Radioamatørens reise til verdens ende:
- Jeg hadde aldri trodd at vi skulle oppleve Kanton på denne måten!

Å få reise til den isolerte atollen Kanton i Kiribati er svært få forunt. Lech Slawomir Tomczak er en radioamatør som fikk gjøre det. Opprinnelig kommer han fra Polen, men har bodd i Norge siden 1984. Han ble litt skuffet over at øya viste seg å være en forsøplet og forlatt amerikansk flybase, men hadde ikke regnet med at vennligheten til de 55 innfødte som bodde der skulle gi slikt inntrykk!

Lech hadde aldri drømt om at han skulle få reise til en øy i Stillehavet - ikke før han så en annonse på internett hvor en annen radioamatør, svenske Mats Persson, søkte etter en ekstra operatør til sin Pacific Dxpedisjon. Persson var velkjent for sine radioekspedisjoner til sydhavet og Lech kunne nesten ikke tro det var sant da han fikk høre at han var antatt.    Ekspedisjonen hadde fått navnet Double Trouble Dxpedition, for man ville besøke to svært isolerte øyer i sydhavet: Kanton i Kiribati og Fakaofo i Tokelau.    Det ble en lang reise, med start i september 1999. Først 35 timer i fly fra Oslo til Pago Pago i Amerikansk Samoa, via London, Los Angeles, Hawaii og Samoa. Her ventet resten av ekspedisjonen, Steve Taylor, Erik Sjölund, Nils-Göran Persson og hans datter Ulrika, og så var det å handle inn alt de trengte til turen. Ekspedisjonen regnet med å være borte i fem uker, og dessuten måtte man ha med forsyninger til øyboerne på Kanton siden Kiribatis egne skip ikke hadde besøkt øya på flere måneder. Turen til foregikk i seilbåten til en nedlender, og de stoppet på Fakaofo og plukket opp new zealenderen Peter McQuarrie som skulle være med til Kanton. På grunn av lite vind måtte de kjøre dagevis for motor, og det gikk en uke med mye sjøsyke før de seilte inn i Kantons lagune.     Endelig var Lech og de andre framme ved ekspedisjonens første mål og her er et utdrag av hans beretning fra oppholdet på Kanton:

Kanton (tidligere Canton) er en atoll nær ekvator i den sentrale delen av Stilllehavet. Øya tilhører Phoenix-gruppen i Kiribati. USA og Storbritannia delte administrasjon over øya fra 1937 frem til 1979 da Kiribati ble selvstendig. Kanton hadde strategisk betydning på 30-tallet som et mellomlanding-sted for sjøfly, og senere som amerikansk flybase under krigen. I dag bor det 55 mennesker på øya, de fleste barn. Det er 9 statsansatte på øya: to politimenn, to lærere, sykepleier, snekker, mekaniker, postman/telegrafist og bakkeoperatør for flyplassen. De fleste kommer hit for en 2-3 årsperiode fra det overbefolkete Tarawa og andre øyer. De søker en roligere tilværelse og muligheten for å spare penger. Det er ikke barn som er over 12 år på øya. Disse går på skole på andre øyer i Kiribati.

Godt mottatt
- Vi ble veldig godt mottatt av befolkningen på øya. Vi hadde med oss en del mat, mest mel og ris, samt en del andre varer. Dette ble dekket av våre sponsorer. Til gjengjeld fikk vi ferskt brød, fisk, frukt, hummer og t.o.m. fugleegg. Vi fikk også forsyninger med kokosnøtter, som er det beste middelet mot tørst. Det viste seg at det var nok fersk vann på øya. Det regner mer og mer på Kanton i dag, og det var nok regnvann i diverse beholdere rundt omkring. En av disse tilhørte Ueata, og jeg fikk lov å bruke denne som dusj. Det var morsomt å ta en dusj inne i SSB shacken. Det regnet bare noen få ganger mens vi var på øya, men til gjengjeld gjorde det så kraftig at jeg en gang måtte stenge stasjonen, og dekke radioen og forsterkeren med min egen regnjakke. CW shacken var jo bare et skur uten vegger og med dårlig tak.
Forsøplet og forlatt
- Jeg har sett mange bilder fra DXpedisjoner. De ser alltid så flotte ut. Fine farger, antenner i solnedgang, telt, palmer og eksotiske omgivelser. Virkeligheten for oss ble litt annerledes. Kanton viste seg å bli en forsøplet og forlatt amerikansk flybase. Det var lite vegetasjon på øya og lite å henge øye på. Det fineste fantes faktisk under vann. Her fantes flotte, store akvariefisk med fantastiske farger. Det er mye koral i lagunen, og det er gode snorklemuligheter. Dessverre finnes det også mange hai, og jeg mistet lysten til å gå i vannet etter å ha sett små 1 meters hai nesten helt ved strandkanten.
   For meg var lyden av generatorer det verste. Selv med "sov i ro" var det umulig å få sove. I begynnelsen ble det slik at det var jeg som opererte mest om natten på CW stasjonen. For å holde meg oppe måtte jeg drikke mye sterk kaffe, og når jeg endelig skulle legge meg, fikk jeg aldri sove. Generatoren til SSB stasjonen var den verste Jeg er sikker på at man kunne høre den på 2 km avstand. Første natten forsøkte jeg å sove i en hytte nærmest stasjonen, men det gikk dårlig. Senere fikk jeg låne hytta til Mr. Rino lengst unna våre stasjoner. Selv der var det vanskelig å få sove.
Men natta hadde sine fordeler. Det var om natten vi hadde beste forhold mot Europa, og noen gangen fikk jeg også smake på low band Dxing ved soloppgang. Noe slik har jeg ikke opplevd før. Erik SM0AGD var helt utrolig flink på lave bånd med sin lille IC735. Han er en egen DX historie for seg. - Skal vi tanka? - spurte Erik. Der sto jeg midt i mørket og fylte generatoren sammen med en av verdens beste DX'ere. Kan det tenkes noe bedre start på en DX karriere?
Utflukter
- Peter ble boende i landsbyen. Han kjente språket, og ble fort integrert i befolkningen. Selv om landsbyen lå 3 km nord for kaia, fikk vi ofte besøk av ham, Ueata og de andre. En av de første dagene arrangerte de også tur til den andre siden av øya der Jacques strandet. Det finnes en vei helt til sydspisen av øya - Pyramid Point. Ueata and Beu (døv og stum snorkle ekspert) skaffet traktoren, som også blir kalt taxi, og kom for å hente oss kl. 9 om morgenen. Vi måtte dessverre holde våre 3 stasjoner i gang, og det endte med at kun Steve og Ulrika fikk være med. Turen frem og tilbake tok nesten 6 timer. Peter tok mitt kamera for å ta noen bilder fra den andre siden av lagunen. Men det var ikke så mye å se der. Landstripa på andre siden var veldig tynn, med lite vegetasjon. Jeg tror at det var varmt å sitte på tilhengeren fordi Steve var både svett og solbrent da han kom tilbake. Jeg opplevde de helt fantastiske puilupene i mellomtiden, men begynte å bli virkelig sliten etter nesten 8 timer ved nøkkelen.
   Noen dager senere arrangerte Peter en annen utflukt. Mr. Ruka stilte opp med båt mens Arnold skaffet drivstoff. Ruka som driver den eneste private forretning på øya har 8 barn, og har bodd på Kanton i 10 år. Vi dro av gårde til den andre siden av åpningen i lagunen, den britiske sektoren, og restene av PAN AMs flybase for sjøfly fra 30 tallet. Erik hadde med seg et kart over PAN AM basen med informasjon som han hadde fått av en venn i USA. Vi vandret rundt og oppdaget rester av bygninger, kaia o.l. Vi fant t.o.m. rester av en gammel flybuss. Denne delen av øya var veldig populær blant båt folk. De seilte hit, og ble boende her opp til flere måneder. Vi traff en av disse da vi kom tilbake til Pago Pago. Timo Timonnen, som var finsk, fant sitt paradis på en liten øy i laguen. Her bygde han seg en liten hytte hvor han bodde sammen med sin kone i hele 9 måneder. De to gikk nakne på øya si, og levde på fisk, kokosnøtter og kjærlighet. Når de skulle få besøk fra landsbyen måtte de bli kalt på radio for at de skulle kle på seg. Kiribati befolkningen er nemlig dypt kristne. Eventyret til Timo holdt på ende tragisk, da han fikk hjerteflimmer og var i første fase av hjerteinfarkt. Heldigvis fikk han hjelp av øyas sykepleier som gav ham sprøyte og medisiner. Han ble fraktet til landsbyen, og tatt godt være på av befolkningen. Da vi traff Timo i Pago Pago var han allerede på vei tilbake til Kanton etter å ha foretatt undersøkelser på sykehuset. Syd for PAN AM basen fant vi vrakrester av en fly fra krigen. Det sto Big John malt på panseret, men vi klarte ikke å finne andre kjennemerker. Vi tilbrakte 4 flotte timer på denne siden av øya sammen med Peter, Ueata, Arnold, Ruka og hans yngste datter.
Fest med mat, sang og dans
- En av de siste dagene ble vi alle invitert på middag i landsbyen. Traktoren kom for å hente oss kl. 19, vi stengte alle stasjonene, og dro. Da lurte sikkert hele verden på hvor vi var. Vi ble tatt imot av Mr. Roma i samlingshuset - Maneapa. Alle var kledd i nasjonale farger med hvite skjorter og røde skjørt. Vi ble plassert på mattene midt foran Roma og de andre høvdingene fra landsbyen. De hadde laget et 8 punkts program. Vi ble ønsket velkommen med en sang. Vi reiste oss mens 8 damer danset og sang rett foran oss. Musikken var fantastisk og rørende. I Stillehavet synger man ofte i kor på flere stemmer, og det er kvinnene som fører an den viktigste tonen. ALLE var med. Jeg har aldri sett så sprudlende sangglede. Så fikk hver av oss en stjernekjede rundt halsen, som var håndlaget av skjell. Dette symboliserer vennskap, og var et tegn på at vi var ønsket velkommen. Jeg ble så rørt at jeg fikk tårer i øyne. Vi var fra 6 ulike nasjoner, og det føltes som å bli tatt imot som statsoverhoder. Senere presenterte hver familie seg, og vi måtte også presentere oss selv. Det er en vanlig skikk på slike fester.
   Så ble maten servert av kvinnene. Vi fikk fisk, egg, tørket frukt, kokosnøtter og te til drikke. Det var kun menn som spiste sammen med oss. Det var et hierarki på øya, og dette gjaldt ved middagsbordet. Roma og den unge politimannen Taketi satt i midten med kateketen Peter og snekkeren Otin på sidene. Merkelig nok satt også vi i en viss hierarki, med Mats og Nils i midten og Jacques og meg helt ytterst på sidene. Etter maten ble det mer sang og dans. Vi ble alle bedt til dans av jentene, med unntak av Ulrika som ble bedt ut av en ung kjekk mann. Til vår skuffelse ble en kassettspiller hentet frem med Aqua og lignende lavt kvalitets disko musikk fra Vesten. Vi hadde det kjempe gøy! Det ble en kombinasjon av disko og polynesisk hula dans. Barna skreik og lo. De synes det var gøy at også vi kunne røre på oss, og vrikke med hoftene. Festen varte til kl 22. På slutten måtte vi håndhilse på alle tilstedeværende. Vi ble kjørt tilbake til leieren, tilbake til bråket av generatorene og den europeiske puilupen.
Vanskelige radioforhold
- Mats og Nils hadde satt seg mål å kjøre 50.000 kontakter fra Kanton. Mats talte våre papirlogger, og satte opp antall kontakter hver av stasjonene hadde kjørt hver dag på en tavle på kjøkkenet. Det beste resultatet ble oppnådd av Steve og meg på CW stasjonen. I løpet av første døgn fikk vi 2750 QSOs. SSB stasjonen fikk 2500 QSO i løpet av samme periode. Etterhvert ble forholdene dårligere med mye aurora og få EU kontakter i loggen. Det var alltid noe spesielt å kjøre Skandinavia og spesielt Norge. Både Finland og Sverige hadde vi fine åpninger til, men Norge var det vanskeligere med på grunn av aurora. For meg var det i tillegg gøy å snakke med polske stasjoner siden jeg kjenner mange av disse personlig.
Gripende farvel
- Det var trist å si "tia boo" (på gjensyn, uttales "sa bå"), som det heter på Kiribati. Det kom en traktor med vennene våre fra landsbyen. Ueata, Roma, Rino og mange andre kom får å si adjø. Det begynte å små regne da jeg satte meg i båten sammen med Arnold og Jacques (kapteinen og en franskmann som hadde forlist på øya). Litt senere var seilbåten Te-Ni på vei ut av lagunen. På kaia satt våre venner, og ventet på at vi skulle passere. Jeg og Peter sto øverst på taket og ropte "tia boo". Alle viftet med hendene, og mange hadde tårer i øyne. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle oppleve Kanton på denne måten.