Verdens feteste og rikeste takket være fugleskitt går magrere tider i møte:
Møkka er slutt - nå går alt dritt!
Alt lå til rette for at hver eneste innbygger skulle bli en mange-millionær, men nå går det dritt for sydhavsboerne i lilleputtriket Nauru. Fugleskitten som gjorde øyboerne til verdens rikeste er straks slutt og investeringer av fosfatpengene ser ut til å gå rett i do!

Eventyret for de tre tusen sydhavsboerne i verdens minste land startet for millioner av år siden. Store flokker av forhistoriske fugler hekket midt ute i det enorme Stillehavet, på en knøttliten koralløy på 21 kvadratkilometer som såvidt tittet opp av havflaten, fire mil sør for ekvator.
     Fuglene døde ut, men skitten etter dem ble igjen reagerte med korallene og dannet kalksteinsfosfat, som er den mest effektive gjødselen vi kjenner til. Helt siden begynnelsen av dette århundre har fosfat fra Nauru gjort åkrene i New Zealand og Australia grønne og rike. Rike ble også øyboerne, og for noen år siden gikk de til topps på listen over verdens rikeste mennesker med en gjennomsnittsinntekt høyere enn oljesjeikene i Kuwait!
Lykkejegere
Nauru's regjering, som overtok driften av gjødselutvinningen da landet ble selvstendig i 1968, innså at fosfatleiene på en øy som kunne få plass i Mjøsa ikke ville vare evig og dannet et fond som skulle investere pengene som strømmet inn. Gjennom årene har mer enn 5 billioner kroner blitt investert i prosjekter verden over, og planen var at hver eneste innbygger skulle være verdt 5 millioner kroner innen 1995.
     Det går ikke slik. Investeringene har ikke gitt de avkastningene man hadde håpet på, og det har gått med mange av prosjektene som med fuglene. Kritiske stemmer hevder at dette skyldes at de utenlandske rådgiverne som regjeringen har ansatt og avsatt med jevne mellomrom har vært mere interessert i å karre til seg en bit av kaken enn å hjelpe Nauru's innbyggere.
     - Det kan nok være at noen få lykkejegere har fått innpass i Nauru, men jeg har inntrykk av at de fleste rådgiverne har kommet hit med de beste intensjoner, og de har hatt mer enn gode nok kvalifikasjoner, sa en av de hvite formennene ved utskipingsanlegget for fosfaten. - Jeg mener at problemet dessverre er at regjeringen er svært inkonsekvent i sin handlemåte. De ansetter eksperter, men lukker ofte ørene for deres råd og gjør det som det faller dem inn i øyeblikket.
Investeringer som stinker
Den mest synlige investeringen av fosfatpengene er en 55 etasjes skyskraper i Melbourne, Australia. "Fugleskitt-tårnet", som kontorbygningen kalles i Australia, har vært plaget av problemer helt siden man startet byggingen og nå skaller betongfasaden av i et så raskt tempo at man har besluttet å kle hele skyskraperen med aluminium!
     Store summer har Nauru tapt på konkursrammede kunstgjødselfabrikker i Filippinene og India, og penger har flagret i øst og vest på eiendomsmarkedene i Japan og USA. Gedigne turistprosjekter i Saipan, Marshalløyene og Fiji har stort sett gått i stå før de femstjerners hotellene har kommet under tak, og forsøk innen skipping medførte at flaggskipet lå for anker med dampen oppe og fullt mann skap i årevis! Nauru Airlines er antagelig det billigste flyselskapet i verden å reise med, men svært få finner det verdt å måtte fly innom Nauru på vei fra Hawaii til Australia, så selskapet taper store summer på hver eneste tur.
     Riktig ille har det gått med prosjekter i England. Musikalen "Leonardo", komponert og iscenesatt av en av Nauru's rådgivere som hadde vært bandmanager i sine yngre dager, ble tatt av plakaten etter noen dager for tomme hus. Mer enn 15 millioner ut av vinduet, men det mangedobbelte har blitt borte i en banksvindel på flere milliarder - en skandale som fortsatt er under politietterforskning!
Spiser seg ihjel.
Nauru's tretusen innbyggere oppnådde jo å bli verdens rikeste mennesker tross regjeringens ville pengegalopp - hva bruker de alle pengene til på en knøttliten øy som omtrent er like isolert som nordpolen? Kjøper mat. Nauru innehar fire "verdensrekorder": Verdens rikeste, verdens tykkeste, verdens laveste levealder og verdens høyeste antall sukkersyke pr. innbygger.
     Det eneste daglige gjøremål de fleste øyboerne har er å vrikke sine enorme kropper inn i sine luksuriøse amerikanske van's for å kjøre til Nauru's eneste supermarked. Folk over hele Stillehavet har en utpreget smak for alt som er søtt og det er tradisjonelt fornemt å spise mye og gjøre lite. Nauru's befolkning er langt fra noe unntak, og følgelig blir få eldre enn 45 år - gratis sykehus til tross!
     - Jo, jeg er herfra, sa en tynn kan i en rustherjet pick-up på øyas eneste vei, og lo da han forsto at jeg trodde at absolutt alle i Nauru veide over 150 kilo. - Det er ikke alle som eier land, og det er landeierne som får penger fra fosfaten - som du ser så er jeg langtfra rik!
Slaveri?
Det er ingen lettvint jobb å utvinne fosfaten - for selv om det øverste laget med forsteinet fuglemøkk kan graves ut med maskiner så må mesteparten graves ut for hånd. Rundt to-tre tusen fremmedarbeidere jobber i det støvete månelandskapet under den stekende tropesolen. Et umenneskelig slit.
     De fleste er fra naborikene Tuvalu og Kiribati, men nå har de fått beskjed på at utvinningen av fosfat vil ta slutt neste år og at de må reise hjem. Noe de kanskje ikke burde være så lei seg for.
     - Da jeg kom hit for mer enn ti år siden syntes jeg at jeg var heldig som kunne få arbeide for to dollar (ti kroner!) dagen pluss kost og losji, sier en arbeider fra Tuvalu, - men vi har aldri fått lønnspålegg, og siden prisene har steget klarer vi nå knapt å overleve, langt mindre sende penger hjem til familien i Tuvalu slik meningen var.
     Arbeiderne er presset inn i uhygieniske boligbrakker, og den maten de får tildelt er langt fra den sunneste. Det går i salt kjøtt på boks og ris, - grønsaker og frukt finnes ikke. Ingen på øya dyrker noe for salg eller eget bruk, selv om man jo burde slippe å importere gjødsel!
Slutt på eventyret?
- Det skulle egentlig ha vært slutt på fosfaten for tre år siden, sier en arbeidsleder og slår ut med armen mot det golde landskapet, hvor tusenvis av taggete korallsteiner står som statuer over alle de tonnene verdifull fugleskitt som er sendt over havet. - Driften har gått saktere og saktere, så det er fortsatt litt igjen.
     Hva skal innbyggerne i Nauru gjøre den dagen da hele øya er gravd ut og nærmest ubeboelig? Hva kan de gjøre om mesteparten av den enorme formuen går tapt på mislykkete investeringer? Skaffe mere penger. På fuglemøkk som ikke lenger eksisterer! Nauru's regjering har ansatt flere topp-team av utenlandske jurister - man ønsker å gå til erstatningssak mot England, New Zealand og Australia for å ha ødelagt øya ved å grave ut fosfat fram til 1968.
     Det høres kanskje litt søkt ut at man kan gå til rettssak mot de land som gjorde innbyggerne til verdens rikeste, men Australia har faktisk tatt dette så alvorlig at de allerede har betalt Nauru den nette sum av 500 millioner for å slippe å bli dratt fram for den internasjonale domstolen.
     Om Nauru planlegger å bruke pengene til å utbedre skadene fra utgravingen? Høyst tvilsomt. Vel, det beste for alle som befinner seg på den lille øya ville kanskje være at det gikk raskt mot magrere tider - det ville iallfall legene være enig i!

Slik oppdaget man fosfatet:
    En besøkende engelskmann tok med seg en artig stein han fant og brukte den som dørstopper helt til noen fant på å analysere steinen. Den inneholdt nærmere 90 prosent rent kalksteinsfosfat, og selv om det ikke var så verdifull som gull eller edelsteiner så var ikke England seine om knytte en avtale om utnyttelse av den forsteinete fugleskitten.

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl