forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | | helse | mysterier | penpals | linker | kontakt |
Påskekrim: Skriv den ut og ta den med på påsketuren!
Forfatterens egen illustrasjonKOØYET
En kriminalnovelle av Terje Dahl

Ramona II krenget kraftig, og jeg skjente ustøtt nedover det nattsvarte akterdekket. En snau meter unna den lave rekka fikk jeg huket armen rundt en stolpe og gled sakte ned på det skitne dekket mens jeg pustet tungt.
Jeg angret bittert at jeg hadde forlatt mitt komfortable kontor høyt over Manilas trafikkerte gater. Hvorfor hadde jeg ikke nøyd meg med å lese rapporten fra den lokale jordbruksassistenten i Puerto Gueras? Hvorfor måtte jeg si at jeg hadde lyst til å studere prosjektets framdrift med egne øyne, pakke kofferten og begi meg ned til den møkkete havna?
    - Vi tar ikke passasjerer, hadde den svartmuskete kapteinen sagt mutt på gebrokkent engelsk og skult opp på meg under den frynsete lua. - Dette er et lasteskip,...dessuten så er det monsunsesong.
    Jeg hadde brukt to timer på å spørre meg fram til et skip som skulle til Puerto Gueras, så jeg hadde bare trukket på skuldrene, stappet et par hundrelapper i neven hans, sagt jeg kunne sove på dekk og halt kofferten mot landgangen.
    - Din oppblåste landkrabbe, mumlet jeg til meg selv, heiste meg stønnende opp på beina og karret meg sjanglende langs rekka bort til akterspeilet. En enslig lanterne over hodet mitt kastet et gulhvitt skjær over det flisete tredekket, den rustflekkete rekka og de skummende bølgene. Jeg tok et godt tak i rekka, lente meg ut og spyttet et surt oppstøt i den virvlende sjøen. Jeg ble stående å stirre på koket som ble pisket opp av propellen, og etter en stund følte jeg at jeg lente meg lenger og lenger ut.
    - Ja, bare la virvlene hypnotisere deg til å hoppe ut, sa jeg ut i tropenatten og tok meg sammen. - Gjør det og eventyret er snipp-snapp-ute!
    Det var over et halvt år siden jeg hadde reist fra Norge. Jeg var blitt ansatt som jordbruksekspert av FN og utpostert til Filippinene. Min første jobb var å være rådgiver i et forskningsprosjekt som gikk ut på å introdusere dyrking av kål og poteter til noen av de mer tilbakestående distriktene og øyene.
    - Best å komme seg tilbake til bagasjen, mumlet jeg matt og spyttet i sjøen nok en gang mens jeg forberedte meg på å sjangle tilbake til den mørke kroken under toppdekket hvor jeg hadde søkt ly for natten. En stund etter at Ramona II hadde forlatt havna og kommet ut på det åpne havet hadde jeg kroket meg sammen på et pledd og prøvd å få sove. Uten særlig hell. Rumlingen fra propellakslingen under dekket hadde en undertone som om et kulelager kunne ryke når som helst, og hele skuta dirret kraftig. Det var ingen tvil om at jeg var ombord på et frakteskip, for det luktet stramt av råtten fisk og råtne grønsaker. Vel, det stinket minst like råttent fra de våte taukveilene på akterdekket, og det stinket varm olje og dieseleksos. Fra det øyeblikk jeg hadde satt fra meg kofferten var jeg fullt klar over at jeg var dømt til å bli sjøsyk.
    Jeg fomlet meg sjanglende over det mørke dekket og bannet høyt da jeg smalt foten i noen bensinfat som var surret fast til rekka. Jeg hinket meg bort til kroken og sank ned ved siden av kofferten. Den så urørt ut, ingen hadde fomlet med kodelåsen. Jeg følte meg langt fra trygg på mannskapet. Den sjømannen som kapteinen hadde bedt å bære kofferten min til akterdekket, hadde stått ved landgangen og pirket seg i de råtne tannstubbene med en syltynn springkniv. Han hadde spyttet foraktelig i sjøen og gnidd et langt arr på det ene kinnet før han hadde rakt ut en tatovert neve ut mot kofferten. Resten så ikke noe bedre ut, de var en gjeng skabbete filipinos som så ut som om de kunne skjære strupen over på sine bestefedre for et par mynter. De ville sikkert fryde seg over å sette kniven i en hvit passasjer som de nok trodde hadde lommene fulle av knitrende sedler!
    Jeg la meg ned på pleddet og stirret ut i nattemørket med halvåpne øyne. Hva om noen bare ventet på at jeg skulle sovne? Kanskje gangsteren med arret akkurat nå presset seg inn til skottet med springkniven klart?!

Skuta krenget kraftig og jeg kjente at magen strammet seg. Herregud som det stinket! Jeg klarte ikke mer, men karret meg opp på beina og vaklet raskt mot rekka. Jeg hadde ikke tid til å gå til akterspeilet, men bare lente meg ut over skutesiden. Magen vrengte seg, og hele forretningslunsjen kom opp. Jeg gispet etter luft og spyttet sure potetbiter i den brusende sjøen. Med svetteperler på overleppen og klamme hender lente jeg meg tungt mot den rustne relingen og gulpet i meg den rå sjøluften som pisket langs skipet der det brøytet seg gjennom dønningene.
    Herregud så sjøsyk jeg var...! Nei, ikke tenk på sjøsyken, da blir det bare verre. Prøv å finne noe å feste blikket på, prøv å tenke på noe annet...! Jeg prøvde sløvt å feste blikket på livbåten som jeg såvidt skimtet omrisset av mot den mørke nattehimlen. Midt på livbåtens skrogside var det en opplyst rund sirkel. Jeg lente meg bakover og kunne se at lyset kom fra et åpent, rundt vindu. Koøye het det vel på sjømannspråket.
    Den opplyste sirkelen avslørte at livbåten ikke var i noen bedre forfatning enn resten av skuta. Hvitmalingen hadde flasset av i store flak og det så ut som om det var store glipper mellom bordgangene.
    Vel, vi får håpe at Ramona II holder seg flytende til vi når Puerto Gueras! Jeg strøk meg over den svette pannen.
    Den hvite sirkelen ble plutselig full av skygger, noen beveget seg tydeligvis mellom koøyet og lyspæren i taket av rommet. Lugar het det vel, og dette måtte dreie seg om en mannskapslugar, siden gamle Ramona II var et lasteskip.
    Jeg kunne se skyggen av et hode og et par hender som syntes å gestikulere vilt.
    Jeg halte meg et par skritt nærmere det åpne koøyet for å prøve å høre hva karen sa. Vinden virvlet oppstykkede stemmer mot meg, og av tonefallet forsto jeg at det var en krangel på gang.
    Plutselig stivnet jeg til.
    "Muerte"? Muerte betyr jo død, hva i all verden var det de kranglet om? Jeg tok enda et skritt nærmere kjettingen som gikk fra livbåten til skutesiden og sperret adgang.
    - …ikke jeg..ikke.., en tynn stemme ble avbrutt av en dyp, brumlende bass som virket meget bestemt.
    -...nei...ikke gjør det..! den tynne stemmen protesterte, og skyggen mot livbåten vinket avvergende.
    Det var umulig å høre hva den dype stemmen sa, men den lyse kom igjen, nesten i falsett. Karen der inne hørtes redd ut!
    - …nei!..nei! …ikke tving meg..du...
    Med ett følte jeg meg iskald. Skyggen mot livbåten hadde en kniv i hånden!
    - …kan angre...kapteinen...ikke drepe...ikke drepe!..
    Jeg hadde vanskelig for å puste, hjertet hamret kraftig og det dunket i tinningene. Skyggene mot livbåten syntes plutselig så store og skarpe, og hjernen føltes både fjern og ufattelig klar. Det var som jeg sto på vidda en vinternatt, hvor stjernene blinket i frostnatten og kulda bet i nesevingene.
    Hånden med kniven ble hevet nesten ut av sirkelen og så lynte den raskt ned.
    Så kom skriket. Et skjærende, hvinende og nesten umenneskelig skrik som døde raskt hen til noen hikstende klunk før det ble stille. Helt stille.
    Brått ble rundingen av lys vekk og livbåten mørk. Jeg snudde hodet mot koøyet og så profilen av et ansikt. Noen tittet ut! Jeg kastet meg raskt tilbake og presset meg inn til skutesiden. Hadde han sett meg? Kunne han se noe, eller ville øynene være så blendet at alt utenfor ville virke totalt svart? Jeg kastet blikket mot relingen der jeg hadde stått og så at den sto i svak kontrast mot natten utenfor, opplyst av den enslige lanternen. Jo, han kunne nok ha sett meg, iallfall sett at det sto en person utenfor koøyet!
    Ta det rolig, ta det rolig! Jeg prøvde å roe ned pusten, men det var som om jeg hadde løpt over vidda med et kobbel sultne ulver i hælene. Brystet hevet seg i lange gisp og pusten gikk skjelvende.
    Herregud - hva skulle jeg gjøre nå? Mord! Jeg hadde vært vitne til et mord, eneste vitne! Og når morderen fikk tenkt seg om, så ville han forstå at den som sto utenfor koøyet var meg, for det befant seg jo ikke andre på akterdekket en den hvite passasjeren!
    Herregud, herregud! Hvilke sjanser hadde jeg nå, morderen kunne komme og stikke meg ned også. Hive meg overbord, og imorgen tidlig ville alle tro at den hvite mannen hadde falt overbord. "Sjøsyk, jeg prøvde å advare han om monsunsesongen, men han ble vel sjøsyk, kastet opp over rekka og ble vippet overbord av en stor sjø..." Jeg syntes jeg hørte kapteinens ord, om han mot formodning ville melde fra.

Jeg sèg ned på dekket, tok hodet i hendene og klunket som et såret dyr. Si at dette er en drøm! Si at jeg vil våkne opp i mitt gutterom på Majorstuen og at den skjærende lyden jeg hadde hørt var trikken som skjente inn i svingen ved den lille aviskiosken!
    Jeg åpnet øynene. En istykkerrevet livvest dinglet fram og tilbake over hodet mitt, akslingen rumlet under det slitte dekket, og bensinfatene klirret mot relingen. Jeg hadde en metallisk smak i munnen og det presset på bak øynene.
    Jeg måtte gjøre noe. Gjemme meg. Finne et våpen. Febrilsk lot jeg blikket fare over det mørke dekket. Nei, jeg måtte komme meg vekk, vekk fra akterdekket!
    Jeg halte meg opp på beina og stavret som en døddrukken mot den andre siden av det gyngende dekket, mot den smale gangveien som ledet til fordekket. Jeg var iferd med å runde hjørnet da jeg så en lysstripe over gangveien - en dør ble åpnet...
    For seint! Moderen kom!
    Hjertet stoppet og millioner av fioliner gnikket løs inne i hodet mitt. Jeg hulket lavt og kastet meg tilbake rundt hjørnet. Presset hendene mot tinningene og blunket med øynene. Det dunket og dunket i foten jeg hadde smelt mot bensinfatene.
    Bensinfatene....Gjem deg bak dem! Gjem deg selv og kofferten, og med litt flaks vil han tro at du har klart å flykte forut for å melde fra til kapteinen!
    Jeg skled nedover det skrånende dekket, plukket opp kofferten og pleddet, og sjanglet blindt nedover mot den mørklagte relingen hvor bensinfatene var surret fast. Jeg presset meg inn mellom de rustne fatene og relingen og huket meg ned.
    Kofferten - den var for stor!
    Med en kraftanstrengelse vippet jeg den over bord og huket meg ned igjen. Presset hodet ned mellom knærne og prøvde å få pusten til å gå rolig.
    Hørte jeg noe? Var lydene som kom med vinden lydene av en person som slepet noe tungt over dekket? Som stønnet av anstrengelse?
    Lydene kom nærmere og nærmere.
    Jo, det var nok morderen som kom, han hadde tenkt å droppe liket på sjøen!
    Jeg presset hendene mot ørene og knep øynene samme. Gå vekk! Gå vekk! Ikke se denne veien! Jeg vil ikke dø! Jeg så ingenting…jeg vet ikke hvem du er…la meg få slippe å vite hvem du er! Ikke kom hit!
    Lydene kom nærmere og nærmere.
    Og så ble det stille.
    Jeg kjente at det strammet rundt brystet, jeg klarte ikke å trekke pusten. Jeg hadde lyst til å skrike høyt.
    Så prikket noen meg på skulderen.
    - Mister, kan du hjelpe meg å dumpe tung gris på sjøen? Kokken si gris no good å spise. Ikke kastrert, kjøtt lukte piss, vi lurt av kinamann som se1ge levende gris. Gris veldig tung, please mister??

Tidligere publisert i Vi Menn.



Tips en venn : "Har du lest kriminalnovellen "Koøyet" i Sydhav på nettet?"
Til  (fyll inn): Fra (fyll inn):

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl

forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | helse |              | mysterier | penpals | linker | kontakt |