ha besøkt besøkte Ponape en gang på 1800-tallet, og at han visstnok skulle ha omtalt Nan Madol i boken. Jeg søkte og søkte videre på nettet og til slutt oppdaget jeg at det skulle finnes et eksemplar av boken i et stort bibliotek i Hawaii og et i biblioteket til University of the South Pacific i Fiji! Jeg prøvde å ta kontakt med begge stedene - uten hell.
Til Fiji
Vel, da vi kom til Fiji på våre reise til sydhavet nå i sommer fant jeg fram det gamle lånekortet mitt, puttet det i lommeboken og bestemte meg for at så snart jeg fikk tids skulle jeg dra til universitetet og gjøre et forsøk på å spore opp boken hvor Nan Madol kunne være omtalt. University of the South Pacific, oftest bare kalt USP, i utkanten av hovedstaden Suva er et flott anlegg hvor alle de flinkeste ungdommene fra hele sydhavet studerer. Det tok noen dager før vi fikk organisert oss med et sted å bo, og selvsagt ble lommeboken min, med visakort og lånekort stjålet (les om det kan du gjøre i reisebrevet fra Fiji, klikk her). Vel, jeg dro til USP uansett, men damen bak skranken sa at det kostet 50 dollar å få et nytt - og uten lånekort fikk jeg ikke lov til å lese bøker i avdelingen for Stillehavslitteratur. Vi bodde ikke lenger fast i Fiji som vi gjorde den gangen for noen år siden da jeg skaffet meg kortet, og 50 dollar for et eneste besøk var ganske så dyrt. Løsningen ble fetteren til min polynesiske kone Emma. Fetter Pene holdt på å ta høyere utdannelse i forretningsadministrasjon på universitetet og han hadde lånekort! Så en dag da Pene skulle til USP for å lese til eksamen ble jeg med han.
   - Jeg har vært i Ponape, øya heter jo Pohnpei nå, og sett ruinene selv, smilte den indiskættede karen bak informasjonsskranken, da Pene og jeg la fram problemet.
   Jeg ble ikke så lite overrasket. Det er ikke så mange som drar til Ponape, og enda færre som har sett ruinene! Vel, karen var like hjelpsom som han var blid og kastet seg over dataskjermen for å søke igjennom bibliotekets kataloger.
   Søk på Nan Madol og Ponape ga lite resultat. Han fant jo en del litteratur om øya og stedet, men ingenting om den gamle boken vi var på jakt etter. Vi prøve de gamle navnene på øya og gamle stavelser av Nan Madol, men det hjalp heller ikke.
   - Jeg tror ikke vi har så gamle bøker her hos oss, sa den hjelpsomme bibliotekaren, men viste heldigvis ikke tegn til at han ville gi opp søkingen.
Jeg var i ferd med å gi opp da vi endelig var på rett spor. Navnet Christian dukket plutselig opp!
   - Jammen så har vi boken registrert her! sa bibliotekaren overrasket. - Jeg skal bli med deg opp i stillehavsavdelingen, men du må ikke bli skuffet om vi ikke finner boken likevel.
Var boken der?
Christians kart av største bygningen.

Pene hadde dratt til sine studier, så det var flott at han fortsatt ville hjelpe meg.
   Vi gikk opp trappen til andre etasje i det store biblioteket og inn glassdøren til avdelingen for Stillehavslitteratur. Jeg visste at her var det ikke lov til å låne med seg bøkene hjem som i de andre avdelingene, men jeg hadde med meg papir og kulepenn. Hjelperen min gikk bak skranken og forsvant inn en dør. Jeg ble stående å vente, nærmest trippende av spenning. Tenk om jeg hadde så flaks at han fant boken!
   Etter en stund dukket han opp, smilende og med en bok i hånden.
   - Det må være denne, sa han og la boken på disken foran meg.
   Det var det. Navnet på boken og forfatteren stemte, såvidt jeg kunne se. "The Caroline Islands - travel in the sea of the little islands" av F.W. Christian. Jeg kjente at hjertet banket. Jeg var spent på hva boken ville avsløre! Raskt, men forsiktig, bladde jeg gjennom de gulnete sidene.
   Bilder! Bilder av ruinene! Og bilder av en gjeng som tydeligvis ryddet jungelen rundt basaltblokkene! Helt utrolig! Han hadde tydeligvis ikke bare besøkt ruinene, han hadde foretatt nærmere undersøkelser av selve stedet!
   - Hvis du vil kan jeg ta kopier av de sidene du trenger.
   Gjett om jeg ville!
   Vi gikk ned i første etasje og karen forsvant inn på et kontor for å ta fotostatkopier for meg. Snart kom han tilbake med en bunke papirer i hendene, og nesten flau sa han at det var slik at jeg måtte betale for kopiene. Jeg takket han så mye, fant fram penger og sa farvel mens jeg fortalte han hvor glad han hadde gjort meg.
Spennende
F.W. Christians kart over Nan Madol

På bussen tilbake kunne jeg ikke dy med, jeg måtte bare lese litt!
Boken var utgitt i 1899 og avsnittet om Nan Madol var på 32 sider. Jeg skulle ikke lese mye før jeg oppdaget at her var det nye fakta. Man regner gjerne polsktyske Johann Stanislaus Kubary som den som gjorde de første utgravingene i Nan Madol, men da han ville seile fra Pohnpei til Marshalløyene med det han hadde funnet gikk det ikke bedre enn at skipet sank med alle sakene. F.W. Christin hadde tydeligvis gjort ganske så omfattende utgravinger av stedet selv den tiden han var der i mars 1896. Og han hadde referanser til andre som hadde besøkt Nan Madol, og tydeligvis satt seg godt inn alt som fantes av muntlig og skriftlig informasjon om ruinene. Han hadde til og med flere utdrag fra Kubarys skifter, som hadde gått tap i en brann seinere.
Dette var jo helt fantastisk!
Nye ledetråder
Stein på stein som tømmerstokker!

Seinere på kvelden satte jeg meg godt til rette i leiligheten vi leide og leste gjennom fotostatkopiene.
Jo, karen hadde helt klart peiling på Nan Madol og utgravinger hadde han gjort de to siste gangene han besøkte ruinene med kjentfolk og innfødt arbeidskraft. Det var ved første skumlesing ikke noe revolusjonerende å finne i informasjonen. Denne F.W. Christian var helt klart en realist som ikke ville la de mange fantastiske legendene og fortellingene om de mystiske ruinene farge hans oppfatning av hvem som bygde stedet og hvorfor. Det som var interessant var at han hadde fått tatt mange bilder av stedet etter å ha ryddet vekk jungel, og at han hadde henvisninger til andre som hadde besøkt Nan Madol eller hadde funnet tilsvarende ruiner andre steder. Ja, det siste var vel kanskje det mest overraskende: At det skulle finnes ruiner bygget med basaltblokker på samme måten andre steder på øya, på mange av naboøyene - ja, til og med i Vanuatu var nytt for meg. En annen overraskelse er at han nevner at Kubary hadde gravd fram hodeskaller av en annen rase enn den som levde på øya i dag. Målinger og undersøkelser av skallene ledet til konklusjonen at "de som bygget Nan Madol var av en svart rase".
Jo, her var det mange nye ledetråder til en løsning av mysteriet Nan Madol.
Spennende, veldig spennende! Jeg gleder meg til å søke videre på nettet med de ledetrådene jeg nå har fått, og selvsagt vil jeg komme tilbake med resultatene!

For å komme til redaktørens artikkel om Nan Madol - klikk her.
For å komme til mysteriesiden om Nan Madol - klikk her.

Mer om sydhavet?

"Paradiset Farvel!"
Terje Dahl bodde seks år i sitt sydhavsparadis. I et hus med tak av palmebladet og gulv av grus, to meter unna lagunen. Fisket hai, fanget kokosnøttkrabber og levde et Robinson Crusoe-liv uten aviser, biler, cola og TV. Helt til orkanene dukket opp...
Klikk her for å lese om e-bok og bestille. Pris kr. 150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls andre bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.

Tips en venn : "Har du lest at Terje Dahl har nye spor om Nan Madol i Sydhav på nettet?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

Sydhav på nettet
Terje Dahl