forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | | helse | mysterier | penpals | linker | kontakt |

Hval og fangstbåtDEN NORSKE HVALFANGSTS HISTORIE
Fra begynnelsen til slutten i 1968
Til alle tider har havets gigant, hvalen, tiltrukket seg menneskets oppmerksomhet. Den største av dem, blåhvalen, er det største dyr som noensinne har levd på jorda. Den enorme kroppen kan bli 30 meter lang og veie 120 tonn, bare tungen veier like meget som en fullvoksen elefant.
Blåhvalen og de andre hvalartene: Nordkaperen, grønnlandshvalen, spermasettkvalen, bottlenosen, kvitfisk, finnhvalen, seihvalen, spekkhogger, vågehval, knølhvalen, grindhval, niser og ned til de små delfinene, inneholder en mengde mat og råmaterialer. Man utvinner olje som går til fremstilling av såpe, margarin og salver. Knoklene blir til gjødning, senene til kirurgisk suturtråd og til tennisrackerter. Det utvinnes gelatin som brukes til lim, film, gele og søtsaker, og dessuten gir hvalen råstoff til så vidt forskjellige ting som buljongterninger, kosmetikk, skokrem, fargeblyanter, børstebust, ridepisker og knapper. Fra kjertlene kommer hormoner som anvendes i medisinen. Hvalkjøtt er blitt stadig mer ettertraktet som næringsmiddel.

Norsk hvalfangst er av meget gammel dato. Det er funnet bevis for at kystfolket i Norge allerede i oldtiden hentet næring fra de mindre hvalartene. Fangsten foregikk med de mest primitive metoder, robåter dro man ute etter kjempene for å stikke dem ihjel med håndharpun eller spyd. I seilskutenes glanstid, fra 1600 til ca.1800, deltok Norge ikke utbredt grad i hvalfangsten, så nederlendere, engelskmenn og amerikanere hadde verdenshavene for seg selv.
Skytteren ved kanonen    At Norge i hvalfangstens neste periode kom til å verre den ledene nasjon, skyldes utelukkende Tønsbergmannen Svend Foyn. Han forsto at det måtte bli en omlegning av fangstteknikken. Hvalfangsten måtte gå over fra håndverk til industri. Han eksperimenterte med fangstmetoder, og i 1863 konstruerte han den første harpunkanon. Harpunen ble utstyrt med mothaker som foldet seg ut når hvalen strammet linen. I spissen av harpunen satte Foyn inn et sprenglegemet som eksploderte inne i hvalkroppen. Før ble harpunen kastet mot hvalen, men han monterte den i en kanon i baugen på fangstbåten, slik at skytteren bare hadde å trykke på avtrekkeren når hvalen var på skuddhold. Harpunkanonen monterte han på en dampdrevet båt som drev fangst fra en landstasjon i Finnmark. Det var "Spes & Fides, Foyns og verdens første hvalbåt, som gikk av stabelen på Nylands verksted i Oslo i 1864. Den var 94 fot lang og hadde en tosylindret høytrykks dampmaskin på 20 hestekrefter som gav den en fart av 7 knop, på den tid var det en anseelig fart. Svend Foyn hadde suksess med sine metoder, og de ble kopiert verden over. Da han døde etterlot han seg 4 millioner kroner.(I dag svarer det til ca 30 millioner).
    Takket være Foyns suksess fikk hvalfangsten en veldig oppsving, og på Finnmarkskysten ble det anlagt 19 hvalstasjoner. Men hvalfangsten ble for intens, man tenkte kun på å skaffe seg penger over kortest mulig tidsrom, og hvalbestanden minket faretruende. Fra 1877 til 1904 ble det på Finnmarksfeltet skutt over 17825 hval. Dette resulterte i at fiskerne i Finnmark og Troms fikk drevet igjennom en lov i 1904 som sa at all fangst av hval på kysten av Nord-Norge var ulovlig. Alt før loven ble drevet igjennom ble Vestfolds hvalredere klar over at hvalfangst utenfor norskekysten ikke hadde noen fremtid, og man begynte å søke etter nye fangstfelter. Man startet fangst ved Island i 1883, Færøyene i 1892, Newfoundland i 1898, Nord-Shetland og Svalbard i 1903 og ved Hebridene og vestkysten av Irland i 1906/07, men også på disse stedene sviktet hvalbestanden og behovet for nye felter var påtrengende.
Flensin  av hval    Imidlertid hadde Sandefjord-mannen, verftseier Chr. Christensen hatt ekspedisjoner til Sydishavet i 1892 og 1893 under ledelse av den kjente ishavsskipper C A Larsen. Der var hvalbestanden ubeskattet og man kunne rapportere om store forekomster hval av forskjellige typer. Disse lyse fremtidsutsiktene førte til at Larsen i 1904 stiftet et hvalfangstselskap i Buenos Aires; Compania Argentina de Pesca, som startet fangst fra landstasjonen Grytviken på Sør-Georgia, utelukkende med nordmenn både i hvalbåtene og på stasjonen. Samtidig med at selskapet ble opprettet, bygget Chr. Christensen om et gammelt lasteskip til verdens første moderne flytende kokeri. Forskjellen fra våre dagers kokerier er at hvalen ikke ble dratt ombord, men flenset hvalen ved skipssiden og tok spekket ombord for å lage tran, Man utnyttet kun spekket, kjøttet ble overlatt til haier og spekkhoggere, grunnen var at man ikke hadde noen metoder for oppbevaring av kjøttet. Kokeriet ble først satt inn i fangst ved Svalbard, men noen år etter sendte Christensen, P Bogen og Johan Bryde hvalkokerier til Sydishavet. At de nye fangstmetodene var lønnsomme viser statistikkene. Fra 1904/05 1915/16 steg fangsten fra 5302 fat til 558806 fat olje.
    Fangsten var avhengig av lisens fra det land innen hvis territorialfarvann fangsten fant sted, konsesjon. På kysten av Afrika ble det utstedt altfor mange lisenser. I 1909 eksisterte kun to selskaper, men i 1913 var man kommet opp i 26 selskaper. Det gikk som det måtte gå. Afrikafeltet tålte ikke belastningen, og i 1913 måtte fangsten nedlegges i det område som inntil da hadde vært det mest lønnsomme i hvalfangstens historie. Selskapene ble reddet fra ruin ved at kokeriene under første verdenskrig ble satt i fraktfart til eventyrlige rater.
    I tiden etter den første verdenskrig hadde norsk hvalfangst en veldig oppsving, noe som skyltes nye oppdagelser. Før hadde de flytende kokeriene vært oppankret ved land, men nå forlot de ankringsplassene for å oppta fangst langs iskanten av sydpolkalotten i fritt internasjonalt farvann. Her var det en fin bestand av jevn, stor blåhval, hvalbåtene slapp å vende helt tilbake til land, og man var uavhengig av konsesjonsloven. En annen ting som også revolusjonerte hvalfangsten var nordmannen Peter Sørlies oppfinnelse, opphalingsslippen. Flensingen av hvalen langs skipssiden var tungt og avhengig av værforholdene, og slett ikke ufarlig for flensene. Nå monterte Sørlie en opphalingslipp på kokeriet Lancing. Denne oppfinnelse gjorde en så og si uavhengig av værforholdene, man slepte hvalen ombord på dekket og man kunne bearbeide hvalen mens kokeriet var i fart.
    De nye oppdagelsene førte til fri pelagisk fangst, man var delvis uavhengig av landstasjoner og konsesjon. Nye hvalfangstselskaper ble dannet, og en rovfangst uten like ble startet.
    Rekordsesongen 1930/31 hadde Norge 29 flytende kokerier, fem landstasjoner og 160 hvalbåter. En produksjon av 2316 962 fat olje brakte Norge ca 150 millioner kroner. Da kronen 1 mai 1927 var ført tilbake til pariet med gullet, svarer det til et beløp på vel 500 mill 1956-kroner. Den fantastiske oljeproduksjonen førte til at oljemarkedet brøt sammen, hvaloljeprisen sank så meget at det til sine tider var lettere å selge et lass sand enn et lass hvalolje. Selskapene lå med store lagre av olje, og samtlige norske og en del utenlandske selskaper ble enige om å avholde seg fra fangst i sesongen 1931/32. Den kraftige beskatningen som hadde funnet sted i 1930/31 og de foregående sesongene gjorde at hvalbestanden minket betraktelig, og for å holde produksjonen nede å spare hvalbestanden inngikk de norske og de fleste utenlandske selskapene en produksjonsavtale for 1932/33. Man ble tildelt hvalkvote og oljekvote. To år senere ble tidsrommet for hvalfangsten ved en norsk lov begrenset til 4 mnd. I 1937 ble det innført en internasjonal avtale som fastsatte fangsttidens lengde og minstemål for den hval som kunne skytes.

Knølhval flenses ombord i kokerietDen annen verdenskrig hadde en stor betydning for Norges hvalfangst, åtte norske hvalbåter gikk tapt under krigen. Hadde vi råd til å bygge opp en ny hvalfangstflåte? I Sandefjord, Tønsberg og Larvik var hvalfangsten den viktigste inntektskilden, og man måtte derfor satse på å fortest mulig bygge opp en ny hvalfangstflåte. For å få flåten i stand hurtigst mulig inngikk, i 1945, alle norske selskaper en avtale om en fellesfangst i 1945-48. Ifølge avtalen skulle overskuddet deles i to like deler, den ene delen skulle fordeles på selskapene i forhold til de tap de hadde hatt under krigen, og den andre halvdel skulle fordeles på grunnlag av en nærmere fastsatt klasseinndelingen.
    Rundt om i verden var man klar over at om hvalfangsten igjen ble intensivert måtte man regulere fangsten slik at man ikke ødela hvalbestanden. I 1949 ble derfor Den Internasjonale Hvalfangstkommisjon opprettet. Her ble de 16 viktigste hvalfangstnasjonene enige om å fastsette en begrenset fangstsesong, unngå fangst fra kokeriene i visse havområder og spare småhval og hunner med unger. Man bestemte også at en nasjon bare hadde lov å fange et bestemt antall blåhval-enheter (en blåhval-enhet er en blåhval, to finnhvaler, to og en halv knølhval eller seks seihvaler). Hvalfangstsesongen ble fastsatt fra 7 januar til 12 april, bortsett fra blåhvalfangsten som starter 1 februar, og knølfangsten som ble begrenset fra 1 til 4 februar. All fangst blir dessuten avblåst når det tillatte antall blåhvalenheter var fanget.
    Selv om disse restriksjonene ble innført, minket hvalbestanden,    "Hvalfangstkommisjonen er omtrent like effektiv som en harpun uten hode", hevdet en av de som var tilstede i 1949. Nå ble konkurransen så hard at Norge satte alt inn på å bygge en flåte som kunne konkurrere med de andre land. Norske selskaper har etter krigen bygget 4 flytende kokerier, dessuten overtatt det tyske skipet Walter Rau, nå Kosmos IV. De har bygget 41 hvalbåter og kjøpt 21 båter som ble bygget i Norge under krigen. Dessuten er kjøpt 11 korvetter som ble bygget om til slepebåter.
    I 1963 kom en internasjonal komité sammen for å drøfte hvalens fremtid. Ekspertene hevdet at blåhvalen, som nå var så redusert at den var å betrakte som sjelden, burde fredes helt - og komiteen gikk gned på det. For å redde de andre hvalartene anbefalte komiteen at den antarktiske fangsten skulle reduseres til 4000 blåhvalenheter i sesongen 1964?65 og deretter gradvis senkes i sesongen 1967 til 2000 enheter. Ti land erklærte seg enig, men det endte med at man fastsatte en grense på 8000 enheter. Det viste deg at men ikke klarte å fange mer enn 4125 blåhvalenheter, Norge 1273. Det var simpelthen ikke nok hval å finne. Man tok konsekvensene av dette og i sesongen 1965/66 og 1966/67 dro bare aksjeselskapet Kosmos fangst i Sydishavet (i samarbeid med et japansk rederi). Ekspedisjonen besto av det flytende kokeriet Kosmos IV, 10 fangstbåter og M/T Kosmos V som transportskip.
Krill og hvalmage    I siste sesong (1967) hadde vi kun, på grunn av den sterkt fallende pris for hvalolje og kjøttekstrakt, en ennå mindre fangstekspedisjon ute, bestående av Kosmos IV og 5 hvalbåter, uten transportskip. Fangsten gikk bra, 7752 millioner tonn frosset hvalkjøtt og 5729 millioner tonn hvalolje.
    Fordi hvalbestanden i Sydishavet er sterkt redusert og at sildeoljen i herdet stand anvendes på like fot med hvaloljen i margarinindustrien, hadde aksjeselskapet Kosmos den 26. juni et møte med sjømannsorganisasjonen for å diskutere mulighetene av en ny hvalfangstsesong. Resultatet ble at man ikke skulle sende noen ekspedisjon i sesongen 1968/69. Utrustningen av en ekspedisjon kommer på 25-30 millioner kroner. Tidligere var man sikre på et godt resultat, men nå vet man ikke hvor meget de kan klare å ta inn igjen, man fant sjansene til overskudd for liten.

Presse, radio og fjernsyn kunne den 14 september (1968) fortelle at "et stolt kapitel i norsk næringsliv er slutt". Dette er slett ikke tilfelle, på Vestlandet er man i full gang med å bygge et miniatyrkokeri, det er meningen at man allerede til høsten, hvis alt klaffer, skal sende det til Antarktis for å fange hval. Når det opplyses om at man ikke fanger hval i sesongen 1968/69, er dette også feil, i år som før driver landstasjoner i Nord-Norge fangst på småhval. Disse stasjonene er Sjelland i Troms og Steinshavn på Hærøya i Romsdal.
    Småhvalfangsten på Norskekysten kan føres langt tilbake i tiden. Den omtales blant annet i Kongespeilet. Fangstmetodene i gammel tid var primitive, man skøt hvalen med forgiftede piler fra robåter. Den moderne småhvalfangst begynte sist i 1920-årene på Mørekysten, og har like fram til vår tid hatt betydning for kystbefolkningen. Småhvalene som blir fanget i våre dager er hovedsakelig vågehval, bottlenose og spekkhogger. Hvalen blir skutt med en harpunkanon på samme måte som storhval, bortsett fra at harpunen ikke har noen granat i spissen. Hvalen blir heist ombord i båten (som regel 50-80 fot lang) ved hjelp av en vinsj, delt opp og frosset ned. I den seinere tid har man begynt småhvalfangst i Atlanterhavet vest til Grønland, Barentshavet, Svalbard og Bjørnøya, for her viser det seg å være en stabil tilgang av småhval. I år har 140 båter vært satt inn i fangsten i disse nordlige farvann, som er betinget av konsesjon fra fiskeridepartementet. Hvalfangsten i våre dager har ikke den samme betydning for landet som den hadde i mellomkrigstiden, hvalbestanden i Antarktis minker stadig, takket være en dårlig regulert fangst.

Man skal ikke si at hvalfangstens tid er forbi, hvis man innskrenket fangsten og lot bestanden ta seg opp, og siden regulerte fangsten slik at den holdt seg konstant, ville nok Norge kunne ta opp igjen vår gamle tradisjon på en bred front.
Av Terje Dahl, skrevet som særoppgave på skolen i 1968.

Tillegg:
Norsk hvalfangst i sydhavet vet vi ikke så mye om, men i noen gamle notater er en skute ved navn "17. Maj" fra Arendal nevnt som deltager i spermasetthvalfangsten i området. En fangst som forøvrig amerikanerne dominerte, og som har blitt gjort kjent gjennom boken og filmen "Moby Dick".
Det har også vært spekulert på om det dengang på midten/slutten av 1800-årene var en norsk hvalfangststasjon på øya Kosrae i Mikronesia, men alt tyder på at norske fangstskip bare var innom for vann og mat. Mer om dette kan du lese ved å klikke her.

"Norge vil ha mer hvalslakt" Les artikkel i Dabladet, klikk her

For å lære mer om hvalene i sydhavet, klikk her.

Tips en venn : "Har du lest artiklen om Norges hvalfangsts historie i Sydhav på nettet?"
Til  (fyll inn): Fra (fyll inn):

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl

forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | helse |              | mysterier | penpals | linker | kontakt |